Moderert av dansekunstneren Zezé Kolstad, diskuterte paneldeltakerne Phyllis Akinyi, Monica Gathuo og Tendai Makurumbandi sentrale temaer knyttet til kunst, identitet og samfunn.

Mangfoldige bakgrunner og felles mål

Paneldeltakerne som med sine ulike opprinnelser fra både inn- og utland, delte et felles mål om å omforme narrativer i den nordiske kunstverdenen fra et afrikansk diasporisk perspektiv.

Phyllis Akinyi beskrev sin kunstneriske praksis som en reise i det «mellomliggende», hvor dans fungerer som en form for selvutforskning og tilknytning til andre. Tendai Makurumbandi reflekterte over sin oppvekst som mellomste barn i en stor familie i Zimbabwe, og hvordan det har formet hans forståelse av narrativ. Monica Gathuo, som kommer fra en politisk bakgrunn, understreket viktigheten av å legge til rette for forhold som gjør at kunstnere kan være fullt til stede i sitt arbeid.

Ressursdeling og strukturer

Diskusjonen berørte også utfordringene med å skape bærekraftige strukturer innen kunstfeltet. Gathuo brukte metaforen om en «pai» for å illustrere behovet for å dele ressurser, selv om det kan bety å gi avkall på egen komfort. Akinyi foreslo at i stedet for å kjempe om en «forurenset pai», er det makt i å bygge noe nytt fra et annet fundament, med fokus på omsorg og selv omsorg.

Makurumbandi fremhevet kraften i «å drømme sammen» som utgangspunkt for skapelse. Han understreket at eksisterende strukturer ikke nødvendigvis er ment å holde folk i sjakk. Han oppfordret til å skifte vekt fra etablerte normer for å oppdage nye veier.

Dette ble også sett i lys av hans prisbelønte verk «My Song», inspirert av en følelse av frikobling og behovet for å utforske det som har vært tapt på hans reise fra Zimbabwe til Sverige.

Nordisk BIPOC-nettverk

Paneldeltakerne diskuterte betydningen av det nordiske BIPOC-nettverket for kunstnere av farge. Gathuo forklarte at nettverket har som mål å bringe kunstnere nærmere hverandre, gi gjensidig støtte og dele erfaringer i den unike nordiske konteksten. Akinyi bemerket at nettverket oppsto fra et felles behov for tilhørighet.

Diskusjonen tok også opp den byrden mange BIPOC-kunstnere føler ved å måtte «overforklare» sine handlinger og perspektiver. Makurumbandi delte erfaringer med å måtte gjøre «150%» arbeid for å oppnå lik anerkjennelse som sine jevnaldrende, noe som involverer både å gjøre kunsten og samtidig utdanne andre.

Invitasjon til refleksjon

Paneldiskusjonen «From where do we speak?» inviterte til refleksjon over stemme, ansvar og hvordan handlingsrom og agens praktiseres over tid. Den fremhevet betydningen av å gjenkjenne kunstneres hele selv, avvikle systemiske barrierer og skape plasser for autentisk uttrykk og gjensidig støtte innen det nordiske kunstlandskapet og utover.

‍