«Moldau» referansen stopper der, men den er nok noe Sundstøl og Harvey-Whyte kan slå seg på brystet og vise til «Great minds think alike» teorien, om ikke annet. Jeg liker «Langeleik» bedre når jeg har hørt den flere ganger. Det er et kvalitetsstempel.

Naturens klang

Dette gjenspeiles i de svevende tonene som samspillet skaper. Instrumenteringen slynger seg gjennom naturen, og spesielt langs elvenes løp. Dette skaper både naturens stille ro, samtidig som det er en diskret hyllest til elvenes progresjon.

Litt klang er det fra mer typiske amerikanske stilutrykk og musikkarter. Det er nok fordi vi har en assosiasjon og innprentet oppfatning av klangen Pedal-Steel skaper. Det gjør derimot ingenting, dette glemmes etter et par takter. Dette er en hylles til mer nærliggende naturfenomener, enn de vi nødvendigvis finner i mer Amerikanske trakter.

Den første låten på albumet, «Tana», gir et klart bilde av elvens bevegelse i naturen, så vel som i det musikalske landskapet. Melodiøst bygger den fram en litt meditativ følelse, uten at den påvirker lytterens tilstedeværelse. En behagelig rytme, som jo gjenspeiler elven som har inspirert, og gitt låten sitt navn.

– Sangen som berre så vidt unngjekk å bli høyrd.

Studio Intim i Oslo er stedet de brukte en intens uke på å skape dette albumet, her fulgte de instinktene sine: – Vi bestemte nesten ingenting på forhånd, forteller Joe ifølge pressemeldingen til albumet. Flere komposisjonenen på albumet er oppkalt etter elver som er et gjennomgangstema.

Det gjelder også i høyeste grad en av mine favoritter. «Rørvikelva» som har med poeten Ivar Orvedal, er et høydepunkt. Den kommer midt i albumet, og jeg mistenker at dette er gjennomtenkt. Er det ikke gjennomtenkt, så vitner dette om gode musikalske instinkter. Diktet til Orvedal mener jeg gir låten farge, slik at vi får fargelagt det drømmende landskapet. At «Der elvene møtes» avslutter gildet dette albumet er, er ingen metafor. Det er en god konklusjon.

Albumet flyter behersket gjennom det musikalske landskapet, og fanger med seg klanger det finner ved sin bredd. Dette er kreative hjerner som har satt hverandre i spill, og det spilles bra. Ingen plutselige og brutale fossefall. Bare behagelig musikk.

Gjester og samarbeid

Albumet har som nevnt med poeten Ivar Orvedal. Det inneholder også bidrag fra dyktige musikere som Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Jo Berger Myhre på bass. Anders Engen bidrar også på trommer. Sundstøl og Harvey- Whyte er multi-instrumentalister. De trakterer i tillegg til Pedal-steel, gitarer, bass, minimoog, for å nevne noe.

«Langeleik» er en unik musikalsk reise som inkorporerer Pedal-steel soundet med inspirasjon fra folkemusikk og andre kunstutrykk. Jeg nevnte tidligere musikkens drømmende landskap, det synes jeg beskriver musikken og soundet på albumet godt. Samarbeidet mellom Geir og Joe er ingen tilfeldig, tilfeldighet. Sitatet fra Geir Sundstøl: – Tanken var å lage en plate som låter mer som natur, og vi har klart det. Vi kan bare bekrefte at det klarte de. Sjekk ut «Langeleik» av og med Joe Harvey-Whyte og Geir Sundstøl.