Donna Bacalao har vokst fra sin start, i fjæresteinene i Vadsteinsvikan på Frei, til å bli en to akters musical i Bræin operasal på Normoria. Teamet bak stykket med Frode Alnæs og Sig Nilsson i spissen har klart denne overgangen, og skapt en musical på høyt nivå.
Stor opplevelse, høyt nivå på scenen. Foto: Elias K. L. Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLyd av vind, sjø og måker, setter stemningen. Musicalen åpner med at Astrid Torske fra Smøla blir enke, når havet ubarmhjertig sluker hennes mann. Dette er fremført mesterlig visuelt, ved dansere som skaper skillet mellom livet og døden. Der mannen slukes og blir spist av båren fra havet. Danserne symboliserer havet viltre og ubarmhjertige bølger. Astrid og hennes datter står alene igjen og ser hvor grusom naturen kan være. Dette setter allerede i åpningen, stykket på et høyt nivå.
Allerede ved møtet med byen ved storhavet, Kristiansund. Går stykket over i å fortelle en historie om det harde livet på bergan, ikke i nedtrykt stemning, men med humor og en humoristisk brodd. Når det er sagt, ligger alvoret i et bakteppe i handlingen. Mangel på råvarer, havet, mangel på penger og kreditt er tildtedeværende. Uansett så blir det stemning og humor som driver historien fremover. Godt hjulpet av sterke karakterer, og formidlingen fra de på scenen.
Man merker at publikum koser seg, og kjenner igjen mye av det muntre som tross alt utspiller seg i det psykososiale spillet. Vi har vel alle møtt en «Klæppfesk-Olsen» en eller annen gang, om ikke i Kristiansund. Så i en eller annen av landets små særegne byer. Rollen spilles med en ektefølt overbevisning av Svein Solenes. Sammen med sin klakkør, spilt av Terje Ranes, er de to fanget i en alvorlig kamp for profitt men makter å være en morsom og fargerik duo oppi det hele. Her fremspilles kynisme og humor i en perfekt balanse.
Selvfølgelig med et svingende – Hiv og hoi og hiv og hoj fra trause arbeidere.
Ryktebørsen er en bærende figur i Donna Bacalao universet. André Søfteland spiller denne rollen. Han har en imponerende merittliste. For å nevne noe så har han spilt Jean Valjean i «Les Misérables», den sovjetiske sjakkspilleren Anatoli i «Chess» og Tarje i «Spellemann på taket». I begynnelse av Donna Bacalao, der Ryktebørsen kommer inn klarer Søfteland å skape en stemning lik den jeg får av «Heaven on their Minds». Åpningsnummeret til Rockemusikalen «Jesus Christ Superstar». Der uttrykker Judas sine kvaler og bekymringer. Han fremstilles mer som en tenker og beskytter av Jesus, som da ledes til en plass i historien fremfor å bare være historiens sleskeste skurk.
Denne parallellen kan trekkes inn mot Ryktebørsen også. Der hans bekymring er penger for arbeidet, og en grad av ensomhet i hjertet spilles ut. Jo, han er nok i utgangspunktet en skjørtejeger, for å bruke den dannete beskrivelsen, men bak enhver skjørtejeger ligger en lengsel og stor ensomhet. I Donna Bacalao, når han først faller for en kvinne er det ekte, da faller han hardt. At man i regi, scenografi, musikk, tekst og fremføring lykkes å fremprovosere en paralell til en av musikalverdenens mest episke og krevende roller hos minst en musikkkritiker, trenger ingen tabloide og lettvinte terningkast. Det fortjener en stående, tydelig og rungende applaus.
Ved siden av Donna Bacalao selv er det flere sterke kvinner i stykket. Viktige karakterer som binder det hele sammen. Gina Ranheim Bjerkan fasinerer stort i tittelrollen. Hun balanserer Astrid sin håpløse sorg som er utgangspunkt, til en sjanglete men allikevel målrettet søken etter drømmen om et bedre liv. Hun har en utstråling og en mimikk som ikke bare gir selveste Donnaen liv, men hun løfter frem den søkende kvinneskikkelsen til sitt eget liv i publikums bevissthet. To tøffe jenter, Hedda Junge Hess og Helene Skiri alternerer i rollen som Astrid sin datter. Vi får der et glimt av et barns tidvise oppgitthet over morens valg.
Gina Ranheim Bjerkan evner å få fram sorgen, desperasjonen og en ramsalt vilje som ligger i den sta kvinnen.
En annen viktig karakter er enkefruen, Catharina. Henne møter vi der hun akkurat har blitt enke, i mannens begravelse. Hun har det samme utgangspunktet som Donna Bacalao. Hun er i motsetning til Astrid i det øvre sjiktet i Klippfiskbyen. Eli Stålhand skaper her en mild autoritær karakter, som bruker sin makt til beste for omgivelsene. Hun er viktig for balansen i stykket. Hennes diplomatiske evner, kombinert med en retnings bestemt gjennomføringsevne skaper balanse når fronter blir steile. Hun skaper også en fin diskusjon om følelser opp mot fornuft som kler stykker svært godt.
Samspillet mellom Stålhand og Bjerkan der de danser sammen fasinerer meg. Det er slike øyeblikk der vi minnes på det enorme dansemiljøet i Kristiansund. Begge kommer jo fra dansen, fra Kristiansund og ut i verden. Som tidsvitne til alt som har skjedd innen kultur og dans, gir dette en fin refleksjon over hvor viktig kultur har vært i forhold til utvikling av det Kristiansund vi kjenner i dag.
Den kloke kona på bergan, Urte Guri, levendegjort av Monica Hjelle er en viktig figur i hverdagen og slitet blant arbeideren. Hennes visjoner og kommentarer om måsan er et muntert og viktig bidrag til humor og fremdrift i forestillingen. Urte Guri er en figur som virkelig spår i måsene, og lurer inn en referanse om slektskap med fuglene som hersker i luftrommet rundt oss.
Vi må heller ikke glemme overklasse jenta Amalie, spilt av Aurora Reed-Jenssen. Hun er en smule desperat i sin higen etter kongen, og er ikke en dominerende skikkelse i spillet om følelser. Det er derimot det som gjør Reed-Jenssens tolkning meget bra, hun får Amalie til å bli troverdig. Amalie er nok litt bortskjemt, men i dette spillet får man jo sympati for henne. Dette er Reed-Jenssens fortjeneste.
Den nye kongen, ankommer litt for sent for sin fars begravelse. Kristiansundskongen spilles av Andreas Hoff. Han skaper en søkende skikkelse, som kastes inn i intriger og markedskamp. Selvfølgelig fanges han i intrigene i både kjærlighet og marked. Her får vi en ung mann som strever med å finne sin plass. Hans sterke sang om ensomheten, er et høydepunkt.
Jeg ser en flott motvekt også stemmemessig mellom Andreas Hoff som Kongen, og Andre Søfteland som Ryktebørsen. Her har castingen rett og slett gjort en meget god jobb.
Kristiansundskongen må se i nåde til meg. men den største kongen av alle, er kollektivet. Dansere, operakor og de mer fremtredende rollen sitter som støpt sammen, og skaper den opplevelsen Kristiansunds egen musikal fortjener. En artig detalj er det at byens motto også flettes inn i librettoen.
Valget av stemmer og den velfungerende samstemtheten gjør dette til en vakker opplevelse.
Det musikalske språket i Donna Bacalao fremstår som røft, rytmisk dominant og klanglig sterkt. Fullstendig i tråd med det harde kystlandskapet og den uforsonlige tematikken det formidler. At forestillingen har vokst betraktelig er en konstatering som står seg godt. Donnaen har hatt en pause, som jeg har omtalt som skjønnhetssøvn. Dette er en beskrivelse jeg står bergstøtt ved.
Det er en bunnsolid musikal som ikke bare hevder og være en musikal, men som beviselig er det. Det er jo også sjarmerende at det refereres til «Baillsundvals». Stig Nilssons vise. Det er mange inntrykk og uttrykk i stykket. Det har rett og slett blitt en moderne musikal.
Donna Bacalao fremstår gjennom dette tekstmaterialet som et ambisiøst dramatisk verk, som forsøker å forene lokalhistorisk industrihistorie med universelle maktpolitiske og familiære konflikter. Ved å unngå enkle, sentimentale løsninger, retter stykket et kritisk søkelys mot de økonomiske mekanismene som styrer menneskers liv og handlingsrom. Det er en styrke i dets vilje til å behandle komplekse temaer som markedskontroll, tollbarrierer og dynastisk strategi innenfor rammene av et musikalsk teater. Dette gir produksjonen en solid saklig og historisk forankring. I bunnen bindes det hele sammen med en optimistisk og lun humor.
Avslutningen på Donna Bacalao er en stor og mektig finale som ga meg gåsehud.
Har du ikke sett den enda, så har du muligheten. Donna Bacalao 2026, er en forestilling du bør se. Dette vil du ikke gå glipp av.
Musikk av Frode Alnæs
Tekst av Stig Nilsson
Donna Bacalao / Astrid Torske: Gina Ranheim Bjerkan
Kristiansundskongen: Andreas Hoff
Ryktebørsen: André Søfteland
Enkefrua Catharina: Eli Stålhand
Klæppfesk-Olsen:Svein Solenes
Urte Guri: Monica Hjelle
Amalie: Aurora Reed-Jenssen
Klakkøren: Terje Ranes
Solveig, datteren til Donna: Hedda Junge Hess / Helene Skiri
Regi: Mattias Palm
Musikalsk leder: Martin Bredin
Scenografi: Plamena Dicheva
Kostymedesign: Anne Spets
Hår/maske: Maren Togstad
Lysdesign: Anders Busch
Lyddesign: Erik Valderhaug
Koreografi: Cynthia Kai, Catherine Ingebrigtsen
Kormester: Elin Persson
Inspisient: Alice Strøm Nilssen
Med en forsterket Operaens Sinfonietta
Dansere fra Operaens Ballettsenter
Kristiansund Operakor og samensatt kor.
Lyd av vind, sjø og måker, setter stemningen. Musicalen åpner med at Astrid Torske fra Smøla blir enke, når havet ubarmhjertig sluker hennes mann. Dette er fremført mesterlig visuelt, ved dansere som skaper skillet mellom livet og døden. Der mannen slukes og blir spist av båren fra havet. Danserne symboliserer havet viltre og ubarmhjertige bølger. Astrid og hennes datter står alene igjen og ser hvor grusom naturen kan være. Dette setter allerede i åpningen, stykket på et høyt nivå.
Allerede ved møtet med byen ved storhavet, Kristiansund. Går stykket over i å fortelle en historie om det harde livet på bergan, ikke i nedtrykt stemning, men med humor og en humoristisk brodd. Når det er sagt, ligger alvoret i et bakteppe i handlingen. Mangel på råvarer, havet, mangel på penger og kreditt er tildtedeværende. Uansett så blir det stemning og humor som driver historien fremover. Godt hjulpet av sterke karakterer, og formidlingen fra de på scenen.
Man merker at publikum koser seg, og kjenner igjen mye av det muntre som tross alt utspiller seg i det psykososiale spillet. Vi har vel alle møtt en «Klæppfesk-Olsen» en eller annen gang, om ikke i Kristiansund. Så i en eller annen av landets små særegne byer. Rollen spilles med en ektefølt overbevisning av Svein Solenes. Sammen med sin klakkør, spilt av Terje Ranes, er de to fanget i en alvorlig kamp for profitt men makter å være en morsom og fargerik duo oppi det hele. Her fremspilles kynisme og humor i en perfekt balanse.
Selvfølgelig med et svingende – Hiv og hoi og hiv og hoj fra trause arbeidere.
Ryktebørsen er en bærende figur i Donna Bacalao universet. André Søfteland spiller denne rollen. Han har en imponerende merittliste. For å nevne noe så har han spilt Jean Valjean i «Les Misérables», den sovjetiske sjakkspilleren Anatoli i «Chess» og Tarje i «Spellemann på taket». I begynnelse av Donna Bacalao, der Ryktebørsen kommer inn klarer Søfteland å skape en stemning lik den jeg får av «Heaven on their Minds». Åpningsnummeret til Rockemusikalen «Jesus Christ Superstar». Der uttrykker Judas sine kvaler og bekymringer. Han fremstilles mer som en tenker og beskytter av Jesus, som da ledes til en plass i historien fremfor å bare være historiens sleskeste skurk.
Denne parallellen kan trekkes inn mot Ryktebørsen også. Der hans bekymring er penger for arbeidet, og en grad av ensomhet i hjertet spilles ut. Jo, han er nok i utgangspunktet en skjørtejeger, for å bruke den dannete beskrivelsen, men bak enhver skjørtejeger ligger en lengsel og stor ensomhet. I Donna Bacalao, når han først faller for en kvinne er det ekte, da faller han hardt. At man i regi, scenografi, musikk, tekst og fremføring lykkes å fremprovosere en paralell til en av musikalverdenens mest episke og krevende roller hos minst en musikkkritiker, trenger ingen tabloide og lettvinte terningkast. Det fortjener en stående, tydelig og rungende applaus.
Ved siden av Donna Bacalao selv er det flere sterke kvinner i stykket. Viktige karakterer som binder det hele sammen. Gina Ranheim Bjerkan fasinerer stort i tittelrollen. Hun balanserer Astrid sin håpløse sorg som er utgangspunkt, til en sjanglete men allikevel målrettet søken etter drømmen om et bedre liv. Hun har en utstråling og en mimikk som ikke bare gir selveste Donnaen liv, men hun løfter frem den søkende kvinneskikkelsen til sitt eget liv i publikums bevissthet. To tøffe jenter, Hedda Junge Hess og Helene Skiri alternerer i rollen som Astrid sin datter. Vi får der et glimt av et barns tidvise oppgitthet over morens valg.
Gina Ranheim Bjerkan evner å få fram sorgen, desperasjonen og en ramsalt vilje som ligger i den sta kvinnen.
En annen viktig karakter er enkefruen, Catharina. Henne møter vi der hun akkurat har blitt enke, i mannens begravelse. Hun har det samme utgangspunktet som Donna Bacalao. Hun er i motsetning til Astrid i det øvre sjiktet i Klippfiskbyen. Eli Stålhand skaper her en mild autoritær karakter, som bruker sin makt til beste for omgivelsene. Hun er viktig for balansen i stykket. Hennes diplomatiske evner, kombinert med en retnings bestemt gjennomføringsevne skaper balanse når fronter blir steile. Hun skaper også en fin diskusjon om følelser opp mot fornuft som kler stykker svært godt.
Samspillet mellom Stålhand og Bjerkan der de danser sammen fasinerer meg. Det er slike øyeblikk der vi minnes på det enorme dansemiljøet i Kristiansund. Begge kommer jo fra dansen, fra Kristiansund og ut i verden. Som tidsvitne til alt som har skjedd innen kultur og dans, gir dette en fin refleksjon over hvor viktig kultur har vært i forhold til utvikling av det Kristiansund vi kjenner i dag.
Den kloke kona på bergan, Urte Guri, levendegjort av Monica Hjelle er en viktig figur i hverdagen og slitet blant arbeideren. Hennes visjoner og kommentarer om måsan er et muntert og viktig bidrag til humor og fremdrift i forestillingen. Urte Guri er en figur som virkelig spår i måsene, og lurer inn en referanse om slektskap med fuglene som hersker i luftrommet rundt oss.
Vi må heller ikke glemme overklasse jenta Amalie, spilt av Aurora Reed-Jenssen. Hun er en smule desperat i sin higen etter kongen, og er ikke en dominerende skikkelse i spillet om følelser. Det er derimot det som gjør Reed-Jenssens tolkning meget bra, hun får Amalie til å bli troverdig. Amalie er nok litt bortskjemt, men i dette spillet får man jo sympati for henne. Dette er Reed-Jenssens fortjeneste.
Den nye kongen, ankommer litt for sent for sin fars begravelse. Kristiansundskongen spilles av Andreas Hoff. Han skaper en søkende skikkelse, som kastes inn i intriger og markedskamp. Selvfølgelig fanges han i intrigene i både kjærlighet og marked. Her får vi en ung mann som strever med å finne sin plass. Hans sterke sang om ensomheten, er et høydepunkt.
Jeg ser en flott motvekt også stemmemessig mellom Andreas Hoff som Kongen, og Andre Søfteland som Ryktebørsen. Her har castingen rett og slett gjort en meget god jobb.
Kristiansundskongen må se i nåde til meg. men den største kongen av alle, er kollektivet. Dansere, operakor og de mer fremtredende rollen sitter som støpt sammen, og skaper den opplevelsen Kristiansunds egen musikal fortjener. En artig detalj er det at byens motto også flettes inn i librettoen.
Valget av stemmer og den velfungerende samstemtheten gjør dette til en vakker opplevelse.
Det musikalske språket i Donna Bacalao fremstår som røft, rytmisk dominant og klanglig sterkt. Fullstendig i tråd med det harde kystlandskapet og den uforsonlige tematikken det formidler. At forestillingen har vokst betraktelig er en konstatering som står seg godt. Donnaen har hatt en pause, som jeg har omtalt som skjønnhetssøvn. Dette er en beskrivelse jeg står bergstøtt ved.
Det er en bunnsolid musikal som ikke bare hevder og være en musikal, men som beviselig er det. Det er jo også sjarmerende at det refereres til «Baillsundvals». Stig Nilssons vise. Det er mange inntrykk og uttrykk i stykket. Det har rett og slett blitt en moderne musikal.
Donna Bacalao fremstår gjennom dette tekstmaterialet som et ambisiøst dramatisk verk, som forsøker å forene lokalhistorisk industrihistorie med universelle maktpolitiske og familiære konflikter. Ved å unngå enkle, sentimentale løsninger, retter stykket et kritisk søkelys mot de økonomiske mekanismene som styrer menneskers liv og handlingsrom. Det er en styrke i dets vilje til å behandle komplekse temaer som markedskontroll, tollbarrierer og dynastisk strategi innenfor rammene av et musikalsk teater. Dette gir produksjonen en solid saklig og historisk forankring. I bunnen bindes det hele sammen med en optimistisk og lun humor.
Avslutningen på Donna Bacalao er en stor og mektig finale som ga meg gåsehud.
Har du ikke sett den enda, så har du muligheten. Donna Bacalao 2026, er en forestilling du bør se. Dette vil du ikke gå glipp av.
Musikk av Frode Alnæs
Tekst av Stig Nilsson
Donna Bacalao / Astrid Torske: Gina Ranheim Bjerkan
Kristiansundskongen: Andreas Hoff
Ryktebørsen: André Søfteland
Enkefrua Catharina: Eli Stålhand
Klæppfesk-Olsen:Svein Solenes
Urte Guri: Monica Hjelle
Amalie: Aurora Reed-Jenssen
Klakkøren: Terje Ranes
Solveig, datteren til Donna: Hedda Junge Hess / Helene Skiri
Regi: Mattias Palm
Musikalsk leder: Martin Bredin
Scenografi: Plamena Dicheva
Kostymedesign: Anne Spets
Hår/maske: Maren Togstad
Lysdesign: Anders Busch
Lyddesign: Erik Valderhaug
Koreografi: Cynthia Kai, Catherine Ingebrigtsen
Kormester: Elin Persson
Inspisient: Alice Strøm Nilssen
Med en forsterket Operaens Sinfonietta
Dansere fra Operaens Ballettsenter
Kristiansund Operakor og samensatt kor.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
