Øyvind Bjørnå ble den første dirigenten til å lede orkesteret under en operaforestilling, i det nye operahuset Normoria. Han deler sin glede over den historiske anledningen. Han har en dyp respekt for opera tradisjonen og en brennende lidenskap for musikk. Her reflekterer han over utfordringene ved å dirigere moderne verk, samt sin fremtidige rolle som både fiolinist og dirigent.
Øyvind Bjørnå med solistene Lars Arvidson til venstre, og Sigrid Vetleseter Bøe til høyre. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementØyvind Bjørnå er dirigent og en dyktig fiolinist, og han ble den første til å lede orkesteret i det nye operahuset Normoria. Hans entusiasme for oppgaven er tydelig. – For meg var det en stor ære å få dirigere den første opera oppsetningen i Normoria. Jeg er fascinert av den lange opera-tradisjonen som eksisterer, og har alltid beundret aktiviteten i Operaen i Kristiansund. Han uttrykker sin beundring for ildsjelene som har gjort det mulig å skape et så flott kulturhus.
– Da jeg ble spurt om denne oppgaven, jublet jeg, fortsetter han – og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for at dette skulle bli så vellykket som mulig.
Bjørnå beskriver opplevelsen fra dirigentensperspektiv, som ofte er skjult for publikum. Vi spurte om det var litt spesielt, med tanke på at vi i salen ikke så når dirigenten kom inn, vi bare følte det. Vi lurte på om hvordan det var for han?
– En operadirigents entre er sjelden en stor visuell opplevelse, men hvis dere følte min tilstedeværelse, så kjente jeg definitivt publikums tilstedeværelse.
Han fremhever energien som oppstår når publikum er til stede. – Det var herlig etter en lang prøveperiode å få publikum i salen. Orkestergraven i Normoria er ganske dyp, men den gir god lydbalanse, slik at orkesteret kan spille sterkt samtidig som sangerne høres.
Som en anerkjent fiolinist, stilles spørsmålet om hvordan Bjørnå balanserer sine roller. – Ja takk, begge deler! sier han.
–Fiolinen har vært en stor del av mitt liv siden jeg var fem år gammel, og konsertmester jobben i Operaorkesteret i Oslo er viktig for meg. Men dirigeringen gir muligheter til å lede et stort ensemble. Det kjennes som jeg kan fokusere mer på musikken uten utfordringene knyttet til å spille fiolin.
Bjørnå har klare ambisjoner for fremtiden. – Jeg ønsker å dirigere mer opera, i dette repertoaret føler jeg meg hjemme. Jeg har spilt med hundrevis av dirigenter og vet hva som skal til for å få dette store operamaskineriet til å fungere. Han ser frem til å dirigere Verdis Don Carlo, som han beskriver som en av sine favoritt Operaer.
Normoria: En kulturell perle
Bjørnå har en sterk tilknytning til Normoria, som han beskriver som «fantastisk».
–Huset virker for meg nærmest optimalt for operaforestillingene. Jeg hadde gleden av å være i publikum da Elisabeth Teige og TrondheimSolistene hadde konsert, og akustikken var fantastisk. Han setter også pris på det levende miljøet rundt bygget.
–Det er herlig å se kulturskolebarn i gangene og folk som hygger seg i cafeområdet, gjerne med en ny bok fra biblioteket.
Utfordringer med moderne verk
Bjørnå reflekterer over vårt spørsmål, om det var utfordringer ved å dirigere etmoderne verk som «Anne Pedersdotter»?
– Ja, det viljeg si at det var. Det er ingen enkel opera å spille, ganske avansert harmonikk, og jeg måtte bruke enormt mye tid på å lære meg partituret. Men kvaliteten i Fliflet Bræins verk gjorde at jeg ble mer og mer glad i musikken jo mer jeg jobbet med den.
Fremover i tid
Når det gjelder fremtiden, har Bjørnå flere prosjekter på agendaen. – Nå skal jeg spille mye i Oslo, og har diverse dirigent oppdrag i andre byer. Men jeg håper, og tror jeg kommer til å dukke opp i Normoria igjen. Jeg trives veldig godt sammen med Operaens Sinfonietta og Operaen i Kristiansund.
Påskeplaner?
Siden vi nå går mot påsken og en rolig uke. Må vi jo spørre om han har noen planer for påsken. Som et lett avbrekk fra den profesjonelle hverdagen, deler Bjørnå sine påskeplaner. – Da skal jeg til fjells, til en spesiell fjellgård mine besteforeldre bygget, Langedrag. Der satser jeg på skiturer med familien, sol og ferie!
Øyvind Bjørnå er dirigent og en dyktig fiolinist, og han ble den første til å lede orkesteret i det nye operahuset Normoria. Hans entusiasme for oppgaven er tydelig. – For meg var det en stor ære å få dirigere den første opera oppsetningen i Normoria. Jeg er fascinert av den lange opera-tradisjonen som eksisterer, og har alltid beundret aktiviteten i Operaen i Kristiansund. Han uttrykker sin beundring for ildsjelene som har gjort det mulig å skape et så flott kulturhus.
– Da jeg ble spurt om denne oppgaven, jublet jeg, fortsetter han – og bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for at dette skulle bli så vellykket som mulig.
Bjørnå beskriver opplevelsen fra dirigentensperspektiv, som ofte er skjult for publikum. Vi spurte om det var litt spesielt, med tanke på at vi i salen ikke så når dirigenten kom inn, vi bare følte det. Vi lurte på om hvordan det var for han?
– En operadirigents entre er sjelden en stor visuell opplevelse, men hvis dere følte min tilstedeværelse, så kjente jeg definitivt publikums tilstedeværelse.
Han fremhever energien som oppstår når publikum er til stede. – Det var herlig etter en lang prøveperiode å få publikum i salen. Orkestergraven i Normoria er ganske dyp, men den gir god lydbalanse, slik at orkesteret kan spille sterkt samtidig som sangerne høres.
Som en anerkjent fiolinist, stilles spørsmålet om hvordan Bjørnå balanserer sine roller. – Ja takk, begge deler! sier han.
–Fiolinen har vært en stor del av mitt liv siden jeg var fem år gammel, og konsertmester jobben i Operaorkesteret i Oslo er viktig for meg. Men dirigeringen gir muligheter til å lede et stort ensemble. Det kjennes som jeg kan fokusere mer på musikken uten utfordringene knyttet til å spille fiolin.
Bjørnå har klare ambisjoner for fremtiden. – Jeg ønsker å dirigere mer opera, i dette repertoaret føler jeg meg hjemme. Jeg har spilt med hundrevis av dirigenter og vet hva som skal til for å få dette store operamaskineriet til å fungere. Han ser frem til å dirigere Verdis Don Carlo, som han beskriver som en av sine favoritt Operaer.
Normoria: En kulturell perle
Bjørnå har en sterk tilknytning til Normoria, som han beskriver som «fantastisk».
–Huset virker for meg nærmest optimalt for operaforestillingene. Jeg hadde gleden av å være i publikum da Elisabeth Teige og TrondheimSolistene hadde konsert, og akustikken var fantastisk. Han setter også pris på det levende miljøet rundt bygget.
–Det er herlig å se kulturskolebarn i gangene og folk som hygger seg i cafeområdet, gjerne med en ny bok fra biblioteket.
Utfordringer med moderne verk
Bjørnå reflekterer over vårt spørsmål, om det var utfordringer ved å dirigere etmoderne verk som «Anne Pedersdotter»?
– Ja, det viljeg si at det var. Det er ingen enkel opera å spille, ganske avansert harmonikk, og jeg måtte bruke enormt mye tid på å lære meg partituret. Men kvaliteten i Fliflet Bræins verk gjorde at jeg ble mer og mer glad i musikken jo mer jeg jobbet med den.
Fremover i tid
Når det gjelder fremtiden, har Bjørnå flere prosjekter på agendaen. – Nå skal jeg spille mye i Oslo, og har diverse dirigent oppdrag i andre byer. Men jeg håper, og tror jeg kommer til å dukke opp i Normoria igjen. Jeg trives veldig godt sammen med Operaens Sinfonietta og Operaen i Kristiansund.
Påskeplaner?
Siden vi nå går mot påsken og en rolig uke. Må vi jo spørre om han har noen planer for påsken. Som et lett avbrekk fra den profesjonelle hverdagen, deler Bjørnå sine påskeplaner. – Da skal jeg til fjells, til en spesiell fjellgård mine besteforeldre bygget, Langedrag. Der satser jeg på skiturer med familien, sol og ferie!
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
