Noen samler på frimerker eller gamle mynter. Ekteparet Frøydis Rambo og Torgeir T. Garmo har brukt nesten et helt liv på å samle steiner, mineraler og fossiler. Resultatet er en samling som har vokst seg så stor at den i dag regnes som Norges største private samling av geologisk materiale.
Steiner i alle former. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet ble etter hvert umulig å holde en slik skatt for seg selv, og i 1978 åpnet de Fossheim Steinsenter i Lom,med det de da hadde av materiale, og med årene har samlingen vokst seg enda større. Dette er et sted hvor besøkende kan oppleve geologiens mangfold på nært hold, fordi Fossheim Steinsenter er langt mer enn et tradisjonelt museum. Her finner man et geologisk museum, smykkegalleri, verksted og butikk under samme tak. Senteret holder hovedsaklig til i en gammel tømmerlåve.
I dag drives virksomheten av sønnen Geir Garmo, men hans foreldre har ikke trukket seg helt ut. De er fremdeles tross sin voksne alder delvis aktivt med , i den kapasitet de klarer. Det er litt av en arv Geir har fått, og jeg vil tro han vil forvalte den videre med noe av engasjementet fra sine foreldre. For en slik verdi som dette har det tatt hans foreldre flere tiår å bygge opp.
Der andre barn i oppveksten ferierte på litt mer tradisjonell måte, var Geir med sine foreldre rundt omkring i Norge og samlet geologisk materiale. I deres tursekk var det også hammer, Meisel og Spade til bruk til slikt arbeid. Geir som også er en dyktig kunstner har illustrert forsiden «Norsk mineralbok» med en tegning. Boken er en av faren sine bøker som han har skrevet sammen med geologen Rune S. Selbekk. Denne boken er en populær håndbok for mineral og steininteresserte. Historien om steinsenteret begynte lenge før dørene åpnet. Frøydis og Torgeir møttes under geologistudiet ved det naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Mens mange av medstudentene gikk videre til oljeindustrien, valgte de en helt annen retning. Lidenskapen deres lå i mineraler, bergarter og geologiske prosesser. Gjennom et liv med feltarbeid, byttehandel og samling har de bygget opp en unik samling med over 28 000 objekter fra Norge og resten av verden.
Allerede når man kommer inn, merker man at dette ikke er et museum hvor utelukkende alt av gjenstandene står bak glass. Så klart er mye stilt ut bak glass, men det er også mye man faktisk kan berøre. I hovedetasjen ligger butikken, hvor besøkende kan kjøpe mineraler, fossiler, smykker og steiner i alle størrelser. Flere av mineralene som er utstilt kan også kjøpes, noe som gjør opplevelsen litt annerledes enn på de fleste museer.
Man kan på en måte si at utstillingen starter allerede i butikken og går videre inn bak gardinene. I denne etasjen er det et imponerende utvalg av norske mineraler. Det finnes også et eget område som viser steiner som lyser opp under ultrafiolett lys, og det er fascinerende å se hvordan tilsynelatende grå steiner plutselig gløder i sterke grønne, røde og blå farger.
I underetasjen fortsetter reisen gjennom geologiens verden. Her finnes mineraler fra hele verden, fossiler og til og med en utstoppet baby mammut , som er en overraskelse som trekker oppmerksomheten til både barn og voksne.
Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg, var ikke bare steinene i seg selv, men historiene bak dem. Flere vakre ørkenroser var utstilt, og Frøydis fortalte på en enkel måte hvordan disse ble til. En ørkenrose er ikke en plante, men en formasjon av mineraler. Den dannes når det regner i ørkenen og vannet blandes med mineralene under sanden. Når vannet fordamper, krystalliserer mineralene seg, resultatet blir en stein som ser ut som en utskåret rose. Når man først kjenner historien bak, blir det enda lettere å forstå hvorfor naturens egne kunstverk kan være minst like imponerende som det mennesker skaper.
Like ved inngangspartiet står noe som ligner en stein, men det er faktisk en bit av et forsteinet tre. Prosessen for at noe slikt skal skje er noe det samme som ørkenrosen, med at mineraler gjør en jobb. I dette tilfellet etter at treet har blitt begravd i sand, leire eller asken fra en vulkan.
En trapp bygget opp langs tre av veggene leder opp til øverste etasje, og allerede på vei opp er veggene fylt med fargerike mineraler og stein i alle varianter. I den øverste etasjen av utstillingen er samlingen systematisert etter hvor i Norge steinene er funnet. Det er flere likheter og ulikheter mellom landsdelene i forekomster av mineraler, metall og bergarter. Nord-Norge er rikest på metaller, Vestlandet har olivin og eklogitt, Trøndelag har mest kobber og naturstein, mens Innlandet utmerker seg med kleberstein, skifer og talk. Alle landsdelene har mineraler av ulike sorter, som tas ut og brukes i industrien. Bruken av de ulike bergartene kan man jo se på diverse bygg rundt omkring i landet, og resten av verden.
Det som overrasket meg mest, var hvor utrolig fargerik norsk geologi faktisk er. Mange forbinder norske fjell med grå og mørke bergarter, men her finnes alt fra sterke røde, grønne og blå mineraler til glitrende krystaller. Jeg tok meg selv i å tenke at neste gang jeg går en tur i skogen eller på fjellet, kommer jeg nok til å studere bergknausene litt nærmere enn før, dette for å se hvilke skjulte farger og historier som finnes inni den.
Frøydis fortalte også om hvordan store deler av samlingen har blitt til gjennom byttehandel med geologer og samlere fra hele verden. I dette miljøet er det helt vanlig å bytte steiner med hverandre. Familien brukte ofte den karakteristiske rosa thulitten i bytte. Thulitt omtales gjerne som Norges smykkestein. Den karakteristiske rosafargen skyldes innhold av mangan, og steinen ble oppdaget i Telemark for nesten 200 år siden. Ekteparet var en viktig pådriver for at Thulitt fikk status som Norges nasjonale smykkestein.
Vet du hva som regnes som Norges nasjonalbergart? Det er Larvikitt, som er en bergart som bare finnes i området rundt Larvik. Den er verdenskjent for sitt blålige fargespill som oppstår når lyset brytes i de store feltspatkrystallene. Larvikitt er samtidig en av Norges viktigste natursteineksporter, og brukes i bygninger over hele verden.
Selv om man ikke kan forskjellen på en bergart og et mineral når man kommer inn, er det lett å bli fascinert. Utstillingen kombinerer vakre objekter med spennende historier. Om man er der når det ikke er hektisk aktivitet i butikken er det fult mulig å ta en prat med familien, og høste av deres kunnskap.
Mine tanker i ettertid
Det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvor mye lidenskap som ligger bak samlingen. Dette er ikke et museum bygget opp gjennom offentlige bevilgninger eller tilfeldige innkjøp, men resultatet av et helt liv viet til geologi. Hver stein ser ut til å ha sin egen historie, og alt er merket godt med blant annet navnet på hva det er man ser.
Med mindre du er veldig interessert i stein, så reiser man nok ikke til Lom utelukkende for å se på samlingen. Jeg dro til Lom på en miniferie og der så jeg mye annet enn bare stein. Er du i Lom er det verdt turen innom senteret, og du vil garantert reise hjem med en helt annen forståelse av hvor mangfoldig naturen faktisk er. Fossheim Steinsenter viser at steiner ikke bare er grå blokker i veikanten, men at de kan være fortellinger om jordas historie, formet gjennom millioner av år.
Det ble etter hvert umulig å holde en slik skatt for seg selv, og i 1978 åpnet de Fossheim Steinsenter i Lom,med det de da hadde av materiale, og med årene har samlingen vokst seg enda større. Dette er et sted hvor besøkende kan oppleve geologiens mangfold på nært hold, fordi Fossheim Steinsenter er langt mer enn et tradisjonelt museum. Her finner man et geologisk museum, smykkegalleri, verksted og butikk under samme tak. Senteret holder hovedsaklig til i en gammel tømmerlåve.
I dag drives virksomheten av sønnen Geir Garmo, men hans foreldre har ikke trukket seg helt ut. De er fremdeles tross sin voksne alder delvis aktivt med , i den kapasitet de klarer. Det er litt av en arv Geir har fått, og jeg vil tro han vil forvalte den videre med noe av engasjementet fra sine foreldre. For en slik verdi som dette har det tatt hans foreldre flere tiår å bygge opp.
Der andre barn i oppveksten ferierte på litt mer tradisjonell måte, var Geir med sine foreldre rundt omkring i Norge og samlet geologisk materiale. I deres tursekk var det også hammer, Meisel og Spade til bruk til slikt arbeid. Geir som også er en dyktig kunstner har illustrert forsiden «Norsk mineralbok» med en tegning. Boken er en av faren sine bøker som han har skrevet sammen med geologen Rune S. Selbekk. Denne boken er en populær håndbok for mineral og steininteresserte. Historien om steinsenteret begynte lenge før dørene åpnet. Frøydis og Torgeir møttes under geologistudiet ved det naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Mens mange av medstudentene gikk videre til oljeindustrien, valgte de en helt annen retning. Lidenskapen deres lå i mineraler, bergarter og geologiske prosesser. Gjennom et liv med feltarbeid, byttehandel og samling har de bygget opp en unik samling med over 28 000 objekter fra Norge og resten av verden.
Allerede når man kommer inn, merker man at dette ikke er et museum hvor utelukkende alt av gjenstandene står bak glass. Så klart er mye stilt ut bak glass, men det er også mye man faktisk kan berøre. I hovedetasjen ligger butikken, hvor besøkende kan kjøpe mineraler, fossiler, smykker og steiner i alle størrelser. Flere av mineralene som er utstilt kan også kjøpes, noe som gjør opplevelsen litt annerledes enn på de fleste museer.
Man kan på en måte si at utstillingen starter allerede i butikken og går videre inn bak gardinene. I denne etasjen er det et imponerende utvalg av norske mineraler. Det finnes også et eget område som viser steiner som lyser opp under ultrafiolett lys, og det er fascinerende å se hvordan tilsynelatende grå steiner plutselig gløder i sterke grønne, røde og blå farger.
I underetasjen fortsetter reisen gjennom geologiens verden. Her finnes mineraler fra hele verden, fossiler og til og med en utstoppet baby mammut , som er en overraskelse som trekker oppmerksomheten til både barn og voksne.
Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg, var ikke bare steinene i seg selv, men historiene bak dem. Flere vakre ørkenroser var utstilt, og Frøydis fortalte på en enkel måte hvordan disse ble til. En ørkenrose er ikke en plante, men en formasjon av mineraler. Den dannes når det regner i ørkenen og vannet blandes med mineralene under sanden. Når vannet fordamper, krystalliserer mineralene seg, resultatet blir en stein som ser ut som en utskåret rose. Når man først kjenner historien bak, blir det enda lettere å forstå hvorfor naturens egne kunstverk kan være minst like imponerende som det mennesker skaper.
Like ved inngangspartiet står noe som ligner en stein, men det er faktisk en bit av et forsteinet tre. Prosessen for at noe slikt skal skje er noe det samme som ørkenrosen, med at mineraler gjør en jobb. I dette tilfellet etter at treet har blitt begravd i sand, leire eller asken fra en vulkan.
En trapp bygget opp langs tre av veggene leder opp til øverste etasje, og allerede på vei opp er veggene fylt med fargerike mineraler og stein i alle varianter. I den øverste etasjen av utstillingen er samlingen systematisert etter hvor i Norge steinene er funnet. Det er flere likheter og ulikheter mellom landsdelene i forekomster av mineraler, metall og bergarter. Nord-Norge er rikest på metaller, Vestlandet har olivin og eklogitt, Trøndelag har mest kobber og naturstein, mens Innlandet utmerker seg med kleberstein, skifer og talk. Alle landsdelene har mineraler av ulike sorter, som tas ut og brukes i industrien. Bruken av de ulike bergartene kan man jo se på diverse bygg rundt omkring i landet, og resten av verden.
Det som overrasket meg mest, var hvor utrolig fargerik norsk geologi faktisk er. Mange forbinder norske fjell med grå og mørke bergarter, men her finnes alt fra sterke røde, grønne og blå mineraler til glitrende krystaller. Jeg tok meg selv i å tenke at neste gang jeg går en tur i skogen eller på fjellet, kommer jeg nok til å studere bergknausene litt nærmere enn før, dette for å se hvilke skjulte farger og historier som finnes inni den.
Frøydis fortalte også om hvordan store deler av samlingen har blitt til gjennom byttehandel med geologer og samlere fra hele verden. I dette miljøet er det helt vanlig å bytte steiner med hverandre. Familien brukte ofte den karakteristiske rosa thulitten i bytte. Thulitt omtales gjerne som Norges smykkestein. Den karakteristiske rosafargen skyldes innhold av mangan, og steinen ble oppdaget i Telemark for nesten 200 år siden. Ekteparet var en viktig pådriver for at Thulitt fikk status som Norges nasjonale smykkestein.
Vet du hva som regnes som Norges nasjonalbergart? Det er Larvikitt, som er en bergart som bare finnes i området rundt Larvik. Den er verdenskjent for sitt blålige fargespill som oppstår når lyset brytes i de store feltspatkrystallene. Larvikitt er samtidig en av Norges viktigste natursteineksporter, og brukes i bygninger over hele verden.
Selv om man ikke kan forskjellen på en bergart og et mineral når man kommer inn, er det lett å bli fascinert. Utstillingen kombinerer vakre objekter med spennende historier. Om man er der når det ikke er hektisk aktivitet i butikken er det fult mulig å ta en prat med familien, og høste av deres kunnskap.
Mine tanker i ettertid
Det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvor mye lidenskap som ligger bak samlingen. Dette er ikke et museum bygget opp gjennom offentlige bevilgninger eller tilfeldige innkjøp, men resultatet av et helt liv viet til geologi. Hver stein ser ut til å ha sin egen historie, og alt er merket godt med blant annet navnet på hva det er man ser.
Med mindre du er veldig interessert i stein, så reiser man nok ikke til Lom utelukkende for å se på samlingen. Jeg dro til Lom på en miniferie og der så jeg mye annet enn bare stein. Er du i Lom er det verdt turen innom senteret, og du vil garantert reise hjem med en helt annen forståelse av hvor mangfoldig naturen faktisk er. Fossheim Steinsenter viser at steiner ikke bare er grå blokker i veikanten, men at de kan være fortellinger om jordas historie, formet gjennom millioner av år.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
