Det er noe umiddelbart tiltalende ved melodiene, det deilige lydbildet og den behagelige blandingen av melankoli og rytme. Dette er musikk som ikke krever all oppmerksomheten din fra første sekund, men som likevel vekker nysgjerrigheten og inviterer til flere lyttinger. Det ble faktisk ganske mange lyttinger etter den første. Jeg forsto fort at førsteinntrykket  ble værende, det endret seg ikke.

Maren Davidsen, som vokste opp i Stavanger og senere tilbrakte åtte år i London, har med dette albumet skapt et personlig musikalsk tilbakeblikk på en periode preget av kjærlighet, ensomhet, kaos og store livsendringer. Resultatet er åtte låter som på hver sin måte kretser rundt det å gi slipp, miste seg selv og forsøke å finne tilbake til den man egentlig er.

Lyden av musikalske laget

Musikalsk befinner Davidsen seg i landskapet mellom americana, folk og country, med et tydelig nordisk preg. Her møter vi akustisk gitar, steelgitar, bass og trommer, supplert av andre instrumenter som fele og noe jeg tror var banjo. Maren spiller selv akustisk gitar, mens produsent og arrangør Martin Vinje har satt sammen det musikalske laget rundt henne.

Det er et varmt og behagelig lydbilde som møter oss. Instrumentene får puste, og arrangementene gir melodiene rom til å utvikle seg naturlig. Samtidig sørger rytmeseksjonen for at musikken ikke blir stillestående. Selv når stemningen er ettertenksom og vemodig, finnes det gjerne et driv under overflaten. Musikken plasserer seg inn under nordisk americana, der amerikanske røtter møter en skandinavisk følsomhet.

Et av albumets sterke kort er melodiene. Flere av låtene har refrenger som løfter både intensiteten og rytmen, og som raskt setter seg i øret. Det gjør at musikken fungerer godt også når man bare ønsker å lene seg tilbake og nyte lydbildet, uten nødvendigvis å følge hvert eneste ord.

Historiene

Selv om låtene står godt på egne bein, opplever jeg at albumet får en ekstra dimensjon når det høres i sin helhet. Her er det ikke bare snakk om åtte enkeltstående tekster, men om en følelsesmessig reise der hver tekst bidrar til å fortelle en større historie.

Åpningssporet «Love Of The Century» tar oss inn i den intense forelskelsen, der kjærligheten oppleves som noe helt enestående, men hvor frykten for å miste den allerede ligger og lurer. Med «It Takes Two» kommer de første sprekkene til syne. Kjærlighet er ikke lenger bare en følelse, men også et ansvar som må deles mellom to mennesker. Når den ene kjemper mer enn den andre, oppstår frustrasjonen og avstanden.

«Forehead Kiss» beveger seg inn i det mer stille og sårbare landskapet. Her er det ikke nødvendigvis de store konfliktene som gjør vondt, men erkjennelsen av at nærheten har forandret seg. Et kyss på pannen kan være ømt og omsorgsfullt, men også et symbol på at den romantiske gnisten ikke lenger er den samme.

På «Cleveland Street» trekkes vi inn i minnene fra London. Storbyens pulserende liv, ambisjoner og menneskemøter står i kontrast til ensomheten som kan oppstå når man befinner seg midt i alt sammen. Det at mann kan være omgitt av mennesker og likevel føle seg helt alene,  er et tema mange kan kjenne igjen.

«Man Of The Hour» retter blikket mot skuffelsene og de brutte forventningene i et forhold. Deretter kommer «Comedown Of My Lifetime», som beskriver det smertefulle fallet etter at kjærlighetens høydepunkter er over. Når det intense og altoppslukende forsvinner, står man igjen med en virkelighet som må bearbeides og aksepteres.

Med «Dimensions» åpnes det for et mer reflekterende perspektiv. Avstand og tid gjør det mulig å se tilbake med andre øyne. Kanskje forstår man først etterpå hva man har vært en del av, hva man har godtatt, og hvorfor man til slutt måtte gå videre.

Albumet avsluttes med «Tennessee On My Mind», en låt som får en særlig betydning i lys av historien bak den. Den ble skrevet etter en solotur til Nashville, i kjølvannet av et møte med fortiden. Her samles flere av albumets sentrale følelser som utmattelsen, ensomheten og forsøket på å holde fasaden oppe. Samtidig som man vet at noe må forandre seg, men låten handler også om å begynne å slippe taket. Det er en erkjennelse av at det finnes en vei videre.

Rom for lytteren

Det er lett å la seg fange av de fine melodiene på «This Is Where I Leave You», men tekstene gir musikken ytterligere dybde. Davidsen skriver om kjærlighet og hjertesorg, men også om noe mer grunnleggende. Hva skjer med oss når vi blir værende for lenge i et forhold, eller et liv som ikke lenger er riktig for oss?

Det interessante er at sangene ikke bare handler om å forlate et annet menneske. De handler også om å forlate gamle mønstre, forventninger og sider ved seg selv som man har vokst fra. Det gjør albumets tematikk både personlig og allmenn. Selv om utgangspunktet er Davidsens egne erfaringer fra årene i London, er følelsene hun beskriver gjenkjennelig for lytteren.

Det ligger en fin ærlighet i denne tilnærmingen. Her er det rom for sårbarhet og ettertanke, uten at musikken blir så tung at den mister sin umiddelbare appell. Tvert imot står de melankolske tekstene i en interessant kontrast til de ofte lyse og fengende melodiene. Det gjør at låtene kan nytes på flere nivåer. Man kan la seg rive med av rytmen og refrengene, eller sette seg ned og virkelig lytte til historiene som fortelles.

Mine tanker om albumet

Det som gjør «This Is Where I Leave You» til en vellykket debut, er først og fremst kombinasjonen av gode melodier, et gjennomført musikalsk uttrykk og en tydelig personlig nerve. Låtene fungerer hver for seg, samtidig som de får en ekstra verdi når de settes sammen til en helhetlig fortelling.

Maren Davidsen viser at det går an å skrive om vanskelige følelser uten å gjøre musikken utilgjengelig. Her er det både vemod, varme og fremdrift. Arrangementene er smakfulle, instrumenteringen gir låtene karakter, og de fengende refrengene gjør at flere av melodiene blir værende under huden på deg.

Dette er kanskje ikke et album som forsøker å revolusjonere americana-sjangeren, men det trenger det heller ikke å være. Styrken ligger i evnen til å skape musikk som oppleves ekte, melodisk og nær. Det er et album du gjerne vender tilbake til, og som jeg tror vil vokse ytterligere med flere lyttinger. Det gjorde iallefall det for meg.

Maren Davidsen har levert et debutalbum som både berører og underholder. «This Is Where I Leave You» er en varm, melankolsk og melodisterk utgivelse som viser at det noen ganger må et oppbrudd til før man finner veien hjem til seg selv.

‍