Hva skjer når en tredokke plutselig får liv og bestemmer seg for å gjøre ting på sin egen måte? Det er utgangspunktet for Teatret Vårt sin nye oppsetning av Pinocchio.

Foto: Erik Birkeland, Tingh
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementForestillingen kombinerer skuespill med sandanimasjon og skyggespill, noe som skaper en helt spesiell måte å fortelle det kjente eventyret på. For min del ble det et gjensyn med barndommens eventyr, og en oppfriskning av historien slik jeg fikk den gjennom Disney da jeg selv var barn.
Allerede da forestillingen starter, blir publikum tatt med inn i en magisk verden. De to sandkunstnerne Olga Kryzhanovska og Svitlana Danilchenko kommer inn og begynner å lage et bilde i sanden. På skjermen ser vi hvordan verkstedet til dukkemakeren vokser fram. Sandbildene blir hele tiden forandret foran øynene våre, og én tegning kan på kort tid bli til noe helt annet.

På scenen er det en stor skjerm i bakre del hvor sandbildene blir vist. Lysbordet som kunstnerne arbeider på, står på siden av scenen. Helt fremst står tre trebokser i forskjellige størrelser. Disse boksene brukes til bord, stoler og andre ting i løpet av stykket. Det enkle scenebildet gjør at oppmerksomheten blir rettet mot skuespillerne og de levende bildene som blir skapt på skjermen.
Vi møter først dukkemaker Geppetto, spilt av Kornelia Melsæter. Dukkemakeren må gi fra seg en dukke han allerede har laget til en kjøper, før han finner fram et nytt stykke tre. Av dette trestykket begynner han å lage Pinocchio. Etter hvert møter vi Pinocchio selv, spilt av Fride Snipsøyr Holøs. Hun bruker en maske som gjør at hun ser ut som en tredukke. På masken er det også en kvist som fungerer som Pinocchios nese. Når Pinocchio lyver forlenges nesen og slik blir nesen en viktig del av historien.

– Jeg ønsket at min lille Pinocchio kunne bli en ekte gutt. (Geppetto)
Denne versjonen av Pinocchio er først og fremst den varme og familievennlige versjonen av historien. Det er verdt å merke seg at den opprinnelige fortellingen til Carlo Collodi fra 1883 er betydelig mørkere enn både denne teaterforestillingen og den kjente Disney-filmen. I originalen er Pinocchio mer ulydig og egoistisk, og historien inneholder flere brutale hendelser og harde straffer. Teatret Vårt har i stedet lagt vekt på temaer som mot, fantasi, vennskap og det å være god nok som den man er.
Det som gjør forestillingen spesielt interessant, er samspillet mellom skuespillerne og sandkunstnerne. Mye av historien blir fortalt gjennom den store skjermen. Sandbildene viser blant annet landskap og forskjellige steder Pinocchio besøker. Skygger blir også brukt på en kreativ måte. Noen ganger står skuespillerne bak skjermen, slik at de lyset gjennom og blir til en bevegelig del av bildet.
Sandanimasjonen fungerer svært godt som fortellerteknikk. Kunstnerne bruker hendene til å forme og forandre sanden på et lysbord. Bildene kan forandre seg på bare noen sekunder. Et ansikt kan forandre stemningen, og et landskap kan bli til noe helt annet. Det gjør at forestillingen hele tiden føles levende. Publikum får se historien bli skapt mens historien fortelles, i stedet for bare å se flere ferdig scenebilder.
Salen er full av barn sammen med foreldre og besteforeldre. Det er mye latter og kommentarer blant publikum underveis, og det virker som om både barn og voksne følger med på det som skjer. Forestillingen varer omtrent én time, noe som også gjør den passende for yngre publikummere.

Skuespillerne Fride Snipsøyr Holøs og Kornelia Melsæter får fram mye energi og lekenhet i rollene sine. Samtidig er det sandkunstnerne som står for det kanskje mest spesielle ved forestillingen. De lager ikke bare bakgrunner, men er en viktig del av selve historiefortellingen. Sanden blir på mange måter en ekstra skuespiller.
Jeg synes særlig bruken av sandanimasjon og skygger gjør Pinocchio til en annerledes teateropplevelse. Det er fascinerende å se hvordan kunstnerne kan skape et helt univers med bare sand, lys, skyggespill og hendene sine. Samtidig gjør kombinasjonen av skuespill og animasjon at historien blir lettere å følge for barn.

Et viktig tema i forestillingen er ønsket om å få bestemme selv. Pinocchio er nysgjerrig og vil utforske verden på egen hånd. Samtidig må han lære at valgene hans får konsekvenser. Historien handler derfor ikke bare om en tredukke som ønsker å bli en ekte gutt, men også om å finne ut hvem man er og hvordan man skal være sammen med andre. Pinocchio havner i en del ubehagelige situasjoner på sin reise, derfor vil jeg hevde at budskapet i historien blir, det er ikke alltid ting er så mye bedre andre steder.
Pinocchio på Teatret Vårt er en leken og visuelt imponerende familieforestilling. Den forteller en kjent historie på en ny måte, der sand, lys, skygger og skuespillere samarbeider om å skape eventyr.
Forestillingen er langt mindre mørk enn Carlo Collodis originale bok, og den legger større vekt på fantasi, mot og det å være seg selv. Det mest minneverdige er hvordan sandkunstnerne lager og forandrer bildene direkte foran publikum. Sammen med skuespillernes energi og humoren i forestillingen skaper dette en opplevelse som passer godt for både barn og voksne. Pinocchio viser at en gammel historie fortsatt kan fortelles på nye og spennende måter.

Dramatisering og regi: Kjersti Sandal
Konsept og idé: Zezé Kolstad
Komponist og lyddesign: Sindre Klykken
Romkonsept: Kjersti Sandal
Sandanimasjon/Lysteater:
Olga Kryzhanovska og Svitlana Danilchenko
Koreograf: Zezé Kolstad
Lys: Lasse Skrivarhaug
Lyd: Morten Haug Serigstad
Kostyme: Elin Berg
Skuespillere: Fride Snipsøyr Holøs og Kornelia Melsæter
Forestillingen kombinerer skuespill med sandanimasjon og skyggespill, noe som skaper en helt spesiell måte å fortelle det kjente eventyret på. For min del ble det et gjensyn med barndommens eventyr, og en oppfriskning av historien slik jeg fikk den gjennom Disney da jeg selv var barn.
Allerede da forestillingen starter, blir publikum tatt med inn i en magisk verden. De to sandkunstnerne Olga Kryzhanovska og Svitlana Danilchenko kommer inn og begynner å lage et bilde i sanden. På skjermen ser vi hvordan verkstedet til dukkemakeren vokser fram. Sandbildene blir hele tiden forandret foran øynene våre, og én tegning kan på kort tid bli til noe helt annet.

På scenen er det en stor skjerm i bakre del hvor sandbildene blir vist. Lysbordet som kunstnerne arbeider på, står på siden av scenen. Helt fremst står tre trebokser i forskjellige størrelser. Disse boksene brukes til bord, stoler og andre ting i løpet av stykket. Det enkle scenebildet gjør at oppmerksomheten blir rettet mot skuespillerne og de levende bildene som blir skapt på skjermen.
Vi møter først dukkemaker Geppetto, spilt av Kornelia Melsæter. Dukkemakeren må gi fra seg en dukke han allerede har laget til en kjøper, før han finner fram et nytt stykke tre. Av dette trestykket begynner han å lage Pinocchio. Etter hvert møter vi Pinocchio selv, spilt av Fride Snipsøyr Holøs. Hun bruker en maske som gjør at hun ser ut som en tredukke. På masken er det også en kvist som fungerer som Pinocchios nese. Når Pinocchio lyver forlenges nesen og slik blir nesen en viktig del av historien.

– Jeg ønsket at min lille Pinocchio kunne bli en ekte gutt. (Geppetto)
Denne versjonen av Pinocchio er først og fremst den varme og familievennlige versjonen av historien. Det er verdt å merke seg at den opprinnelige fortellingen til Carlo Collodi fra 1883 er betydelig mørkere enn både denne teaterforestillingen og den kjente Disney-filmen. I originalen er Pinocchio mer ulydig og egoistisk, og historien inneholder flere brutale hendelser og harde straffer. Teatret Vårt har i stedet lagt vekt på temaer som mot, fantasi, vennskap og det å være god nok som den man er.
Det som gjør forestillingen spesielt interessant, er samspillet mellom skuespillerne og sandkunstnerne. Mye av historien blir fortalt gjennom den store skjermen. Sandbildene viser blant annet landskap og forskjellige steder Pinocchio besøker. Skygger blir også brukt på en kreativ måte. Noen ganger står skuespillerne bak skjermen, slik at de lyset gjennom og blir til en bevegelig del av bildet.
Sandanimasjonen fungerer svært godt som fortellerteknikk. Kunstnerne bruker hendene til å forme og forandre sanden på et lysbord. Bildene kan forandre seg på bare noen sekunder. Et ansikt kan forandre stemningen, og et landskap kan bli til noe helt annet. Det gjør at forestillingen hele tiden føles levende. Publikum får se historien bli skapt mens historien fortelles, i stedet for bare å se flere ferdig scenebilder.
Salen er full av barn sammen med foreldre og besteforeldre. Det er mye latter og kommentarer blant publikum underveis, og det virker som om både barn og voksne følger med på det som skjer. Forestillingen varer omtrent én time, noe som også gjør den passende for yngre publikummere.

Skuespillerne Fride Snipsøyr Holøs og Kornelia Melsæter får fram mye energi og lekenhet i rollene sine. Samtidig er det sandkunstnerne som står for det kanskje mest spesielle ved forestillingen. De lager ikke bare bakgrunner, men er en viktig del av selve historiefortellingen. Sanden blir på mange måter en ekstra skuespiller.
Jeg synes særlig bruken av sandanimasjon og skygger gjør Pinocchio til en annerledes teateropplevelse. Det er fascinerende å se hvordan kunstnerne kan skape et helt univers med bare sand, lys, skyggespill og hendene sine. Samtidig gjør kombinasjonen av skuespill og animasjon at historien blir lettere å følge for barn.

Et viktig tema i forestillingen er ønsket om å få bestemme selv. Pinocchio er nysgjerrig og vil utforske verden på egen hånd. Samtidig må han lære at valgene hans får konsekvenser. Historien handler derfor ikke bare om en tredukke som ønsker å bli en ekte gutt, men også om å finne ut hvem man er og hvordan man skal være sammen med andre. Pinocchio havner i en del ubehagelige situasjoner på sin reise, derfor vil jeg hevde at budskapet i historien blir, det er ikke alltid ting er så mye bedre andre steder.
Pinocchio på Teatret Vårt er en leken og visuelt imponerende familieforestilling. Den forteller en kjent historie på en ny måte, der sand, lys, skygger og skuespillere samarbeider om å skape eventyr.
Forestillingen er langt mindre mørk enn Carlo Collodis originale bok, og den legger større vekt på fantasi, mot og det å være seg selv. Det mest minneverdige er hvordan sandkunstnerne lager og forandrer bildene direkte foran publikum. Sammen med skuespillernes energi og humoren i forestillingen skaper dette en opplevelse som passer godt for både barn og voksne. Pinocchio viser at en gammel historie fortsatt kan fortelles på nye og spennende måter.

Dramatisering og regi: Kjersti Sandal
Konsept og idé: Zezé Kolstad
Komponist og lyddesign: Sindre Klykken
Romkonsept: Kjersti Sandal
Sandanimasjon/Lysteater:
Olga Kryzhanovska og Svitlana Danilchenko
Koreograf: Zezé Kolstad
Lys: Lasse Skrivarhaug
Lyd: Morten Haug Serigstad
Kostyme: Elin Berg
Skuespillere: Fride Snipsøyr Holøs og Kornelia Melsæter

Madeléne Stensrud fra Uvdal i Buskerud har på kort tid markert seg som en av de mest spennende nye stemmene innen norsk countrypop. På debutalbumet «Villblomst» samler hun ti låter som kretser rundt kjærlighet, opprør, savn, frihet og kampen for å finne sin egen plass i livet. Resultatet er et personlig låtunivers der bygderøttene møter et moderne poputtrykk, og der det uperfekte mennesket får stå i sentrum.

KVINNER I TETEN: Da Rosa S. Borøchstein åpnet Kvinner i Teten på Campus Kristiansund, tok hun utgangspunkt i en personlig erfaring: Hjem handler ikke først og fremst om et sted, men om følelsen av å høre til. Byens stolthet, sa hun, skapes gjennom mennesker og de små handlingene som får andre til å kjenne seg sett.

I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.