Her i Kristiansund, langt fra Oslos kontorer, fortsetter historiene annerledes: folk kommer hit med håp om et nytt liv, språkopplæring og praksis,men ender ofte i en evig rund dans av praksisplasser uten jobb. Her viser det seg at «støtte» i praksis ikke alltid betyr jobb, rettferdighet eller reell respekt.

Vårt lille Kristiansund liker å se seg selv som noe større.

Ambisjonene er ikke små. Normoria skal løfte byen til et nytt, litt mer «fancy» nivå, visstnok også for å gjøre oss innbyggere litt mer kulturelle. Samtidig nærmer bompengene seg med stormskritt, slik at veiene våre snart kan se riktig så imponerende ut, og vi innbyggere selvfølgelig får gleden av å bidra generøst til det. Vi har også fått McDonald’s, og kjøpesenteret Alti Storkaia kan skryte av en av de høyeste omsetningene i landet. Dette er ikke dårlig for en liten kystby som liker å drømme stort.

Midt i alle disse ambisjonene er det kanskje noe man glemmer: for å leve her må man faktisk jobbe. Mange flyktninger fra Ukraina, men ikke bare dem, møter nettopp denne utfordringen.

Jobber står ikke i kø

Jeg sier ikke at jobbene står i kø. Det gjør de ikke. Men stillingsannonser dukker opp jevnlig. Noen vil straks påpeke at språkbarrieren er et stort hinder. Det er sant, men samtidig lærer ukrainere norsk gjennom introduksjons programmet. De får økonomisk støtte, hjelp til bolig, og ikke minst praksis gjennom det som kalles språk praksis.

Det høres jo riktig så bra ut. Og i teorien er målet tydelig: hvis man viser seg som en god arbeidstaker, skal praksisen føre til jobb. I praksis ser det dessverre ikke alltid slik ut.

Eksempel fra virkeligheten

La oss ta et lite eksempel fra virkeligheten, fra butikken Normal på Alti Storkaia. Der har ukrainere blitt tatt inn på praksis, villig og jevnlig, i minst et år. Hver og en av dem gjør sitt ytterste. De jobber hardt, lærer raskt, får ros fra ledelsen og de blir godt likt av kundene. Likevel er det én ting som aldri skjer. Ingen får jobb.

En av dem som nå er i praksis der, er Iryna. Hun forteller om en liten episode hun nylig opplevde i butikken. – En kunde kom bort til lederen ogspurte om datteren hennes kunne få jobb her, forteller Iryna. Svaret var veldig vennlig: – Ja, selvfølgelig. Hun kan gjerne komme i praksis. Iryna smiler litt når hun forteller det, men bekymringen er tydelig.

 – Jeg er redd for at når min praksis er ferdig, kommer det bare en ny person i min plass. Og jeg får ikke jobben, sier hun.

Et gjentagende fenomen

Hun har sett det før. Før henne var det Nikolaj. Også han gjorde en god jobb

i praksisperioden, forteller hun. Også han fikk ros. Men fast jobb? Den kom aldri. Så han gikk videre, tomhendt.

Slik fortsetter det. Nye praktikanter. Nye forhåpninger. Samme resultat.

Rundt og rundt, i en sirkel som aldri helt brytes. Kanskje er det på tide at vi i Kristiansund justerer litt på måten vi ser virkeligheten på. Mennesker som kommer til Norge for å starte et nytt liv, kommer fra svært ulike verdener. De har forskjellige erfaringer, kunnskaper og bakgrunner. Mange har høy utdanning. Mange har lang og verdifull yrkeserfaring. Ekte støtte handler ikke bare om programmer, praksisplasser og gode intensjoner. Den viser seg først og fremst i respekt, ærlig og rettferdig behandling av andre mennesker. Spørsmålet er kanskje derfor: Har vivirkelig ingenting å bebreide oss selv for?

Hvor mange slik historier er det der ute?

Det bor et betydelig antall ukrainere i Kristiansund som har kommet til Norge de siste årene. Dette tallet øker etter hvert som nye flyktninger kommer til. Hvor mange slike «Normal»-historier finnes egentlig i byen? Og hvor mange finnes det i resten av landet? Det er nesten litt skremmende å spørre.

‍