Årets kunstutstilling under Festspillene i Kristiansund samler 45 verk av 36 kunstnere tilknyttet Norsk Forening for Kunst (NFUK). Det første inntrykket er at dette er en utstilling preget av stor variasjon. Se mange bilder fra utstillingen i artikkelen.
Kjetil Bjerkestrand tonsatte kunstutstillingen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUtstillingen som kan ses under og en periode etter Festspillene, og den holder til i salen hos Kristiansund kunstforenings lokaler. Tre vegger er dekket med bilder og midt i rommet henger to verk på hver sin kleshenger. Verkene er utført i blant annet olje, akryl, akvarell, blekk, tusj, blyant, fotografi, tekstil, tråd og papir. Utstillingen forsøker ikke å etablere én felles estetikk, men lar forskjellene mellom kunstnerne være en vesentlig del av opplevelsen.
NFUK ble etablert i 1993 for kunstnere som ikke hadde formell kunstutdanning, men som likevel holdt et høyt kunstfaglig nivå. Foreningen har i dag rundt 300 medlemmer og arbeider blant annet med fagutvikling, juryering, stipend og formidling. Årsutstillingen er foreningens viktigste årlige presentasjon, og årets samarbeid med Festspillene gir billedkunsten en tydelig plass i et festivalprogram som ellers er sterkt knyttet til musikk og scenekunst.
Åpningsarrangementet understreker nettopp dette møtet mellom kunstformene. Festivalens kunstneriske leder Kjetil Bjerkestrand spiller på det nystemte flygelet, og musikken fungerer som en ramme rundt presentasjonen av billedkunsten. I en tid preget av sorg og ettertanke blir kunst og musikk også løftet frem som rom for refleksjon og fellesskap.
Bjerkestrand spilte «Amelie» som er hans mest populære instrumentale låter, og «Mamma», en låt av bandet HEKS der han medvirker på tangenter. I selve utstillingen finnes det flere tydelige spor som binder de svært forskjellige arbeidene sammen. Naturen er et gjennomgående motiv, men den fremstilles på svært ulike måter. En litt artig «Fun-fact» er at tonen som står på steinen til Kjetil Bjerkestrand ved Kulturfabrikken i Kristiansund, er tonen fra «Amelie»
Jeg har brukt litt tid på å se på verkene til hver enkelt kunstner. Jeg fulgte rekkefølgen de ble presentert på i oversikten publikum kunne ta med seg, for å holde styr på titler, kunstuttrykk, pris og kunstneren bak hvert enkelt verk.
«Spor av vinden» er et fotografi som på en fin måte fanger den nordiske eller alpine ensomheten. Motivet viser en delvis snødekt fjelltopp under et tett skylag. Kontrasten mellom den mørke steinmassen og den hvite snøen gir bildet en rå nerve, mens den varme gråtoneskalaen forsterker det tidløse og melankolske uttrykket. Det er et bilde som gir en følelse av stillhet og avstand.
I «Resonance of Time» er det det abstrakte formspråket, teksturen og møtet mellom fargene som bærer fortellingen. Verket er utført i akryl på papir montert på plate og har en tydelig vertikal dynamikk. Den stramme fargepaletten med okergult, sort, grått og hvitt gir komposisjonen et moderne og arkitektonisk preg. Det er lett å få assosiasjoner til moderne bygninger og konstruksjoner, samtidig som verket åpner for helt egne tolkninger.
«Hvor er Gud» er et sakral billedvev der tradisjonelt kirkelig bildespråk møter kubistiske og modernistiske former. Verket bygger opp en arkitektonisk komposisjon, mens det grove korset i forgrunnen fungerer som bildets tydeligste visuelle symbol. Det er et teknisk ambisiøst tekstilarbeid hvor det tradisjonelle og det moderne møtes på en interessant måte.
Det abstrakte og lagdelte mixed-media-verket «Sursum» utforsker tekstur, rytme og geometriske former gjennom en harmonisk fargepalett. Komposisjonen av horisontale bånd kan gi assosiasjoner til et abstrakt landskap. Detaljrikdommen i overflaten er særlig fascinerende. De små sirklene kan minne om celler eller mikroskopiske organismer.
I «Alt som er» bruker Ellinor Bustad tegning, penn og blekk til å skildre en overgrodd bygning i et tett skoglandskap. De mange detaljene kommer tydelig frem gjennom bruken av gråtoner og dyp sort, som skaper sterke kontraster og en melankolsk stemning. Grenverket rundt bygningen gir en følelse av isolasjon, mystikk og forfall. Det er som om naturen gradvis tar tilbake det mennesker en gang bygget.
«Hva skjer» er et visuelt engasjerende akvarell og gouache arbeid. Bildet er fargerikt, fabulerende og fullt av detaljer, og vekker umiddelbart nysgjerrighet. Motivet kan gi assosiasjoner til en mytologisk fortelling eller en surrealistisk fabel. Bildet gir ikke et enkelt svar, men lar meg selv bygge min historie.
«Når industrien stilner» er en atmosfærisk og rå skildring av et industrielt landskap. Akvarellens flytende og delvis oppløste uttrykk står i sterk kontrast til de massive menneskeskapte konstruksjonene. Det monumentale industrianlegget kan nesten oppleves som en moderne katedral av betong og stål. Bildet handler ikke nødvendigvis om industriell fremgang, men synes snarere å dvele ved strukturenes rå skjønnhet og sporene etter tidens gang.
«Trevarefabrikken», utført i olje på lin, er en stram og intim studie av mekaniske detaljer, rør og industrielle elementer. Den dempede paletten gir verket et nøkternt og nesten monokromt uttrykk. Midt i dette finner vi et lite rødlig fargepunkt på en bolt. Verket får oss til å se på det funksjonelle som et estetisk objekt.
«Dryandenes sang» er et fotografi på kunstpapir med et eterisk og nesten røntgenlignende uttrykk. Den lysende trestrukturen står i sterk kontrast til den dype, nattemørke bakgrunnen i blått og sort. Motivet kan gi assosiasjoner til et fotonegativ og får derfor noe spøkelsesaktig og overjordisk over seg.
«Vendenlrot» er et lyrisk og ekspressivt botanisk motiv der akvarellens flytende egenskaper kommer godt til sin rett. Verket fanger skogens eller engens kaotiske skjønnhet gjennom en sanselig blanding av organiske former og diffuse fargeflater. Kunstneren finner en fin balanse mellom det abstrakte og det figurative. Resultatet er en levende naturskildring som samtidig gir rom for betrakterens egen fantasi.
«Uten tittel 1» representerer et tydelig skifte over mot et geometrisk og abstrakt uttrykk. Verket er bygget opp av rektangler og kvadrater i ulike størrelser, der formene overlapper og skaper en rytmisk og arkitektonisk komposisjon. Den delikate paletten med blant annet pudderrosa og kremhvit gir bildet et mykt og nesten meditativt uttrykk. De stramme formene står derfor i en interessant kontrast til den varme og følsomme fargebruken.
«Victims» og «Fragments» er to linotrykk som fungerer svært godt som et par. Linotrykkets sterke kontrast mellom sort og hvitt gir verkene et direkte og ekspressivt uttrykk. Her dominerer den mørke flaten, mens de utskårne hvite linjene arbeider seg frem gjennom mørket. På ene bildet ser vi overkroppen til to mennesker og på det andre en fugl som flakser med vingene. Verkene er delvis abstrakte og kan gi ulike assosiasjoner og sammen side om side får verkene et rått og nesten opprinnelig uttrykk.
«Sangfuglen» og «Klegeren» er et detaljrikt bildepar utført i tegning og vannfarger. Fuglene og plantelivet er gjengitt med stor presisjon, og det er lett å bli stående og studere alle de små detaljene. Bildene harmonerer godt, men er samtidig forskjellig fargemessig. Det er et imponerende håndverk som balanserer det dekorative med det fortellende.
«Into the Shadow» er et ekspressivt og psykologisk ladet portrett. Det første som fanger oppmerksomheten, er ansiktet og følelsen som kommer til uttrykk der. Det er lett å lese en stemning av sårbarhet, tristhet eller ettertanke. Den kjølige gråtonen i ansiktet står i kontrast mot de blå og turkise toner i klærne og varme rødbrune tonene i håret. Verket oppleves ikke som et forsøk på å gjengi en bestemt person realistisk, men mer som en studie av en indre tilstand.
I verket «Voktende venn» ser betrakteren ned på en seng fra et tydelig fugleperspektiv, og den uvanlige synsvinkelen gjør den hjemlige situasjonen interessant. Den sarte rosa dynen eller tekstilen står mot kraftige rød-oransje konturlinjer, mens bakgrunnen har kjøligere grønne og blå toner. Jeg får assosiasjoner til klassisk, nordisk ekspresjonisme , spesielt i retninger inspirert av kunstnere som Edvard Munch. Fargene gir motivet en energi som står i kontrast til den stille situasjonen der hunden ligger nede ved kvinnens ben, det oppleves som noe privat og nært.
«Sammen II» er et surrealistisk og narrativt verk der hverdagslige scener, abstrakte former og drømmeaktige sekvenser flettes sammen. Bildet utfordrer det tradisjonelle perspektivet og lar ulike situasjoner eksistere side om side. Den lyse flaten i midten fungerer som et rolig sentrum, omgitt av sterkere blå, lilla og jordfargede partier. Komposisjonen har noe collage aktig over seg og gir inntrykk av minner eller bruddstykker fra ulike tider. Verket blir dermed en spennende refleksjon over minner, tid og hverdagsliv.
«Uten tittel III» er en papircollage som ved første øyekast nesten kan forveksles med et malt bilde. Når man ser nærmere etter, oppdager man lag på lag med papir, reklame og avisoverskrifter som skinner gjennom de fargesterke arkene. De sterke gule, oransje og lilla flatene skaper en eksplosiv energi, mens mørkere partier gir komposisjonen tyngde. De revne papirkartene tilfører overflaten en fysisk dybde og gjør materialet til en viktig del av opplevelsen. Verket gjøres interessant nettopp på grunn av blandingen av den visuelle støyen og den abstrakte formen.
«Skylandskap» er et drømmeaktig og atmosfærisk landskapsmaleri der det gjenkjennelige gradvis glir over i det abstrakte. Den kjølige paletten av blått, grønt og grått gir bildet en eterisk og nesten mystisk stemning. Naturen fremstår både vakker og uforklarlig som om landskapet befinner seg et sted mellom virkelighet og drøm, og nettopp denne usikkerheten gjør bildet forførende.
«Høsteventyr» er et landskapsmaleri der det naturnære møter det abstrakte. De dype fiolette, magentafargede og rødbrune tonene i forgrunnen gir bildet en jordnær tyngde, mens mosegrønt, okergult og lakserosa skaper liv lenger inn i motivet. De mørkere blågrønne tonene øverst kan antyde skog og tunge skyer. Det ligger noe melankolsk i bildet, men samtidig oppleves det frodig og levende. Den modige fargebruken gjør verket til en sterk og sanselig tolkning av det nordiske høstlandskapet.
«Frossen bekk» er et oljemaleri der et skogslandskap blir brutt opp i lys, skygge og geometriske former. Grenverket skaper nesten et mosaikkaktig mønster, og de ulike flatene gjør at naturen nærmer seg det abstrakte. Kontrasten mellom kalde og varme toner gir landskapsstudiet liv, og verket kan forstås som en undersøkelse av lysets evne til å forandre naturen og måten vi oppfatter landskap, is og frost på.
«Grønt vev» er et monumentalt og lagdelt abstrakt maleri der horisontale linjer og teksturelle flater skaper en sterk rytme. Jordfargene gir verket en organisk karakter. De horisontale båndene kan oppfattes som jordlag eller kanskje speilinger i vann. På den måten kan bildet både leses som et abstrakt landskap. Verket har stor romlig dybde og en rolig, tidløs kvalitet.
«Haustur» er et verk jeg ble stående lenge og studere. Det er utført i en kombinasjon av collage og akryl, og jo lenger man ser, desto flere materialer oppdager man. Det var blant annet bladverk, bølgepapp og tykt papir som ligger under malingen. Denne lagdelingen gir verket en helt egen struktur. Sprutet maling, flytende akryl og collage elementer skaper overflater som kan minne om krystallisering, rennende vann eller krakeleringer. Det er et visuelt kraftfullt verk som på en fin måte fanger noe av den nordiske naturens rå og uforutsigbare skjønnhet.
«Vårlys» og «Vår» er to stemningsfulle akrylmalerier som viderefører stilleben-tradisjonen. Blomstene i glassvasene gir motivene en umiddelbar hjemlighet, samtidig som den friske fargebruken tilfører dem energi. Blomsterstilleben har lange tradisjoner og kan forbindes med livets forgjengelighet, men her oppleves bildene først og fremst som en feiring av lys, farge og form. De er fargerike, sjarmerende og innbydende.
«Skogens uro 1» og «Skogens uro 2» er et maleri der skogens kaotiske struktur står i sentrum. De to verkene fungerer sammen eller hver for seg og de gir en sterk følelse av å være omsluttet av naturens nettverk. De mørke grenene slynger og fletter seg gjennom bildet, mens bakgrunnen består av diffuse grå, lilla, okerfargede og dempet oransje toner. Fraværet av en tydelig horisont eller et fast siktepunkt gjør at jeg nærmest blir stående inne i skogen. Verkene formidler dermed ikke bare hvordan skogen ser ut, men også hvordan den kan oppleves.
Verkene «Husbåt» og «Båthus» representerer et mer surrealistisk, symbolsk og arkitektonisk univers. De to verkene er fulle av detaljer, geometriske former og små strukturer som gjør at man stadig oppdager noe nytt. Det første bildet har en mørk nattestemning med indigoblått, turkis, oker og gult, mens det andre er varmere og mer jordnært i gult, terracotta, brunt og grått. Begge verkene er bygget opp med tydelige buer og sentrale former som gir dem en nesten arkitektonisk orden. De mange små linjene og detaljene gir bildene en drømmeaktig karakter.
«Tanker» er et visuelt fascinerende og teknisk rikt akrylmaleri. Det er et verk som faktisk gjør det tittelen antyder, det setter i gang tanker. Buede linjer, transparente lag og grafiske mønstre slynger seg over flaten og skaper et myldrende, nesten organisk univers. De kjølige og jordnære fargene gjør at verket fremstår både rolig og komplekst. Jo lenger man ser, desto flere mulige sammenhenger og figurer kan oppstå. Det er nettopp dette som gjør verket interessant.
«Hortus II» er et fargesterkt og organisk maleri som befinner seg mellom det figurative og det abstrakte. Bildet er fylt av botaniske former, tette fargefelt og en følelse av natur i vekst. Grønnfargene dominerer, fra dyp mosegrønn og olivengrønn til lysere nyanser, mens rødt, okergult, brunt og et lite innslag av blått skaper kontrast. Verket oppleves energisk og frodig og blir nærmest et abstrakt naturbilde.
«Sommeren var her» er et spennende møte mellom akvarell og blyant. Bildet er strengt komponert, men samtidig fullt av bevegelse. Det monokrome tegnearbeidet står i sterk kontrast til det lysende og fargerike partiet i sentrum. Den diagonale bevegelsen gir komposisjonen energi og kan gi assosiasjoner til en storm som går over til klarvær. Det er et teknisk gjennomarbeidet bilde med en sterk visuell kraft.
«UT» er en delikat og lyrisk akvarell med en drømmeaktig atmosfære. Kunstneren utnytter akvarellens letthet og transparens på en måte som gir bildet en nesten svevende karakter. Den sofistikerte fargeharmonien skaper ro, og verket kan oppleves som et meditativt stilleben. Det er et bilde som ikke krever oppmerksomhet, men som helt klart vil belønne den som stopper opp for å studere det.
«Fiken» er et stilisert og grafisk botanisk maleri som leker med forholdet mellom natur og mønster. Det mest overraskende er bladene, som ikke har en naturlig overflate, men er fylt med et skotsk rutete mønster i grønt og blått. Bak bladene ligger myke og diffuse skygger som skaper dybde og gir motivet en nesten tredimensjonal virkning. Motivet er naturtro, men på samme tid er det ikke det.
«KanSkje» og «Veivalg» er to grafiske verk utført med Hayter-teknikk og chine-collé. De danner et mørkt, melankolsk og psykologisk univers der mennesket og naturen står i et spenningsforhold.
De kjølige blå grønne og grå tonene skaper en nattlig stemning, mens små røde elementer fungerer som visuelle anker. I begge verkene møter vi forenklede, ansiktsløse menneskeskikkelser. I det ene står en enslig figur foran en skog, mens det andre introduserer to personer som befinner seg i det samme landskapet uten å se på hverandre. Verkene kan leses som bilder på ensomhet, fremmedgjøring og lengsel, men også på menneskets forhold til naturen og til hverandre. Skogen blir mer enn et landskap i det psykologiske rom.
«Samspill, sårbar, sterke sammen» er et grafisk verk med en kraftig og nærmest rituell stemning. De varme fargetonene står mot en dyp, mørk bakgrunn, mens små blå elementer gir bildet liv og bevegelse. Fem menneskelignende figurer står samlet og danner en monumental rekke. Tittelen peker mot fellesskap, sårbarhet og styrke, og verket blir dermed en interessant refleksjon over hva vi kan være sammen.
«Sammen er vi sterke» er et energisk akrylmaleri som umiddelbart fanger blikket. De dype rødfargene, brente oransjetonene og intense gule linjene skaper en følelse av varme, lidenskap og bevegelse. De bølgende linjene kan gi assosiasjoner til lavastrømmer, brennende bølger eller til og med bilder av muskelfibre. Komposisjonen er kaotisk og harmonisk på samme tid. Linjene slynger seg gjennom bildet og skaper både rytme og dybde.
«Tidlig vår» er en fascinerende todelt tolkning av landskapet der det figurative møter det abstrakte. Tretoppene og bakgrunnen er holdt i kjølige grå- og jordfarger, mens den nedre delen av bildet får et langt rikere og mer levende fargespill. Det oppstår en melankolsk, men samtidig håpefull stemning. Overgangen fra de gjenkjennelige trærne til de mer abstrakte formene gir bildet en drømmeaktig kvalitet. Det er et landskap som ikke bare viser en årstid, men også en overgang.
Denne trippelen av akvareller tar oss inn i en langt mer hverdagslig verden. Motivene viser et skrivebord foran et vindu, noe som er en helt klassisk hverdagssituasjon. Mobiltelefonen gir imidlertid bildene et tydelig moderne preg. De myke pastellfargene skaper et rolig og naturlig lys. Som serie fungerer de tre bildene som en liten fortelling, eller som en studie av lys, utsnitt og tid. Det er noe fint i en så enkel situasjon og gjør verket verdi å stoppe opp ved.
«Fars ord» og «Mors sang» er blant verkene jeg brukte mest tid på å studere. Ved første øyekast kan de oppleves som to store, organiske tekstil former, men når man ser nærmere etter, oppdager man hvordan kunstneren har bygget dem opp av utallige ringer av tråd og små papirlapper.
I «Fars ord» er tråden og papirlappene mørkere, og mange av lappene inneholder tall. I «Mors sang» er uttrykket lysere, og mye av teksten består av noter. Forskjellene mellom de to verkene gir dem hver sin identitet, samtidig som formen binder dem sammen. Det er interessant hvordan installasjonene henger fra helt vanlige kleshengere. Det gir verkene assosiasjoner til klær, identitet og menneskekroppen. De enkelte materialene, den enorme mengden små detaljer og den romlige formen skaper et verk som på samme tid er monumentalt og skjørt. For meg blir dette et av utstillingens mest originale verk.
Forskjellene mellom verkene er store, og kvaliteten på opplevelsen vil derfor i betydelig grad avhenge av hvor lenge man velger å oppholde seg ved det enkelte arbeid. Men kanskje er det også nettopp dette som er poenget med utstillingen. Den presenterer ikke en kunstner eller en kunstnerisk retning. Den viser et mangfold av individuelle blikk og arbeidsmetoder, og lar kunstnerne stå ved siden av hverandre uten å måtte presses inn i en felles estetikk.
Fra det tause fjellet hos Heidi Holje, via Jonassens eteriske tre og Klevelands organiske akvarell, til industrien hos Amble og Gjendemsjø, de abstrakte konstruksjonene hos Skogen og Rennesund, tekstilkunsten hos Johansen og de mørke linotrykkene hos Panagiotopoulus, oppstår en utstilling der natur, tid, materialvalg og menneskelig tilstedeværelse stadig vender tilbake. Det sterkeste ved utstillingen er derfor ikke nødvendigvis et enkelt verk, men bredden av måter å se verden på. Den minner om at kunst kan være både fortelling, håndverk, observasjon, abstraksjon og undring, og at det finnes verdi i å la disse ulike uttrykkene eksistere side om side.
Utstillingen som kan ses under og en periode etter Festspillene, og den holder til i salen hos Kristiansund kunstforenings lokaler. Tre vegger er dekket med bilder og midt i rommet henger to verk på hver sin kleshenger. Verkene er utført i blant annet olje, akryl, akvarell, blekk, tusj, blyant, fotografi, tekstil, tråd og papir. Utstillingen forsøker ikke å etablere én felles estetikk, men lar forskjellene mellom kunstnerne være en vesentlig del av opplevelsen.
NFUK ble etablert i 1993 for kunstnere som ikke hadde formell kunstutdanning, men som likevel holdt et høyt kunstfaglig nivå. Foreningen har i dag rundt 300 medlemmer og arbeider blant annet med fagutvikling, juryering, stipend og formidling. Årsutstillingen er foreningens viktigste årlige presentasjon, og årets samarbeid med Festspillene gir billedkunsten en tydelig plass i et festivalprogram som ellers er sterkt knyttet til musikk og scenekunst.
Åpningsarrangementet understreker nettopp dette møtet mellom kunstformene. Festivalens kunstneriske leder Kjetil Bjerkestrand spiller på det nystemte flygelet, og musikken fungerer som en ramme rundt presentasjonen av billedkunsten. I en tid preget av sorg og ettertanke blir kunst og musikk også løftet frem som rom for refleksjon og fellesskap.
Bjerkestrand spilte «Amelie» som er hans mest populære instrumentale låter, og «Mamma», en låt av bandet HEKS der han medvirker på tangenter. I selve utstillingen finnes det flere tydelige spor som binder de svært forskjellige arbeidene sammen. Naturen er et gjennomgående motiv, men den fremstilles på svært ulike måter. En litt artig «Fun-fact» er at tonen som står på steinen til Kjetil Bjerkestrand ved Kulturfabrikken i Kristiansund, er tonen fra «Amelie»
Jeg har brukt litt tid på å se på verkene til hver enkelt kunstner. Jeg fulgte rekkefølgen de ble presentert på i oversikten publikum kunne ta med seg, for å holde styr på titler, kunstuttrykk, pris og kunstneren bak hvert enkelt verk.
«Spor av vinden» er et fotografi som på en fin måte fanger den nordiske eller alpine ensomheten. Motivet viser en delvis snødekt fjelltopp under et tett skylag. Kontrasten mellom den mørke steinmassen og den hvite snøen gir bildet en rå nerve, mens den varme gråtoneskalaen forsterker det tidløse og melankolske uttrykket. Det er et bilde som gir en følelse av stillhet og avstand.
I «Resonance of Time» er det det abstrakte formspråket, teksturen og møtet mellom fargene som bærer fortellingen. Verket er utført i akryl på papir montert på plate og har en tydelig vertikal dynamikk. Den stramme fargepaletten med okergult, sort, grått og hvitt gir komposisjonen et moderne og arkitektonisk preg. Det er lett å få assosiasjoner til moderne bygninger og konstruksjoner, samtidig som verket åpner for helt egne tolkninger.
«Hvor er Gud» er et sakral billedvev der tradisjonelt kirkelig bildespråk møter kubistiske og modernistiske former. Verket bygger opp en arkitektonisk komposisjon, mens det grove korset i forgrunnen fungerer som bildets tydeligste visuelle symbol. Det er et teknisk ambisiøst tekstilarbeid hvor det tradisjonelle og det moderne møtes på en interessant måte.
Det abstrakte og lagdelte mixed-media-verket «Sursum» utforsker tekstur, rytme og geometriske former gjennom en harmonisk fargepalett. Komposisjonen av horisontale bånd kan gi assosiasjoner til et abstrakt landskap. Detaljrikdommen i overflaten er særlig fascinerende. De små sirklene kan minne om celler eller mikroskopiske organismer.
I «Alt som er» bruker Ellinor Bustad tegning, penn og blekk til å skildre en overgrodd bygning i et tett skoglandskap. De mange detaljene kommer tydelig frem gjennom bruken av gråtoner og dyp sort, som skaper sterke kontraster og en melankolsk stemning. Grenverket rundt bygningen gir en følelse av isolasjon, mystikk og forfall. Det er som om naturen gradvis tar tilbake det mennesker en gang bygget.
«Hva skjer» er et visuelt engasjerende akvarell og gouache arbeid. Bildet er fargerikt, fabulerende og fullt av detaljer, og vekker umiddelbart nysgjerrighet. Motivet kan gi assosiasjoner til en mytologisk fortelling eller en surrealistisk fabel. Bildet gir ikke et enkelt svar, men lar meg selv bygge min historie.
«Når industrien stilner» er en atmosfærisk og rå skildring av et industrielt landskap. Akvarellens flytende og delvis oppløste uttrykk står i sterk kontrast til de massive menneskeskapte konstruksjonene. Det monumentale industrianlegget kan nesten oppleves som en moderne katedral av betong og stål. Bildet handler ikke nødvendigvis om industriell fremgang, men synes snarere å dvele ved strukturenes rå skjønnhet og sporene etter tidens gang.
«Trevarefabrikken», utført i olje på lin, er en stram og intim studie av mekaniske detaljer, rør og industrielle elementer. Den dempede paletten gir verket et nøkternt og nesten monokromt uttrykk. Midt i dette finner vi et lite rødlig fargepunkt på en bolt. Verket får oss til å se på det funksjonelle som et estetisk objekt.
«Dryandenes sang» er et fotografi på kunstpapir med et eterisk og nesten røntgenlignende uttrykk. Den lysende trestrukturen står i sterk kontrast til den dype, nattemørke bakgrunnen i blått og sort. Motivet kan gi assosiasjoner til et fotonegativ og får derfor noe spøkelsesaktig og overjordisk over seg.
«Vendenlrot» er et lyrisk og ekspressivt botanisk motiv der akvarellens flytende egenskaper kommer godt til sin rett. Verket fanger skogens eller engens kaotiske skjønnhet gjennom en sanselig blanding av organiske former og diffuse fargeflater. Kunstneren finner en fin balanse mellom det abstrakte og det figurative. Resultatet er en levende naturskildring som samtidig gir rom for betrakterens egen fantasi.
«Uten tittel 1» representerer et tydelig skifte over mot et geometrisk og abstrakt uttrykk. Verket er bygget opp av rektangler og kvadrater i ulike størrelser, der formene overlapper og skaper en rytmisk og arkitektonisk komposisjon. Den delikate paletten med blant annet pudderrosa og kremhvit gir bildet et mykt og nesten meditativt uttrykk. De stramme formene står derfor i en interessant kontrast til den varme og følsomme fargebruken.
«Victims» og «Fragments» er to linotrykk som fungerer svært godt som et par. Linotrykkets sterke kontrast mellom sort og hvitt gir verkene et direkte og ekspressivt uttrykk. Her dominerer den mørke flaten, mens de utskårne hvite linjene arbeider seg frem gjennom mørket. På ene bildet ser vi overkroppen til to mennesker og på det andre en fugl som flakser med vingene. Verkene er delvis abstrakte og kan gi ulike assosiasjoner og sammen side om side får verkene et rått og nesten opprinnelig uttrykk.
«Sangfuglen» og «Klegeren» er et detaljrikt bildepar utført i tegning og vannfarger. Fuglene og plantelivet er gjengitt med stor presisjon, og det er lett å bli stående og studere alle de små detaljene. Bildene harmonerer godt, men er samtidig forskjellig fargemessig. Det er et imponerende håndverk som balanserer det dekorative med det fortellende.
«Into the Shadow» er et ekspressivt og psykologisk ladet portrett. Det første som fanger oppmerksomheten, er ansiktet og følelsen som kommer til uttrykk der. Det er lett å lese en stemning av sårbarhet, tristhet eller ettertanke. Den kjølige gråtonen i ansiktet står i kontrast mot de blå og turkise toner i klærne og varme rødbrune tonene i håret. Verket oppleves ikke som et forsøk på å gjengi en bestemt person realistisk, men mer som en studie av en indre tilstand.
I verket «Voktende venn» ser betrakteren ned på en seng fra et tydelig fugleperspektiv, og den uvanlige synsvinkelen gjør den hjemlige situasjonen interessant. Den sarte rosa dynen eller tekstilen står mot kraftige rød-oransje konturlinjer, mens bakgrunnen har kjøligere grønne og blå toner. Jeg får assosiasjoner til klassisk, nordisk ekspresjonisme , spesielt i retninger inspirert av kunstnere som Edvard Munch. Fargene gir motivet en energi som står i kontrast til den stille situasjonen der hunden ligger nede ved kvinnens ben, det oppleves som noe privat og nært.
«Sammen II» er et surrealistisk og narrativt verk der hverdagslige scener, abstrakte former og drømmeaktige sekvenser flettes sammen. Bildet utfordrer det tradisjonelle perspektivet og lar ulike situasjoner eksistere side om side. Den lyse flaten i midten fungerer som et rolig sentrum, omgitt av sterkere blå, lilla og jordfargede partier. Komposisjonen har noe collage aktig over seg og gir inntrykk av minner eller bruddstykker fra ulike tider. Verket blir dermed en spennende refleksjon over minner, tid og hverdagsliv.
«Uten tittel III» er en papircollage som ved første øyekast nesten kan forveksles med et malt bilde. Når man ser nærmere etter, oppdager man lag på lag med papir, reklame og avisoverskrifter som skinner gjennom de fargesterke arkene. De sterke gule, oransje og lilla flatene skaper en eksplosiv energi, mens mørkere partier gir komposisjonen tyngde. De revne papirkartene tilfører overflaten en fysisk dybde og gjør materialet til en viktig del av opplevelsen. Verket gjøres interessant nettopp på grunn av blandingen av den visuelle støyen og den abstrakte formen.
«Skylandskap» er et drømmeaktig og atmosfærisk landskapsmaleri der det gjenkjennelige gradvis glir over i det abstrakte. Den kjølige paletten av blått, grønt og grått gir bildet en eterisk og nesten mystisk stemning. Naturen fremstår både vakker og uforklarlig som om landskapet befinner seg et sted mellom virkelighet og drøm, og nettopp denne usikkerheten gjør bildet forførende.
«Høsteventyr» er et landskapsmaleri der det naturnære møter det abstrakte. De dype fiolette, magentafargede og rødbrune tonene i forgrunnen gir bildet en jordnær tyngde, mens mosegrønt, okergult og lakserosa skaper liv lenger inn i motivet. De mørkere blågrønne tonene øverst kan antyde skog og tunge skyer. Det ligger noe melankolsk i bildet, men samtidig oppleves det frodig og levende. Den modige fargebruken gjør verket til en sterk og sanselig tolkning av det nordiske høstlandskapet.
«Frossen bekk» er et oljemaleri der et skogslandskap blir brutt opp i lys, skygge og geometriske former. Grenverket skaper nesten et mosaikkaktig mønster, og de ulike flatene gjør at naturen nærmer seg det abstrakte. Kontrasten mellom kalde og varme toner gir landskapsstudiet liv, og verket kan forstås som en undersøkelse av lysets evne til å forandre naturen og måten vi oppfatter landskap, is og frost på.
«Grønt vev» er et monumentalt og lagdelt abstrakt maleri der horisontale linjer og teksturelle flater skaper en sterk rytme. Jordfargene gir verket en organisk karakter. De horisontale båndene kan oppfattes som jordlag eller kanskje speilinger i vann. På den måten kan bildet både leses som et abstrakt landskap. Verket har stor romlig dybde og en rolig, tidløs kvalitet.
«Haustur» er et verk jeg ble stående lenge og studere. Det er utført i en kombinasjon av collage og akryl, og jo lenger man ser, desto flere materialer oppdager man. Det var blant annet bladverk, bølgepapp og tykt papir som ligger under malingen. Denne lagdelingen gir verket en helt egen struktur. Sprutet maling, flytende akryl og collage elementer skaper overflater som kan minne om krystallisering, rennende vann eller krakeleringer. Det er et visuelt kraftfullt verk som på en fin måte fanger noe av den nordiske naturens rå og uforutsigbare skjønnhet.
«Vårlys» og «Vår» er to stemningsfulle akrylmalerier som viderefører stilleben-tradisjonen. Blomstene i glassvasene gir motivene en umiddelbar hjemlighet, samtidig som den friske fargebruken tilfører dem energi. Blomsterstilleben har lange tradisjoner og kan forbindes med livets forgjengelighet, men her oppleves bildene først og fremst som en feiring av lys, farge og form. De er fargerike, sjarmerende og innbydende.
«Skogens uro 1» og «Skogens uro 2» er et maleri der skogens kaotiske struktur står i sentrum. De to verkene fungerer sammen eller hver for seg og de gir en sterk følelse av å være omsluttet av naturens nettverk. De mørke grenene slynger og fletter seg gjennom bildet, mens bakgrunnen består av diffuse grå, lilla, okerfargede og dempet oransje toner. Fraværet av en tydelig horisont eller et fast siktepunkt gjør at jeg nærmest blir stående inne i skogen. Verkene formidler dermed ikke bare hvordan skogen ser ut, men også hvordan den kan oppleves.
Verkene «Husbåt» og «Båthus» representerer et mer surrealistisk, symbolsk og arkitektonisk univers. De to verkene er fulle av detaljer, geometriske former og små strukturer som gjør at man stadig oppdager noe nytt. Det første bildet har en mørk nattestemning med indigoblått, turkis, oker og gult, mens det andre er varmere og mer jordnært i gult, terracotta, brunt og grått. Begge verkene er bygget opp med tydelige buer og sentrale former som gir dem en nesten arkitektonisk orden. De mange små linjene og detaljene gir bildene en drømmeaktig karakter.
«Tanker» er et visuelt fascinerende og teknisk rikt akrylmaleri. Det er et verk som faktisk gjør det tittelen antyder, det setter i gang tanker. Buede linjer, transparente lag og grafiske mønstre slynger seg over flaten og skaper et myldrende, nesten organisk univers. De kjølige og jordnære fargene gjør at verket fremstår både rolig og komplekst. Jo lenger man ser, desto flere mulige sammenhenger og figurer kan oppstå. Det er nettopp dette som gjør verket interessant.
«Hortus II» er et fargesterkt og organisk maleri som befinner seg mellom det figurative og det abstrakte. Bildet er fylt av botaniske former, tette fargefelt og en følelse av natur i vekst. Grønnfargene dominerer, fra dyp mosegrønn og olivengrønn til lysere nyanser, mens rødt, okergult, brunt og et lite innslag av blått skaper kontrast. Verket oppleves energisk og frodig og blir nærmest et abstrakt naturbilde.
«Sommeren var her» er et spennende møte mellom akvarell og blyant. Bildet er strengt komponert, men samtidig fullt av bevegelse. Det monokrome tegnearbeidet står i sterk kontrast til det lysende og fargerike partiet i sentrum. Den diagonale bevegelsen gir komposisjonen energi og kan gi assosiasjoner til en storm som går over til klarvær. Det er et teknisk gjennomarbeidet bilde med en sterk visuell kraft.
«UT» er en delikat og lyrisk akvarell med en drømmeaktig atmosfære. Kunstneren utnytter akvarellens letthet og transparens på en måte som gir bildet en nesten svevende karakter. Den sofistikerte fargeharmonien skaper ro, og verket kan oppleves som et meditativt stilleben. Det er et bilde som ikke krever oppmerksomhet, men som helt klart vil belønne den som stopper opp for å studere det.
«Fiken» er et stilisert og grafisk botanisk maleri som leker med forholdet mellom natur og mønster. Det mest overraskende er bladene, som ikke har en naturlig overflate, men er fylt med et skotsk rutete mønster i grønt og blått. Bak bladene ligger myke og diffuse skygger som skaper dybde og gir motivet en nesten tredimensjonal virkning. Motivet er naturtro, men på samme tid er det ikke det.
«KanSkje» og «Veivalg» er to grafiske verk utført med Hayter-teknikk og chine-collé. De danner et mørkt, melankolsk og psykologisk univers der mennesket og naturen står i et spenningsforhold.
De kjølige blå grønne og grå tonene skaper en nattlig stemning, mens små røde elementer fungerer som visuelle anker. I begge verkene møter vi forenklede, ansiktsløse menneskeskikkelser. I det ene står en enslig figur foran en skog, mens det andre introduserer to personer som befinner seg i det samme landskapet uten å se på hverandre. Verkene kan leses som bilder på ensomhet, fremmedgjøring og lengsel, men også på menneskets forhold til naturen og til hverandre. Skogen blir mer enn et landskap i det psykologiske rom.
«Samspill, sårbar, sterke sammen» er et grafisk verk med en kraftig og nærmest rituell stemning. De varme fargetonene står mot en dyp, mørk bakgrunn, mens små blå elementer gir bildet liv og bevegelse. Fem menneskelignende figurer står samlet og danner en monumental rekke. Tittelen peker mot fellesskap, sårbarhet og styrke, og verket blir dermed en interessant refleksjon over hva vi kan være sammen.
«Sammen er vi sterke» er et energisk akrylmaleri som umiddelbart fanger blikket. De dype rødfargene, brente oransjetonene og intense gule linjene skaper en følelse av varme, lidenskap og bevegelse. De bølgende linjene kan gi assosiasjoner til lavastrømmer, brennende bølger eller til og med bilder av muskelfibre. Komposisjonen er kaotisk og harmonisk på samme tid. Linjene slynger seg gjennom bildet og skaper både rytme og dybde.
«Tidlig vår» er en fascinerende todelt tolkning av landskapet der det figurative møter det abstrakte. Tretoppene og bakgrunnen er holdt i kjølige grå- og jordfarger, mens den nedre delen av bildet får et langt rikere og mer levende fargespill. Det oppstår en melankolsk, men samtidig håpefull stemning. Overgangen fra de gjenkjennelige trærne til de mer abstrakte formene gir bildet en drømmeaktig kvalitet. Det er et landskap som ikke bare viser en årstid, men også en overgang.
Denne trippelen av akvareller tar oss inn i en langt mer hverdagslig verden. Motivene viser et skrivebord foran et vindu, noe som er en helt klassisk hverdagssituasjon. Mobiltelefonen gir imidlertid bildene et tydelig moderne preg. De myke pastellfargene skaper et rolig og naturlig lys. Som serie fungerer de tre bildene som en liten fortelling, eller som en studie av lys, utsnitt og tid. Det er noe fint i en så enkel situasjon og gjør verket verdi å stoppe opp ved.
«Fars ord» og «Mors sang» er blant verkene jeg brukte mest tid på å studere. Ved første øyekast kan de oppleves som to store, organiske tekstil former, men når man ser nærmere etter, oppdager man hvordan kunstneren har bygget dem opp av utallige ringer av tråd og små papirlapper.
I «Fars ord» er tråden og papirlappene mørkere, og mange av lappene inneholder tall. I «Mors sang» er uttrykket lysere, og mye av teksten består av noter. Forskjellene mellom de to verkene gir dem hver sin identitet, samtidig som formen binder dem sammen. Det er interessant hvordan installasjonene henger fra helt vanlige kleshengere. Det gir verkene assosiasjoner til klær, identitet og menneskekroppen. De enkelte materialene, den enorme mengden små detaljer og den romlige formen skaper et verk som på samme tid er monumentalt og skjørt. For meg blir dette et av utstillingens mest originale verk.
Forskjellene mellom verkene er store, og kvaliteten på opplevelsen vil derfor i betydelig grad avhenge av hvor lenge man velger å oppholde seg ved det enkelte arbeid. Men kanskje er det også nettopp dette som er poenget med utstillingen. Den presenterer ikke en kunstner eller en kunstnerisk retning. Den viser et mangfold av individuelle blikk og arbeidsmetoder, og lar kunstnerne stå ved siden av hverandre uten å måtte presses inn i en felles estetikk.
Fra det tause fjellet hos Heidi Holje, via Jonassens eteriske tre og Klevelands organiske akvarell, til industrien hos Amble og Gjendemsjø, de abstrakte konstruksjonene hos Skogen og Rennesund, tekstilkunsten hos Johansen og de mørke linotrykkene hos Panagiotopoulus, oppstår en utstilling der natur, tid, materialvalg og menneskelig tilstedeværelse stadig vender tilbake. Det sterkeste ved utstillingen er derfor ikke nødvendigvis et enkelt verk, men bredden av måter å se verden på. Den minner om at kunst kan være både fortelling, håndverk, observasjon, abstraksjon og undring, og at det finnes verdi i å la disse ulike uttrykkene eksistere side om side.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
