Tatere, sigøynere, reisende, fant. Kjært barn har mange navn, heter det. Men alle navnene forteller ikke nødvendigvis den samme historien. For bak den musikalske arven Veronica Akselsen bærer med seg, ligger også en mørk del av norsk historie. Romanifolket ble utsatt for omfattende forsøk på kontroll og assimilering. Et folk som hadde sitt eget språk, sine egne tradisjoner og sitt eget reisende liv, skulle gjøres likt storsamfunnet.

Noen lot seg integrere, mens andre holdt desto hardere fast i tradisjonene. Familien Akselsen var blant dem som sørget for at sangene ikke forsvant. Det er denne arven Veronica Akselsen nå har tatt et enda sterkere eierskap til. Etter mange år med musikk og en lang pause fra soloprosjekter kom hun i år tilbake med albumet Arven. Der ikke bare viderefører hun sangene hun lærte av faren Elias Akselsen, men også leter frem kvinnenes historier. Som er mødrene, døtrene og formødrene som kom før henne. Det er utgangspunktet for konserten i Molde. Skal man forstå denne konserten holder det ikke å lytte til sangene, man må lytte når Veronica snakker også.

‍
«Den musikalske arvingen»

Konserten åpner med «Et minne dypt», åpningssporet på Arven. En tradisjonell tater- og romanivise om kjærlighet, savn og ensomhet. Det var en treffende åpning, for allerede fra første sang er det den melankolske nerven i musikken som får plass. Veronicas vokal er nær og sårbar, samtidig som den har den kraften som tydelig har fulgt henne siden barndommen.

Etterpå takker hun publikum for at hun får komme til Molde for å synge og spille. Hun presenterer seg som en stolt representant for en musikkarv hun verdsetter høyt og forteller om faren. Elias Akselsen lærte henne de tradisjonelle visene tidlig. Hun ble også tidlig kalt «den musikalske arvingen». Det er et uttrykk hun lenge hadde et litt anstrengt forhold til. Nå, som voksen, har hun derimot kommet tilbake til denne arven, og er klar til å dele den musikalske gaven videre.

Hun er også tydelig takknemlig for å ha med seg nesten hele bandet som var med på innspillingen av Arven. Disse er, multiinstrumentalist og medprodusent Anders Hofstad Sørås, felemusiker Audun Rørmark og gitarist/multiinstrumentalist Ola Erlien. Det er et imponerende lag musikere som utenom å spille med Veronica beveger seg i sjangre som blant annet folkemusikk og jazz. Resultatet er et band som klarer å gi de gamle visene et moderne og organisk lydbilde uten å ta fra låten særpreget.

Høstdrømmer

Veronica snakker om høsten som er på vei, om mørket som kommer, om behovet for å tenne lys og søke litt lunhet. Dagen før har det vært høststorm, men det er jo også noe romantisk med vind og regn mellom fjell og fjord, mener hun. Kanskje er det bare å finne noen å lene seg litt inntil.

Så kommer historien om «Höstdrömmar». Faren Elias lærte seg sangen da han var ung og var spesielt glad i den. Låten har et parti som går svært høyt og Elias hadde en tendens til å synge høyere og høyere for hver konsert. Barna lot det etter hvert bli en konkurranse at de skulle synge høyere enn faren. Dermed blir publikum lovet at vi skal få se hvor høyt Veronica klarer å komme i kveld, og det viser seg å bli svært høyt. Avslutningen går opp i et stemmeleie der det nesten er vanskelig å forestille seg at det finnes flere hakk igjen før ørene begynner å protestere. Men bak humoren ligger det en svært sår vise. «Höstdrömmar» har dype røtter i tater og romanikulturen, den rommer mye av den kjærligheten, lengselen og sårheten som går igjen i denne sangskatten.

Vandring

Så blir stemningen alvorligere med «Vi er alle på vandring». Veronica snakker om en tid der flaggene henger på halv stang og Norge er i sorg etter kong Haralds bortgang. Hun trekker frem kongens budskap om at Norge er dere, Norge er oss. Alle inkludert, også minoritetene, for hennes folk har ikke nødvendigvis alltid vært en del av storsamfunnet. De levde utenfor, som et reisende folk. Myndighetene ville assimilere dem og gjøre dem like. Det synes Veronica høres fryktelig kjedelig ut. For hva slags samfunn får man dersom alle skal være like? Vandringen klarte storsamfunnet imidlertid ikke å ta fra dem.

Og så gjør hun noe som går igjen gjennom hele konserten: Hun løfter den konkrete familiehistorien opp til noe universelt. For uansett hvem vi er, er vi alle på vandring fra vugge til grav. Hun forteller også med selvironi at hun er predikantdatter, og at det kanskje forklarer hvorfor hun snakker så mye. Når hun først får tilgang til en mikrofon, er det vanskelig å slutte. Men det hun sier før «Jag är på vandring», blir noe av konsertens sterkeste. Hun snakker om døden og håpet om et sted der alle er like. Om troen på himmelen og om å en dag møte igjen dem som har gått foran.

Så kommer sangen. «Jag är på vandring» som er en åndelig vandringsvise som Veronica tidligere spilte inn på Blod og Ild. Musikalsk får den litt mer rytmisk fremdrift enn de første sangene, men tematisk fortsetter vandringen som et gjennomgående bilde.

Hva er egentlig en arv?

Etter sangen forteller Veronica om sitt eget liv, om oppturer og nedturer og om tap. Hun snakker om hvordan motgang kan være nødvendig for å forstå lykke. Så kommer spørsmålet hun fikk av NRK Møre og Romsdal under lydprøven, Hva er arven? Svaret hennes er kanskje selve nøkkelen til hele konserten. Arven er ikke penger, den er ikke noe man kan måle i kroner og øre. Det er en musikalsk gave, et ansvar, en velsignelse og noe hun har fått fra forfedrene sine.

Faren hørte visene rundt leirbålet. Veronica lærte dem hjemme i den trygge stua og rundt bålet når familien reiste om sommeren. Men hun ville ikke bare ta vare på de sangene faren allerede hadde sunget. Hun ville også finne historiene som manglet. For hun er kvinne og han var mann som er en vesentlig forskjell. Og dermed hadde de også tilgang til forskjellige deler av den muntlige tradisjonen.

‍
Hun forteller om en tid da kvinner ikke nødvendigvis hadde det lett, men også om hvordan kvinnen sto sterkt i romanifolkets tradisjon. Hun beskriver kvinner som husholdningens overhode, med kontroll over økonomien og en sentral plass i familien. Dermed blir Arven også en hyllest til kvinnene som kom før henne.  

Låten «Fattiga torpet» er en av disse kvinnehistoriene. Veronica forteller om en tid da en ung jente som fikk barn utenfor ekteskap kunne bli utsatt for en straff som var verre enn døden. Så synger hun «Fattiga torpet» som er en gammel og vemodig vise om fattigdom, harde livsvilkår og kontrasten mellom det materielt fattige livet og den åndelige rikdommen. Her blir det tydelig hvordan Akselsen bruker musikken som historiefortelling. Hun synger ikke bare en gammel sang, hun gir den en sammenheng.

Når 20–30 familier la ut på reise

Så spør hun publikum om det går bra. Når kun ikke får høyt nok svar spør hun igjen. Da svarer publikum høyere at det har dem. På den måren har Veronica brakt humoren tilbake. Men historien hun forteller videre, er også en viktig nøkkel til å forstå henne. Da Veronica var barn, reiste familien ut når snøen smeltet og kom tilbake når den kom igjen. Hun forteller om et reisefølge på 20–30 familier. En hel kolonne av personbiler, arbeidsbiler, ungdomsbiler og campingvogner som fort ble en kilometer med mennesker på reise. For venninnene hennes kunne dette høres fantastisk ut. De så for seg fine campingplasser og resorter. Men Veronica forklarer at det ikke var slik. Det var ofte ikke plass til dem.

De måtte finne steder langt inne i skogen, steder hvor de kunne være i fred. Kanskje var nærmeste butikk fire–fem mil unna, men likevel husker hun oppveksten og turene som å være del av et fantastisk fellesskap.

På dagtid var mødrene igjen med barna. På kvelden kom mennene hjem fra arbeid. De hadde malt, snekret, reparert og gjort det arbeidet de hadde fått. Når de hadde dusjet og kommet hjem, ble det tent en varme midt på plassen, og da begynte sangen. Møtes ved varmen, ble det sagt. Dette er kanskje et av konsertens viktigste bilder, fordi det forklarer hvor disse sangene egentlig hører hjemme. Ikke bare på en scene, men rundt et bål.

Muntre sangen til ettertanke

Neste sang er en rallarvise med svensk opprinnelse, «Rallaren».

Veronica forteller at det er en av sangene hun er spesielt glad i. Den bygger på den tradisjonelle skandinaviske visetradisjonen rundt «Cecilia og rallaren», om kjærlighet, klasseforskjeller og møtet mellom den omreisende arbeideren og den «fine» jomfruen. Men det mest interessante er igjen historien rundt sangen. Veronica sier at den kan høres svært munter ut, men at den er til ettertanke. Det er nesten en oppsummering av hele den musikalske tradisjonen hun presenterer. De triste historiene kan være pakket inn i livlige melodier. Man kan synge om smerte mens man samtidig holde rytmen og man kan le og sørge på samme tid. Det er de ambivalente følelsene hun selv trekker frem.

Veronica forteller at hun har reist med musikken i 20 år. Det startet med faren. Elias Akselsen ble sangpredikant da hun var liten og tok henne med rundt på bedehus i Norge. Hun var liten, men hun hadde en stor stemme.

I sin barnlige tro tenkte hun at Gud var en gammel mann og at han nok ville høre henne hvis hun bare sang høyt nok. Problemet var mikrofonen og når hun virkelig tok i, så kunne det slå ut i høreapparatene i benkeradene. Hun etterligner selv det berømte: Piiiiiiiiip! og publikum ler gjenkjennende, men så kommer en større historie.

Hun ble pekt ut som musikalsk arving, men ville ikke være det. Hun ville bli popstjerne og ha hår som Carola, og ikke minst hun ville synge noe annet. Men så ble hun innhentet av spørsmålene: Hva er det jeg synger om? Hva er ekte for meg? Hva er det som gjør meg til meg? Og svaret ble disse sangene. Hun beskriver seg selv som en gammel sjel i en ung kropp.

I dag ler hun av det. Men man merker at hun mener det. Hun lærte seg sanger med 30–35 vers som ung jente og de sitter fortsatt.

Så kommer «Riddaren», spor seks på Arven. En gammel middelalderballade som er en sang om kjærlighet og en verden der kjærligheten kan skape mirakler. Det er nesten litt befriende med en  annen handling i tekst. For etter alle historiene om tap, fattigdom, utenforskap og harde livsvilkår får publikum en fortelling der kjærligheten faktisk får lov til å vinne. Også her er kvinnens perspektiv viktig og balladen hører hjemme i en gammel skandinavisk tradisjon av ridder og jomfruviser. Akselsens versjon blir en del av prosjektet med å løfte frem kvinnenes historier.

‍Fest i sigøynerleieren

Det er vanskelig å holde latteren unna når Veronica plutselig begynner å fortelle om filmkarrieren sin. I 2008 ble hun kontaktet av filmselskapet Penelope Film, som sto bak blant annet Kamilla og tyven. De planla en film om barnevandrerne fra Sørlandet, om de fattige barn som måtte vandre til Innlandet for å finne arbeid slik at de kunne hjelpe familiene hjemme.

I filmen skulle barna møte et reisende følge, og det var en av personene i dette følge Veronica fikk en rolle som. På filmsettet møtte hun blant andre Alexander Rybak som akkurat hadde spilt fele på en av hennes MGP låter. De begynte å snakke om Grand Prix for Rybak vurderte å delta selv. «Har du låten klar?» spurte Veronica. Det hadde han og han spilte den for henne. Hun likte den og oppfordret ham til å meld den på. «Den vinner du med.» roset hun ham, og resten er historie. Rybak vant med «Fairytale» og Veronica mener selv at Norge derfor har henne å takke. I alle fall en liten del av æren, sier hun lattermildt.

Historiene er typisk Veronica. Hun klarer å fortelle om norsk musikkhistorie, egen karriere og romanifolkets kulturarv mens hun samtidig gjøre det med en humor som gjør at det aldri blir som en forelesning. Historien leder frem til «Fest uti sigøynerleiren», som hun sang i forbindelse med filmen.

Før sangen får Ola Erlien et langt forspill på klassisk gitar. Spansk-inspirert tradisjonell musikk blandes med sigøynermusikk, før resten av bandet kommer inn. Og plutselig er konserten et annet sted. Dette er en av de store styrkene ved Arven, det finnes plass til festen også.

«Fest uti sigøynerleiren» skiller seg markant fra de mest melankolske visene. Her er det tempo, liv, dans og samhold. Og man får et musikalsk bevis på det Veronica selv har sagt, taternes musikk er ikke bare sorg,

Den har også glede.

Musikk ble delt over kjøkkenbordet

Etterpå forteller Veronica om hvordan musikken ble tatere sin pass blant bygdefolket. Faren hadde fortalt henne at familien satte sin stolthet i ikke å være tiggere, derfor ville de heller tilby varer og tjenester. Når folk ikke ville handle, kunne barna sendes på dørene. Hun forteller med glimt i øyet om argumentet: Hvis du stenger døren for den fattige som ber om brød, kan det hende vår Herre stenger perleporten for deg den dagen du dør. Da ble det som oftes en handel. Latteren sitter løst når hun forteller historien, men poenget er alvorlig. Musikken ble et møtepunkt og faren kunne sitte sammen med bygdefolk og synge i timevis. Sangene ble en bro mellom mennesker og ikke minst var det gjennom slike møter at musikken ble delt.

Veronica forteller om et TV-program der hun hørte noen synge en sang som ble presentert som en setesdalsvise. Fra kjøkkenet hørte hun faren protestere høylytt som var i vanlig stil til faren å være. Dette var ikke en setesdalsvise, det var en tatervise kunne han fortelle. Hans mor hadde sunget den for ham som barn kunne han fortelle før han sang låten på en helt annen måte. Dette er et fascinerende eksempel på hvordan folkemusikk egentlig oppstår, blir bearbeidet og overlever.

En sang blir sunget ved et kjøkkenbord, slik at noen lærer den og tar den med videre. Etter hvert blir den allemannseie og plutselig blitt en sangskatt som en gang tilhørte ett folk, men nå tilhørte et hele folk. En av  disse er «Den første gang» som har vokst i flere retninger musikalsk, og er en av de kjente skillingsvisene Veronica tidligere spilte inn på Blod og Ild.

Her får publikum en klassisk fortelling om kjærlighet, svik og skjebnens ironi. Det begynner med det første møtet og den intense forelskelsen. Så kommer sviket, kjæresten har funnet en annen. Hovedpersonen flykter til Amerika, men seks år senere kommer han tilbake. Han møter en fattig tiggerkvinne med små barn som viser seg å være den gamle kjæresten. Det er en dramatisk fortelling, men igjen ligger den i en musikalsk tradisjon der historier om mennesker, kjærlighet, fattigdom og skjebne ble båret videre gjennom generasjoner.

En artist som også lager visper

Mot slutten av konserten takker Veronica festivalen og de frivillige for hvordan hun og bandet er blitt tatt imot i Molde. Men hun er ikke ferdig med å fortelle. Når konserten er over kan man få kjøpt tatervisper hun selv har laget. Det tradisjonelle håndverket er også en del av arven hennes. Hun forteller hvordan romanifolket kunne finne rusten ståltråd som bøndene hadde kastet fra seg. Tråden ble samlet inn, strukket mellom trær, pusset blank med stålull og klippet til. Så ble den bundet til kjøkkenvisper, og gjerne solgt tilbake til bonden som hadde kastet stålet.

Hun ler mens hun forteller at taterne var kanskje ikke helt uskyldige, men de var i det minste kreative.

‍

Det er en setning som på mange måter kunne stå som motto for hele konserten. For kreativiteten er nettopp en del av overlevelsen. Hun forteller at faren lærte barna å strekke og klippe ståltråder. Selv driver hun fortsatt med diverse håndarbeid og ser på håndarbeid som terapi. Hun forteller videre at hun til og med har vunnet pris for vispene. Så hun ler og forteller at nå har hun blitt en kunstner også. Og selvfølgelig må publikum få muligheten til å kjøpe med seg noen etter konserten, og minner folk på at det bringer lykke å handle med tatere.

‍Konserten nærmer seg slutten

Neste sang er «Svein Svane», en tradisjonell gåtevise som følger en vandringsmann som møter en annen vandringsmann og blir stilt overfor en rekke gåter. Svarene finnes i naturen, folketroen og det religiøse.

Sola eller månen er rundere enn hjulet, engelen er vakrest, snøen er hvitere enn svanen, tordenen roper høyere enn tranen og igjen får en gammel fortelling nytt liv gjennom Akselsens stemme. Det er ikke bare musikken hun viderefører, det er selve fortellertradisjonen.

Når kvelden nærmer seg, kommer en av de mest personlige fortellingene.

Veronica minnes barndommen. Når familien skulle legge seg, satte de seg på sengekanten, ba Fadervår og sang en liten nattvise som takk for livet de hadde. Og så kommer hun tilbake til ordet arv. Arven er ikke bare sangene, det kan også være språket. Romanifolket har sitt eget språk, romani eller rotibás, og Veronica forteller om hvordan forskere arbeider med å finne og dokumentere språket, dets lange historie og påvirkning fra ulike språk gjennom vandringen. Derfor vil hun avslutte hoveddelen av konserten på sitt eget språk. «Kamlo Devel» betyr «Kjære Gud». Det er en bønn, en barnlig og åndelig sang som føles som naturlig slutten på Arven. Her samles trådene fra barndommen, faren, troen, språket, sangene og menneskene som kom før henne. Hun synger først på norsk,

Så på sitt eget språk. Og plutselig har konserten kommet tilbake dit den begynte, til arven.

Men det går ikke an å avslutte kvelden slik, publikum må få et ekstranummer for Veronica nekter å avslutte en konsert med en harmonisk og rolig sang. Etter alt dette alvoret må det bli fart, og det blir det med «Jeg reiser hjem» som ekstranummer. Sangen er hentet fra Blod og Ild og har et sterkt åndelig innhold. Den handler om troen på det himmelske hjemmet og reisen hjem til Jesus etter livet på jorden.  I Molde blir det ikke bare en stille avslutning. Det blir en feiring der tempoet skrus opp og gleden kommer tilbake. Og konserten får den avslutningen Veronica mener den fortjener.

‍Vurdering

Det er fult mulig å gå inn på en konsert med Veronica Akselsen og tenke at man skal høre tatere sin tradisjonelle folkeviser. Det man får, er noe langt mer omfattende. Man får musikk, men man får også historie pakket inn i humor, glede og kjærlighet. Man får historiene om religion, familiehistoriene, om reising, arbeid, utenforskap og fellesskap. Man får høre om kvinner som bar familiene og tradisjonene videre. Man får høre om håndverk, om språk og man får høre om et folk som gjennom historien har blitt forsøkt gjort likt alle andre, men som likevel klarte å beholde noe av det viktigste som sin egen stemme.

Det er kanskje derfor mellompraten ikke føles som pauser mellom sangene. Den er en del av sangene. Når Veronica forteller om bålet, forstår man bedre hvorfor musikken høres ut som den gjør. Når hun forteller om faren, forstår man hvorfor enkelte melodier treffer henne så sterkt. Når hun forteller om kvinnene, forstår man hvorfor Arven måtte bli nettopp dette albumet. Når hun forteller om språket, forstår man hvorfor den siste sangen må synges på hennes eget språk. Og når hun forteller om håndverket, blir det tydelig at arven ikke bare finnes i musikken. Den finnes i hendene, hodene, minnene, historiene og i menneskene som velger å føre dem videre.

Veronica Akselsen er blitt den musikalske arvingen hun en gang ikke ville være. Forskjellen er at hun nå har valgt det selv og det gjør hele forskjellen. Hun står ikke på scenen for å gjenskape fortiden. Hun står der for å sørge for at den ikke forsvinner. Og kanskje er det den største verdien ved «Arven». De gamle sangene blir ikke presentert som noe som en gang var, de blir presentert som noe som fortsatt lever. Denne kvelden levde de gjennom Veronica Akselsen når hun sang dem, fortalte om dem, ler med dem, sørger med dem og hun sendte dem videre ut i verden.

‍