Erlend Ropstad er kjent og omtalt for sitt personlige uttrykk. Han kombinerer personlige tekster med gode låter. Denne kvelden er en av konsertene i hans soloturne. På scenen er han alene med sine gitarer

«Filmen om oss»

Låten «Filmen om oss» er åpningslåt. Erlend leverer et rått og ekte utrykk, noen som kler god en mann og hans gitars enkelhet. Dette er en rockemusiker, som også passer godt inn i det vi kan kalle et viseformat. Han bruker litt el gitar og litt rent akustisk. Dette gir en fin variasjon i lydbildet gjennom konserten.

«Menneske, kjære menneske»

Det er en dempet, men sart sannhet i låten. I et vise arrangement, men med en råhet som et rockeband gir. Lyden av enkle lydeffekter, blir som krydder i musikkopplevelsen.

Erlend forteller fra scenen at han er ute på 40 konserters turne som snart er slutt. Han høres litt lettet ut, men det er samtidig tydelig at dette er en mann som liker det han gjør. Han forteller om at han har 20 år bak seg som artist. – Dere trenger ikke å applaudere. Sier han i et åpenbart publikumsfrieri. Før han innrømmer, humoristisk, at han fisker etter applausen, siden det er hans pensjonsplan.

«Det er vår stillhet jeg behøver»

Det er en energi i rommet, som Erlend genererer fra scenen. Så er han da også en erfaren turne musiker. Der er han i god tradisjon både med både rockere og visesangere. På tur opp, og på turne som det heter i Halvdan Sivertsens vise.

Han forteller da også en morsom historie rundt det å ha norgesrekord i å ha spilt mest for færrest tilskuere.

På en konsert med en artist og instrumentet, er det fort inn under vise formatet. Da er det så skjer mellom sangen viktig for opplevelsen. Dette fikser Robstad fint. Han forteller historier, og har konklusjoner som: – Det er stort sett sant alt jeg synger, bortsett fra det som er jug.

«Når alt har ordnet seg»

Han snakker om at kortet til å bli musiker, ikke er i kortstokken der han kommer fra, på Sørlandet. Dette for å synliggjøre kulturforskjellen med for eksempel Trøndelag. På en morsom måte. Det er jo bra, at Robstad faktisk bringer dialekten ut til folket.

‍

Erlend etterlyser litt svensk attityd, atman bør bli som en aldrende svensk visesanger. For det er ikke sola som går opp og ned, den står på samme sted. En fin introduksjon til «Vise om Sverige».

På min stein skal det stå at jeg har levd

Han gratulerer oss med endelig sorgenfri.– Bra at dere slo av TV, så opp fra mobilen, og kom på konsert. Vi fikk rock i viseformat. De rolige partiene på elgitaren, drar tanken min mot en eller annen ballade med Jimi Hendrix som – «The wind cries Mary».

Erlend snakker om allsang, lavterskel allsang. Den som sitter ved siden av trenger ikke å høre det en gang. Morsom og melankolsk det er en lun stemning han klarer å skape, sørlenningen fra Vennesla utenfor Kristiansand.

«Lang bratt bakke»

Vi blir tatt med til havet, låten «Det store blå» får en fin introduksjon og minner oss ved havet på hvor unikt vi egentlig har det. – Til slutt satt til og med Napoleon på ei øy og kikket utover horisonten. Det er noe mange, om ikke de fleste her ute ved havet kan relater oss til. Havet er like mye av hverdagen som bratte bakker.

«Lang bratt bakke» kommer med historien om hvordan Erlend fikk en plakett på et skilt i Vennesla. Ved den bratte bakken. Familien ble invitert til avdukingen. Det ble ikke han.

En sterk stemme, en sterk konsert

Erlend Robstad er en sterk stemme i det norske musikk-landskapet. Kvelden på Kulturfabrikken var en fortreffelig aften. På sin siste EP «Like sant som alt annet» fikk jeg til tider litt Cohen følelse, altså at det minnet litt om Leonard Cohens uttrykk. Det kan ha med Robstads mørke, karakteristiske stemme å gjøre. Mest av alt er det for en singer / songwriter et stort komplement.

Det er han verdt, Erlend Robstad. En artist som har vært her en stund, men som sikkert ikke alle er kjent med. Haner verdt å bruke en konsertkveld på, eller alternativt en lytt.

‍