Linda Eide gjør språk og blokkfløyte til både fag, lek og musikalsk materiale. På Festiviteten ble «Eides språksjov» en kveld der ordhistorie, dialekt, slagord og improvisasjon fikk plass side om side, med Kristiansund og musikeren Frode Alnæs som lokale holdepunkt.
Linda Eide og hennes glade kaupaner. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement– Det er ikke vanskelig å fylle en kveld med språk, konstaterer Eide tidlig.
Det finnes ord å undersøke, regler å irritere seg over og uttrykk som skjuler overraskende historier. I Festiviteten 18. oktober ble dette utgangspunktet for et sjov som beveget seg fra orddeling og talemåter til musikk, språkpolitikk og Alnæs sin karriere.
Eide er en trygg vert fordi hun lar nysgjerrigheten drive programmet framover. Hun kommer med eksempler, bygger opp poengene og inviterer gjesten inn uten at samtalen blir et tradisjonelt intervju. De musikalske innslagene med Sjur Hjeltnes og Halvor Folgerø gir variasjon, men er også en del av kveldens argument: Språk er ikke bare betydning og grammatikk. Det er lyd, rytme, uttale og framføring.
Kveldens første eksempler ligger tett på hverdagen. Orddeling blir en anledning til å leke med hvordan betydningen kan skifte når ord trekkes fra hverandre. Deretter følger uttrykk for at noe går galt: «gå i vasken», «gå rett vest» og «gå på dunken».
Det siste uttrykket blir utgangspunkt for en liten språkhistorisk undersøkelse. Eide trekker inn forklaringen til språkprofessor Gunnstein Akselberg, som knytter «dunk» til et nedertysk ord for tønne eller kar. Beholderen kan ha rommet både matvarer og avfall, og dermed også fått en negativ klang. Samtidig blir det understreket at uttrykkets vei inn i norsk ikke er helt klar. En revyvise, «Smil og vink», nevnes som en mulig viktig del av historien.
Her viser sjovet sin beste arbeidsmåte: Et ord som til daglig passerer ubemerket, blir undersøkt fra flere kanter. Den språklige forklaringen får følge av humor og musikk, uten at kunnskapsstoffet forsvinner i vitsene.
Eide går videre til nye ord og spør hva de forteller om samfunnet som skaper dem. Frode Alnæs kjenner seg igjen i «nøkkelbarn», et ord knyttet til at begge foreldrene gikk ut i arbeid. «Beredskapsnabo» blir et mer samtidig eksempel: en nabo man kan regne med når noe skjer. Slike ord viser hvordan språket både beskriver nye forhold og setter navn på behov vi kanskje først blir oppmerksomme på når ordet finnes.
Andre eksempler åpner for en mer kroppslig og skrå humor. «Kjønnsvorte» blir diskutert som et norsk avløserord, mens finske ord beskrives som å sitte alene i undertøyet og drikke. Alnæs forsøker seg også på en finsk tango. Eide trekker inn det italienske «umerell» om eldre menn som følger med på byggearbeid og gjerne gir råd de ikke er blitt bedt om. Eksemplene er ulike, men peker mot den samme gleden ved at språk kan gjøre et gjenkjennelig fenomen presist, og morsomt.
Musikken er ikke pauseunderholdning mellom språkbolkene. Den fungerer som en annen måte å vise hvordan ord og uttrykk flytter seg mellom mennesker og kulturer. e.
Et eksempel er «My Way». Sjur Hjetnes forteller hvordan Frank Sinatras hit begynte som den franske «Comme d’habitude», skrevet av Claude François. Den engelske versjonen, med tekst av Paul Anka, endret også sangens perspektiv. Den franske originalen ble framstilt som mer preget av hverdagsliv og eksistensiell uro, mens den engelske teksten ble en fortelling om å ha levd på sin egen måte. Historien om François’ død, etter et elektrisk støt mens han forsøkte å reparere en lampe, gir innslaget en brå og mørkere avslutning.
Eide bruker også fagotten til å koble instrumenthistorie og ordhistorie. Folgerø viser fram instrumentet, som omtales som sjeldent og på en slags rødlistestatus. Navnet «fagotto» knyttes til en bunt kvister, og derfra går forbindelsen videre til den romerske fasces, et maktsymbol som senere ble tatt opp av fascistbevegelsen. Det er en typisk avstikker for sjovet: overraskende, lærerik og akkurat lang nok til å åpne en ny dør.
Frode Alnæs er mer enn den lokale gjesten som kommer inn mot slutten. Han har materiale som passer inn i kveldens tema. Et liv i musikken, en bred interesse for sjangre og en tydelig tilknytning til Kristiansund. Eide og Alnæs snakker om byens særpreg og gjestfrihet.
Alnæs forteller også om Dance with a Stranger og hvordan bandnavnet ble til etter at ideen om «Frode Alnæs Band» ikke førte fram. Navnet viste seg å ha en forbindelse til en film med en mørk undertone. Han snakker om kallenavnene sine, om å spille på tvers av sjangre og om hvordan musikk kan bygge kontakt når ordene ikke strekker til.
Det siste får en konkret form når Alnæs improviserer en bluessang med ord publikum får foreslå, blant dem «festival», «bacalao» og «Kristiansund». Han forklarer også hvordan en midlertidig tekst på «Smøla-engelsk», kan hjelpe komponisten i gang før de endelige ordene finnes. Når han forteller om å skrive musikk til musikal, blir poenget at melodien må inngå i et dramatisk forløp og passe til personer og situasjoner.
«Eides språksjåv» rommer mye på én kveld. Fra ordhistorie og nye uttrykk går det videre til musikk, fransk, keltiske språk, fagott og lokale slagord. Bredden gjør at ikke alle temaene får samme dybde, og enkelte overganger blir raske. Men det er også en del av formatet: Eide arbeider med sprangene, og lar forbindelsene mellom stoffområdene være en del av underholdningen.
I Festiviteten blir forestillingen best når den kombinerer en konkret språklig detalj med en tydelig scenehandling. Et instrument som vises fram, en melodi som forklares. Eide sørger for at ordhistoriene ikke blir løsrevne kuriositeter.
Resultatet er et sjov som tar språket på alvor uten å gjøre det høytidelig. Ordene får både en historie og en stemme og noen av dem får, bokstavelig talt, hjelp av fagott, blokkfløyte, piano og gitar på veien. Jeg er sikker på at ikke sjov på denne turneen er lik. Det er noen kvelder igjen. Har du muligheten til å få med deg et sjov... Bruk den.
En fest av en underfundig kveld i Festiviteten.
– Det er ikke vanskelig å fylle en kveld med språk, konstaterer Eide tidlig.
Det finnes ord å undersøke, regler å irritere seg over og uttrykk som skjuler overraskende historier. I Festiviteten 18. oktober ble dette utgangspunktet for et sjov som beveget seg fra orddeling og talemåter til musikk, språkpolitikk og Alnæs sin karriere.
Eide er en trygg vert fordi hun lar nysgjerrigheten drive programmet framover. Hun kommer med eksempler, bygger opp poengene og inviterer gjesten inn uten at samtalen blir et tradisjonelt intervju. De musikalske innslagene med Sjur Hjeltnes og Halvor Folgerø gir variasjon, men er også en del av kveldens argument: Språk er ikke bare betydning og grammatikk. Det er lyd, rytme, uttale og framføring.
Kveldens første eksempler ligger tett på hverdagen. Orddeling blir en anledning til å leke med hvordan betydningen kan skifte når ord trekkes fra hverandre. Deretter følger uttrykk for at noe går galt: «gå i vasken», «gå rett vest» og «gå på dunken».
Det siste uttrykket blir utgangspunkt for en liten språkhistorisk undersøkelse. Eide trekker inn forklaringen til språkprofessor Gunnstein Akselberg, som knytter «dunk» til et nedertysk ord for tønne eller kar. Beholderen kan ha rommet både matvarer og avfall, og dermed også fått en negativ klang. Samtidig blir det understreket at uttrykkets vei inn i norsk ikke er helt klar. En revyvise, «Smil og vink», nevnes som en mulig viktig del av historien.
Her viser sjovet sin beste arbeidsmåte: Et ord som til daglig passerer ubemerket, blir undersøkt fra flere kanter. Den språklige forklaringen får følge av humor og musikk, uten at kunnskapsstoffet forsvinner i vitsene.
Eide går videre til nye ord og spør hva de forteller om samfunnet som skaper dem. Frode Alnæs kjenner seg igjen i «nøkkelbarn», et ord knyttet til at begge foreldrene gikk ut i arbeid. «Beredskapsnabo» blir et mer samtidig eksempel: en nabo man kan regne med når noe skjer. Slike ord viser hvordan språket både beskriver nye forhold og setter navn på behov vi kanskje først blir oppmerksomme på når ordet finnes.
Andre eksempler åpner for en mer kroppslig og skrå humor. «Kjønnsvorte» blir diskutert som et norsk avløserord, mens finske ord beskrives som å sitte alene i undertøyet og drikke. Alnæs forsøker seg også på en finsk tango. Eide trekker inn det italienske «umerell» om eldre menn som følger med på byggearbeid og gjerne gir råd de ikke er blitt bedt om. Eksemplene er ulike, men peker mot den samme gleden ved at språk kan gjøre et gjenkjennelig fenomen presist, og morsomt.
Musikken er ikke pauseunderholdning mellom språkbolkene. Den fungerer som en annen måte å vise hvordan ord og uttrykk flytter seg mellom mennesker og kulturer. e.
Et eksempel er «My Way». Sjur Hjetnes forteller hvordan Frank Sinatras hit begynte som den franske «Comme d’habitude», skrevet av Claude François. Den engelske versjonen, med tekst av Paul Anka, endret også sangens perspektiv. Den franske originalen ble framstilt som mer preget av hverdagsliv og eksistensiell uro, mens den engelske teksten ble en fortelling om å ha levd på sin egen måte. Historien om François’ død, etter et elektrisk støt mens han forsøkte å reparere en lampe, gir innslaget en brå og mørkere avslutning.
Eide bruker også fagotten til å koble instrumenthistorie og ordhistorie. Folgerø viser fram instrumentet, som omtales som sjeldent og på en slags rødlistestatus. Navnet «fagotto» knyttes til en bunt kvister, og derfra går forbindelsen videre til den romerske fasces, et maktsymbol som senere ble tatt opp av fascistbevegelsen. Det er en typisk avstikker for sjovet: overraskende, lærerik og akkurat lang nok til å åpne en ny dør.
Frode Alnæs er mer enn den lokale gjesten som kommer inn mot slutten. Han har materiale som passer inn i kveldens tema. Et liv i musikken, en bred interesse for sjangre og en tydelig tilknytning til Kristiansund. Eide og Alnæs snakker om byens særpreg og gjestfrihet.
Alnæs forteller også om Dance with a Stranger og hvordan bandnavnet ble til etter at ideen om «Frode Alnæs Band» ikke førte fram. Navnet viste seg å ha en forbindelse til en film med en mørk undertone. Han snakker om kallenavnene sine, om å spille på tvers av sjangre og om hvordan musikk kan bygge kontakt når ordene ikke strekker til.
Det siste får en konkret form når Alnæs improviserer en bluessang med ord publikum får foreslå, blant dem «festival», «bacalao» og «Kristiansund». Han forklarer også hvordan en midlertidig tekst på «Smøla-engelsk», kan hjelpe komponisten i gang før de endelige ordene finnes. Når han forteller om å skrive musikk til musikal, blir poenget at melodien må inngå i et dramatisk forløp og passe til personer og situasjoner.
«Eides språksjåv» rommer mye på én kveld. Fra ordhistorie og nye uttrykk går det videre til musikk, fransk, keltiske språk, fagott og lokale slagord. Bredden gjør at ikke alle temaene får samme dybde, og enkelte overganger blir raske. Men det er også en del av formatet: Eide arbeider med sprangene, og lar forbindelsene mellom stoffområdene være en del av underholdningen.
I Festiviteten blir forestillingen best når den kombinerer en konkret språklig detalj med en tydelig scenehandling. Et instrument som vises fram, en melodi som forklares. Eide sørger for at ordhistoriene ikke blir løsrevne kuriositeter.
Resultatet er et sjov som tar språket på alvor uten å gjøre det høytidelig. Ordene får både en historie og en stemme og noen av dem får, bokstavelig talt, hjelp av fagott, blokkfløyte, piano og gitar på veien. Jeg er sikker på at ikke sjov på denne turneen er lik. Det er noen kvelder igjen. Har du muligheten til å få med deg et sjov... Bruk den.
En fest av en underfundig kveld i Festiviteten.
Laget av ScaleFlow.
