Det var en opplevelse å se «Husjomfru» Stykket er basert på Edvard Hoems roman, og tar oss med inn i livet til Julie Elisabeth Hoem. Anne Wiigs sterke tolkning gir oss et nært møte med en resolutt kvinne som navigerer de sosiale normene i et samfunn i endring. En glimrende monolog i Hauk lillesal på Normoria.
Julie klatrer høyt. Foto: Erik Birkeland, Tingh
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistorien begynner med en dypt gripende skildring av Julies oppvekst i Kristiansund på tampen av klippfisk tiden. Hun mister tidlig sin mor, som jobbet seg gradvis mer og mer i hjel på «Klippfiskbærgan», i iskaldt sjøvann over føttene. Julie vokser opp hos sin far.
Faren er fiolinmaker Hoem, og der finner Julie melodier som følger henne livet igjennom. Jeg ble sjarmert av Wiigs evne til å skifte mellom språk og dialekter. Selvfølgelig var det et høydepunkt med lett gjenkjennelige fraser på kristiansundsk. Dette skapte også litt humring blant publikum. Såpass ærlig må man være.
Hun er en kvinne som tidlig viser sterke karakter trekk, fast bestemt på å leve et liv uten skam over foreldrene sine. Som tenåring begynner hun å arbeide for klippfiskeksportør Nikolai Knutsson, og det er her hennes uavhengighet begynner å ta form.
–Jeg skal greie å leve et liv som ikke kaster skam over foreldrene mine, sier Julie i stykket. Dette gir oss som publikum et innblikk i Julies indre kamp, en kamp i tilværelsen harde hverdag som er både personlig og samfunnsrelatert.
Julie møter med mennesker er ofte vemodig, og preget av tap og motstand. De drar henne til å avvise tradisjonelle familieroller. I et gripende øyeblikk hun:
– Barn har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha, noe som viser hennes sterke vilje og mottil å stå i motstrid til samfunnets forventninger. Det virker som Julies skjebne er beseglet med at hver gang hun knytter seg opp mot mennesker, så forsvinner de fra henne.
Gjennom forestillingen får vi se hvordan Julies valg fører til ensomhet. Hun opplever livets realiteter med både styrke og sårbarhet. Hennes avvisning av kjærlighet og familie setter henne i en posisjon der hun til slutt står alene, men med verdighet til det siste.
Anne Wiig bærer hele forestillingen med sin sterke og levende tolkning. Hun formidlerJulies indre liv, fra ungdommens drømmer til en aldrende kvinnes refleksjoner.Dette gjør hun på en fremdragende måte. Et levd liv, levende formidlet. Anne Wiig levende gjør Julie til et verdig og nært bekjentskap. Jeg klarer som oftest å være behersket og objektiv. Her fikk jeg klump i halsen og sterk sympati fra Wiigs levende tolkning, kombinert med en sterk historie.
Dette er en slags lovsang til de anonyme sliterne som har gått foran oss. Som fotmerker i sanden, som havet vasker bort. Det er en påminnelse om alle mennesker har en historie, og at det er viktig å fortelle dem.
Varighet ca. 1 time og 40 minutter
Av Edvard Hoem
Dramatisert av KjerstiSandal
Instruktør Kristian Lykkeslet Strømskag
Scenografi Kristian Lykkeslet Strømskag og Jonas P. A.Fugleseth
Lysdesigner Jonas P. A. Fuglseth
Lyddesign Sindre Klykken
Historien begynner med en dypt gripende skildring av Julies oppvekst i Kristiansund på tampen av klippfisk tiden. Hun mister tidlig sin mor, som jobbet seg gradvis mer og mer i hjel på «Klippfiskbærgan», i iskaldt sjøvann over føttene. Julie vokser opp hos sin far.
Faren er fiolinmaker Hoem, og der finner Julie melodier som følger henne livet igjennom. Jeg ble sjarmert av Wiigs evne til å skifte mellom språk og dialekter. Selvfølgelig var det et høydepunkt med lett gjenkjennelige fraser på kristiansundsk. Dette skapte også litt humring blant publikum. Såpass ærlig må man være.
Hun er en kvinne som tidlig viser sterke karakter trekk, fast bestemt på å leve et liv uten skam over foreldrene sine. Som tenåring begynner hun å arbeide for klippfiskeksportør Nikolai Knutsson, og det er her hennes uavhengighet begynner å ta form.
–Jeg skal greie å leve et liv som ikke kaster skam over foreldrene mine, sier Julie i stykket. Dette gir oss som publikum et innblikk i Julies indre kamp, en kamp i tilværelsen harde hverdag som er både personlig og samfunnsrelatert.
Julie møter med mennesker er ofte vemodig, og preget av tap og motstand. De drar henne til å avvise tradisjonelle familieroller. I et gripende øyeblikk hun:
– Barn har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ha, noe som viser hennes sterke vilje og mottil å stå i motstrid til samfunnets forventninger. Det virker som Julies skjebne er beseglet med at hver gang hun knytter seg opp mot mennesker, så forsvinner de fra henne.
Gjennom forestillingen får vi se hvordan Julies valg fører til ensomhet. Hun opplever livets realiteter med både styrke og sårbarhet. Hennes avvisning av kjærlighet og familie setter henne i en posisjon der hun til slutt står alene, men med verdighet til det siste.
Anne Wiig bærer hele forestillingen med sin sterke og levende tolkning. Hun formidlerJulies indre liv, fra ungdommens drømmer til en aldrende kvinnes refleksjoner.Dette gjør hun på en fremdragende måte. Et levd liv, levende formidlet. Anne Wiig levende gjør Julie til et verdig og nært bekjentskap. Jeg klarer som oftest å være behersket og objektiv. Her fikk jeg klump i halsen og sterk sympati fra Wiigs levende tolkning, kombinert med en sterk historie.
Dette er en slags lovsang til de anonyme sliterne som har gått foran oss. Som fotmerker i sanden, som havet vasker bort. Det er en påminnelse om alle mennesker har en historie, og at det er viktig å fortelle dem.
Varighet ca. 1 time og 40 minutter
Av Edvard Hoem
Dramatisert av KjerstiSandal
Instruktør Kristian Lykkeslet Strømskag
Scenografi Kristian Lykkeslet Strømskag og Jonas P. A.Fugleseth
Lysdesigner Jonas P. A. Fuglseth
Lyddesign Sindre Klykken
IBELINPRISEN er i ferd med å etablere seg som et konkret kulturpolitisk virkemiddel i arbeidet med å forme norske barns digitale fritid. Nå er nominasjonsportalen åpnet for 2026, og med det inviteres både voksne og – for første gang – barn og unge selv inn i arbeidet med å definere hva som er god spillkultur.
Laget av ScaleFlow.
