Det er en helt vanlig torsdagskveld i Kristiansund, en mørk høstkveld, og i kroken på Hjørnet i Kristiansund inviteres det til intimkonsert. Martin Hagfors står alene på scenen, eller rettere sagt, han fungerer som sin egen lydtekniker under arrangementet.
Matin Hagfors. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHagfors omtales ofte som låtskrivernes låtskriver. Med 28 album bak seg og låter skrevet for blant andre Valkyrien Allstars, Hellbillies, Motorpsycho og Bobby Bare, har han en merittliste som kunne fylt en hel kveld alene. Likevel var det nettopp nærheten som ble konsertens største kvalitet. På Hjørnet fikk publikum møte artisten uten filter – med gitar, mikrofon, en avansert looperigging og en tilsynelatende uutømmelig samling historier. Snart kommer album nummer 29.
Åpningen med «Looking for a Person» satte tonen umiddelbart. Låten, skrevet sammen med Aslak Haugen, ble fremført i en naken og sårbar versjon. På plate er den også løftet av Susanne Sundførs sin vokal. Her sto Hagfors alene, og viste med all tydelighet at han også er en fremragende vokalist og formidler. Den uformelle inngangen
– Jeg stiller som lydmann i dag. Satte tonen for resten av kvelden. Hagfors vekslet sømløst mellom musikk og muntlig fortelling, uten at det noen gang føltes som et brudd. Slettes ikke ulikt det man opplever på visekonserter. Nå blir det litt i samme gate, selv om man i stil kaller det mer internasjonalt som singer- songwriter. Historiene gir sangene sjel og større dybde.
Flere av kveldens sterkeste øyeblikk kom i møtet med materialet fra det kommende albumet «Pain». Hagfors beskriver selv musikken som gråte-country, og det er en treffende betegnelse. Dette er sanger som våger å gå inn i livets mørke rom uten å pynte på det.
Tittelsporet «Pain» traff hardt, mens «Not Now», skrevet sammen med Lars Horntveth, ble et av stort sett bare høydepunkt. Hagfors fortalte at låten har en personlig forbindelse til bestemoren hans i California. Slike introduksjoner kunne lett blitt for omstendelige, men hos Hagfors fungerer de som nøkler inn til sangene.
Med «Antifa 27» fikk konserten også en tydelig protestvise. Ingen singer-songwriter konsert uten. Hagfors er åpenbart misfornøyd og bekymret over utviklingen i amerikansk politikk, men engasjementet hans blir aldri tom retorikk. Det omsettes til musikk, karp, urolig og full av energi.
Han fortalte også om det nye albumets særpregede besetning, med musikere som Frode Haltli, Henriette Eilertsen, Nikolai Hængsle, Ola Øverby og Marit Karlberg fra Sudan Dudan. Her møtes samtidsmusikk, folkemusikk, langeleik og tradisjonell sangteknikk. Det sier mye om Hagfors som kunstner: Han søker ikke det trygge, men det levende og uforutsigbare.
Det som for alvor var med å løftet konserten, var Hagfors sin evne til å fortelle. Bakgrunnen som lydtekniker i Boston på 1980-tallet ga publikum et innblikk i et usedvanlig musikkliv. Historiene om møtene med Tracy Chapman, Astor Piazzolla, og Rick Danko var både underholdende og fascinerende. Fortellingen om den nervøse Tracy Chapman på hennes debutkonsert ga en sjelden nærhet til et historisk øyeblikk. Historien om Rick Dankos kaotiske konsertopptreden utløste kveldens største latter. Hagfors forteller med en blanding av selvironi, presisjon og entusiasme, og får selv de mest kuriøse anekdotene til å fremstå som små stykker musikkhistorie.
Hagfors sin katalog er imponerende i både størrelse og spennvidde. Midt i konserten dukket historien om den røde, båndløse bassgitaren Pamela opp, brukt i barneprosjektet han har vært involvert i. «Pitter Patter», inspirert av barnebarnas lek på et blått linoleumsgulv, ble et varmt og rørende innslag.
Samtidig fikk publikum høre låter fra det dogmatiske monoalbumet fra 2002, spilt inn med en mikrofon direkte på tape. Kontrasten mellom barnesanger, melankolsk country, politiske tekster og folkemusikalske impulser kunne blitt sprikende. Hos Hagfors henger det likevel sammen. Fellesnevneren er en kompromissløs kjærlighet til sangen og til det gode håndverket.
Det ble et personlig og vakker konsert, en litt hemmelig konsert. Dette var en innholdsrik kveld med utrolig gode og sterke låter. Der publikum hadde fått komme uvanlig tett på både artisten og mennesket Martin Hagfors. Rett og slett en dyktig musiker, låtskriver som bød oss på en trivelig opplevelse.
På Hjørnet leverte han en konsert av sjeldent format. Den var morsom uten å bli lettvint, sår uten å bli sentimental og musikalsk avansert uten å miste kontakten med publikum.
Martin Hagfors er fortsatt en låtskriver med svært mye på hjertet. Det bør man lytte til.
Hagfors omtales ofte som låtskrivernes låtskriver. Med 28 album bak seg og låter skrevet for blant andre Valkyrien Allstars, Hellbillies, Motorpsycho og Bobby Bare, har han en merittliste som kunne fylt en hel kveld alene. Likevel var det nettopp nærheten som ble konsertens største kvalitet. På Hjørnet fikk publikum møte artisten uten filter – med gitar, mikrofon, en avansert looperigging og en tilsynelatende uutømmelig samling historier. Snart kommer album nummer 29.
Åpningen med «Looking for a Person» satte tonen umiddelbart. Låten, skrevet sammen med Aslak Haugen, ble fremført i en naken og sårbar versjon. På plate er den også løftet av Susanne Sundførs sin vokal. Her sto Hagfors alene, og viste med all tydelighet at han også er en fremragende vokalist og formidler. Den uformelle inngangen
– Jeg stiller som lydmann i dag. Satte tonen for resten av kvelden. Hagfors vekslet sømløst mellom musikk og muntlig fortelling, uten at det noen gang føltes som et brudd. Slettes ikke ulikt det man opplever på visekonserter. Nå blir det litt i samme gate, selv om man i stil kaller det mer internasjonalt som singer- songwriter. Historiene gir sangene sjel og større dybde.
Flere av kveldens sterkeste øyeblikk kom i møtet med materialet fra det kommende albumet «Pain». Hagfors beskriver selv musikken som gråte-country, og det er en treffende betegnelse. Dette er sanger som våger å gå inn i livets mørke rom uten å pynte på det.
Tittelsporet «Pain» traff hardt, mens «Not Now», skrevet sammen med Lars Horntveth, ble et av stort sett bare høydepunkt. Hagfors fortalte at låten har en personlig forbindelse til bestemoren hans i California. Slike introduksjoner kunne lett blitt for omstendelige, men hos Hagfors fungerer de som nøkler inn til sangene.
Med «Antifa 27» fikk konserten også en tydelig protestvise. Ingen singer-songwriter konsert uten. Hagfors er åpenbart misfornøyd og bekymret over utviklingen i amerikansk politikk, men engasjementet hans blir aldri tom retorikk. Det omsettes til musikk, karp, urolig og full av energi.
Han fortalte også om det nye albumets særpregede besetning, med musikere som Frode Haltli, Henriette Eilertsen, Nikolai Hængsle, Ola Øverby og Marit Karlberg fra Sudan Dudan. Her møtes samtidsmusikk, folkemusikk, langeleik og tradisjonell sangteknikk. Det sier mye om Hagfors som kunstner: Han søker ikke det trygge, men det levende og uforutsigbare.
Det som for alvor var med å løftet konserten, var Hagfors sin evne til å fortelle. Bakgrunnen som lydtekniker i Boston på 1980-tallet ga publikum et innblikk i et usedvanlig musikkliv. Historiene om møtene med Tracy Chapman, Astor Piazzolla, og Rick Danko var både underholdende og fascinerende. Fortellingen om den nervøse Tracy Chapman på hennes debutkonsert ga en sjelden nærhet til et historisk øyeblikk. Historien om Rick Dankos kaotiske konsertopptreden utløste kveldens største latter. Hagfors forteller med en blanding av selvironi, presisjon og entusiasme, og får selv de mest kuriøse anekdotene til å fremstå som små stykker musikkhistorie.
Hagfors sin katalog er imponerende i både størrelse og spennvidde. Midt i konserten dukket historien om den røde, båndløse bassgitaren Pamela opp, brukt i barneprosjektet han har vært involvert i. «Pitter Patter», inspirert av barnebarnas lek på et blått linoleumsgulv, ble et varmt og rørende innslag.
Samtidig fikk publikum høre låter fra det dogmatiske monoalbumet fra 2002, spilt inn med en mikrofon direkte på tape. Kontrasten mellom barnesanger, melankolsk country, politiske tekster og folkemusikalske impulser kunne blitt sprikende. Hos Hagfors henger det likevel sammen. Fellesnevneren er en kompromissløs kjærlighet til sangen og til det gode håndverket.
Det ble et personlig og vakker konsert, en litt hemmelig konsert. Dette var en innholdsrik kveld med utrolig gode og sterke låter. Der publikum hadde fått komme uvanlig tett på både artisten og mennesket Martin Hagfors. Rett og slett en dyktig musiker, låtskriver som bød oss på en trivelig opplevelse.
På Hjørnet leverte han en konsert av sjeldent format. Den var morsom uten å bli lettvint, sår uten å bli sentimental og musikalsk avansert uten å miste kontakten med publikum.
Martin Hagfors er fortsatt en låtskriver med svært mye på hjertet. Det bør man lytte til.
Laget av ScaleFlow.
