På Kulturfabrikkens sjuårsjubileum møtte Kristiansund Jazzklubbs publikum et band som beveger seg mellom det melodiske og det planlagt uforutsigbare. Sondre Moshagen Audio Guide skapte et rikt og balansert lydbilde, der improvisasjonen hadde både retning og rom.
Audio Guide på Klubbscenen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFredag 16. oktober, på dagen sju år etter at Kulturfabrikken åpnet, fylte Sondre Moshagen Audio Guide Klubbscenen. Konserten var en del av turneen for bandets nylig utgitte album. Pianist og komponist Sondre Moshagen fortalte at prosjektet begynte for tre år siden, da han fikk anledning til å skrive ny musikk for Lillehammer Jazzfestival. Nå kunne materialet fremføres live med ensemblet han hadde sett for seg.
Sekstetten består av Moshagen på piano og synthesizer, Veslemøy Narvesen på perkusjon, Nicolas Leirtrø på kontrabass, Brede Sørum på altsaksofon, Ketija Ringa-Karahona på fløyte og Guro Kvåle på trombone. Med fløyte, trombone og altsaksofon utvides det klassiske pianotrioformatet til et ensemble med mange mulige klangfarger. Konserten viste hvor gjennomtenkt denne sammensetningen er: Instrumentene kunne tre fram hver for seg, gå i parallelle løp eller smelte sammen i en større helhet.
Moshagen takket publikum for oppmøtet og uttrykte hvor fint det var å få spille musikken live. Han trakk også fram samspillet i bandet: «Det er så stas å spille med den gjengen her.» Det merkes gjennom konserten. Musikerne spiller med tydelig personlighet, men uten at enkeltbidragene løsriver seg fra helheten.
Åpningen med «Terreng», «Sondering» og «Mer sondering» etablerte konsertens spennvidde. Her var det melodiske partier side om side med improviserte forløp, men improvisasjonen framsto ikke som tilfeldig eller grenseløs. Den var organisert og lyttende: Instrumentene fikk egne rom, og skiftet mellom dem ble en del av musikkens form.
Tidlig i konserten oppsto et fint samspill mellom piano, kontrabass og trommer. Senere fikk trommene en egen framhevet passasje, støttet av en delikat synthklang, før trombonen tok over. Pianoet lå rundt og bak klangen som en lett glasur. Det var følsomt, men ikke forsiktig musikken kunne være både sår og dissonerende uten å miste balansen.
Gjennom hele settet holdt ensemblet et klart og velavstemt lydbilde. Synthesizerens elektroniske farger ga musikken et ekstra lag, mens instrumentenes akustiske klanger beholdt tydeligheten. Lydene lå lagvis oppå hverandre, særlig i de improvisasjonsdrevne partiene. Noen av dem var nesten kakofoniske, men samtidig melodiske. En kombinasjon som ga musikken både spenning og retning.
Med «Ekspansjon», «Break Up» og «Break Down» fikk konserten en naturlig progresjon. Et altsaksofonparti ble fulgt av trombonen, før musikken gikk over i et samspill mellom piano, bass og perkusjon. Senere oppsto fascinerende parallelle løp mellom saksofon og trombone. De kunne først høres ut som en duell, men fløyten sluttet seg til, og gradvis bygde hele ensemblet fram mot et høydepunkt. Etterpå ebbet musikken ut med bass og piano.
Slike forløp viste hvor godt bandet behersker kontrastene i materialet. De rolige og åpne partiene fikk tid til å virke, mens de tettere passasjene kunne vokse fram uten at musikken mistet oversikten. Det er en atmosfærisk jazz som gir lytteren flere ting å følge. Melodiske tråder, skiftende klangflater og små bevegelser mellom instrumentene.
Et annet markant punkt var «Kodak Moment», med en følsom åpning som utviklet seg til en orkestrert lek mellom instrumentene. Det var et av flere mulige høydepunkter i konserten. Fløytesoloen og trombonens klang satte tydelige spor, og Leirtrø fikk også en bassolo som Moshagen trakk fram i en kort oppsummering av det som hadde skjedd på scenen. Narvesens trommespill ga samtidig musikken både driv og detaljrikdom.
«Replika» og «Vision» er nye låter og forsmak på kommende innspillinger. Det ga settet et preg av både presentasjon og videre utforskning: Bandet viste fram musikk som allerede er utgitt, samtidig som det lot publikum få høre hvor prosjektet er på vei. Avslutningslåten, «I Can See My House From Here», åpnet for en roligere etterklang. Den passet godt som avrunding etter et sett med så mange skiftninger. Musikken ga rom for å la tankene drive, uten å gi slipp på den kollektive oppmerksomheten som hadde preget konserten.
Dette var som jeg nevnte det jeg vil kalle atmosfærisk jazz. En samspilt jass sekstett som utvider klang mønsteret innen jazz formatet. Sondre Moshagen Audio Guide leverte en konsert der klanglig originalitet og samspill bar musikken fram. Det mest overbevisende var ikke én enkelt solist eller ett bestemt høydepunkt. Måten ensemblet lot forskjellige uttrykk møtes. Det vakre og det balanserte, det komponerte og det improviserte, det lavmælte og det utagerende. På jubileumsdagen ble Klubbscenen et rom for nettopp den typen lytting. Dette var spennende og et band av musikere vil håper, men innerst inne vet at vi kommer til å se og høre mer fra.
Fredag 16. oktober, på dagen sju år etter at Kulturfabrikken åpnet, fylte Sondre Moshagen Audio Guide Klubbscenen. Konserten var en del av turneen for bandets nylig utgitte album. Pianist og komponist Sondre Moshagen fortalte at prosjektet begynte for tre år siden, da han fikk anledning til å skrive ny musikk for Lillehammer Jazzfestival. Nå kunne materialet fremføres live med ensemblet han hadde sett for seg.
Sekstetten består av Moshagen på piano og synthesizer, Veslemøy Narvesen på perkusjon, Nicolas Leirtrø på kontrabass, Brede Sørum på altsaksofon, Ketija Ringa-Karahona på fløyte og Guro Kvåle på trombone. Med fløyte, trombone og altsaksofon utvides det klassiske pianotrioformatet til et ensemble med mange mulige klangfarger. Konserten viste hvor gjennomtenkt denne sammensetningen er: Instrumentene kunne tre fram hver for seg, gå i parallelle løp eller smelte sammen i en større helhet.
Moshagen takket publikum for oppmøtet og uttrykte hvor fint det var å få spille musikken live. Han trakk også fram samspillet i bandet: «Det er så stas å spille med den gjengen her.» Det merkes gjennom konserten. Musikerne spiller med tydelig personlighet, men uten at enkeltbidragene løsriver seg fra helheten.
Åpningen med «Terreng», «Sondering» og «Mer sondering» etablerte konsertens spennvidde. Her var det melodiske partier side om side med improviserte forløp, men improvisasjonen framsto ikke som tilfeldig eller grenseløs. Den var organisert og lyttende: Instrumentene fikk egne rom, og skiftet mellom dem ble en del av musikkens form.
Tidlig i konserten oppsto et fint samspill mellom piano, kontrabass og trommer. Senere fikk trommene en egen framhevet passasje, støttet av en delikat synthklang, før trombonen tok over. Pianoet lå rundt og bak klangen som en lett glasur. Det var følsomt, men ikke forsiktig musikken kunne være både sår og dissonerende uten å miste balansen.
Gjennom hele settet holdt ensemblet et klart og velavstemt lydbilde. Synthesizerens elektroniske farger ga musikken et ekstra lag, mens instrumentenes akustiske klanger beholdt tydeligheten. Lydene lå lagvis oppå hverandre, særlig i de improvisasjonsdrevne partiene. Noen av dem var nesten kakofoniske, men samtidig melodiske. En kombinasjon som ga musikken både spenning og retning.
Med «Ekspansjon», «Break Up» og «Break Down» fikk konserten en naturlig progresjon. Et altsaksofonparti ble fulgt av trombonen, før musikken gikk over i et samspill mellom piano, bass og perkusjon. Senere oppsto fascinerende parallelle løp mellom saksofon og trombone. De kunne først høres ut som en duell, men fløyten sluttet seg til, og gradvis bygde hele ensemblet fram mot et høydepunkt. Etterpå ebbet musikken ut med bass og piano.
Slike forløp viste hvor godt bandet behersker kontrastene i materialet. De rolige og åpne partiene fikk tid til å virke, mens de tettere passasjene kunne vokse fram uten at musikken mistet oversikten. Det er en atmosfærisk jazz som gir lytteren flere ting å følge. Melodiske tråder, skiftende klangflater og små bevegelser mellom instrumentene.
Et annet markant punkt var «Kodak Moment», med en følsom åpning som utviklet seg til en orkestrert lek mellom instrumentene. Det var et av flere mulige høydepunkter i konserten. Fløytesoloen og trombonens klang satte tydelige spor, og Leirtrø fikk også en bassolo som Moshagen trakk fram i en kort oppsummering av det som hadde skjedd på scenen. Narvesens trommespill ga samtidig musikken både driv og detaljrikdom.
«Replika» og «Vision» er nye låter og forsmak på kommende innspillinger. Det ga settet et preg av både presentasjon og videre utforskning: Bandet viste fram musikk som allerede er utgitt, samtidig som det lot publikum få høre hvor prosjektet er på vei. Avslutningslåten, «I Can See My House From Here», åpnet for en roligere etterklang. Den passet godt som avrunding etter et sett med så mange skiftninger. Musikken ga rom for å la tankene drive, uten å gi slipp på den kollektive oppmerksomheten som hadde preget konserten.
Dette var som jeg nevnte det jeg vil kalle atmosfærisk jazz. En samspilt jass sekstett som utvider klang mønsteret innen jazz formatet. Sondre Moshagen Audio Guide leverte en konsert der klanglig originalitet og samspill bar musikken fram. Det mest overbevisende var ikke én enkelt solist eller ett bestemt høydepunkt. Måten ensemblet lot forskjellige uttrykk møtes. Det vakre og det balanserte, det komponerte og det improviserte, det lavmælte og det utagerende. På jubileumsdagen ble Klubbscenen et rom for nettopp den typen lytting. Dette var spennende og et band av musikere vil håper, men innerst inne vet at vi kommer til å se og høre mer fra.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)