Marit Nervik er utdannet sykepleier og holder også på som kunstner. Samtalen med Marit Nervik starter med et spørsmål som handler om hvordan vi omtaler hverandre, hvordan vi konstruerer det sosiale språket vårt og viser det utad. Hvem bestemmer egentlig hvordan et menneske skal være? Hvilke egenskaper skal vi verdsette, og hvorfor har forestillingen om det perfekte fått en så fremtredende plass?

Nervik er opptatt av forskjellene mellom mennesker. Ikke først og fremst som noe som skiller oss fra hverandre, men som noe vi må kunne anerkjenne dersom vi skal snakke meningsfullt om likeverd.

– Er ikke det som gjør oss menneskelige, da, at vi er litt uperfekte? spør vi.

– Hvem blir malen? Hvem bestemmer hvem som er fin og flink og snill? svarer Nervik, før hun trekker frem betydningen av forskjellene mellom oss.

– Selv om du er slik eller sånn, så er vi like. Likeverd.

– Unik, men lik?

– Det er noe med den, sier hun.

Det leder samtalen videre til hvordan vi fremstiller oss selv, både gjennom kunst og i offentligheten. Vi lever i en tid der bilder kan bearbeides og korrigeres til de knapt lenger viser det mennesket som opprinnelig ble fotografert. Samtidig har digitale verktøy gjort det stadig enklere å fremstille noe som tilsynelatende er feilfritt.

Jeg trekker en parallell til musikken. En musiker som stemmer instrumentet sitt før en opptreden, eller som spiller en feil tone som dissonerer med andre toner eller orkesteret, viser også noe av det menneskelige ved fremføringen. Det er ikke nødvendigvis i den tekniske perfeksjonen at uttrykket får sin betydning.

– Mye av det vi leter etter, ligger vel kanskje i det uperfekte? En musiker stemmer instrumentet sitt før han spiller. Musikeren spiller en dissonerende tone, men det forteller heller at det uperfekte er menneskelig.

Nervik er tydelig på at hun opplever dagens prestasjonskultur som belastende.

– Jeg er så lei, for å si det sånn, av at vi skal være så perfekt med alt rundt omkring.

– Prestasjonen og det perfekte?

Hun knytter dette til hvordan mennesker vurderer seg selv og hverandre. Særlig peker hun på sosiale medier, influensere og retusjerte bilder. Hun mener at idealene som formidles, kan bidra til at mennesker føler seg utilstrekkelige. Hun trekker også forbindelser til psykisk helse, rus og kriminalitet, som deler av et større samfunnsbilde der forventninger, usikkerhet og personlige belastninger kan virke sammen.

– Snakker vi egentlig om å bygge fasader, da? At du har en fasade som skal være perfekt, mens virkeligheten bak er en annen?

– Se på baksiden, i det virkelige livet så er det ikke sånn. Men på Facebook, vet du, der er livet bra. svarer Nervik.

Det er et skille hun stadig møter i samtaler med andre mennesker. Den offentlige fremstillingen av et liv forteller ikke nødvendigvis noe om hvordan mennesket faktisk har det.

Hvorfor kommer mennesker til henne om det vanskelige?

Nervik beskriver hvordan mennesker hun møter, ofte begynner å fortelle om personlige vanskeligheter. Det skjer ikke bare blant venner og bekjente, men også i situasjoner der hun i utgangspunktet ikke forventer en fortrolig samtale.

– Jeg vet ikke hva det er med meg, men folk kommer til meg og snakker om vanskelighetene sine og forskjellige situasjoner som er vonde.

Hun forteller om en person som stanset opp og begynte å snakke med henne. Han hadde mistet faren sin og var selv blitt redd. Det som kunne ha vært et kort møte, utviklet seg til en samtale som varte i omkring tre kvarter, ute på plenen.

– Det er jo litt av en tillit noen gir deg.

– Jeg lurer på om jeg annonserer det uten at jeg vet det. Jeg vet ikke helt. Men jeg er veldig åpen med mitt. Vi har jo en del utfordringer, vi også.

– Kan rett og slett være tilliten til den åpenheten du gir?

Det er ikke nødvendigvis slik at Nervik har et svar på hvorfor andre velger å betro seg til henne. Men hun forteller om en innstilling som synes å være avgjørende: Hun er villig til å spørre om det som er vanskelig, og hun forsøker å være forberedt på svaret.

– Jeg er ikke redd for å spørre andre om de skumle spørsmålene. Og jeg står trygt i å tørre å ta imot det som kommer som svar. For du må jo stille tøffe spørsmål.

Hun understreker at det ikke er tilstrekkelig å stille et spørsmål dersom man ikke samtidig er villig til å lytte.

– Du må være klar og ha tid, ikke minst. Være klar for å forstå svaret som kommer. Kanskje slutter det ikke her. Vi må kanskje ha litt mer om det der. Det synes jeg er veldig interessant.

– For du får gjerne høre en historie knyttet til et spørsmål du stiller. Du får ikke bare et kort svar, du kan få en hel historie?

– Og masse spørsmål, sier Nervik.

Hun beskriver en form for samtale der det ikke er nødvendig å komme frem til en løsning umiddelbart. Et spørsmål kan åpne for nye spørsmål, og det som først fremstår som en enkel utfordring, kan vise seg å ha en langt mer sammensatt bakgrunn. Det er også en påminnelse om at det å lytte innebærer et ansvar. Dersom noen først velger å fortelle om noe vanskelig, må det være rom for at fortellingen tar tid.

Å våge å møte sorgen

Bildene hun har skapt og som henger på utstillingsveggen i Nordic Light sine lokaler forteller en historie, noen om en tung bør, andre om å bære sorg. Samtalen beveger seg over til døden og hvordan mennesker reagerer når noen i omgivelsene opplever alvorlig sykdom eller mister en av sine nærmeste.

Nervik forteller at hun og menneskene rundt henne har opplevd flere dødsfall i løpet av året.

Hun presiserer at det ikke er selvmord hun viser til i disse tilfellene, men andre dødsfall som har berørt mennesker rundt henne. Når noen opplever slike tap, er hun ikke redd for å ta kontakt.

– Jeg tør å ringe på døra. Spørre «Hvordan har du det?»

– Samtaler om døden er gjerne noe av det mange trekker seg unna. Døden i dag oppleves nok av mange som det ukjente, noe av det fremmede, sier jeg. Historisk sett var det langt mer fremme i dagligtalen, kunst kultur og monumenter.

– Og så er folk livredde for å si noe feil.

Nervik forteller at hun har hørt fra mennesker som har vært alvorlig syke, særlig personer med kreft, at venner og bekjente har trukket seg unna.

– De opplever at venner og kompiser bare forsvinner?

– Fordi de ikke tør å si noe. Vi skal jo ikke være til bry. Det er kanskje en trend hos mange, at vi ikke skal være til bry. Og det er nettopp det jeg synes vi skal.

Det siste utsagnet er sentralt i hvordan Nervik forstår omsorg. Hun mener at frykten for å forstyrre eller si noe galt ikke bør bli en begrunnelse for å la være å ta kontakt.

– Er det slik at det for mange er et fremmed og ukjent tema, det er vanskelig å forholde seg til det og å si hva man egentlig tenker?

– Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har aldri vært redd for å snakke om sånne ting.

Hun beskriver noen prinsipper hun forsøker å leve etter.

– Være tro mot seg selv. Hjelpe andre. Se, høre, forstå og respektere.

Dette er ord hun mener vi lett mister av syne.

– Det er mye sånne ord som vi glemmer. Folk har en tendens til å tenke egosentriske i dag. De tenker innover og tenker på seg selv.

Nervik retter dermed oppmerksomheten mot hvordan vi møter andre mennesker i praksis. Ikke bare hvordan vi snakker om omsorg som en verdi, men hva vi faktisk gjør og handler når noen rundt oss trenger kontakt.

En samtale trenger ikke alltid en konklusjon

Under kulturkvelden har vi også sett en film, og Applausen trekker inn et av spørsmålene den har aktualisert: Kanskje er det ikke alltid nødvendig å gjøre en samtale til noe stort eller forpliktende.

– Vi har nettopp sett filmen «Streif». Av og til handler det kanskje bare om at noen trenger en samtale med hverandre, uten at det skal være noe forpliktende, ei heller at det skal være et veldig tungt tema. Man trenger ikke konkludere med noe. Bare å snakke. Er det slik du møter folk?

Nervik arbeider selv innen helse, og forteller at hun møter forholdsvis unge mennesker som lever med sykdom.

– Jeg jobber jo i helse. Jeg jobber med ganske unge folk som har sykdom. Det er tøft, og de vet ikke hvordan det blir fremover.

Hun beskriver hvordan sykdom ikke bare handler om den konkrete helsetilstanden, men også om usikkerheten rundt fremtiden og alt annet som skjer i livet samtidig. I slike situasjoner forsøker hun å være tilgjengelig.

– Jeg er på tilbudssiden. Ikke som hobbypsykolog, men som en som bryr seg.

Det er en viktig avgrensning. Nervik fremstiller ikke seg selv som en behandler eller en som skal løse andres problemer. Hun snakker om den menneskelige kontakten og betydningen av å vise interesse.

– Hvis du har noen å snakke med, så er jo mye løst. Da har du i hvert fall en start, sier jeg.

Nervik beskriver hvordan en samtale kan begynne med noe ganske hverdagslig. Man snakker litt sammen, og etter hvert kan det åpne seg for mer. Hun ser ut til å være opptatt av at mennesker ikke nødvendigvis forteller alt med én gang. Det kan være nødvendig å bruke tid, la samtalen utvikle seg og stille spørsmål underveis. Denne tilnærmingen får også betydning når vi vender oss mot kunstverkene hun har tatt med seg til kulturkvelden.

Kunsten begynte med farens død

Blant arbeidene Nervik viser frem, er et motiv med en person som bærer en ryggsekk, og et annet der en tung, virkelig stein inngår i kunstverket. Det er særlig steinen i bildet som vekker oppmerksomheten.

– På det ene bildet har du en som bærer rundt på en ryggsekk, og på det andre har du en ganske tung stein. En ekte stein, ser jeg.

Nervik forteller at kunsten fikk en ny betydning for henne etter en dramatisk hendelse i hennes eget liv. Hun hadde alltid likt å tegne og male, men det var i sorgarbeidet etter farens død at hun begynte å utvikle denne formen for kunstnerisk uttrykk. Faren døde brått og uventet av ett massivt hjerteinfarkt på vei ned fra fjellet sammen henne og moren. Hun forsøkte hjerte- og lungeredning, men livet stod ikke til å redde.

– Jeg begynte å lage kunsten. Jeg har alltid likt å tegne og male og sånn, men det begynte med sorgarbeidet etter pappa, som døde i myra rett ved siden av meg. Jeg sto og tok hjerte-lunge-redning på ham i en halvtime.

– Det må ha vært en voldsom opplevelse?

– Det var traumatisk. For jeg trodde jo at jeg skulle fikse det. Hun hadde likevel sittet igjen med spørsmål om det var noe mer hun kunne ha gjort.

– Nå skal ikke jeg sitte og fortelle hele livshistorien min til deg, sier hun.

Men nettopp denne hendelsen er vesentlig fordi den forklarer mye av bakgrunnen for kunsten hun viser frem. Etter farens død søkte hun ned til fjæra.

– Jeg gikk ned i fjæra bare for å være alene med tankene og prosessere. La sorgen få lov til å herje litt. For det er superviktig. Hun mener det er nødvendig å gi sorgen plass, fremfor å forsøke å lukke den inne eller skyve den unna. I fjæra begynte hun å legge merke til steinene og formene rundt seg.

– Så da flyttet jeg ned i fjæra. Og da var det sånn: Oi, den steinen lignet på ... Så jeg begynte der.

Hun begynte å se muligheter i materialene hun fant. En stein kunne inngå i et bilde og få en annen betydning enn den hadde hatt der den lå. Det var slik sorgarbeidet gradvis fikk et konkret, kunstnerisk uttrykk.

Den tunge steinen og børa vi bærer

Vi stanser ved kunstverket der steinen er en del av motivet.

– Så denne steinen har du funnet? Du visste at du skulle ha nettopp den?

– Ja, sier Nervik og forteller videre om hvordan hun har arbeidet videre med materialet. Steinen er ikke bare malt som en forestilling om tyngde. Den er fysisk til stede. Det gir motivet en konkret fysisk tilstedeværelse: Belastningen har en faktisk vekt.

På et annet bilde ser vi en person som holder armene rett ut fra siden og bærer på to bøtter.

– Det er veldig tungt å holde den ut på den siden. Veldig tungt.

Nervik forteller at hun også har arbeidet med tråd og maling i motivet på enkelte bilder. Hun har blant annet dyppet tråden i maling for å tilføre andre elementer. Hun peker på en del av bildet som for henne representerer en pause.

– For meg er det pause. Det er en liten pause nå.

Det er et interessant valg. Pausen innebærer ikke nødvendigvis at belastningen er borte, men at det finnes et opphold i den. En lettelse. Hun knytter det også til erfaringen av å klare mer enn man først trodde var mulig.

– Vi klarer litt mer. Når vi klarer det, så vet vi at vi klarer enda mer.

Det er ikke en påstand om at alle problemer lar seg overvinne gjennom viljestyrke. I samtalen handler det snarere om hvordan hun selv forsøker å gi plass til noe annet enn bare det tunge. Hun forklarer at hun ville tilføre motivet noe mer positivt.

– Jeg dyppet tråden i maling. Da ble det litt lettere, for ellers ser det jo litt traurig ut.

Kunsten blir på denne måten et arbeid med motsetninger. Den tunge steinen får være tung, samtidig som andre elementer gir bildet flere lag.

Håp

Når vi ser nærmere på motivet, kommer også humlene fra bildet hun har laget med maling og tråd inn i samtalen. Nervik har tatt med slike elementer i kunstverket. Hun knytter dem til tanken om at det kan komme hjelp, og at noe kan bli lettere.

– Vi har vært så heldige at vi hadde et humlebol rett ved utgangsdøra i flere år. De summer fremdeles nå sent på høsten, og det synes jeg er fint. De trenger omgivelser som ikke har perfekt nyklippet gress og kjemisk frie for at noe vokser vilt. De rydder jo på sin måte. De har det litt rotete. Det forteller kanskje at den viltvoksende naturen rundt er rotete og har fått gro på en naturlig måte.

Samtalen vender dermed tilbake til noe av det vi begynte med: verdien av det som ikke er perfekt. For Nervik har humlene og de andre elementene i motivet en konkret funksjon.

– Da var det litt lettere for meg. For du må ha litt håp i bildet.

Humlen er håp. Det er en enkel, men vesentlig forklaring på hvordan hun arbeider. Hun ønsker ikke å fjerne det vanskelige fra kunsten. Sorgen og belastningen er en del av utgangspunktet. Men hun vil heller ikke at det skal være det eneste betrakteren møter. Steinen, tråden, fargene og humlene inngår i en sammenheng der både belastning, pause og muligheten for hjelp får plass.

Øyet som ser

Et annet arbeid skiller seg ut gjennom materialvalget. Nervik viser frem et motiv malt på en gammel vinylplate. I stedet for et tradisjonelt lerret har hun benyttet en gjenstand som opprinnelig hadde en helt annen funksjon.

– Det er jo en vinylplate, sier hun og viser frem platen hun har malt på.

– Hvilken plate er det, forresten?

Hun husker ikke sikkert hva slags musikk det opprinnelig var. Det sentrale ved arbeidet er nå uansett motivet som nå dekker platen.

Jeg legger merke til et tydelig øye, med et blått blikk som vender seg mot betrakteren.

– Når jeg ser bildet, tenker jeg: – Jeg ser deg. Det var et veldig fint øye du har malt der. Du har et blått, klart blikk som stirrer. Men det er ikke et gjennomgående blikk. Det er mer sånn ...

Vi forsøker å beskrive hva uttrykket gjør med oss. Ved et nærmere blikk oppdager jeg at her står det jo rødt på svart «I see you». Kanskje var det også noe underbevisst som rørte seg når vi kikker på bildet.

Nervik fører samtalen over til hvordan hun selv møter mennesker, og hvordan hun ofte legger merke til at noe ikke stemmer.

– Du ser jo på folk om det er noen ting eller ikke. Det vises. Jeg ser med en gang om det er noe.

Hun mener også at det ikke alltid er nødvendig at noen forteller direkte hva som plager dem.

– Jeg kjenner det når jeg sitter ved siden av dem. Det blir litt i lufta, sånn at jeg kjenner det.

Hun beskriver hvordan en enkel berøring eller det å legge en hånd på noen kan være nok til at en reaksjon kommer. Samtidig er hun opptatt av menneskene hun har rundt seg.

– Jeg prøver å passe på flokken min rundt meg.

Dette er en del av bakgrunnen for hvordan hun forholder seg til psykisk helse. Hun legger vekt på oppmerksomhet, nærvær og det å legge merke til forandringer i andre menneskers væremåte.

Å skjule seg med blikket

Vi vender tilbake til motivet med den tunge belastningen. Nervik forteller at personen i bildet også forsøker å skjule sykdommen sin.

– Han ville liksom skjule sykdommen sin litt.

Hun trekker paralleller til ungdommer hun har møtt, og hvordan de kan forsøke å unngå direkte øyekontakt når noe er vanskelig.

– Jeg hører jo at ungdommer selv har capsen sin nede for å skjule ansiktet når det er noen ting.

– Det å trekke seg unna. Et unnvikende blikk kan fortelle mye mer enn man aner. Dette møter du ofte?

Nervik beskriver hvordan ungdommer kan stå og snakke uten å møte blikket til den andre. Hun viser også til situasjoner der man sitter i en bil. Da trenger man ikke nødvendigvis å se direkte på hverandre mens man snakker.

– Du stirrer ut. Kjører du må du selvfølgelig se. Du har en naturlig måte å stirre ut i lufta på, sier jeg.

Det kan gjøre samtalen annerledes enn når to mennesker står rett overfor hverandre. I en bil er begge vendt fremover. Det er mulig å snakke uten hele tiden å måtte forholde seg til den andres ansiktsuttrykk. Dette er ikke noe Nervik presenterer som en behandlingsmetode, men som en konstatert erfaring fra møter med unge mennesker. Det hun legger merke til hos mennesker, kommer til uttrykk i bildene hun lager. Kroppsholdning, blikk, det å vende seg bort og det å bære noe tungt, blir konkrete elementer i kunsten.

Hva forteller egentlig et kunstverk?

Mens vi går gjennom arbeidene, blir det tydelig at Nervik ikke først og fremst snakker om kunst gjennom teknikk, sjanger eller kunsthistoriske referanser. Hun snakker om menneskene motivene viser til. Det gir grunnlag for et spørsmål om hva kunst kan formidle som ikke alltid kommer like tydelig frem i en vanlig samtale. Det som er usagt og unevnt.

Jeg peker på hvordan bildene hennes gir konkrete uttrykk for belastninger.

– Jeg synes du har fått veldig mye inn i bildene her. De forteller noe veldig konkret, i hvert fall for meg.

Særlig vender jeg tilbake til den fysiske tyngden i bildet med mennesket som holder armene rett ut med bøttene.

– Det ser veldig tungt å holde bøttene i armene ut fra sidene.

Det som i utgangspunktet kunne ha vært en abstrakt beskrivelse av psykiske belastninger, blir gjennom kunstverket noe man kan se og fysisk forholde seg til. Samtidig er det ikke gitt at alle vil lese bildene på samme måte. Det er en del av det interessante ved samtalen. Nervik forklarer hva elementene betyr for henne, mens jeg som betrakter forsøker å beskrive hva jeg ser.

Vi er ikke alltid opptatt av akkurat det samme. Hun kjenner bakgrunnen for materialvalgene og vet hvilke erfaringer som ligger bak. Jeg møter arbeidene uten den samme bakgrunnsinformasjonen og begynner med det som umiddelbart skiller seg ut og fanger oppmerksomheten.

Dermed oppstår en samtale mellom kunstnerens intensjon og betrakterens forståelse. Hun har ingen bestemt forklaring på bildene vi ser. Det er opp til hver enkelt å tolke det de ser. Slik blir også et bilde, et kunstverk, et mye sterkere virkemiddel enn å forklare alt i klartekst med to streker under svaret. Hele poenget er at man ikke skal sitte med en fasit på hva et bilde betyr, men å gjøre sine egne tanker og forklaringer på hva man ser.

Det er også slik vi nærmer oss spørsmålet om psykisk helse. Nervik forteller om egne erfaringer, mens jeg forsøker å trekke forbindelser til hvordan mennesker kommuniserer, skjuler vanskeligheter og møter hverandre.

Å stille spørsmål uten å vente et bestemt svar

Mot slutten av samtalen er vi tilbake ved noe som har gått igjen gjennom hele møtet: betydningen av å våge å snakke med mennesker. Nervik har fortalt om sorgarbeidet etter faren, om unge mennesker som lever med sykdom, om mennesker som mister sine nærmeste, og om dem som plutselig begynner å fortelle henne om vanskelige erfaringer. Hun har også beskrevet hvordan hun forsøker å være tilgjengelig uten å gjøre seg til behandler. Det er særlig ett av utsagnene hennes som samler denne innstillingen:

– Du må jo stille tøffe spørsmål. Du må være klar og ha tid, ikke minst. Være klar for å forstå svaret som kommer.

Hun utfordrer dermed forestillingen om at gode samtaler nødvendigvis skal føre til raske løsninger. Et spørsmål som stilles kan føre til en historie. Historien kan føre til flere spørsmål. Og noen ganger er det nødvendig å fortsette samtalen senere. Slik er åpenheten Nervik legger vekt på når hun beskriver hvordan hun møter andre.

Kunsten har en tilsvarende funksjon i hennes eget liv. Den oppsto som en del av sorgarbeidet og har siden blitt en måte å gi form til erfaringer som kan være vanskelige å uttrykke. En stein kan representere noe tungt. En pause kan få plass i et motiv. Humler kan bidra med håp. Et blikk kan fortelle om noe som ikke blir sagt.

Slik har samtalen beveget seg fra samfunnets forventninger om perfeksjon til konkrete erfaringer med sorg, sykdom, omsorg og kunstnerisk arbeid. For Marit Nervik er ikke dette adskilte temaer. De henger sammen gjennom hennes egne erfaringer og møtene med menneskene rundt henne. Utgangspunktet er fremdeles det samme som hun formulerte tidlig i samtalen: Mennesker er forskjellige, men har samme verdi.

– Selv om du er sånn, så er vi like. Likeverd.  jeg kaller meg selv «Helt Uperfekt». Dette fordi vi alle er uperfekte.

‍