Da Espen Lind slo gjennom med «When Susannah Cries» på slutten av 1990-tallet, ble han et av de mest synlige navnene i norsk pop. Siden har karrieren fått et langt større spenn. Parallelt med livet som soloartist har Lind arbeidet som låtskriver og produsent, også for noen av de største navnene i internasjonal popmusikk. 5. november kommer han tilbake til Kulturfabrikken i Kristiansund, denne gangen med fullt band.
.jpg)
Espen Lind. Foto: Ida Fiskaa
Det er altså ikke første gang Espen Lind besøker Kulturfabrikken, men når han vender tilbake 5. november, blir det i et annet format. Denne gangen kommer han med fullt band.
Det blir en konsert bygget rundt låtene publikum kjenner, kombinert med historier og et band bestående av musikere som i pressemeldingen beskrives som musikere i «absolutt toppklasse».
For Lind betyr et slikt konsertformat også at han kan hente fra en karriere som etter hvert har fått flere parallelle spor. Han har vært soloartist, låtskriver, produsent, medlem av et av Norges mest suksessrike artistsamarbeid og mentor for nye sangere på fjernsyn.
Det er nettopp denne bredden som gjør Lind til en interessant skikkelse i nyere norsk populærmusikk. For selv om ansiktet og stemmen er kjent for et stort norsk publikum, har deler av det musikalske arbeidet hans foregått langt mindre synlig.
For det store publikum begynte historien for alvor på slutten av 1990-tallet. «When Susannah Cries» ble sangen som etablerte Espen Lind som en av de sentrale norske popartistene i perioden. Gjennombruddet kom under hans eget navn, og sangen ble tett forbundet med artisten Lind.
Det kunne blitt utgangspunktet for en forholdsvis tradisjonell norsk popkarriere. I stedet utviklet arbeidet hans seg etter hvert i flere retninger. Lind fortsatte som utøvende artist, men arbeidet samtidig stadig mer med selve håndverket bak popmusikken: komposisjon, låtskriving og produksjon.
Dermed finnes det to sider av karrieren som hele tiden har levd ved siden av hverandre. Den ene er Espen Lind publikum ser på scenen. Den andre er musikeren og låtskriveren som arbeider med sangene andre artister skal stå på scenen med.
Det er i denne delen av karrieren at avstanden mellom den norske konsertscenen og den internasjonale musikkindustrien blir liten.
Espen Lind har arbeidet som låtskriver for internasjonale navn som Beyoncé, Taylor Swift og Train. Han har skrevet internasjonale hits for blant andre Beyoncé og Train, samtidig som han har fortsatt sin egen virksomhet som artist. Arbeidet plasserer ham i en gruppe norske musikere som har hatt en karriere utenfor Norge uten nødvendigvis selv å være artisten som står fremst på plateomslaget eller scenen.
Det er en viktig forskjell. Publikum kjenner stemmen fra Linds egne utgivelser. I det internasjonale arbeidet er det i større grad låtskriveren og produsenten Lind som gjør seg gjeldende. Denne delen av karrieren har også gått parallelt med omfattende arbeid hjemme. Lind har stått bak flere av Norges mest suksessrike utgivelser som låtskriver og produsent. Dermed favner karrieren fra egne sanger og konserter til et håndverk der oppgaven er å skrive, utvikle og produsere musikk for andre.
%20(1).jpg)
Det er nettopp denne bevegelsen mellom rollene som skiller Espen Linds karriere fra den mer tradisjonelle forestillingen om en popartist. Han har kunnet tre fram som soloartist, for deretter å arbeide bak andre artister. Han har skrevet for et internasjonalt marked og samtidig fortsatt å være en del av norsk populærkultur.
For en låtskriver og produsent innebærer suksess heller ikke nødvendigvis den samme synligheten som for artisten som fremfører materialet. Dermed kan publikum ha hørt musikk Lind har vært involvert i uten at forbindelsen til den norske artisten nødvendigvis har vært like tydelig som den er når «When Susannah Cries» spilles.
Det gir også konserten på Kulturfabrikken en større musikalsk bakgrunn enn katalogen fra solokarrieren alene.
Samtidig har Lind flere ganger vendt tilbake til en svært synlig plass på norske scener.
Et av de tydeligste eksemplene er samarbeidet Lind, Nilsen, Fuentes, Holm, der Espen Lind slo seg sammen med Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm. Prosjektet ble en storsuksess og viste samtidig en annen side av Lind som utøvende musiker. I stedet for én frontfigur var konseptet bygget rundt fire etablerte artister som møttes gjennom sangene, stemmene og instrumentene.
For Lind ble dette enda et spor i en karriere som allerede hadde beveget seg mellom soloarbeid og produksjon for andre. Samarbeidet ble samtidig en del av den brede norske populærkulturen og bidro til at Lind fortsatte å være en kjent utøvende artist også mens han drev omfattende som låtskriver og produsent.
En annen side av karrieren har de siste årene vært synlig gjennom «The Voice». Lind har gjennom en årrekke vært mentor i programmet. Der er rollene igjen snudd. Han er ikke først og fremst artisten som selv skal vurderes av et publikum, men den erfarne musikeren som skal arbeide med andre sangere.
Bak den rollen ligger erfaringen fra flere sider av musikkbransjen: egne plateutgivelser og konserter, låtskriving, produksjon, samarbeid med andre artister og arbeid på et internasjonalt marked. Det gir også en interessant sammenheng i karrieren. Den samme musikeren som selv slo gjennom som ung popartist på 1990-tallet, har senere fått rollen med å veilede nye sangere på vei inn i en bransje han selv har arbeidet innenfor i flere tiår.
5. november er Espen Lind tilbake på Kulturfabrikken i Kristiansund, denne gangen med fullt band. Konserten skal samle låter fra en karriere som strekker seg tilbake til gjennombruddet på slutten av 1990-tallet, samtidig som Lind tar med seg historier fra årene som artist, låtskriver og produsent.
Med seg til Kulturfabrikken har han musikere i toppklasse. Publikum får dermed møte Lind i et konsertformat der både sangene, bandet og erfaringene fra en lang karriere får plass – fra låtene som gjorde ham kjent for det norske publikum, til musikken han fortsatt arbeider med og utvikler.
Espen Lind spiller på Kulturfabrikken 5. november. Billettsalget starter torsdag kl. 13.00.
Det er altså ikke første gang Espen Lind besøker Kulturfabrikken, men når han vender tilbake 5. november, blir det i et annet format. Denne gangen kommer han med fullt band.
Det blir en konsert bygget rundt låtene publikum kjenner, kombinert med historier og et band bestående av musikere som i pressemeldingen beskrives som musikere i «absolutt toppklasse».
For Lind betyr et slikt konsertformat også at han kan hente fra en karriere som etter hvert har fått flere parallelle spor. Han har vært soloartist, låtskriver, produsent, medlem av et av Norges mest suksessrike artistsamarbeid og mentor for nye sangere på fjernsyn.
Det er nettopp denne bredden som gjør Lind til en interessant skikkelse i nyere norsk populærmusikk. For selv om ansiktet og stemmen er kjent for et stort norsk publikum, har deler av det musikalske arbeidet hans foregått langt mindre synlig.
For det store publikum begynte historien for alvor på slutten av 1990-tallet. «When Susannah Cries» ble sangen som etablerte Espen Lind som en av de sentrale norske popartistene i perioden. Gjennombruddet kom under hans eget navn, og sangen ble tett forbundet med artisten Lind.
Det kunne blitt utgangspunktet for en forholdsvis tradisjonell norsk popkarriere. I stedet utviklet arbeidet hans seg etter hvert i flere retninger. Lind fortsatte som utøvende artist, men arbeidet samtidig stadig mer med selve håndverket bak popmusikken: komposisjon, låtskriving og produksjon.
Dermed finnes det to sider av karrieren som hele tiden har levd ved siden av hverandre. Den ene er Espen Lind publikum ser på scenen. Den andre er musikeren og låtskriveren som arbeider med sangene andre artister skal stå på scenen med.
Det er i denne delen av karrieren at avstanden mellom den norske konsertscenen og den internasjonale musikkindustrien blir liten.
Espen Lind har arbeidet som låtskriver for internasjonale navn som Beyoncé, Taylor Swift og Train. Han har skrevet internasjonale hits for blant andre Beyoncé og Train, samtidig som han har fortsatt sin egen virksomhet som artist. Arbeidet plasserer ham i en gruppe norske musikere som har hatt en karriere utenfor Norge uten nødvendigvis selv å være artisten som står fremst på plateomslaget eller scenen.
Det er en viktig forskjell. Publikum kjenner stemmen fra Linds egne utgivelser. I det internasjonale arbeidet er det i større grad låtskriveren og produsenten Lind som gjør seg gjeldende. Denne delen av karrieren har også gått parallelt med omfattende arbeid hjemme. Lind har stått bak flere av Norges mest suksessrike utgivelser som låtskriver og produsent. Dermed favner karrieren fra egne sanger og konserter til et håndverk der oppgaven er å skrive, utvikle og produsere musikk for andre.
Det er nettopp denne bevegelsen mellom rollene som skiller Espen Linds karriere fra den mer tradisjonelle forestillingen om en popartist. Han har kunnet tre fram som soloartist, for deretter å arbeide bak andre artister. Han har skrevet for et internasjonalt marked og samtidig fortsatt å være en del av norsk populærkultur.
For en låtskriver og produsent innebærer suksess heller ikke nødvendigvis den samme synligheten som for artisten som fremfører materialet. Dermed kan publikum ha hørt musikk Lind har vært involvert i uten at forbindelsen til den norske artisten nødvendigvis har vært like tydelig som den er når «When Susannah Cries» spilles.
Det gir også konserten på Kulturfabrikken en større musikalsk bakgrunn enn katalogen fra solokarrieren alene.
Samtidig har Lind flere ganger vendt tilbake til en svært synlig plass på norske scener.
Et av de tydeligste eksemplene er samarbeidet Lind, Nilsen, Fuentes, Holm, der Espen Lind slo seg sammen med Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm. Prosjektet ble en storsuksess og viste samtidig en annen side av Lind som utøvende musiker. I stedet for én frontfigur var konseptet bygget rundt fire etablerte artister som møttes gjennom sangene, stemmene og instrumentene.
For Lind ble dette enda et spor i en karriere som allerede hadde beveget seg mellom soloarbeid og produksjon for andre. Samarbeidet ble samtidig en del av den brede norske populærkulturen og bidro til at Lind fortsatte å være en kjent utøvende artist også mens han drev omfattende som låtskriver og produsent.
En annen side av karrieren har de siste årene vært synlig gjennom «The Voice». Lind har gjennom en årrekke vært mentor i programmet. Der er rollene igjen snudd. Han er ikke først og fremst artisten som selv skal vurderes av et publikum, men den erfarne musikeren som skal arbeide med andre sangere.
Bak den rollen ligger erfaringen fra flere sider av musikkbransjen: egne plateutgivelser og konserter, låtskriving, produksjon, samarbeid med andre artister og arbeid på et internasjonalt marked. Det gir også en interessant sammenheng i karrieren. Den samme musikeren som selv slo gjennom som ung popartist på 1990-tallet, har senere fått rollen med å veilede nye sangere på vei inn i en bransje han selv har arbeidet innenfor i flere tiår.
5. november er Espen Lind tilbake på Kulturfabrikken i Kristiansund, denne gangen med fullt band. Konserten skal samle låter fra en karriere som strekker seg tilbake til gjennombruddet på slutten av 1990-tallet, samtidig som Lind tar med seg historier fra årene som artist, låtskriver og produsent.
Med seg til Kulturfabrikken har han musikere i toppklasse. Publikum får dermed møte Lind i et konsertformat der både sangene, bandet og erfaringene fra en lang karriere får plass – fra låtene som gjorde ham kjent for det norske publikum, til musikken han fortsatt arbeider med og utvikler.
Espen Lind spiller på Kulturfabrikken 5. november. Billettsalget starter torsdag kl. 13.00.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
