Tegneseriebladet Pyton står som et av de mest markante, og utvilsomt mest omstridte, kapitlene i nyere norsk kulturhistorie. I anledning bladets 40-årsjubileum inviterte Die Tankstelle i Molde til en dyptgående samtale om utgivelsens arv, dens mange kontroverser og dens varige innflytelse på den norske tegneseriebransjen.
Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI panelet satt tegneseriehistoriker og journalist Øyvind Holen, som nylig har ferdigstilt et omfattende bokverk om bladet, samt tegneserieskaper Flu Hartberg. Samtalen ble ledet av Yngve Hustad Reite.
Samtalen innlededes med en avklaring rundt aktørenes personlige og geografiske bakgrunn, der møteleder Yngve Hustad Reite rettet oppmerksomheten mot slektsforbindelser og navnehistorikk. Øyvind Holen avkreftet kontant enhver direkte tilknytning til Molde, men redegjorde for dype vestlandske røtter som strekker seg langt bakover i tid.
Øyvind Holen utdypet sin familiære bakgrunn på følgende måte om at han har masse slekt i Romsdalen:
– Men det er Viken, Holen. Holenslekta er fra Bøndalen i Sunnmøre, ja, via Bergen. Så det er vi i Vestlands regionen. Broren min sjekket seg det med slektsforskning, og han fant sporet til oss tilbake til Harald Hårfagre. Men det som var litt skummelt, er jo at han fant ikke spor av en eneste utlending eller omtrent i slekta, og det er altså, det er en lang tradisjon for vestlandsk innhold, tror jeg.
Videre ble Flu Hartberg utfordret på sitt egentlige navn, noe som avdekket en viss distanse mellom hans sivile identitet og hans kunstnernavn.
Flu Hartberg forklarte navneforholdet kort:– Ja, Ole Fritjof ble jeg døpt, ja.
Pyton ble i sin tid lansert med en målsetting om å speile den formen for humor voksne deler i uformelle selskaper, et slags manifest formulert av redaktør Dag Kolstad under pseudonymet Ræser-’n minus. Bladets faktiske nedslagsfelt viste seg imidlertid å være et helt annet enn det voksne festpublikummet. Flu Hartberg, som selv vokste opp i et preste hjem, husker sitt første møte med bladet som noe som eksisterte utenfor de voksnes kontroll.
Flu Hartberg beskrev dynamikken rundt bladets mottakelse blant yngre lesere slik:
– For mitt første møte med Pyton var jo i skolegården på barneskolen. Og det vil jeg heller si at Pyton var de vitsene som vi barna fortalte det, eller som han som har vokst litt raskere enn oss andre, allerede litt dunbart i sjette klasse liksom, hadde hørt av storebroren sin, og som han gjenfortalte til sine klassekamerater. Så det er for meg den humoren som var i skolegården egentlig.
Dette sto i skarp kontrast til det som var tillatt i Flu Hartbergs barndomshjem, der andre publikasjoner var normen.
Flu Hartberg utdypet rammene for oppveksten:– Men Norsk Mad hadde min storebror, og det var også godkjent i mitt prestehjem, hos min prestefamilie i presteboligen. Det var det som var innafor. Det var ikke Pyton da det kom, så det fikk jeg ikke lov til å kjøpe.
Bladets innhold var såpass ekstremt at det fungerte som en form for moderne vandrehistorier før barna i det hele tatt fikk se de fysiske sidene.
Flu Hartberg forklarte videre om denne fascinasjonen:
– Men de var så drøye de fortellingene at selv barn, eller barn ble på en måte sjokkerte av hvor hardt de gikk utover de karakterene i bladet. Så tok en stund før jeg faktisk kunne se det med egne øyne, og da ble jeg helt blåst i bakken over mye. Men særlig at det var så proft og at det var norske tegnere som lagde innholdet. Da leste jeg alt jeg kom over av det og måtte kjøpe de i smug.
Flu Hartberg husker spesielt en episode der han og broren utfordret morens grenser under en togreise.
Flu Hartberg erindret hendelsen på jernbanestasjonen:
– Jeg husker da jeg og storebroren min den gang vi skulle ta toget til Gjøvik og moren var fulgte oss til stasjonen, og da hadde vi kjøpt med oss Pyton. Og akkurat i det det begynner å tøffe ut av perrongen, så hold bladet opp på linje og så viser du til mutteren at vi kjøpte det.
Før Pyton ble etablert, forsøkte det samme miljøet seg på en norsk versjon av det amerikanske satiremagasinet Mad, under navnet Norsk Mad. Dette prosjektet møtte imidlertid raskt veggen på grunn av strenge lisensbetingelser og redaksjonelle begrensninger. Øyvind Holen forklarte at overgangen fra Norsk Mad til Pyton handlet om å frigjøre seg fra det amerikanske materialet og etablere en mer umiddelbar, om enn grovere, form for humor.
Øyvind Holen redegjorde for begrensningene i Norsk Mad:
– Det var for lite plass til egenprodusert materiale, for det store deler av innholdet var jo amerikansk, så det var begrenset plass til norske ting. Der var det med amerikansk satire bra, så da var det pålagt mot å bruke så mye amerikansk stoff. Det var jo litt trangt om plassen for norsk serie og mye regler om hva man ikke fikk lov til. Så da Kolstad var lei, han ville liksom ha en barnsligere, røff humor. Det var for mye prostatavitser og skilsmisser og pipe-røyking, men at han ville liksom ha ha røffere ting.
Løsningen ble å fjerne seg fullstendig fra den virkelige verden og dens dagsaktuelle politikk, noe som skilte Pyton fra tradisjonell satire.
Øyvind Holen forklarte suksessformelen bak det nye universet:
– Det er veldig tidlig Pyton hvor de prøvde seg litt på sånn politisk satire. Ja, det funket ikke så veldig bra, blant annet så var jo Dag Kolstad også veldig opptatt av de tok hensyn for deadline til bladet, så mye ville være gått ut på dato. Så nøkkelen til suksessen til Pyton var vel egentlig at de fjernet seg fra den virkelige verden og skapte sitt helt eget univers som var helt sånn uavhengig av tid og rom egentlig. Det gjør du rølp og sex og vold og kroppsvæsker. Men det går jo, det er det som slår an blant både serieskaperne og leserne.
Dette fiktive universet spiste seg etter hvert inn i selve formidlingen av redaksjonsmiljøet, der skaperne gjorde seg selv til karakterer.
Flu Hartberg kommenterte denne tidsånden:– De lagde fiktiv sånn verden rundt redaksjonen der, og som vi som leste det, vi fikk inntrykk av at det var en gæren gjeng som satt der og tegnet og tegnet om seg selv, ikke sant? Og etter hvert så ble det litt sånn selvbiografisk om de karakterene nå.
På 1980-tallet var det norske tegneseriemarkedet tilnærmet totalt dominert av utenlandske serier, og norske forlag viste minimal vilje til å satse på innenlandske talenter. Øyvind Holen beskrev en bransje der redaktørene i stor grad kun oversatte utenlandsk materiale og unngikk risiko.
Øyvind Holen skildret situasjonen på 1980-tallet slik:
– Tegneserier har aldri vært så stort noensinne i Norge, altså Donald Duck ga jo et opplag på 250 000 hver uke, Fantomet 100 000 eksemplarer annenhver uke, men allikevel så satt forlagene bare og skummet fløten. Det var veldig lite ambisiøst på å lage norske tegneserier, og det som fantes for norske serieskapere, det kunne være å være heldig å få inn en avisserie. Det var ikke noe idé om å være tegneserieskaper i Norge. Det var helt absurd.
Pyton brøt med dette mønsteret ved å etablere en egen plattform for amatører, ofte omtalt som «Amatør-Pyton» eller en intern «homotoppen», der hvem som helst kunne sende inn sine arbeider. Dette skapte en unik rekrutteringsarena som fungerte som et springbrett for en hel generasjon kulturarbeidere.
Øyvind Holen utdypet amatørsatsingens betydning:
– Når de da i neste skritt og Pyton startet det som et Amatør-Pyton, hvem som helst kunne sende inn, og da startet flodbølgen. For da kunne man liksom gå rett fra gutterommet til å stå på havne i bladhylla sammen med Tommy & Tigeren og Fantomet. Det var mange, mange som ble noe i andre kulturfelt etterpå. Det er samtidskomponister, og det er filmskapere, og det er forfattere og musikere. De fikk sitt første møte med å bli publisert og solgt i Amatør-Pyton.
Blant de mest sentrale skikkelsene som startet eller utviklet sine karrierer i dette miljøet finner man Arild Midthun, Tommy Sydsæter, Frode Øverli og filmregissør Rasmus Sivertsen. Veien inn i yrket var imidlertid preget av en hard og kompromissløs skole under ledelse av Dag Kolstad og Terje Nordberg. Også Rolf Håndstad fra Kristiansund, som var Rhesus Minus sin «far» var sentral i miljøet.
Øyvind Holen trakk frem et eksempel på de pedagogiske metodene som ble benyttet overfor uetablerte talenter:
– Det er et eksempel hvor de hadde en litt sånn reklameserie. Jeg tror det var en tegneserie om Diplom-Is-figuren Eskimonika som skulle lage et reklamehefte med 20 sider. Så tok da Dag Kolstad, hele manuset var ferdig. Terje Nordberg, den andre redaktøren, han ga det til en sånn tenåring som hadde sluppet inn i redaksjonen for å klippe og lime og rastere litt, og sa: «Lag en tegning av dette», uten å si ifra at Arild Midthun da allerede hadde laget ferdig serien. Så bare som en øvelse, rett og slett altså. Og så sammenlignet de: «Sånn gjorde Arild det». Så da kan du bli knekt, men han jobbet på og lot seg ikke knekke.
Pyton lyktes med å skape en rekke ikoniske karakterer som bar bladets suksess, herunder Dølle, Ræser-’n minus, Pervo-Chris og Wunder Bjarne i brønnen. Karakteren Dølle ble ofte utviklet i et samspill mellom redaksjonens aktører. Flu Hartberg påpekte at figurasjonen ofte sprang ut av en universell, ung gutteestetikk.
Flu Hartberg analyserte karakterenes visuelle og tematiske kjerne:
– Det er det alle, for å generalisere litt da, alle 11 år gamle gutter tegner i matteboka eller sisteboka, altså i kladdeboka. Når man skal man lage en teit figur og da skal tennene være på tørk, det er jo essensen av en sånn pubertal dusterfigur liksom. Det tror jeg både det de tenkte funket, og det som liksom var grunnen til at det ble så ikonisk da.
Samtidig var den kollektive og uoversiktlige arbeidsformen i redaksjonen en kilde til langvarige gnisninger og uenigheter om hvem som faktisk eide og hadde skapt de ulike figurene, ettersom rollene som manusforfatter og tegner ofte gikk over i hverandre.
Øyvind Holen beskrev de pågående konfliktene rundt opphavsrettighetene slik:
– En utfordring for Pyton var jo at det var flere tegnere enn manusforfattere. Det er fortsatt, de krangler fortsatt om hvem som skapte, var ganske Tommy Sydsæter og redaktøren er uenige om hvem som skapte campingvogna for eksempel. Det krangler vi fortsatt om.
I tillegg ble det trukket frem hvordan karakteren Wunder Bjarne ble til gjennom en gjenbruk av forkastet materiale, der Tom Ostad overtok et manus skrevet av Jon Kåre Raake og tilførte lokale elementer.
Bladets konsekvente utfordring av god smak førte naturlig nok til sterke reaksjoner fra det etablerte samfunnet. Blant kritikerne fant man både Barneombudet og Kvinnefronten, og bladet valgte etter hvert å utstyre omslagene med egne merkesedler for voksne, selv om lesergruppen forble ung.
Det mest ekstreme utslaget av offentlig reaksjon kom i form av en formell politianmeldelse for dyremishandling, rettet mot en spesifikk tegneseriestripe involverende en elefant. Øyvind Holen gjenfortalte handlingen i den omstridte ruten:
– Politianmeldelsen var jo for en nydelig samling der det er Dølle Døck som var flink til å se på TV som vanlig, og det gikk en hel og blir fysen på noe snacks, men har ikke noe potetgull. Så heldigvis er det en elefant ikke så langt unna, og den har jo de store baller, ting som alt er. Så han får en sånn der ostekis, hva heter det på norsk? Tørr hud på ballene, han rasper da, sånn balleflass, og koser seg med det der. Det ble anmeldt for dyremishandling.
Til tross for slike episoder påpeker Øyvind Holen at datidens medieklima var vesentlig annerledes enn dagens digitale virkelighet, der reaksjonene umiddelbart kan eskalere.
Pyton forsøkte også å etablere seg utenfor Norges grenser. Mens bladet opplevde stor suksess i Sverige, og en ekstrem og langvarig popularitet i Finland, der det ble utgitt helt frem til 2006 og genererte hundrevis av sider med unikt finsk materiale. Så ble forsøket i Danmark en umiddelbar fiasko.
Øyvind Holen presenterte en kulturhistorisk teori om hvorfor humoren ikke slo an i Danmark:
– Danskene likte ikke Pyton. Det var fire nummer og bort med liksom. Ja, jeg tror teorien om at danskene ikke liker norsk-nordisk humor er fordi de ikke har Vinmonopol, så de har heller ikke likt Pondus eller Rocky eller Arne And. Det slår liksom ikke an i Danmark.
I Finland utviklet bladet seg i en enda mer radikal retning, der de finske skaperne produserte innhold som overgikk det norske i grovhet.
Pyton opplevde en markant nedgang utover 1990-tallet og ble endelig lagt ned i 1996. Årsakene var sammensatte: kjernepublikummet vokste fra konseptet, og tidsånden beveget seg bort fra den såkalte «buskis»-humoren til fordel for en mer ironisk og intellektuell form for humor, eksemplifisert ved Tommy & Tigeren og Gary Larson. Samtidig kollapset det generelle markedet for tradisjonelle tegneseriehefter.
Redningen for det norske tegneseriemiljøet ble overgangen fra heftebaserte antologier til stripeserier i dagsavisene, med Frode Øverlis Pondus som det fremste suksesskriteriet.
Til tross for sitt beryktede omdømme og fokus på ekskresjoner og vulgariteter, etterlater Pyton seg en arv preget av ekstrem produktivitet og profesjonalitet i selve håndverksutførelsen. Redaksjonen maktet å levere store mengder egenprodusert, norsk materiale måned etter måned, en prestasjon som savner sidestykke i dagens medievirkelighet. I dag har bladet oppnådd en betydelig samlerstatus, noe som blant annet reflekteres i høye priser på bruktmarkedet for originale effekter og t-skjorter.
Bladets historiske ettermæle kan oppsummeres gjennom et sitat fra tegneren Tommy Sydsæter, som i sin tid kontret kritikken mot bladets innhold med en konstatering av sitt kunstneriske virke:
– Jeg tegner ikke bare rumper, jeg tegner baller også.
I panelet satt tegneseriehistoriker og journalist Øyvind Holen, som nylig har ferdigstilt et omfattende bokverk om bladet, samt tegneserieskaper Flu Hartberg. Samtalen ble ledet av Yngve Hustad Reite.
Samtalen innlededes med en avklaring rundt aktørenes personlige og geografiske bakgrunn, der møteleder Yngve Hustad Reite rettet oppmerksomheten mot slektsforbindelser og navnehistorikk. Øyvind Holen avkreftet kontant enhver direkte tilknytning til Molde, men redegjorde for dype vestlandske røtter som strekker seg langt bakover i tid.
Øyvind Holen utdypet sin familiære bakgrunn på følgende måte om at han har masse slekt i Romsdalen:
– Men det er Viken, Holen. Holenslekta er fra Bøndalen i Sunnmøre, ja, via Bergen. Så det er vi i Vestlands regionen. Broren min sjekket seg det med slektsforskning, og han fant sporet til oss tilbake til Harald Hårfagre. Men det som var litt skummelt, er jo at han fant ikke spor av en eneste utlending eller omtrent i slekta, og det er altså, det er en lang tradisjon for vestlandsk innhold, tror jeg.
Videre ble Flu Hartberg utfordret på sitt egentlige navn, noe som avdekket en viss distanse mellom hans sivile identitet og hans kunstnernavn.
Flu Hartberg forklarte navneforholdet kort:– Ja, Ole Fritjof ble jeg døpt, ja.
Pyton ble i sin tid lansert med en målsetting om å speile den formen for humor voksne deler i uformelle selskaper, et slags manifest formulert av redaktør Dag Kolstad under pseudonymet Ræser-’n minus. Bladets faktiske nedslagsfelt viste seg imidlertid å være et helt annet enn det voksne festpublikummet. Flu Hartberg, som selv vokste opp i et preste hjem, husker sitt første møte med bladet som noe som eksisterte utenfor de voksnes kontroll.
Flu Hartberg beskrev dynamikken rundt bladets mottakelse blant yngre lesere slik:
– For mitt første møte med Pyton var jo i skolegården på barneskolen. Og det vil jeg heller si at Pyton var de vitsene som vi barna fortalte det, eller som han som har vokst litt raskere enn oss andre, allerede litt dunbart i sjette klasse liksom, hadde hørt av storebroren sin, og som han gjenfortalte til sine klassekamerater. Så det er for meg den humoren som var i skolegården egentlig.
Dette sto i skarp kontrast til det som var tillatt i Flu Hartbergs barndomshjem, der andre publikasjoner var normen.
Flu Hartberg utdypet rammene for oppveksten:– Men Norsk Mad hadde min storebror, og det var også godkjent i mitt prestehjem, hos min prestefamilie i presteboligen. Det var det som var innafor. Det var ikke Pyton da det kom, så det fikk jeg ikke lov til å kjøpe.
Bladets innhold var såpass ekstremt at det fungerte som en form for moderne vandrehistorier før barna i det hele tatt fikk se de fysiske sidene.
Flu Hartberg forklarte videre om denne fascinasjonen:
– Men de var så drøye de fortellingene at selv barn, eller barn ble på en måte sjokkerte av hvor hardt de gikk utover de karakterene i bladet. Så tok en stund før jeg faktisk kunne se det med egne øyne, og da ble jeg helt blåst i bakken over mye. Men særlig at det var så proft og at det var norske tegnere som lagde innholdet. Da leste jeg alt jeg kom over av det og måtte kjøpe de i smug.
Flu Hartberg husker spesielt en episode der han og broren utfordret morens grenser under en togreise.
Flu Hartberg erindret hendelsen på jernbanestasjonen:
– Jeg husker da jeg og storebroren min den gang vi skulle ta toget til Gjøvik og moren var fulgte oss til stasjonen, og da hadde vi kjøpt med oss Pyton. Og akkurat i det det begynner å tøffe ut av perrongen, så hold bladet opp på linje og så viser du til mutteren at vi kjøpte det.
Før Pyton ble etablert, forsøkte det samme miljøet seg på en norsk versjon av det amerikanske satiremagasinet Mad, under navnet Norsk Mad. Dette prosjektet møtte imidlertid raskt veggen på grunn av strenge lisensbetingelser og redaksjonelle begrensninger. Øyvind Holen forklarte at overgangen fra Norsk Mad til Pyton handlet om å frigjøre seg fra det amerikanske materialet og etablere en mer umiddelbar, om enn grovere, form for humor.
Øyvind Holen redegjorde for begrensningene i Norsk Mad:
– Det var for lite plass til egenprodusert materiale, for det store deler av innholdet var jo amerikansk, så det var begrenset plass til norske ting. Der var det med amerikansk satire bra, så da var det pålagt mot å bruke så mye amerikansk stoff. Det var jo litt trangt om plassen for norsk serie og mye regler om hva man ikke fikk lov til. Så da Kolstad var lei, han ville liksom ha en barnsligere, røff humor. Det var for mye prostatavitser og skilsmisser og pipe-røyking, men at han ville liksom ha ha røffere ting.
Løsningen ble å fjerne seg fullstendig fra den virkelige verden og dens dagsaktuelle politikk, noe som skilte Pyton fra tradisjonell satire.
Øyvind Holen forklarte suksessformelen bak det nye universet:
– Det er veldig tidlig Pyton hvor de prøvde seg litt på sånn politisk satire. Ja, det funket ikke så veldig bra, blant annet så var jo Dag Kolstad også veldig opptatt av de tok hensyn for deadline til bladet, så mye ville være gått ut på dato. Så nøkkelen til suksessen til Pyton var vel egentlig at de fjernet seg fra den virkelige verden og skapte sitt helt eget univers som var helt sånn uavhengig av tid og rom egentlig. Det gjør du rølp og sex og vold og kroppsvæsker. Men det går jo, det er det som slår an blant både serieskaperne og leserne.
Dette fiktive universet spiste seg etter hvert inn i selve formidlingen av redaksjonsmiljøet, der skaperne gjorde seg selv til karakterer.
Flu Hartberg kommenterte denne tidsånden:– De lagde fiktiv sånn verden rundt redaksjonen der, og som vi som leste det, vi fikk inntrykk av at det var en gæren gjeng som satt der og tegnet og tegnet om seg selv, ikke sant? Og etter hvert så ble det litt sånn selvbiografisk om de karakterene nå.
På 1980-tallet var det norske tegneseriemarkedet tilnærmet totalt dominert av utenlandske serier, og norske forlag viste minimal vilje til å satse på innenlandske talenter. Øyvind Holen beskrev en bransje der redaktørene i stor grad kun oversatte utenlandsk materiale og unngikk risiko.
Øyvind Holen skildret situasjonen på 1980-tallet slik:
– Tegneserier har aldri vært så stort noensinne i Norge, altså Donald Duck ga jo et opplag på 250 000 hver uke, Fantomet 100 000 eksemplarer annenhver uke, men allikevel så satt forlagene bare og skummet fløten. Det var veldig lite ambisiøst på å lage norske tegneserier, og det som fantes for norske serieskapere, det kunne være å være heldig å få inn en avisserie. Det var ikke noe idé om å være tegneserieskaper i Norge. Det var helt absurd.
Pyton brøt med dette mønsteret ved å etablere en egen plattform for amatører, ofte omtalt som «Amatør-Pyton» eller en intern «homotoppen», der hvem som helst kunne sende inn sine arbeider. Dette skapte en unik rekrutteringsarena som fungerte som et springbrett for en hel generasjon kulturarbeidere.
Øyvind Holen utdypet amatørsatsingens betydning:
– Når de da i neste skritt og Pyton startet det som et Amatør-Pyton, hvem som helst kunne sende inn, og da startet flodbølgen. For da kunne man liksom gå rett fra gutterommet til å stå på havne i bladhylla sammen med Tommy & Tigeren og Fantomet. Det var mange, mange som ble noe i andre kulturfelt etterpå. Det er samtidskomponister, og det er filmskapere, og det er forfattere og musikere. De fikk sitt første møte med å bli publisert og solgt i Amatør-Pyton.
Blant de mest sentrale skikkelsene som startet eller utviklet sine karrierer i dette miljøet finner man Arild Midthun, Tommy Sydsæter, Frode Øverli og filmregissør Rasmus Sivertsen. Veien inn i yrket var imidlertid preget av en hard og kompromissløs skole under ledelse av Dag Kolstad og Terje Nordberg. Også Rolf Håndstad fra Kristiansund, som var Rhesus Minus sin «far» var sentral i miljøet.
Øyvind Holen trakk frem et eksempel på de pedagogiske metodene som ble benyttet overfor uetablerte talenter:
– Det er et eksempel hvor de hadde en litt sånn reklameserie. Jeg tror det var en tegneserie om Diplom-Is-figuren Eskimonika som skulle lage et reklamehefte med 20 sider. Så tok da Dag Kolstad, hele manuset var ferdig. Terje Nordberg, den andre redaktøren, han ga det til en sånn tenåring som hadde sluppet inn i redaksjonen for å klippe og lime og rastere litt, og sa: «Lag en tegning av dette», uten å si ifra at Arild Midthun da allerede hadde laget ferdig serien. Så bare som en øvelse, rett og slett altså. Og så sammenlignet de: «Sånn gjorde Arild det». Så da kan du bli knekt, men han jobbet på og lot seg ikke knekke.
Pyton lyktes med å skape en rekke ikoniske karakterer som bar bladets suksess, herunder Dølle, Ræser-’n minus, Pervo-Chris og Wunder Bjarne i brønnen. Karakteren Dølle ble ofte utviklet i et samspill mellom redaksjonens aktører. Flu Hartberg påpekte at figurasjonen ofte sprang ut av en universell, ung gutteestetikk.
Flu Hartberg analyserte karakterenes visuelle og tematiske kjerne:
– Det er det alle, for å generalisere litt da, alle 11 år gamle gutter tegner i matteboka eller sisteboka, altså i kladdeboka. Når man skal man lage en teit figur og da skal tennene være på tørk, det er jo essensen av en sånn pubertal dusterfigur liksom. Det tror jeg både det de tenkte funket, og det som liksom var grunnen til at det ble så ikonisk da.
Samtidig var den kollektive og uoversiktlige arbeidsformen i redaksjonen en kilde til langvarige gnisninger og uenigheter om hvem som faktisk eide og hadde skapt de ulike figurene, ettersom rollene som manusforfatter og tegner ofte gikk over i hverandre.
Øyvind Holen beskrev de pågående konfliktene rundt opphavsrettighetene slik:
– En utfordring for Pyton var jo at det var flere tegnere enn manusforfattere. Det er fortsatt, de krangler fortsatt om hvem som skapte, var ganske Tommy Sydsæter og redaktøren er uenige om hvem som skapte campingvogna for eksempel. Det krangler vi fortsatt om.
I tillegg ble det trukket frem hvordan karakteren Wunder Bjarne ble til gjennom en gjenbruk av forkastet materiale, der Tom Ostad overtok et manus skrevet av Jon Kåre Raake og tilførte lokale elementer.
Bladets konsekvente utfordring av god smak førte naturlig nok til sterke reaksjoner fra det etablerte samfunnet. Blant kritikerne fant man både Barneombudet og Kvinnefronten, og bladet valgte etter hvert å utstyre omslagene med egne merkesedler for voksne, selv om lesergruppen forble ung.
Det mest ekstreme utslaget av offentlig reaksjon kom i form av en formell politianmeldelse for dyremishandling, rettet mot en spesifikk tegneseriestripe involverende en elefant. Øyvind Holen gjenfortalte handlingen i den omstridte ruten:
– Politianmeldelsen var jo for en nydelig samling der det er Dølle Døck som var flink til å se på TV som vanlig, og det gikk en hel og blir fysen på noe snacks, men har ikke noe potetgull. Så heldigvis er det en elefant ikke så langt unna, og den har jo de store baller, ting som alt er. Så han får en sånn der ostekis, hva heter det på norsk? Tørr hud på ballene, han rasper da, sånn balleflass, og koser seg med det der. Det ble anmeldt for dyremishandling.
Til tross for slike episoder påpeker Øyvind Holen at datidens medieklima var vesentlig annerledes enn dagens digitale virkelighet, der reaksjonene umiddelbart kan eskalere.
Pyton forsøkte også å etablere seg utenfor Norges grenser. Mens bladet opplevde stor suksess i Sverige, og en ekstrem og langvarig popularitet i Finland, der det ble utgitt helt frem til 2006 og genererte hundrevis av sider med unikt finsk materiale. Så ble forsøket i Danmark en umiddelbar fiasko.
Øyvind Holen presenterte en kulturhistorisk teori om hvorfor humoren ikke slo an i Danmark:
– Danskene likte ikke Pyton. Det var fire nummer og bort med liksom. Ja, jeg tror teorien om at danskene ikke liker norsk-nordisk humor er fordi de ikke har Vinmonopol, så de har heller ikke likt Pondus eller Rocky eller Arne And. Det slår liksom ikke an i Danmark.
I Finland utviklet bladet seg i en enda mer radikal retning, der de finske skaperne produserte innhold som overgikk det norske i grovhet.
Pyton opplevde en markant nedgang utover 1990-tallet og ble endelig lagt ned i 1996. Årsakene var sammensatte: kjernepublikummet vokste fra konseptet, og tidsånden beveget seg bort fra den såkalte «buskis»-humoren til fordel for en mer ironisk og intellektuell form for humor, eksemplifisert ved Tommy & Tigeren og Gary Larson. Samtidig kollapset det generelle markedet for tradisjonelle tegneseriehefter.
Redningen for det norske tegneseriemiljøet ble overgangen fra heftebaserte antologier til stripeserier i dagsavisene, med Frode Øverlis Pondus som det fremste suksesskriteriet.
Til tross for sitt beryktede omdømme og fokus på ekskresjoner og vulgariteter, etterlater Pyton seg en arv preget av ekstrem produktivitet og profesjonalitet i selve håndverksutførelsen. Redaksjonen maktet å levere store mengder egenprodusert, norsk materiale måned etter måned, en prestasjon som savner sidestykke i dagens medievirkelighet. I dag har bladet oppnådd en betydelig samlerstatus, noe som blant annet reflekteres i høye priser på bruktmarkedet for originale effekter og t-skjorter.
Bladets historiske ettermæle kan oppsummeres gjennom et sitat fra tegneren Tommy Sydsæter, som i sin tid kontret kritikken mot bladets innhold med en konstatering av sitt kunstneriske virke:
– Jeg tegner ikke bare rumper, jeg tegner baller også.
Laget av ScaleFlow.
