Det begynner som en quiz, men Sara Fellman er ikke først og fremst opptatt av riktige svar. I «Jeg har noen spørsmål», i Hauk Lillesal på Normoria i Kristiansund, inviterer hun publikum inn i en alternativ quiz der alle skal være på samme lag. Man trenger ikke engang svare høyt. Poenget er å være sammen.

Et lag uten konkurranse

Grepet treffer forestillingens hovedidé. Quiz er blitt en vanlig måte å møtes på, men Fellmans jeg-forteller opplever at det sosiale ofte tar slutt idet konkurransen er over. Folk går hjem før samtalen rekker å begynne. Hun vil snakke om det som ikke passer inn i svararkene: det hun lurer på, og kanskje kunne fått hjelp til å forstå hvis hun bare fant de rette spørsmålene å stille.

Quizens regler er samtidig en presis ramme for forestillingens blikk på fellesskap. Det finnes alltid roller å fylle: den høylytte, den stille, den som gjetter, den som husker, den som ikke har et lag å møte opp med. Selv når ingen sier det høyt, er det lett å kjenne seg vurdert. Fellman lar disse små sosiale kodene vokse til et større spørsmål om å være individ i en flokk – og om hvor sårbart det kan være å være avhengig av å bli invitert inn.

Den vennlige invitasjonen til å svare sammen blir dermed også en kritikk av quizens innebygde konkurranse. Ingen skal føle seg dumme fordi de ikke kan kvantefysikk, og ingen skal trenge å bevise at de fortjener en plass. Det er en enkel idé, men forestillingen bruker den effektivt: Først samler den publikum rundt en kjent sosial situasjon, så vender den oppmerksomheten mot alt som foregår under overflaten.

En genser fra et annet liv

Blant quizspørsmålene kommer genseren Fellman har på seg. Hun begynte å strikke den for 25 år siden og har først nå gjort den ferdig. Gjenstanden blir et konkret holdepunkt i en monolog som ellers beveger seg gjennom minner, fantasier og tankerekker. Hun undrer seg over hvor mye hun har forandret seg, og hvor lite hun husker av den hun var da arbeidet begynte.

– Jeg kommer ikke på en eneste tanke jeg hadde.

Det er et nøkternt og talende øyeblikk. Genseren er både bevis på utholdenhet og et ufrivillig møte med tidens gang. Hun er overrasket over å ha fullført den, ikke minst fordi hun ikke betrakter seg selv som en strikkedame. Slik begynner forestillingen å undersøke avstanden mellom den man tror man er, og det livet faktisk viser at man kan få til.

Fortellingen skifter etter hvert fra quiz til en  assosiativ skildring av en kvinnes dag. Hun våkner, drar på jobb og forsøker å få orden på praktiske gjøremål. Hverdagen er full av små observasjoner og indre kommentarer. Et ekorn blir en slags prøve på normalitet.

Slik lar Fellman hverdagsdetaljene bære den eksistensielle uroen. Livet er ikke skildret som en rekke store dramatiske hendelser, men som en opphopning av små oppgaver, bekymringer og forsøk på å forstå hva man skal gjøre videre. Den springende formen kan ligne en bevissthetsstrøm: tankene går fra jobb og reiseplaner til familie, sitrontrær og spørsmålet om hva en mor egentlig er.

Lengselen etter å være nødvendig

Hun har lest om sitrondyrking og bedt om råd, men møter stadig oppfordringen om å være tålmodig når det gjelder sitrontreet. Hun stiller seg tvilende til tanken om at tiden ordner opp av seg selv. For henne kan «å ta tiden til hjelp» høres ut som noe man sier når man har mistet farten. Denne utålmodigheten får en tydeligere retning når monologen dreier mot morskap.

Det er en viktig nyanse i forestillingen. Morskapet framstår både som et konkret savn og som en mulig løsning på følelsen av å stå stille. Hun kunne ha elsket det praktiske arbeidet og det vedvarende ansvaret. Samtidig er det ikke vanskelig å høre hvor mye hun legger i tanken om å være «noe for noen». Forestillingen lar denne lengselen være alvorlig uten å gjøre den enkel eller entydig. En scene med små barnehender på et vindu samler mye av dette.

Hun forsøker å møte denne uroen med kontroll. Rydde, trene, spise riktig og bli den friskeste versjonen av seg selv. Orden i hjemmet blir et forsøk på å skape et rent sinn, uten anger, dårlig samvittighet eller sinne. Men forestillingen lar også arbeidet med å holde alt på plass få et ubehagelig drag av selvutslettelse. Når alt skal ordnes, kan det bli vanskelig å gi rom for det som ikke lar seg ordne.

Gull under barndomshjemmet

Et annet gjennomgående bilde er gullet. En barndomsvenn fortalte at det lå en gullåre under barndomshjemmet, og fortelleren har tatt forestillingen på alvor. Gullet blir knyttet til egenverdi, arv og en slags beredskap for en verden som kan brenne. Det finnes noe i henne som ikke blir gammelt, tenker hun, og som hun en dag vil kunne gi videre. Dette motivet åpner for et tilbakeblikk på barndomshjemmet og foreldrene. Hun bekymrer seg for dem, skammer seg over ikke å besøke dem ofte nok, og forsøker å ta ansvar også når de ikke svarer slik hun håper. Hjemkomsten gir ikke en ryddig løsning på alle spørsmålene, men den setter forestillingens lengsel etter tilhørighet i en konkret familiehistorie.

Fellman lar også et bilde av en liten kvinne i en stor kornåker vende tilbake. Kvinnen forsøker å strekke seg opp, men er samtidig bundet fast i jorden. Bildet rommer forestillingens spenning mellom ønsket om å bevege seg og kreftene som holder en igjen. Det blir ikke forklart ferdig, og trenger heller ikke det. Som flere av monologens assosiasjoner fungerer det best som et bilde som fortelleren stadig vender tilbake til, snarere enn som en gåte med ett fasitsvar.

Man får noen referanter til «Alkymisten» av Paulo Coelho av det hele. Der man kan lete verden rundt for å finne gull, men så er det nærmere enn man tror. Det gjelder nok ikke bare gull, men også det å finne seg selv.

Finne sin egen stemme

«Jeg har noen spørsmål» beveger seg mellom standup, poesi og musikk, slik forestillingen selv beskriver formen. Quizsituasjonens humor og gjenkjennelige regler gir monologen en lett inngang, mens de personlige tankerek­kene etter hvert får større plass. Musikken og tanken om å starte band knytter seg dessuten til fortellerens forsøk på å finne nye måter å være i verden på. Hun spiller trommer, vurderer å synge selv og ser for seg et liv som ikke bare er venting.

Mot slutten kommer hun tilbake til barndomshjemmet og innser at hun har følt seg dum for å tro at hun ikke kunne få barn eller skape et hjem. Det er ikke en fullstendig avklaring, og forestillingen later heller ikke som om savnet forsvinner. Fortelleren erkjenner at et hull kan bli værende, samtidig som livet går videre. Hun skal reise med venner, hun skal forsøke å bli glad, og hun tenker at hun kanskje skal begynne å synge.

Denne avslutningen virker best når den ikke leses som en enkel løsning. Forestillingen har brukt tid på å vise hvor sammensatt ønsket om tilhørighet er: Det handler om familie, vennskap, ansvar, minner, band og behovet for å bety noe for andre. Derfor har det også betydning at fortelleren ikke avslutter med å ha fått svar på alt. Hun avslutter med å ha færre spørsmål og med en tanke om at «det blir bra». Det er en tilbakeholden konklusjon for en monolog som har beveget seg gjennom store forventninger og eksistensielle bekymringer. Og den passer forestillingens form:

Her kommer ikke svarene fra en quizmaster, men fra en kvinne som prøver å bli værende i samtalen lenge nok til at den kan begynne.

Konklusjon

Sara Fellman er dyktig og energisk. Måten publikum blir dratt inn i historien på fra første stund, eller rettere sagt integrert inn i forestillingen, fasinerer. Hun holder oss fanget i sin verden, og slipper oss inn i et indre søkende eksistensgrunnlag. Det er en lek med musikk og Sara har lært seg å spille trommer for å få det til å svinge. Jeg må legge, og det ble bekreftet av flere, at hun har en god sangstemme. Spesielt la jeg merke til spennet i stemmen hennes. Det essensielle med en monolog er at den fanger deg som tilhører fra begynnelse til slutt. Noe Sara Fellman gjør i «Jeg har noen spørsmål».

‍