Anmeldelse: Kulturskolens teatergruppe – «Mio, min Mio» i Normoria

Astrid Lindgrens fortelling om ensomhet, mot og kampen mellom det gode og det onde har i generasjoner funnet veien til både lesere og teaterscener. Når Kulturskolens teatergruppe denne sommeren setter opp «Mio, min Mio» i Normoria, er det med en ung ensemblebesetning som tar publikum med inn i et eventyrunivers der vennskap, frykt og håp står sentralt.

Forestillingen åpner med en enkel introduksjon der publikum ønskes velkommen inn i Lindgrens verden av karakteren Bo Vilhelm Olsson, kjent som Mio i Landet i det fjerne. Rammene i forestillingen er tydelige: Dette er et samarbeid mellom teatergruppens deltakere i alderen 10–13 år og kulturskolens eldste teaterelever, som fungerer som scenearbeidere og støttespillere gjennom forestillingen. Ambisjonen om å løfte hverandre fram blir også et gjennomgående trekk ved oppsetningen.

Det tar ikke lang tid før publikum føres bort fra Stockholm og inn i det eventyrlige Landet i det fjerne. Her møter vi Mio, gutten som må forlate en vanskelig tilværelse som en gutt på rømmen og som nå plutselig må tre inn i rollen som helt. Fortellingen drives fram av den gamle profetien om gutten av kongelig blod som skal møte den fryktede Ridder Kato.

Tro mot Lindgrens eventyr

Regissør Hedda Åkenes-Johnsen holder seg tett på fortellingen slik publikum kjenner den fra boka. Forestillingen følger Mios reise gjennom et landskap preget av både undring og fare. Underveis møter han venner, hjelpere og mennesker som lider under Ridder Katos styre.

Det er særlig relasjonen mellom Mio og hans trofaste følgesvenn Jum-Jum som gir forestillingen varme. Historien bygges opp rundt vennskapet deres, samtidig som Ridder Kato mørke rykte stadig bygger seg opp og nærmer seg som en truende kraft.

Dramaturgien er enkel og oversiktlig, noe som gjør forestillingen lett å følge også for de yngste i salen. Samtidig bevares de mørkere undertonene som gjør «Mio, min Mio» til mer enn bare et eventyr. Historien handler om barn som er fratatt friheten, om frykt og om motet som kreves for å stå opp mot undertrykkelse.

Et ensemble som bærer fortellingen fram

Når en forestilling bæres frem av unge skuespillere, handler mye om tilstedeværelse og fortellerglede. Her lykkes ensemblet godt. Vi blir sugd inn i fortellingen – og forblir der til siste slutt.

Skuespillerne går inn i universet med alvor og innlevelse. De mest sentrale scenene får tid til å puste, og publikum får anledning til å følge Mios utvikling fra usikker gutt til den som må møte Ridder Kato. Vi opplever også tydelig tvilen og usikkerheten underveis godt kommunisert igjennom stykket.

Det er også verdt å merke seg hvordan de mange mindre rollene bidrar til å bygge verdenen rundt hovedpersonen. Forestillingen er tydelig et lagarbeid.

Skuespillerprestasjonene som aldersgruppen opp til og med 13 år fremviste var imponerende. Dialogene bar tydelig preg på at dette var godt innøvd og med en god formidling som bar historien frem. Det må nevnes at dette var den tredje forestillingen som gikk på søndag. Dialogene ble, så vidt anmelderen var oppmerksom på, fremført uten å glemme en eneste replikk eller behov for noen annen bistand fra suffløren enn å kaste inn flasken med ånden inn på scenen når tiden var inne.

Lyd og musikk skaper stemning

Lyd- og musikkarbeidet er blant forestillingens viktigste virkemidler. Historien beveger seg mellom lys og mørke, trygghet og fare. De musikalske overgangene bidrar til å understreke disse skiftene.

Når handlingen beveger seg inn i Ridder Katos rike, skaper lydlandskapet en nødvendig uro. I de roligere partiene får musikken i stedet fram følelsen av eventyr og lengsel. For en forestilling som i stor grad bygger på fantasi og fortelling, blir dette avgjørende. Publikum må tro på verdenen som skapes på scenen, og her spiller lydsiden en sentral rolle.

Kulissene, som består av en rekke plastkasser malt på alle fire sider, brukes flittig og i samarbeid med lysarbeidet. Når det er tid for et sceneskifte, går scenen i svart og kassene flytts eller orienteres med en annen side frem. I Stockholm - scenen er grå hus med vinduer, bakgrunnen i kongens rosehage i Landet i det fjerne er dekket av roser, og ridder Kato's borg er beksvart. Dette er funksjonelt og fungerer godt gjennom forestillingen som kulisser og som rekvisitter for noe av handlingen.

Kampen mot Ridder Kato

Høydepunktet kommer naturlig nok i møtet med Ridder Kato. Gjennom hele forestillingen bygges forventningen opp til denne konfrontasjonen.

Fortellingen om sverdet som kan hogge stein, Ridder Katos steinhjerte og barna som er blitt forhekset, gir forestillingen dens dramatiske drivkraft. Når Mio til slutt må møte ondskapen, framstår det som den naturlige kulminasjonen på reisen.

Scenene i og rundt Ridder Katos borg er blant oppsetningens sterkeste. Her får forestillingen en mørkere tone som gir alvor og kontrast til de lysere og lettere partiene tidligere i stykket.

En familieforestilling med tydelig budskap

Det mest vellykkede ved oppsetningen er at den aldri mister kontakten med kjernen i Lindgrens fortelling. Historien handler ikke først og fremst om kampen mot et monster, men om motet til å gjøre det som er riktig selv når man er redd. Dette blir formidlet på en fin måte i denne forestillingen.

Forestillingen minner publikum om hvorfor «Mio, min Mio» fortsatt fortjener en plass på norske scener. Den kombinerer eventyr, spenning og varme på en måte som gjør at både barn og voksne finner noe å engasjere seg i. Det er en forestilling som passer både voksne og barn.

Kulturskolens oppsetning er først og fremst en familieforestilling som ønsker å fortelle en historie. Det gjør den med respekt for originalmaterialet og med et ungt ensemble som lykkes godt med å føre publikum inn i Astrid Lindgrens univers.

«Mio, min Mio» fortjener en varm applaus og en sterk anbefaling. Her ble vi underholdt.

‍