Vamp er ute med en vakker melodi om savn, sorg og lengselen etter å møtes igjen. Førsteinntrykket er godt. Melodien har en egen skjønnhet som ikke slipper taket, selv etter fire–ti gjennomlyttinger.

Plakat av Vamp. Foto: Jonas Ingstad
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er ikke alltid de største ordene som treffer hardest. Noen ganger er det de enkle bildene, de små øyeblikkene og det som bare antydes mellom linjene, som gjør sterkest inntrykk. Vamps «Kver Tredje Time» er en slik låt. Den er en stillferdig og vakker musikalsk perle som rommer en sorg det kan være vanskelig å sette ord på. Den vokser ikke nødvendigvis gjennom store musikalske overraskelser, men gjennom nærheten, varmen og den vemodige stemningen som får lov til å synke inn. Det er en melodi som både trøster og gjør vondt på samme tid.
Det er først når jeg legger melodien litt til side og konsentrerer meg om teksten, at låten virkelig treffer meg personlig. Jeg har selv mistet et barn, og har også opplevd å miste andre mennesker som sto meg svært nær. Derfor blir dette mer enn en vakker sang. Den berører erfaringer og følelser som ligger dypt, og som ikke alltid lar seg forklare med ord.
Teksten, skrevet av Kristoffer Seglem, tar utgangspunkt i en tilsynelatende enkel observasjon. Et fly passerer himmelen hver tredje time. Rundt dette bildet bygger han en tekst om minner, fravær og lengselen etter noen som ikke lenger er her.
«Et fly kver tredje time
og ellers bare deg.»

Allerede i åpningen etableres en sterk kontrast mellom det som skjer i verden rundt oss, og det som foregår på innsiden av et menneske i sorg. Flyene fortsetter å passere, tiden går, verden er i bevegelse, men tankene vender stadig tilbake til den som er borte. Det er nettopp denne enkelheten som gjør teksten så virkningsfull. Her er ingen lange forklaringer eller store følelsesutbrudd. Savnet får eksistere i det stille, som en del av hverdagen. For den som har opplevd et dypt tap, kan nettopp hverdagen være det vanskeligste. Alt fortsetter som før, samtidig som ingenting egentlig er som før.
Bildene av de grønne dalene, kveldssolen og minnene som får farger, tilfører teksten en egen ømhet. Naturen blir et sted der minnene kan få leve videre. Når kveldssolen maler «ditt minnes maleri», oppstår det et vakkert bilde av hvordan vi forsøker å bevare dem vi har mistet. Vi kan ikke holde fast i mennesket slik det en gang var, men vi kan ta vare på minnene, la dem få farger og gi dem en plass i livene våre. Særlig fint er bildet av å la minnet stå i hagen, der det kan bli ett med dagens fargespill før kvelden slår over i fiolett. Dagen går mot slutten, lyset forandrer seg, og vi vet at ingenting kan holdes fast for alltid. Likevel er det noe varig og vakkert i det vi bærer med oss.
Musikalsk åpner «Kver Tredje Time» i en rolig valsetakt med nynning som gir låten en myk, nesten vuggende bevegelse. Det er en rytme som passer godt til tekstens tilbakeholdne uttrykk. Den driver ikke følelsene fremover med kraft, men lar dem bevege seg i sitt eget tempo. Når vokalen kommer inn sammen med tydeligere piano, etableres en nær og intim stemning. Den vestlandske dialekten gir ordene en naturlig troverdighet. Det er noe jordnært og ekte ved måten teksten formidles på, uten at uttrykket blir påtrengende eller sentimentalt.
Etter hvert kommer rytmeinstrumentene og andre tydligere inn, mens pianoet fortsetter å ligge som et rolig fundament under vokalen. Arrangementet bygger opp stemningen uten å ta oppmerksomheten bort fra ordene. Odins myke stemme kler låtens alvor og sårbarhet.
Det er også verdt å trekke frem avslutningen, der låten får fortsette gjennom et lengre parti med nynning på lik linje som starten. Ordene blir borte, men følelsene får bli igjen. Nynningen oppleves som en naturlig forlengelse av det teksten allerede har uttrykt. Når språket ikke lenger strekker til, kan musikken og den myke nynningen få overta og forsterke stemningen. Det er et virkemiddel som fungerer særlig godt i en låt som denne. Den forsøker ikke å forklare sorgen ferdig eller gi den en løsning, den bare lar den være der. Det oppleves litt trøstende uten helt at jeg kan forklare hvorfor.
Øyvind Staveland har fortalt at teksten handler konkret om noen som mister et barn tidlig i livet, men at den også kan handle om hvem som helst som står oss nær. Det er en viktig presisering. Selv om utgangspunktet er et bestemt tap, er følelsene i teksten gjenkjennelige for mange som har opplevd å miste noen de er glad i. For meg personlig er det likevel den siste setningen som samler hele låten:
«Om den bare konne leda
opp i himmelen te deg.»
Her blir flystripen på himmelen mer enn et spor etter et fly. Den blir et håp, et ønske og et bilde på avstanden mellom den som er igjen, og den som er borte. Hvis bare den streken kunne fortsette langt nok så den kunne føre et sted der det var mulig å møtes igjen. Det er en enkel tanke, men den rommer en nesten uendelig lengsel. Man vet at et flyspor bare er et flyspor, og likevel er det menneskelig å ønske at det kunne være noe mer. Nemlig å ønske at det fantes en vei gjennom og opp til himmelen. Ønsket er en forbindelse mellom her og der, mellom livet vi fortsatt lever og den vi savner.
Når man har mistet et barn, kan slike ord treffe på et sted der både håpet og smerten finnes samtidig. Det samme gjelder tapet av andre mennesker som har satt dype spor i livet vårt. Savnet forsvinner ikke nødvendigvis med tiden, men vi lærer å leve med det. Noen ganger skal det ikke mer til enn et bilde, en melodi eller en enkelt setning før alt kommer nært på igjen. Det er derfor denne avslutningen gjør så sterkt inntrykk. For selv on den verken gir svar eller lover noe, setter den ord på ønsket om at avstanden ikke er endelig.

«Kver Tredje Time» viser hvor mye Vamp kan formidle med enkle virkemidler. Her er det samspillet mellom tekst, melodi, dialekt og et varsomt arrangement som bærer helheten. Låten forsøker ikke å gjøre sorgen større enn den er. Den lar den heller få en naturlig plass i et landskap av minner, kveldssol og himmel.
Det er en låt som blir vakrere for hver gjennomlytting, ikke fordi den nødvendigvis avslører noe nytt hver gang, men fordi man selv rekker å kjenne mer etter. Melodien er vakker i seg selv, men teksten gir den en dybde som gjør at den blir sittende lenge etter at musikken har stilnet.
For meg er dette en låt som går rett inn. Den minner om mennesker jeg har mistet, og om hvor sterkt ønsket om å få møtes igjen kan være. Samtidig finnes det en egen trøst i at slike følelser kan få et musikalsk uttrykk, og at andre mennesker kanskje kan finne gjenklang i de samme ordene.
Vamp har med «Kver Tredje Time» skapt en stillferdig og gripende sang om sorgens nærvær, minnene som lever videre, og håpet som nekter å slippe taket. Det er en vakker melodi, en varsom tekst og en fremføring som lar følelsene komme til sin rett uten å presse dem frem. Når flysporet tegner en strek over himmelen, sitter man igjen med det samme ønsket som teksten uttrykker, at den kunne vise veien helt frem.
Noen sanger gir oss noe å lytte til, mens andre gir oss ord for noe vi allerede bærer på. Vamp sin «Kver Tredje Time» gjør begge deler.
Det er ikke alltid de største ordene som treffer hardest. Noen ganger er det de enkle bildene, de små øyeblikkene og det som bare antydes mellom linjene, som gjør sterkest inntrykk. Vamps «Kver Tredje Time» er en slik låt. Den er en stillferdig og vakker musikalsk perle som rommer en sorg det kan være vanskelig å sette ord på. Den vokser ikke nødvendigvis gjennom store musikalske overraskelser, men gjennom nærheten, varmen og den vemodige stemningen som får lov til å synke inn. Det er en melodi som både trøster og gjør vondt på samme tid.
Det er først når jeg legger melodien litt til side og konsentrerer meg om teksten, at låten virkelig treffer meg personlig. Jeg har selv mistet et barn, og har også opplevd å miste andre mennesker som sto meg svært nær. Derfor blir dette mer enn en vakker sang. Den berører erfaringer og følelser som ligger dypt, og som ikke alltid lar seg forklare med ord.
Teksten, skrevet av Kristoffer Seglem, tar utgangspunkt i en tilsynelatende enkel observasjon. Et fly passerer himmelen hver tredje time. Rundt dette bildet bygger han en tekst om minner, fravær og lengselen etter noen som ikke lenger er her.
«Et fly kver tredje time
og ellers bare deg.»

Allerede i åpningen etableres en sterk kontrast mellom det som skjer i verden rundt oss, og det som foregår på innsiden av et menneske i sorg. Flyene fortsetter å passere, tiden går, verden er i bevegelse, men tankene vender stadig tilbake til den som er borte. Det er nettopp denne enkelheten som gjør teksten så virkningsfull. Her er ingen lange forklaringer eller store følelsesutbrudd. Savnet får eksistere i det stille, som en del av hverdagen. For den som har opplevd et dypt tap, kan nettopp hverdagen være det vanskeligste. Alt fortsetter som før, samtidig som ingenting egentlig er som før.
Bildene av de grønne dalene, kveldssolen og minnene som får farger, tilfører teksten en egen ømhet. Naturen blir et sted der minnene kan få leve videre. Når kveldssolen maler «ditt minnes maleri», oppstår det et vakkert bilde av hvordan vi forsøker å bevare dem vi har mistet. Vi kan ikke holde fast i mennesket slik det en gang var, men vi kan ta vare på minnene, la dem få farger og gi dem en plass i livene våre. Særlig fint er bildet av å la minnet stå i hagen, der det kan bli ett med dagens fargespill før kvelden slår over i fiolett. Dagen går mot slutten, lyset forandrer seg, og vi vet at ingenting kan holdes fast for alltid. Likevel er det noe varig og vakkert i det vi bærer med oss.
Musikalsk åpner «Kver Tredje Time» i en rolig valsetakt med nynning som gir låten en myk, nesten vuggende bevegelse. Det er en rytme som passer godt til tekstens tilbakeholdne uttrykk. Den driver ikke følelsene fremover med kraft, men lar dem bevege seg i sitt eget tempo. Når vokalen kommer inn sammen med tydeligere piano, etableres en nær og intim stemning. Den vestlandske dialekten gir ordene en naturlig troverdighet. Det er noe jordnært og ekte ved måten teksten formidles på, uten at uttrykket blir påtrengende eller sentimentalt.
Etter hvert kommer rytmeinstrumentene og andre tydligere inn, mens pianoet fortsetter å ligge som et rolig fundament under vokalen. Arrangementet bygger opp stemningen uten å ta oppmerksomheten bort fra ordene. Odins myke stemme kler låtens alvor og sårbarhet.
Det er også verdt å trekke frem avslutningen, der låten får fortsette gjennom et lengre parti med nynning på lik linje som starten. Ordene blir borte, men følelsene får bli igjen. Nynningen oppleves som en naturlig forlengelse av det teksten allerede har uttrykt. Når språket ikke lenger strekker til, kan musikken og den myke nynningen få overta og forsterke stemningen. Det er et virkemiddel som fungerer særlig godt i en låt som denne. Den forsøker ikke å forklare sorgen ferdig eller gi den en løsning, den bare lar den være der. Det oppleves litt trøstende uten helt at jeg kan forklare hvorfor.
Øyvind Staveland har fortalt at teksten handler konkret om noen som mister et barn tidlig i livet, men at den også kan handle om hvem som helst som står oss nær. Det er en viktig presisering. Selv om utgangspunktet er et bestemt tap, er følelsene i teksten gjenkjennelige for mange som har opplevd å miste noen de er glad i. For meg personlig er det likevel den siste setningen som samler hele låten:
«Om den bare konne leda
opp i himmelen te deg.»
Her blir flystripen på himmelen mer enn et spor etter et fly. Den blir et håp, et ønske og et bilde på avstanden mellom den som er igjen, og den som er borte. Hvis bare den streken kunne fortsette langt nok så den kunne føre et sted der det var mulig å møtes igjen. Det er en enkel tanke, men den rommer en nesten uendelig lengsel. Man vet at et flyspor bare er et flyspor, og likevel er det menneskelig å ønske at det kunne være noe mer. Nemlig å ønske at det fantes en vei gjennom og opp til himmelen. Ønsket er en forbindelse mellom her og der, mellom livet vi fortsatt lever og den vi savner.
Når man har mistet et barn, kan slike ord treffe på et sted der både håpet og smerten finnes samtidig. Det samme gjelder tapet av andre mennesker som har satt dype spor i livet vårt. Savnet forsvinner ikke nødvendigvis med tiden, men vi lærer å leve med det. Noen ganger skal det ikke mer til enn et bilde, en melodi eller en enkelt setning før alt kommer nært på igjen. Det er derfor denne avslutningen gjør så sterkt inntrykk. For selv on den verken gir svar eller lover noe, setter den ord på ønsket om at avstanden ikke er endelig.

«Kver Tredje Time» viser hvor mye Vamp kan formidle med enkle virkemidler. Her er det samspillet mellom tekst, melodi, dialekt og et varsomt arrangement som bærer helheten. Låten forsøker ikke å gjøre sorgen større enn den er. Den lar den heller få en naturlig plass i et landskap av minner, kveldssol og himmel.
Det er en låt som blir vakrere for hver gjennomlytting, ikke fordi den nødvendigvis avslører noe nytt hver gang, men fordi man selv rekker å kjenne mer etter. Melodien er vakker i seg selv, men teksten gir den en dybde som gjør at den blir sittende lenge etter at musikken har stilnet.
For meg er dette en låt som går rett inn. Den minner om mennesker jeg har mistet, og om hvor sterkt ønsket om å få møtes igjen kan være. Samtidig finnes det en egen trøst i at slike følelser kan få et musikalsk uttrykk, og at andre mennesker kanskje kan finne gjenklang i de samme ordene.
Vamp har med «Kver Tredje Time» skapt en stillferdig og gripende sang om sorgens nærvær, minnene som lever videre, og håpet som nekter å slippe taket. Det er en vakker melodi, en varsom tekst og en fremføring som lar følelsene komme til sin rett uten å presse dem frem. Når flysporet tegner en strek over himmelen, sitter man igjen med det samme ønsket som teksten uttrykker, at den kunne vise veien helt frem.
Noen sanger gir oss noe å lytte til, mens andre gir oss ord for noe vi allerede bærer på. Vamp sin «Kver Tredje Time» gjør begge deler.

På Kulturfabrikkens Klubbscene 22. oktober ble Iren Reppens «Sexy nok» presentert som en selvhjelpskonsert. Det er en treffende, men ikke helt dekkende merkelapp: Forestillingen er også konsert, standup og personlig fortelling, sydd sammen av nye sanger og Reppens direkte kontakt med publikum. Den vil ikke love noen raske løsninger. Tvert imot får publikum beskjed om at dersom noen spør om de føler seg bedre etterpå, bør svaret være «overhodet ikke». Også setter Reppen tonen med en entusiastisk erklæring:– Æ hete Iren Kleppen og e popstjerne.

På Campus i Kristiansund snakket psykolog, forfatter og friluftsentusiast Johanne S. Refseth om frykt som både varsellampe og hindring. I foredraget «Tøffere enn du tror» var budskapet ikke at vi skal bli uredd, men at vi kan lære å forstå reaksjonene våre og ta små steg mot det vi ønsker å få til.

Bargee, eller Filip Bargee Ramberg som han egentlig heter, viser nye sider av seg selv på SYNDEBUKKEN (Utvidet). Med en blanding av hiphop, pop, funky rytmer og følsomme melodier tar han lytteren med inn i et personlig univers preget av kjærlighetssorg, oppvekst, dårlige valg og håpet om å finne veien videre.