Språk er en finurlig ting. På engelsk heter den «Viola» på norsk har navnet et litt hardere trykk, «Bratsj». Det er et litt hemmelig instrument som har en fin klang, tydelig preg og som burde løftes frem oftere. I hvert fall om jeg ser det fra mitt ståsted som liberal melankoliker. Lars Anders Tomter og 1B1 er ute med et nytt album som besår av nordiske verk for bratsj og strykeorkester.
Albumcover, design av Rune Mortensen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMusikken på albumet er av komponistene Rolf Wallin, Haflidi Hallgrímsson og Arvo Pärt. Nålevende, nordiske komponister i og fra tiden vi lever i. Det er fint at flere nålevende komponister løftes frem, gis ut og blir spilt. Dessuten holder dette musikk som nytelsesmiddel høyst levende. Rolf Wallin er en norsk komponist, og trompetist som kanskje kan løftes mer frem i lyset og fortjener at flere lytter til hans verk. Haflidi Hallgrímsson er islandsk komponist og cellist og har komponert mye for strykere. Komponisten Arvo Pärt er fra Estland, han assosieres ofte med kirkemusikk og har siden en 1970 tallet beveget seg innen et minimalistisk preg.
Den første av to store bratsj konserter er «Under the city skin» av Rolf Wallin, tar oss med til den pulserende storbyen, og bruken av opptak fra by lyder er det som åpner verket. En hylles til storbyen, og tilstede værelsen blant mange mennesker samtidig. Et samtidsmusikk utrykk av lyder, støy og klang. Instrumenteringen med tradisjonelle instrumenter kommer inn. Den åpner med slag fra klokker. Så kan jo hver enkelt visualisere kirkeklokker eller Rådhusklokker. Der tror jeg hvor man kommer fra kan påvirke fantasien.
Spesielt blir man fanget inn på skritt som går og løper, en kvinne på høyhelte sko. Alt du kan tenke deg av lyder fra byens larm er her blandet med instrumentenes lek med øregangene. Tog, eller undergrunnen som suser forbi, og bil motordur. Instrumentene applauderer klangene utenfra og gjør det musikalsk. Alle impulsene her danner det fasinerenden lydbildet.
«Under the city skin» Er i fire deler eller satser, del en heter da også «The High-healed shoes», det er her skrittene fra høyhelte damesko er en gjennomgangs faktor. Over i del to «The park at night» får bratsjen og strykerne dominere. Her vil jeg fremheve instrumenteringen som harmonisk, og klart. Som i en park om natten, hører vi jo parkens lyder,før vi blir med på vandring inn mot jernbanen.
Del tre er ferdsel og bevegelse og heter «Locomotive». Her assosierer musikken bevegelse. Her kan fantasien fritt bli med bratsj og strykere på en ferd langs de imaginære skinnegangene. En herlig detalj er der hvor strykerne går over i sirener. Du finner gjennomganspartier, som i store klassiske verker. Her er de tilstede, men i et nytt og modernistisk preg. Det er fornyelse og lydbilder du kjenner deg igjen i. Der omgivelsene blir en del av orkesteret. Jeg finner dette fascinerende.
Omgivelsene blir skapninger, som omfavner oss og gir lytteopplevelsen kraft. I fjerde og siste del roer tempoet seg ned slik tittelen forusiger «Pastorale». Denne delen gir et bilde av natt. De timene i en storby der det er stille, men du er våken. Fanget i en slags kunstig og behagelig stillhet. De menneskene du ser er mest på avstand og lydene er på avstand selv om de kan føles nære.
Den andre bratsjkonserten er «Ombra» av Haflidi Hallgrímsson. Her skal vi bort fra det urbane i det første verket. Her brukes ingen ytre uttrykk, her bærer bratsj og strykere hele lydbildet. Skal vi holde oss til billedlige metaforer, se for deg en kjølig kveld i et skogholt, et myrområde. Litt goldt, litt myrull som har gått til hvile og en mild tåkedis over marken.
Instrumenteringen og tonene åpner horisonten med sitt samtidspregete arrangement. Verket er ikke like langt som «Under the city skin». Derimot utfyller de hverandre, noe som gjør denne utgivelse til et friskt pust. Her er det mye solo for bratsjen, det er imponerende fraseringer og bruken av pizzicato innimellom gjør det til et bredere uttrykk i stykket.
Hallgrímsson, er i utgangspunktet cellist. I dette stykket lar han bratsjen leve. Som både sol og skygge. Den blir som en puls i en naturlig harmoni, selvsagt løftet fram av de andre strykerne.
«Fratres» betyr brødre og er et verk av Arvo Pärt, fra Estland. Her er arrangementet av Lars Anders Tomter. Her er bratsjen sammen med strykere og lett perkusjon det vi får høre. Verket regnes som et av hans mest kjente verk. Det er et tidlig hovedverk i tintinnabuli-stilen. Tintinnabuli er latin for bjeller, og er en måte å komponere på, brakt frem av Pärt på 1970 tallet. Kort fortalt kjennetegnes stilen, av at to stemmer, en melodistemme som beveger seg trinnvis, og en «tintinnabuli-stemme» som bryter opp treklanger i et meditativt, klokke lignende mønster.
Det skal være Pärt sin søken etter klang og beundring og interesse for middelaldermusikk som fikk frem stilen. Det kan vi faktisk høre i selve stykket. Tomters arrangement fremhever her bratsjen som soloinstrument.
Wallins søster Erna døde i 1979. Til dette dødsfallet skrev Wallin Elegi for trompet og orgel. Her er stykket i en annen instrumentering Wallin selv sier seg rørt over at dette stykket spilles, for med det lever hans søster Erna videre gjennom musikken. Et fint musikkstykke med historie. Dette stykket beveger.
Stykkene på denne utgivelsen er godt arrangert og fremført trykt og godt av Holter og 1B1 under ledelse av Jan Bjørnanger. Det er en verdifull utgivelse som gir oss nye stykker som godt kan finne et større og bredere publikum. Jeg legger til at assisasjonene jeg fikk er mine egne. Sitter lytterene igjen med noe felles med meg, er jo det flott. Derimot om de får andre assosiasjoner er dette minst like flott. Det er jo i grunnen det det dreier seg om. Dette er noe musikkintereserte og musikkelskere i alle fasonger, aldre og med dragninger mot forskjelligeuttrykk kan ta seg tid til å lytte til. Kjøp gjerne et fysisk eksemplar også.
Dette er en unik og spesiell utgivelse. Den kan fort vise seg å være et funn av en utgivelse.
Musikken på albumet er av komponistene Rolf Wallin, Haflidi Hallgrímsson og Arvo Pärt. Nålevende, nordiske komponister i og fra tiden vi lever i. Det er fint at flere nålevende komponister løftes frem, gis ut og blir spilt. Dessuten holder dette musikk som nytelsesmiddel høyst levende. Rolf Wallin er en norsk komponist, og trompetist som kanskje kan løftes mer frem i lyset og fortjener at flere lytter til hans verk. Haflidi Hallgrímsson er islandsk komponist og cellist og har komponert mye for strykere. Komponisten Arvo Pärt er fra Estland, han assosieres ofte med kirkemusikk og har siden en 1970 tallet beveget seg innen et minimalistisk preg.
Den første av to store bratsj konserter er «Under the city skin» av Rolf Wallin, tar oss med til den pulserende storbyen, og bruken av opptak fra by lyder er det som åpner verket. En hylles til storbyen, og tilstede værelsen blant mange mennesker samtidig. Et samtidsmusikk utrykk av lyder, støy og klang. Instrumenteringen med tradisjonelle instrumenter kommer inn. Den åpner med slag fra klokker. Så kan jo hver enkelt visualisere kirkeklokker eller Rådhusklokker. Der tror jeg hvor man kommer fra kan påvirke fantasien.
Spesielt blir man fanget inn på skritt som går og løper, en kvinne på høyhelte sko. Alt du kan tenke deg av lyder fra byens larm er her blandet med instrumentenes lek med øregangene. Tog, eller undergrunnen som suser forbi, og bil motordur. Instrumentene applauderer klangene utenfra og gjør det musikalsk. Alle impulsene her danner det fasinerenden lydbildet.
«Under the city skin» Er i fire deler eller satser, del en heter da også «The High-healed shoes», det er her skrittene fra høyhelte damesko er en gjennomgangs faktor. Over i del to «The park at night» får bratsjen og strykerne dominere. Her vil jeg fremheve instrumenteringen som harmonisk, og klart. Som i en park om natten, hører vi jo parkens lyder,før vi blir med på vandring inn mot jernbanen.
Del tre er ferdsel og bevegelse og heter «Locomotive». Her assosierer musikken bevegelse. Her kan fantasien fritt bli med bratsj og strykere på en ferd langs de imaginære skinnegangene. En herlig detalj er der hvor strykerne går over i sirener. Du finner gjennomganspartier, som i store klassiske verker. Her er de tilstede, men i et nytt og modernistisk preg. Det er fornyelse og lydbilder du kjenner deg igjen i. Der omgivelsene blir en del av orkesteret. Jeg finner dette fascinerende.
Omgivelsene blir skapninger, som omfavner oss og gir lytteopplevelsen kraft. I fjerde og siste del roer tempoet seg ned slik tittelen forusiger «Pastorale». Denne delen gir et bilde av natt. De timene i en storby der det er stille, men du er våken. Fanget i en slags kunstig og behagelig stillhet. De menneskene du ser er mest på avstand og lydene er på avstand selv om de kan føles nære.
Den andre bratsjkonserten er «Ombra» av Haflidi Hallgrímsson. Her skal vi bort fra det urbane i det første verket. Her brukes ingen ytre uttrykk, her bærer bratsj og strykere hele lydbildet. Skal vi holde oss til billedlige metaforer, se for deg en kjølig kveld i et skogholt, et myrområde. Litt goldt, litt myrull som har gått til hvile og en mild tåkedis over marken.
Instrumenteringen og tonene åpner horisonten med sitt samtidspregete arrangement. Verket er ikke like langt som «Under the city skin». Derimot utfyller de hverandre, noe som gjør denne utgivelse til et friskt pust. Her er det mye solo for bratsjen, det er imponerende fraseringer og bruken av pizzicato innimellom gjør det til et bredere uttrykk i stykket.
Hallgrímsson, er i utgangspunktet cellist. I dette stykket lar han bratsjen leve. Som både sol og skygge. Den blir som en puls i en naturlig harmoni, selvsagt løftet fram av de andre strykerne.
«Fratres» betyr brødre og er et verk av Arvo Pärt, fra Estland. Her er arrangementet av Lars Anders Tomter. Her er bratsjen sammen med strykere og lett perkusjon det vi får høre. Verket regnes som et av hans mest kjente verk. Det er et tidlig hovedverk i tintinnabuli-stilen. Tintinnabuli er latin for bjeller, og er en måte å komponere på, brakt frem av Pärt på 1970 tallet. Kort fortalt kjennetegnes stilen, av at to stemmer, en melodistemme som beveger seg trinnvis, og en «tintinnabuli-stemme» som bryter opp treklanger i et meditativt, klokke lignende mønster.
Det skal være Pärt sin søken etter klang og beundring og interesse for middelaldermusikk som fikk frem stilen. Det kan vi faktisk høre i selve stykket. Tomters arrangement fremhever her bratsjen som soloinstrument.
Wallins søster Erna døde i 1979. Til dette dødsfallet skrev Wallin Elegi for trompet og orgel. Her er stykket i en annen instrumentering Wallin selv sier seg rørt over at dette stykket spilles, for med det lever hans søster Erna videre gjennom musikken. Et fint musikkstykke med historie. Dette stykket beveger.
Stykkene på denne utgivelsen er godt arrangert og fremført trykt og godt av Holter og 1B1 under ledelse av Jan Bjørnanger. Det er en verdifull utgivelse som gir oss nye stykker som godt kan finne et større og bredere publikum. Jeg legger til at assisasjonene jeg fikk er mine egne. Sitter lytterene igjen med noe felles med meg, er jo det flott. Derimot om de får andre assosiasjoner er dette minst like flott. Det er jo i grunnen det det dreier seg om. Dette er noe musikkintereserte og musikkelskere i alle fasonger, aldre og med dragninger mot forskjelligeuttrykk kan ta seg tid til å lytte til. Kjøp gjerne et fysisk eksemplar også.
Dette er en unik og spesiell utgivelse. Den kan fort vise seg å være et funn av en utgivelse.
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
