Med «ALBERT» viser Chris Abolade, også kjent som Abbo, en side av seg selv som rommer langt mer enn fest, selvtillit og fengende poprap. Albumet, som ble utgitt 16. oktober, består av elleve låter fordelt på knappe 25 minutter. Resultatet er et prosjekt der personlige refleksjoner, urbane rytmer og roligere beats møtes i et uttrykk som både underholder og forteller noe om mennesket bak artisten.
Coverart: Albert / Rolig Records
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementAlbumtittelen har en personlig betydning og fungerer som en hyllest til faren hans, noe som gir prosjektet en ekstra dimensjon. Bak de selvsikre formuleringene og den tidvis provoserende humoren ligger et ønske om å bevare minner, uttrykke følelser og sette spor etter seg.
Åpningssporet «Sommerfugler i hagen» etablerer en stemning som antyder at dette skal bli mer enn en samling enkeltstående hits. Teksten beveger seg mellom luksusdrømmer, status og seksualitet på den ene siden og et mykere, mer ettertenksomt følelsesregister på den andre. Kontrasten mellom den utadvendte fasaden og ønsket om å tenne et lys for seg selv, sine nærmeste og andre gir låten en interessant dobbelthet.
Her kommer en av Abolades tydeligste styrker til syne. Han forsøker ikke å viske ut motsetningene i sin egen personlighet. Selvsikkerhet og sårbarhet får eksistere side om side. Samtidig kan de brå overgangene mellom grov humor, selvskryt og alvor gjøre uttrykket noe ujevnt. Likevel er det nettopp denne ufiltrerte energien som bidrar til å gi musikken særpreg.
På «God tid» møter vi en mer tilbakelent og umiddelbart tilgjengelig side av artisten. Den rytmiske poprap-formen gir rom for både lekne formuleringer og en underliggende rastløshet. Når Abolade uttrykker et ønske om å prioritere seg selv, samtidig som han beskriver hvordan livet driver ham til vanvidd, oppstår det en spenning mellom selvstendighet og indre uro. Låten er svært fengende, men antyder også at det å ta kontroll over eget liv ikke nødvendigvis er så enkelt som det kan høres ut.
Det tydeligste høydepunktet er «For evig og alltid», der artisten Amara tilfører et viktig motspill til Abolades vokal og perspektiv. Her handler det om minner, kjærlighet, oppvekst og håpet om at enkelte øyeblikk skal vare. Teksten rommer både ungdommelig optimisme og en mer moden forståelse av at livet sjelden utvikler seg slik man forestiller seg.
Referansene til oppvekstmiljøet, musikken man vokste opp med, og ønsket om å gjøre noe for byen gir låten en tydelig forankring. Det personlige blir samtidig kollektivt. Historien handler ikke bare om én relasjon, men også om miljøet, minnene og menneskene som har formet artisten.
Deler av teksten bygger på materiale Abolade skrev som tenåring. Det er noe fint ved at tankene til en yngre utgave av ham får nytt liv i en annen fase av livet. Tittelen lover evighet, men musikken bærer også med seg vissheten om at tiden går, at mennesker forandrer seg, og at fortiden aldri kan gjenskapes fullt ut. Dette skaper en følelsesmessig spenning mellom ønsket om å holde fast ved det som var, og erkjennelsen av at man ikke lenger er den samme.
Resten av «ALBERT» utvider det musikalske registeret. «Sexsymbol» peker mot et mer klubbvennlig uttrykk, mens «Svartskalle», med Sli0h som gjesteartist, trekker albumet i en råere hiphop-retning. Samarbeidet tilfører variasjon og understreker Abolades forankring i rap, samtidig som albumet har et tydelig blikk mot melodisk og tilgjengelig pop.
«Lillebror Isak skit» fungerer som et personlig mellomspill. Slike korte innslag kan være effektive fordi de bryter opp den tradisjonelle låtstrukturen og slipper lytteren tettere på artisten. Her passer grepet godt inn i et prosjekt som ønsker å være personlig, ikke bare musikalsk underholdende.
«Hvit Ford Bronco pt. 2» antyder gjennom tittelen en videreføring og et tilbakeblikk, mens «De kalder», med Omar som gjesteartist, tilfører ytterligere energi og et skandinavisk samarbeidsperspektiv. «Kose meg» representerer albumets lettere og mer festorienterte side. Til sammen bidrar låtene til at «ALBERT» ikke låser seg til én bestemt stemning, men veksler mellom det umiddelbare og det mer reflekterende.
Mot slutten antyder titlene «Glemt» og «Ung kniv» et mørkere og mer sårbart register. Særlig «Ung kniv» skaper forventninger om en intens avslutning på albumets personlige tematikk. Plasseringen passer godt for et prosjekt som gjennom hele albumet veksler mellom ønsket om å bli sett og forsøket på å forstå seg selv.
Produksjonen, med sentrale bidrag fra blant andre Jostein Hamar, State og Andreas Eide Larsen, plasserer albumet i et moderne, digitalt og synthpreget pop- og raplandskap. Atmosfæriske elementer og rytmiske beats gir rom for både melankoli og energi, mens gjesteartistene bidrar til å variere uttrykket.
Med en spilletid på 24 minutter og 40 sekunder er albumet effektivt disponert. Det er lite rom for lange omveier, noe som har både fordeler og ulemper. Tekstlig er Abolade sterkest når han kombinerer konkrete minner og personlige erfaringer med større spørsmål om identitet, kjærlighet og tilhørighet.
«ALBERT» er et personlig og variert album som viser Chris Abolade i spenningsfeltet mellom den selvsikre underholderen og den mer følsomme historiefortelleren. Prosjektet rommer feststemning, grov humor, nostalgi og alvor, og forsøker å samle disse sidene i et portrett av hvem han er, hvor han kommer fra, og hva han ønsker å ta med seg videre.
Det mest interessante ved «ALBERT» er at Abolade lar flere sider av seg selv eksistere samtidig. Her finnes både egoet og tvilen, den lekne provokatøren og mennesket som ser tilbake på oppveksten og menneskene som har betydd noe.
«ALBERT» er et solid og personlig tilskudd til norsk urban pop og rap. Albumet er ikke uten ujevnheter, men har nok særpreg, følelsesmessig nerve og musikalsk variasjon til å gjøre inntrykk. Først og fremst minner det oss om at bak den store personligheten finnes et menneske som fortsatt forsøker å finne ut hvem han
Albumtittelen har en personlig betydning og fungerer som en hyllest til faren hans, noe som gir prosjektet en ekstra dimensjon. Bak de selvsikre formuleringene og den tidvis provoserende humoren ligger et ønske om å bevare minner, uttrykke følelser og sette spor etter seg.
Åpningssporet «Sommerfugler i hagen» etablerer en stemning som antyder at dette skal bli mer enn en samling enkeltstående hits. Teksten beveger seg mellom luksusdrømmer, status og seksualitet på den ene siden og et mykere, mer ettertenksomt følelsesregister på den andre. Kontrasten mellom den utadvendte fasaden og ønsket om å tenne et lys for seg selv, sine nærmeste og andre gir låten en interessant dobbelthet.
Her kommer en av Abolades tydeligste styrker til syne. Han forsøker ikke å viske ut motsetningene i sin egen personlighet. Selvsikkerhet og sårbarhet får eksistere side om side. Samtidig kan de brå overgangene mellom grov humor, selvskryt og alvor gjøre uttrykket noe ujevnt. Likevel er det nettopp denne ufiltrerte energien som bidrar til å gi musikken særpreg.
På «God tid» møter vi en mer tilbakelent og umiddelbart tilgjengelig side av artisten. Den rytmiske poprap-formen gir rom for både lekne formuleringer og en underliggende rastløshet. Når Abolade uttrykker et ønske om å prioritere seg selv, samtidig som han beskriver hvordan livet driver ham til vanvidd, oppstår det en spenning mellom selvstendighet og indre uro. Låten er svært fengende, men antyder også at det å ta kontroll over eget liv ikke nødvendigvis er så enkelt som det kan høres ut.
Det tydeligste høydepunktet er «For evig og alltid», der artisten Amara tilfører et viktig motspill til Abolades vokal og perspektiv. Her handler det om minner, kjærlighet, oppvekst og håpet om at enkelte øyeblikk skal vare. Teksten rommer både ungdommelig optimisme og en mer moden forståelse av at livet sjelden utvikler seg slik man forestiller seg.
Referansene til oppvekstmiljøet, musikken man vokste opp med, og ønsket om å gjøre noe for byen gir låten en tydelig forankring. Det personlige blir samtidig kollektivt. Historien handler ikke bare om én relasjon, men også om miljøet, minnene og menneskene som har formet artisten.
Deler av teksten bygger på materiale Abolade skrev som tenåring. Det er noe fint ved at tankene til en yngre utgave av ham får nytt liv i en annen fase av livet. Tittelen lover evighet, men musikken bærer også med seg vissheten om at tiden går, at mennesker forandrer seg, og at fortiden aldri kan gjenskapes fullt ut. Dette skaper en følelsesmessig spenning mellom ønsket om å holde fast ved det som var, og erkjennelsen av at man ikke lenger er den samme.
Resten av «ALBERT» utvider det musikalske registeret. «Sexsymbol» peker mot et mer klubbvennlig uttrykk, mens «Svartskalle», med Sli0h som gjesteartist, trekker albumet i en råere hiphop-retning. Samarbeidet tilfører variasjon og understreker Abolades forankring i rap, samtidig som albumet har et tydelig blikk mot melodisk og tilgjengelig pop.
«Lillebror Isak skit» fungerer som et personlig mellomspill. Slike korte innslag kan være effektive fordi de bryter opp den tradisjonelle låtstrukturen og slipper lytteren tettere på artisten. Her passer grepet godt inn i et prosjekt som ønsker å være personlig, ikke bare musikalsk underholdende.
«Hvit Ford Bronco pt. 2» antyder gjennom tittelen en videreføring og et tilbakeblikk, mens «De kalder», med Omar som gjesteartist, tilfører ytterligere energi og et skandinavisk samarbeidsperspektiv. «Kose meg» representerer albumets lettere og mer festorienterte side. Til sammen bidrar låtene til at «ALBERT» ikke låser seg til én bestemt stemning, men veksler mellom det umiddelbare og det mer reflekterende.
Mot slutten antyder titlene «Glemt» og «Ung kniv» et mørkere og mer sårbart register. Særlig «Ung kniv» skaper forventninger om en intens avslutning på albumets personlige tematikk. Plasseringen passer godt for et prosjekt som gjennom hele albumet veksler mellom ønsket om å bli sett og forsøket på å forstå seg selv.
Produksjonen, med sentrale bidrag fra blant andre Jostein Hamar, State og Andreas Eide Larsen, plasserer albumet i et moderne, digitalt og synthpreget pop- og raplandskap. Atmosfæriske elementer og rytmiske beats gir rom for både melankoli og energi, mens gjesteartistene bidrar til å variere uttrykket.
Med en spilletid på 24 minutter og 40 sekunder er albumet effektivt disponert. Det er lite rom for lange omveier, noe som har både fordeler og ulemper. Tekstlig er Abolade sterkest når han kombinerer konkrete minner og personlige erfaringer med større spørsmål om identitet, kjærlighet og tilhørighet.
«ALBERT» er et personlig og variert album som viser Chris Abolade i spenningsfeltet mellom den selvsikre underholderen og den mer følsomme historiefortelleren. Prosjektet rommer feststemning, grov humor, nostalgi og alvor, og forsøker å samle disse sidene i et portrett av hvem han er, hvor han kommer fra, og hva han ønsker å ta med seg videre.
Det mest interessante ved «ALBERT» er at Abolade lar flere sider av seg selv eksistere samtidig. Her finnes både egoet og tvilen, den lekne provokatøren og mennesket som ser tilbake på oppveksten og menneskene som har betydd noe.
«ALBERT» er et solid og personlig tilskudd til norsk urban pop og rap. Albumet er ikke uten ujevnheter, men har nok særpreg, følelsesmessig nerve og musikalsk variasjon til å gjøre inntrykk. Først og fremst minner det oss om at bak den store personligheten finnes et menneske som fortsatt forsøker å finne ut hvem han
Laget av ScaleFlow.
