Nå studerer Martine biopati og bygger opp Faktisk Helse, en virksomhet med forebygging og individuell oppfølging som utgangspunkt. Hun vil hjelpe folk med å bli bedre kjent med egne behov og reaksjoner – og ikke bare møte helseplager når de har blitt vanskelige å håndtere.

– Jeg har lyst til å hjelpe folk til å bli smart på seg selv, sier Martine.

Hun beskriver et helsevesen som ofte må prioritere det akutte. Når konsultasjonene er korte og pasienthistoriene sammensatte, blir det ofte krevende å se hele bildet. Haldorsen mener ikke at leger og spesialister mangler kompetanse, men at systemet gir dem begrenset tid til å forstå hva pasienten står i.

Hun bruker en brann metafor for å forklare hva hun ønsker å bidra med:

– Legen, psykologen og osteopaten er veldig gode når brannen har oppstått. Jeg har lyst til å hjelpe folk med brannvern.

Et forebyggende blikk på helse

For Martine handler forebygging blant annet om å etablere rutiner, følge med på endringer og undersøke hvilke forhold i livet som kan spille inn. Hun trekker fram søvn, stress, kosthold, aktivitet og relasjoner – ikke som én oppskrift som passer alle, men som områder den enkelte kan bli mer oppmerksom på.

Hun er opptatt av at folk skal kunne prøve ut små endringer og vurdere hvordan de virker for dem. Et eksempel hun bruker, er å undersøke om et annet måltidsmønster gir jevnere energi eller mindre sult. Slik egenobservasjon krever imidlertid tid og overskudd, og nettopp det mener hun mange mangler i en hverdag med høye krav og mye stimulering.

– Man skal være kjempegod kokk, flink på jobb, god mor og god partner, og flink til å trene og ha sosiale ting utenom alt det der. Men det går jo ikke an å bære alle de flinke hattene samtidig, sier hun.

Martine ønsker ikke å love en enkel løsning. Hun vil heller hjelpe folk med å legge merke til egne signaler og se om de kan gjøre justeringer før plagene vokser seg større. Samtidig understreker hun i samtalen at helse er individuelt: Det som fungerer for én, fungerer ikke nødvendigvis for en annen.

Kultur er en del av omsorgen

Samtalen dreier flere ganger tilbake til kulturens betydning for helse. For Martine er kultur ikke et tillegg til livet, men en måte mennesker skaper mening, tilhørighet og uttrykk på.

– Kultur er helse, og helse er kultur, sier hun.

Hun trekker på erfaringene fra sykepleierarbeidet. I møte med palliative pasienter har hun fått høre fortellinger om livshendelser som aldri før er blitt delt. Noen av dem har vært korte, men likevel satt dype spor hos henne. I slike møter, sier hun, blir betydningen av nærvær tydelig.

– De mellommenneskelige øyeblikkene er der man oppnår størst helsegevinst. I krisen, i uhelsen, i kaoset, i uorden og i gleden, det mellommenneskelige er det viktigste vi har.

Hun mener at når møteplasser og kulturtilbud forsvinner, kan det få følger langt utover savnet etter aktiviteter. Som eksempel viser hun til perioden med koronarestriksjoner, da kulturtilbud og sosial kontakt ble redusert. Haldorsen peker på at ensomhet og manglende oppfølging også kan påvirke helt grunnleggende behov: Noen trenger at andre minner dem på å drikke vann eller hjelper dem med å komme i gang med hverdagslige gjøremål.

Et møte med en eldre kvinne har blitt stående for henne. Kvinnen drakk lite fordi hun gruet seg til å gå på toalettet, og fordi lekkasjer opplevdes som skamfulle. Haldorsen forteller at hun forsøkte å møte henne med åpenhet og humor og gjøre det lettere for henne å godta kroppens forandringer.

Poenget var ikke bare å få kvinnen til å drikke mer, men å forstå hvorfor hun lot være. I hennes blikk er dette et eksempel på hvordan praktisk helsearbeid også handler om verdighet, livshistorie og måten man snakker sammen på.

Hekling som inngang til kontakt

En annen erfaring handler om en person med demens som hadde mistet mye av evnen til å uttrykke seg. Martine visste at kvinnen hadde vært glad i håndarbeid, og ba henne vise hvordan hun heklet.

Først var arbeidet famlende. Etter hvert tok kvinnen over, og heklingen ble stadig jevnere. Samtidig, forteller Haldorsen, begynte pasienten å uttrykke tydeligere hva hun likte og foretrakk. Hun fikk også til å spise mer selvstendig.

– Det var hennes kultur og identitet, sier Haldorsen om håndarbeidet.

Historien viser hva hun mener med at kultur kan være en konkret del av omsorgen. Aktiviteten var ikke bare tidsfordriv. Den ga kvinnen en kjent oppgave, en rolle og en måte å kommunisere på da samtalen alene ikke strakk til.

Hun er opptatt av at helsepersonell ikke må avskrive mennesker fordi de har en diagnose eller kommuniserer annerledes. Noen ganger kan det rette tilbudet være en aktivitet personen kjenner fra før. Andre ganger kan det viktigste være å møte vedkommende uten hastverk.

– Det viktigste for å kunne hjelpe noen er hvordan man møter dem, sier hun.

Hun beskriver hvordan en ærlig, men respektfull tilnærming kan gjøre det lettere for en pasient å ta imot hjelp. Dersom noen synes det er flaut å trenge bistand med personlig stell, kan det være mer verdig å snakke direkte om det enn å late som ingenting. Samtidig må man forstå hvem personen er, og hva som er viktig for vedkommende.

For Martine er dette ikke en teknikk som kan brukes likt overalt. Det krever at hjelperen følger med på responsen og tilpasser seg. Tillit bygges i møtet mellom mennesker, ikke bare gjennom tiltakene som står på en plan.

Stress, grenser og hverdagsvaner

Et gjennomgående tema i samtalen er stress. Haldorsen mener at mange lever med for høye krav og for lite rom til hvile. Hun trekker fram mobilbruk sent på kvelden, dårlig samvittighet for ikke å ha sovet nok og presset om å mestre mange roller samtidig.

Hun er opptatt av at det å sette grenser kan være en del av helsefremmende arbeid.

– Det handler om å lære seg å si nei med god samvittighet, sier hun.

Det å ta en pause trenger ikke være et stort prosjekt. I samtalen nevnes alt fra å sette seg med en kopp te til å sitte stille en stund. Haldorsen mener at mange har nytte av å bli mer bevisste på når de presser seg selv videre, og på hvilke forventninger de forsøker å leve opp til.

Hun trekker også fram søvn, bevegelse og væskeinntak som områder det kan være mulig å begynne med. På nettsiden sin har hun publisert en tekst om det hun omtaler som et enkelt første steg mot bedre helse: å drikke mer vann. Hun framstiller det som et lavterskelgrep, ikke som en løsning på alle helseplager.

I samtalen snakker hun også om legemidler og bivirkninger. Med utgangspunkt i erfaringene sine fra helsevesenet er hun opptatt av at medisiner kan være nødvendige, men at bruken bør ses i sammenheng med pasientens situasjon. Hun beskriver en tendens til å dempe plagsomme symptomer uten alltid å undersøke hva som ligger bak dem.

Samtidig er Martines refleksjoner om medisiner en del av hennes eget perspektiv på forebygging, ikke en oppfordring til å avslutte behandling. Hun vil rette oppmerksomheten mot at helsearbeid også kan innebære samtaler om vaner, søvn, belastninger og støtte rundt pasienten.

Helsevesenet sett fra gulvet

Haldorsen har selv kjent avstanden mellom beslutninger og praksis. Hun beskriver hvordan ansatte på gulvet kan oppleve at endringer blir bestemt uten at deres erfaringer blir tatt tilstrekkelig med i vurderingen.

Hun mener forebygging også må forstås i et større samfunnsperspektiv. Helse skapes ikke bare gjennom konsultasjoner, men også gjennom arbeidsvilkår, tilrettelagte møteplasser, aktivitet og muligheten til å være del av et fellesskap. Når eldre eller syke blir avhengige av hjelp for å komme seg ut, får bemanning og utforming av omgivelsene direkte betydning for livene deres.

Dette er en av grunnene til at hun ønsker å tenke bredere enn en tradisjonell konsultasjon. Martine ser for seg samarbeid mellom ulike fagpersoner, seminarer og gruppeaktiviteter, slik at mennesker kan få støtte på flere områder samtidig.

Faktisk Helse i Kristiansund

Martine har sagt opp sykepleierstillingen og arbeider videre med oppstarten av Faktisk Helse. Hun tar fortsatt vakter som tilkallingsvikar, men bruker mye av tiden på å utvikle tilbudet og finne ut hva folk faktisk trenger hjelp til.

I en kommende kampanje vil hun tilby gratis oppfølging til 15 klienter. Deltakerne skal også bidra med tilbakemeldinger gjennom en spørreundersøkelse. Hensikten, sier hun, er å forme tjenesten ut fra reelle behov, ikke bare egne antakelser.

På sikt har hun en større visjon for Kristiansund: et sted med studio for gruppe- og enkelttimer, workshops og mulighet for overnatting, i tillegg til tilbud rettet mot bedrifter. Hun omtaler dette som en langsiktig tanke, ikke noe hun kan etablere alene eller på kort tid.

Det viktigste for henne er å bygge et tilbud som kan utfylle den eksisterende helsehjelpen, med vekt på oppfølging, forebygging og sammenhenger i hverdagen. Hun beskriver ikke målet som et nytt sykehus, men som en måte å gjøre det lettere for mennesker å oppdage hva de selv kan påvirke, og når de bør søke hjelp.

Martine vender stadig tilbake til at helse ikke kan skilles fra hvordan vi lever sammen. En samtale, en aktivitet, et kjent håndarbeid eller en trygg møteplass kan gi mennesker noe som ikke lar seg måle i en kort konsultasjon alene.

For henne er kultur derfor ikke pynt rundt helsearbeidet. Den kan være en del av selve arbeidet: en kilde til identitet, bevegelse, tilhørighet og mening. God helse er ikke bare fravær av sykdom. Den formes også av muligheten til å delta i livet, og i kulturen.

‍