Marius Roth Christensen åpnet med å dele minner fra barndommen og sin musikalske oppvåkning. Han reflekterte over hvordan Elvis Presleys stemme og formidlingsevne fungerte som den første og mest betydningsfulle, tidlig inspirasjonskilden for ham.

Musikalsk oppvåkning

Forestillingen tok oss med på en reise fra Marius tidlige år, hvor han oppdaget musikk. Til hans utvikling som en av Norges kjente stemmer og fast medlem av solistensemblet ved Den Norske Opera. Han minnes sin første sangtime hvor han måtte imitere Jussi Björling, en erfaring som endret kursen for livet hans.

Vi ble tatt med til minner, Marius malte et lerret med sanger som «Some die young». En låt som var med å prege, men også hjelpe en sørgende nasjon. Selvfølgelig «My Way»,som egentlig er en fransk sang. Den er udødeliggjort på engelsk med Frank Sinatra.

Nostalgiske minner

«Dagen i dag» med Erik Bye, som trommeslager Jon Rosslund var med å lage ble et spesielt øyeblikk. Dem var det mange av, og inkluderte hver eneste låt. «Forever young» og «Both sides now», og ikke minst finalen på del en, «Nessum Dorma»

Marius delte historier fra sin barndom, inkludert en rørende anekdote om en ensom danser fra Kristiansund, som ofte ble sett danse alene på stranden. – De voksne sa at mannen hennes hadde falt under krigen, og at hun aldri fikk noen barn, fortalte han med en melankolsk tone. Dette minnet ble en del av kveldens tema om kjærlighet og tap. Selvfølgelig fikk vi høre fra og om Jussi Björling som er Marius sin store favoritt.

Han fremhevet også Jahn Teigen, som for mange var en nasjonalhelt. SIden både Marius og Jahn er vestfoldinger, skulle det bare mangle. Han fortalte om tiden med fotballaget Eiks kamper i Tønsberk, med Jahn som landet i helikopter. Marius beskrev hvordan han som barn, så på Eurovision med sin familie og hvordan Teigens opptredener alltid ble husket med glede, selv når han fikk null poeng. Fra «Min førstekjærlighet» til «Optimist». Vi som husker «Optimist» og NRK fadesen i Melodi Grand Prix, ble påminnet et av kringkasterens pinligste øyeblikk.

En Hyllest til Mamma

Marius sin mor fikk en spesiell plass i hans hjerte. – Mamma var og er fantastisk, sa han, før han dedikerte en italiensk sang, «Mamma», til henne. Dette øyeblikket var fylt med ærefrykt og kjærlighet, og publikum kunne tydelig føle den emosjonelle dybden i hans ord.

Avslutning med et selvfølgelig ekstranummer

Sammen med Marius på vokal og et dyktig band bestående av Ivar Anton Waagaard på piano, Knerten Kamfjord på kontrabass og Jon Rosslund på trommer, ble kvelden en herlig musikalsk opplevelse. Sammen skapte de en perfekt blanding avhistorier og musikk, som trakk publikum inn i Marius sin oppvekst og dannelsesreise gjennom livet. Ensemblet med piano, bass og trommer skapte en fin ramme rundt fremføringen. Marius Roth Christensen hadde en musikalsk karriere også før operaen tok han. Han er gitarist i Seigmenn og er en godt kvalifisert gitarist. Som gammel rocker i likhet med Marius, kunne jeg satt pris på om han også tok på seg gitaren. Derimot har dette ingenting å si på den musikalske opplevelsen. Den er det ingenting å si på.

Marius avsluttet forestillingen med «Anthem» fra «Chess». Den sangen handler om kjærlighet til fedrelandet, inspirert av den kalde krigen og sjakkens verden. Han understreket viktigheten av kjærlighet, selv i utfordrende tider. Han introduserte sangen via Agnetha Fältskog og ABBA til «Chess», det var en gjennomtenkt og snedig relevans.

Forestillingen var en fin en musikal reise, tilbake til tiden mange av oss kommer fra.

‍