Riksteatrets familieforestilling «Apestjernen» gjør en noe uvanlig adopsjon til en fortelling om tilhørighet, barns rett til å bli hørt og voksne som bruker makt til egen fordel. Forestillingen har varme og humor, men stiller også et krevende spørsmål: Er kjærlighet alene nok til å gjøre et hjem trygt?
Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDa «Apestjernen» hadde turnépremiere i Normoria i Kristiansund 14. oktober 2026, møtte publikum en familiehistorie som begynner med et brudd på alle forventninger. Ni år gamle Jonna har bodd hele livet på barnehjem og ønsker seg en mamma. Den som kommer for å hente henne, er en stor, rufsete gorilla.
Jonna har lært å frykte gorillaer. Spiser de barn? Den nye moren hennes gjør ikke akkurat mye for å avkrefte forestillingen: Hun bor på en skraphaug, driver bruktbutikk og har et hjem fullt av ting som for andre kan se ut som rot og risiko. Men bak det røffe ytre finner Jonna en omsorgsperson som deler maten sin, gir henne rom og tar henne med ut i verden.
«Apestjernen», basert på den svenske barneboken av Frida Nilsson, lar den usannsynlige familieformen utfordre publikums forestillinger om hvem som kan være forelder. Forestillingen dramatiseres av Jenny Svensson, med regi og koreografi av Jakob Höglund. På scenen står Ina Svenningdal, Marte Stolp, Karianna Sommerro, Mailin Moon Lee Øgrim, John Hagen, Nils Oortwijn og Herman Hilde Pedersen.
Det fineste ved forholdet mellom Jonna og Gorilla er at forestillingen ikke gjør omsorgen feilfri. Gorilla er ikke et idealisert svar på barnehjemmets strenge orden. Hun er en voksen med rotete vaner, lite penger og begrenset sans for praktiske hensyn. Hun kan være klønete, men hun er nærværende. Jonna får prøve, feile og stille spørsmål, og hun blir møtt som et menneske med egne tanker. Hun blir ikke bare behandlet som et barn som skal administreres.
Det kommer særlig tydelig fram når Jonna spør hvorfor hun ble valgt. Gorilla svarer ikke med en stor erklæring, men med en erkjennelse av egen tvil før hun lander på det enkle:
– Nå er det du og jeg.
Replikken formulerer forestillingens syn på familie som noe som skapes i relasjonen, ikke bare gjennom formelle kategorier eller et ryddig hjem.
Den første delen bygger forholdet deres gjennom hverdagslige episoder. Jonna lærer hvordan bruktbutikken fungerer, får nye klær og opplever restaurantbesøk. Humoren oppstår blant annet i møtet mellom Gorillaens uortodokse forretningssans og Jonnas forsøk på å få ting til å gå rundt. Det er ikke bare komikk, samarbeidet viser hvordan jenta går fra å være en som blir flyttet på, til en som selv bidrar i den lille familiens liv.
Samtidig ser Jonna forskjellen mellom sitt nye liv og tilværelsen til barna hun har forlatt. Hun spør om det er rettferdig at hun får spise på restaurant, sykle og få gorillaklemmer, mens de andre må skure gulv. Dermed blir hennes lykke aldri helt privat. Hun bærer med seg kunnskapen om at andre barn fortsatt er igjen på barnehjemmet. Her ser vi noe som er en forutsetning på alle menneskers reise gjennom tilværelsen. Nemlig empati.
Trusselen utenfra kommer fra Tord Fjordmark, en kommunal maktperson som vil kjøpe Gorillaens tomt for å bygge badeland. Han framstiller ønsket sitt som et spørsmål om framgang og sikkerhet, men forestillingen lar publikum se hvordan hensynene blandes sammen. Den som ønsker tomta, leder også inspeksjonen som skal avgjøre om Jonna får bli boende.
Etter at komiteen har bestemt at Jonna skal tilbake til barnehjemmet, får historien et mer alvorlig tyngdepunkt. Gorilla trekker seg unna, men har lagt igjen et spor som gjør at Jonna kan finne henne. Hun forteller at hun ønsket at Jonna skulle velge selv:
– Jeg ville at du skulle velge selv.
Tanken er følelsesmessig sterk. Jonna er ikke lenger bare gjenstand for voksnes avgjørelser. Hun handler, tolker tegnene og finner tilbake til den hun vil være sammen med. Men løsningen er også fortellingens vanskeligste punkt. Jonna er ni år, og hun skal ikke måtte bære ansvaret for å finne eller sikre et hjem på egen hånd.
Gorilla er en fantasifigur, men betegnelsen peker mot noe gjenkjennelig: Foreldre og omsorgspersoner som ikke passer inn i forestillingen om hvordan en familie «skal» se ut. Verdien av slike foreldre ligger ikke i at de er grenseløse eller fritatt fra krav. Den ligger i at barn kan møtes av voksne som gir dem tid, tilhørighet og plass til å være seg selv – også når familielivet ikke ligner idealbildet.
Her er «Apestjernen» best når den skiller mellom annerledeshet og omsorgssvikt. Gorillaens klær, butikk og livsstil gjør henne ikke i seg selv uskikket til å være mor. Samtidig er ikke kjærligheten alene et svar på alle bekymringer.
Forestillingens viktigste påminnelse er derfor todelt. Barn trenger å bli hørt, og omsorg må vurderes konkret , ikke etter hvor konvensjonell den ser ut. Når stykket lar disse hensynene stå side om side, får det fram mer enn en varm fortelling om en jente som finner en mamma. Det spør også hvem som får definere trygghet, og om systemet klarer å se forskjellen mellom et hjem som er uvant, og et hjem der et barn ikke blir tatt vare på.
«Apestjernen» er en forestilling med tydelig humor og et alvorlig sentrum. Den velger eventyrets løsning framfor realistisk etterspill, men Jonnas spørsmål blir hengende igjen: Hvis voksne skal avgjøre hva som er best for barn, må de først være villige til å høre hva barna selv har å si.
Fremføringen til Riksteateret er imponerende. Skuespillerne gjør en mangfoldig jobb. Musikeren er med på scenen, de er dukkeførere og flytter kulisser. Bruken av effekter, dukker og rett og slett gjøgleri. Gjør dette til en forestilling det er vel verdt og sette av to timer på. Scenografi og kostymer er fantasifullt fantastiske. Skuespillerne liker det de gjør på scenen, det vises. Her klarer man å få frem et tema som svært viktig, innenfor rammene av stor underholdning. Den handler jo om selve grunnlaget for et godt liv. Jeg sier som i stykket:
– No panic on Titanic Vi gjør akkurat som vi vil. Skipet synker mot bunn, men vi bekymrer oss ikke et sekund. Vi liker litt kalabalikk. Men vi får aldri panikk.
Om du vil forstå hva jeg mener med det. Gå å se «Apestjernen», den påstanden har jeg ingen problemer med å stå for. Jeg har nok også vært litt Gorilla pappa, å det er jeg stolt av.
Da «Apestjernen» hadde turnépremiere i Normoria i Kristiansund 14. oktober 2026, møtte publikum en familiehistorie som begynner med et brudd på alle forventninger. Ni år gamle Jonna har bodd hele livet på barnehjem og ønsker seg en mamma. Den som kommer for å hente henne, er en stor, rufsete gorilla.
Jonna har lært å frykte gorillaer. Spiser de barn? Den nye moren hennes gjør ikke akkurat mye for å avkrefte forestillingen: Hun bor på en skraphaug, driver bruktbutikk og har et hjem fullt av ting som for andre kan se ut som rot og risiko. Men bak det røffe ytre finner Jonna en omsorgsperson som deler maten sin, gir henne rom og tar henne med ut i verden.
«Apestjernen», basert på den svenske barneboken av Frida Nilsson, lar den usannsynlige familieformen utfordre publikums forestillinger om hvem som kan være forelder. Forestillingen dramatiseres av Jenny Svensson, med regi og koreografi av Jakob Höglund. På scenen står Ina Svenningdal, Marte Stolp, Karianna Sommerro, Mailin Moon Lee Øgrim, John Hagen, Nils Oortwijn og Herman Hilde Pedersen.
Det fineste ved forholdet mellom Jonna og Gorilla er at forestillingen ikke gjør omsorgen feilfri. Gorilla er ikke et idealisert svar på barnehjemmets strenge orden. Hun er en voksen med rotete vaner, lite penger og begrenset sans for praktiske hensyn. Hun kan være klønete, men hun er nærværende. Jonna får prøve, feile og stille spørsmål, og hun blir møtt som et menneske med egne tanker. Hun blir ikke bare behandlet som et barn som skal administreres.
Det kommer særlig tydelig fram når Jonna spør hvorfor hun ble valgt. Gorilla svarer ikke med en stor erklæring, men med en erkjennelse av egen tvil før hun lander på det enkle:
– Nå er det du og jeg.
Replikken formulerer forestillingens syn på familie som noe som skapes i relasjonen, ikke bare gjennom formelle kategorier eller et ryddig hjem.
Den første delen bygger forholdet deres gjennom hverdagslige episoder. Jonna lærer hvordan bruktbutikken fungerer, får nye klær og opplever restaurantbesøk. Humoren oppstår blant annet i møtet mellom Gorillaens uortodokse forretningssans og Jonnas forsøk på å få ting til å gå rundt. Det er ikke bare komikk, samarbeidet viser hvordan jenta går fra å være en som blir flyttet på, til en som selv bidrar i den lille familiens liv.
Samtidig ser Jonna forskjellen mellom sitt nye liv og tilværelsen til barna hun har forlatt. Hun spør om det er rettferdig at hun får spise på restaurant, sykle og få gorillaklemmer, mens de andre må skure gulv. Dermed blir hennes lykke aldri helt privat. Hun bærer med seg kunnskapen om at andre barn fortsatt er igjen på barnehjemmet. Her ser vi noe som er en forutsetning på alle menneskers reise gjennom tilværelsen. Nemlig empati.
Trusselen utenfra kommer fra Tord Fjordmark, en kommunal maktperson som vil kjøpe Gorillaens tomt for å bygge badeland. Han framstiller ønsket sitt som et spørsmål om framgang og sikkerhet, men forestillingen lar publikum se hvordan hensynene blandes sammen. Den som ønsker tomta, leder også inspeksjonen som skal avgjøre om Jonna får bli boende.
Etter at komiteen har bestemt at Jonna skal tilbake til barnehjemmet, får historien et mer alvorlig tyngdepunkt. Gorilla trekker seg unna, men har lagt igjen et spor som gjør at Jonna kan finne henne. Hun forteller at hun ønsket at Jonna skulle velge selv:
– Jeg ville at du skulle velge selv.
Tanken er følelsesmessig sterk. Jonna er ikke lenger bare gjenstand for voksnes avgjørelser. Hun handler, tolker tegnene og finner tilbake til den hun vil være sammen med. Men løsningen er også fortellingens vanskeligste punkt. Jonna er ni år, og hun skal ikke måtte bære ansvaret for å finne eller sikre et hjem på egen hånd.
Gorilla er en fantasifigur, men betegnelsen peker mot noe gjenkjennelig: Foreldre og omsorgspersoner som ikke passer inn i forestillingen om hvordan en familie «skal» se ut. Verdien av slike foreldre ligger ikke i at de er grenseløse eller fritatt fra krav. Den ligger i at barn kan møtes av voksne som gir dem tid, tilhørighet og plass til å være seg selv – også når familielivet ikke ligner idealbildet.
Her er «Apestjernen» best når den skiller mellom annerledeshet og omsorgssvikt. Gorillaens klær, butikk og livsstil gjør henne ikke i seg selv uskikket til å være mor. Samtidig er ikke kjærligheten alene et svar på alle bekymringer.
Forestillingens viktigste påminnelse er derfor todelt. Barn trenger å bli hørt, og omsorg må vurderes konkret , ikke etter hvor konvensjonell den ser ut. Når stykket lar disse hensynene stå side om side, får det fram mer enn en varm fortelling om en jente som finner en mamma. Det spør også hvem som får definere trygghet, og om systemet klarer å se forskjellen mellom et hjem som er uvant, og et hjem der et barn ikke blir tatt vare på.
«Apestjernen» er en forestilling med tydelig humor og et alvorlig sentrum. Den velger eventyrets løsning framfor realistisk etterspill, men Jonnas spørsmål blir hengende igjen: Hvis voksne skal avgjøre hva som er best for barn, må de først være villige til å høre hva barna selv har å si.
Fremføringen til Riksteateret er imponerende. Skuespillerne gjør en mangfoldig jobb. Musikeren er med på scenen, de er dukkeførere og flytter kulisser. Bruken av effekter, dukker og rett og slett gjøgleri. Gjør dette til en forestilling det er vel verdt og sette av to timer på. Scenografi og kostymer er fantasifullt fantastiske. Skuespillerne liker det de gjør på scenen, det vises. Her klarer man å få frem et tema som svært viktig, innenfor rammene av stor underholdning. Den handler jo om selve grunnlaget for et godt liv. Jeg sier som i stykket:
– No panic on Titanic Vi gjør akkurat som vi vil. Skipet synker mot bunn, men vi bekymrer oss ikke et sekund. Vi liker litt kalabalikk. Men vi får aldri panikk.
Om du vil forstå hva jeg mener med det. Gå å se «Apestjernen», den påstanden har jeg ingen problemer med å stå for. Jeg har nok også vært litt Gorilla pappa, å det er jeg stolt av.
Laget av ScaleFlow.
