Irlands banebrytende forsøk med grunninntekt for kunstnere kom ikke ut av intet. Det er resultatet av 40 års målrettet grasrotarbeid, forteller Michelle Carew.
Michelle Carew på NOKU Konferansen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDa Michelle Carew gjestet NOKU-konferansen i kulturhuset Normoria, var det med et klart budskap til den norske kultursektoren. Kulturell verdi er ikke et abstrakt fenomen. Det bygges gjennom tiår med vedvarende, praktisk arbeid.
Carew leder Foreningen for Kunstansvarlige i Irland og jobber til daglig som kunstansvarlig for byen Cork. Under foredraget «Å bygge kulturell verdi» demonterte hun myten om at Irlands mye omtalte ordning med grunninntekt for kunstnere er en plutselig politisk innskytelse. Det er snarere kronen på verket etter en 40 år lang strategisk satsing.
Carew innledet med å trekke linjer mellom Irland og Norge. Begge er nasjoner med rundt 5,5 millioner innbyggere, og begge kjemper mot den samme tyngdekraften: En intens oversentralisering av kulturinfrastrukturen rundt hovedstedene Dublin og Oslo.
Hvordan sikrer man kunstens verdi når markedskreftene råder? Ifølge Carew er dette en universell utfordring som krever politisk vilje og strukturell motvekt.
Irlands kulturpolitiske fundament strekker seg tilbake til den første Kunstloven i 1951, som etablerte det irske kunstrådet. De virkelige veiskillene kom imidlertid med lovendringene i 1973 og 2003. Disse reformene lovfestet innbyggernes rett til medvirkning og påla lokale myndigheter å utvikle egne kunstplaner.
Dette grepet endret alt. Kultur sluttet å være en dekorativ pynt på budsjettene; det ble en lovpålagt kjerneoppgave for offentlige tjenester.
Selve motoren i denne utviklingen har vært de lokale kunstkontorene (local arts offices), som ble opprettet i 1985. I dag har alle Irlands 31 lokale forvaltningsnivåer sitt eget kontor.
Modellen trekkes frem som en av de største suksessene i moderne irsk kulturpolitikk. Den sikrer at geografisk tilhørighet ikke dikterer innbyggernes tilgang til kunst og kultur. Carew trakk særlig frem tre bærebjelker i dette arbeidet:
At kunst har en verdi, er ikke lenger en påstand i Irland – det er en dokumentert sannhet. Carew viste til Kunstrådets ferske undersøkelse Arts Insights.
Tallene viser at 73 prosent av den irske befolkningen mener kunsten spiller en verdifull og avgjørende rolle i samfunnet. Det er denne massive folkelige oppslutningen som har gitt politikerne ryggdekning til å satse tungt.
Det er i dette lyset vi må se det irske pilotprosjektet med grunninntekt for kunstnere. Ordningen er ikke et isolert eksperiment, men det logiske neste steget for en stat som har brukt førti år på å modne offentlighetens syn på kunstnerisk arbeid.
Norge og Irland deler mer enn innbyggertall; de deler ambisjonen om et levende kulturliv i hele landet. Men der Norge ofte diskuterer kunstens økonomi i tidsavgrensede stipender, viser Irland at varig kulturell verdi krever at man tør å tenke institusjonelt, lokalt og langsiktig.
Da Michelle Carew gjestet NOKU-konferansen i kulturhuset Normoria, var det med et klart budskap til den norske kultursektoren. Kulturell verdi er ikke et abstrakt fenomen. Det bygges gjennom tiår med vedvarende, praktisk arbeid.
Carew leder Foreningen for Kunstansvarlige i Irland og jobber til daglig som kunstansvarlig for byen Cork. Under foredraget «Å bygge kulturell verdi» demonterte hun myten om at Irlands mye omtalte ordning med grunninntekt for kunstnere er en plutselig politisk innskytelse. Det er snarere kronen på verket etter en 40 år lang strategisk satsing.
Carew innledet med å trekke linjer mellom Irland og Norge. Begge er nasjoner med rundt 5,5 millioner innbyggere, og begge kjemper mot den samme tyngdekraften: En intens oversentralisering av kulturinfrastrukturen rundt hovedstedene Dublin og Oslo.
Hvordan sikrer man kunstens verdi når markedskreftene råder? Ifølge Carew er dette en universell utfordring som krever politisk vilje og strukturell motvekt.
Irlands kulturpolitiske fundament strekker seg tilbake til den første Kunstloven i 1951, som etablerte det irske kunstrådet. De virkelige veiskillene kom imidlertid med lovendringene i 1973 og 2003. Disse reformene lovfestet innbyggernes rett til medvirkning og påla lokale myndigheter å utvikle egne kunstplaner.
Dette grepet endret alt. Kultur sluttet å være en dekorativ pynt på budsjettene; det ble en lovpålagt kjerneoppgave for offentlige tjenester.
Selve motoren i denne utviklingen har vært de lokale kunstkontorene (local arts offices), som ble opprettet i 1985. I dag har alle Irlands 31 lokale forvaltningsnivåer sitt eget kontor.
Modellen trekkes frem som en av de største suksessene i moderne irsk kulturpolitikk. Den sikrer at geografisk tilhørighet ikke dikterer innbyggernes tilgang til kunst og kultur. Carew trakk særlig frem tre bærebjelker i dette arbeidet:
At kunst har en verdi, er ikke lenger en påstand i Irland – det er en dokumentert sannhet. Carew viste til Kunstrådets ferske undersøkelse Arts Insights.
Tallene viser at 73 prosent av den irske befolkningen mener kunsten spiller en verdifull og avgjørende rolle i samfunnet. Det er denne massive folkelige oppslutningen som har gitt politikerne ryggdekning til å satse tungt.
Det er i dette lyset vi må se det irske pilotprosjektet med grunninntekt for kunstnere. Ordningen er ikke et isolert eksperiment, men det logiske neste steget for en stat som har brukt førti år på å modne offentlighetens syn på kunstnerisk arbeid.
Norge og Irland deler mer enn innbyggertall; de deler ambisjonen om et levende kulturliv i hele landet. Men der Norge ofte diskuterer kunstens økonomi i tidsavgrensede stipender, viser Irland at varig kulturell verdi krever at man tør å tenke institusjonelt, lokalt og langsiktig.
Laget av ScaleFlow.
