Det skal ikke mange taktene til før et lokale fylles av forventning. Da FunkUps fra Volda gikk på scenen, var retningen klar: funky jazz med røtter i 1970-tallet, fremført med overskudd, varme og en god porsjon humor.
FunkUps. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLokalet var smekkfullt, og allerede fra første anslag etablerte bandet kontakten med publikum. «Samba Loco» av Frode Thingnæs satte tonen for kvelden. Det var rytmisk, lekent og med et band som tydelig kjenner både hverandre og materialet godt. FunkUps spiller tett og samspilt, men uten at det blir stivt. Her er det plass til både rutine, driv og musikalsk lekenhet.
Gitarist og konferansier Svein Olav Kruse forklarte at repertoaret i hovedsak er hentet fra «en svunnen tid», nærmere bestemt 1970-tallet. Bandet har dessuten en forkjærlighet for musikk skrevet av opphavspersoner som enten har gått bort eller er sterkt pleietrengende. Med et glimt i øyet beskrev Kruse dette som en form for musikalsk bevaringsarbeid.
Det er en treffende beskrivelse. FunkUps gjør ikke låtene til museumsgjenstander. De lar dem leve videre.
Kveldens repertoar beveget seg gjennom et musikalsk landskap der funk, jazz, pop og soul møttes. Kruse brukte flere av låttitlene som utgangspunkt for små fortellinger og digresjoner. .
Matreferansene fortsatte med «The Chicken», en låt som bølget behagelig gjennom lokalet. Det er musikk som inviterer kroppen til å delta, om så bare gjennom en lett bevegelse i hodet. Jeg velger å kalle det jazzknekk. Den karakteristiske, rytmiske nikkingen som oppstår når groovy jazz treffer riktig.
FunkUps fremkalte mye jazzknekk denne kvelden.
Også de roligere partiene fungerte godt. «Graceful» fikk en egen klang i bryggelokalet. Den hadde noe av en solgangsbris over seg, kanskje litt mer sommerlig enn høstværet utenfor, men desto mer velkommen. Bandet viste her at de behersker mer enn det energiske og dansbare. De kan også holde igjen, skape rom og la melodiene få puste.
I andre sett kom vokalen frem. Keyboardist Øyvind Lied og trommeslager Stein Lied delte på vokaloppgavene, eller «lead», som Kruse formulerte det med et smil, med ordspill på etternavnet til vokalistene. «Signed, Sealed, Delivered» og «Isn't She Lovely» plasserte konserten midt i Stevie Wonders musikalske univers, med friske harmonier og godt driv.
Besetningen besto ellers av Ulf Kristiansen på saksofon, Svein Hunnes på bass og Ivar Kvangardsnes på trompet. Sammen med Kruse, Lied og Lied skapte de et uttrykk som var både velklingende og uanstrengt. Det er tydelig at dette er musikere som trives sammen.
Kruse benyttet også anledningene mellom låtene til å trekke linjer mellom Volda og Kristiansund. Begge steder har sterke musikkmiljøer, mente han, og begge kan være farlige på sitt vis: Man kan bli bitt av musikkbasillen og aldri helt slippe unna igjen. Publikum i Kristiansund trengte neppe mye overtalelse på det punktet.
Det ble også tid til en historie om en avlyst spillejobb på Smøla. Bandets begeistring for turen hadde først og fremst sammenheng med gratis ferge. Da fergen ikke lenger var gratis, forsvant også det økonomiske grunnlaget for konserten. Historien sier noe om de praktiske realitetene som følger med et liv som distriktsmusiker, og om Kruses evne til å gjøre logistikk til scenemateriale.
Publikum ble til og med invitert ut på dansegulvet. Det første paret som våget seg frem, skulle belønnes med hver sin pils, eller kaffe for dem som holdt seg unna alkohol. Det var et enkelt, men effektivt insentiv. Om ikke hele salen reiste seg, var det i alle fall tydelig at stemningen var god.
Mot slutten kom «Soul Shadows» av The Crusaders og «Short People», før Chick Coreas «Spain» satte punktum. Det var en verdig avslutning: en låt som fortsatt låter frisk, krevende og levende, og som ga bandet anledning til å vise både presisjon og overskudd.
Kruse holdt naturligvis også løftet om å avsløre den mystiske kunnskapen vokalisten Stein skal ha hatt med seg fra Egersund til Volda som seksåring. Svaret var, kunnskap om tungekyssing. Historien ble levert med den nødvendige blandingen av alvor og absurditet. Det var bare tull, forsikret Kruse, men akkurat denne historien var visstnok helt sann.
FunkUps leverte en konsert med solide arrangementer, godt samspill og en tallsmann som forsto verdien av å gi musikken selskap av gode historier. Syttitallsarven er i trygge hender i Volda. Og på brygga i Kristiansund fikk den både svinge, smile og fremkalle en hel del jazzknekk.
Lokalet var smekkfullt, og allerede fra første anslag etablerte bandet kontakten med publikum. «Samba Loco» av Frode Thingnæs satte tonen for kvelden. Det var rytmisk, lekent og med et band som tydelig kjenner både hverandre og materialet godt. FunkUps spiller tett og samspilt, men uten at det blir stivt. Her er det plass til både rutine, driv og musikalsk lekenhet.
Gitarist og konferansier Svein Olav Kruse forklarte at repertoaret i hovedsak er hentet fra «en svunnen tid», nærmere bestemt 1970-tallet. Bandet har dessuten en forkjærlighet for musikk skrevet av opphavspersoner som enten har gått bort eller er sterkt pleietrengende. Med et glimt i øyet beskrev Kruse dette som en form for musikalsk bevaringsarbeid.
Det er en treffende beskrivelse. FunkUps gjør ikke låtene til museumsgjenstander. De lar dem leve videre.
Kveldens repertoar beveget seg gjennom et musikalsk landskap der funk, jazz, pop og soul møttes. Kruse brukte flere av låttitlene som utgangspunkt for små fortellinger og digresjoner. .
Matreferansene fortsatte med «The Chicken», en låt som bølget behagelig gjennom lokalet. Det er musikk som inviterer kroppen til å delta, om så bare gjennom en lett bevegelse i hodet. Jeg velger å kalle det jazzknekk. Den karakteristiske, rytmiske nikkingen som oppstår når groovy jazz treffer riktig.
FunkUps fremkalte mye jazzknekk denne kvelden.
Også de roligere partiene fungerte godt. «Graceful» fikk en egen klang i bryggelokalet. Den hadde noe av en solgangsbris over seg, kanskje litt mer sommerlig enn høstværet utenfor, men desto mer velkommen. Bandet viste her at de behersker mer enn det energiske og dansbare. De kan også holde igjen, skape rom og la melodiene få puste.
I andre sett kom vokalen frem. Keyboardist Øyvind Lied og trommeslager Stein Lied delte på vokaloppgavene, eller «lead», som Kruse formulerte det med et smil, med ordspill på etternavnet til vokalistene. «Signed, Sealed, Delivered» og «Isn't She Lovely» plasserte konserten midt i Stevie Wonders musikalske univers, med friske harmonier og godt driv.
Besetningen besto ellers av Ulf Kristiansen på saksofon, Svein Hunnes på bass og Ivar Kvangardsnes på trompet. Sammen med Kruse, Lied og Lied skapte de et uttrykk som var både velklingende og uanstrengt. Det er tydelig at dette er musikere som trives sammen.
Kruse benyttet også anledningene mellom låtene til å trekke linjer mellom Volda og Kristiansund. Begge steder har sterke musikkmiljøer, mente han, og begge kan være farlige på sitt vis: Man kan bli bitt av musikkbasillen og aldri helt slippe unna igjen. Publikum i Kristiansund trengte neppe mye overtalelse på det punktet.
Det ble også tid til en historie om en avlyst spillejobb på Smøla. Bandets begeistring for turen hadde først og fremst sammenheng med gratis ferge. Da fergen ikke lenger var gratis, forsvant også det økonomiske grunnlaget for konserten. Historien sier noe om de praktiske realitetene som følger med et liv som distriktsmusiker, og om Kruses evne til å gjøre logistikk til scenemateriale.
Publikum ble til og med invitert ut på dansegulvet. Det første paret som våget seg frem, skulle belønnes med hver sin pils, eller kaffe for dem som holdt seg unna alkohol. Det var et enkelt, men effektivt insentiv. Om ikke hele salen reiste seg, var det i alle fall tydelig at stemningen var god.
Mot slutten kom «Soul Shadows» av The Crusaders og «Short People», før Chick Coreas «Spain» satte punktum. Det var en verdig avslutning: en låt som fortsatt låter frisk, krevende og levende, og som ga bandet anledning til å vise både presisjon og overskudd.
Kruse holdt naturligvis også løftet om å avsløre den mystiske kunnskapen vokalisten Stein skal ha hatt med seg fra Egersund til Volda som seksåring. Svaret var, kunnskap om tungekyssing. Historien ble levert med den nødvendige blandingen av alvor og absurditet. Det var bare tull, forsikret Kruse, men akkurat denne historien var visstnok helt sann.
FunkUps leverte en konsert med solide arrangementer, godt samspill og en tallsmann som forsto verdien av å gi musikken selskap av gode historier. Syttitallsarven er i trygge hender i Volda. Og på brygga i Kristiansund fikk den både svinge, smile og fremkalle en hel del jazzknekk.
Laget av ScaleFlow.
