Fortellingen om Fredrik Bruseth – Nordmøringen som fant Amerikas rikeste gullåre
Svein Sæter forteller i den kommende boken sin om Fredrik Bruseth – Nordmøringen som fant Amerikas rikeste gullåre. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNår historien om det nordamerikanske gullrushet fortelles, handler det ofte om mytiske, nesten legendariske skikkelser som Jack London, en uendelig villmark, ulykker og ufattelige rikdommer som forsvant like raskt som de dukket opp. Mindre kjent er den norske innsatsen fra nordmenn som dro over. Fredrik Bruseth (1869-1946) er nesten glemt, mannen som ifølge forfatter Svein Sæter gjorde det rikeste gullfunnet i Amerika.
Sæter besøkte Nordmøre Historielag første desember for å fortelle om arbeidet sitt med boka «Gullet på tundraen». Den utgis etter sommeren 2026. Han beskriver Bruseth som en uvanlig målrettet mann. Han var fra Stangvika på Nordmøre, sønn av den respekterte kirkesangeren Kristen Bruseth. Familien var hardt presset økonomisk. Ifølge Sæter var det nettopp dette som drev Fredrik vestover.
– «Han var ein svært arbeidsom kar, og han arbeidde seg nesten ihel,» sier Sæter om ham.
Bruseth reiste inn i det som på slutten av 1800-tallet var kjent som Det nordvestlige territoriet, et område uten byer, veier eller egentlig noen form for statlig infrastruktur. Der, tusen kilometer fra kysten, skulle skjebnen ta form.
Gullrushet i Klondike brøt løs i 1896. Det meste startet i små sideelver som Bonanza Creek og Eldorado Creek. Indianere i området brukte ikke gull til verktøy og så liten verdi i det. for dem var funnene mest dekorative pyntegjenstander. For europeerne og amerikanerne var det derimot starten på en av historiens mest intense migrasjoner.
Omkring 200.000 personer forsøkte å ta seg inn til Klondike. Ifølge Sæter kom bare omtrent bare halvparten, 100.000, frem. For eksempel sies det at halve brannkorpset i San Francisco og halve politistyrken i Seattle skal ha sagt opp stillingene sine for å prøve lykken og bli gullgravere.
Fredrik Bruseth var blant de første som nådde frem. Det skulle vise seg å bli avgjørende. Han kom tidsnok til å sikre seg et av de første skjerpene, claim nummer 11, ved Eldorado Creek. Det skulle bli starten på noe langt større.
Bruseth investerte senere også i felt ved Bonanza Creek, og det var her gullet rant ut av jorda, bokstavelig talt. Området regnes historisk som det rikeste i hele den nordamerikanske gullhistorien.
I 1898 kom Bruseth til San Francisco for å gjøre opp for seg. Da leverte han sitt samlede funn:
– «118,6 kilo gull – og litt sølv attåt,» forteller Sæter.
For denne mengden fikk han utbetalt 52 000 dollar, en ufattelig sum i 1898. I dagens verdi tilsvarer det over 150 millioner kroner. Avisene på Vestkysten kastet seg over historien. Gullet ble båret inn av væpnede vakter. Folk sto tett i havna, og fra båtene ropte de: «Gold! Gold! Gold!»
Men for familien hjemme på Nordmøre hadde alt vært stille. I over ett år hadde de ikke hørt et ord fra ham. Da brevet endelig kom, skrev Fredrik til faren:
– «I Dawson er det ein tredjedel gullgravarar, ein tredjedel kjeltringar og ein tredjedel prostituerte.»
Bruseth selv skulle tilhøre den første tredjedelen.
Gullgraving foregikk helst om vinteren. Da var bakken frossen og det var mulig å grave tunneler uten at de fyltes av vann. Bruseth og de andre arbeidet under ekstreme forhold. Det var et kullsvart mørke, kulde inn til beinet og en stor fare for å bli begravet i et ras. Metoden var enkel, men brutal: hogge seg ned i permafrosten, ta ut pay dirt, og vente til sommeren for å vaske ut gullet.
– «Han arbeidde seg nesten i hel,» sier Sæter. Arbeidsmoralen hans var noe alle la merke til.
Det oppsto også nære bånd mellom mange av nordmennene som var i området. En gruppe ble kjent under navnet «Syvstjernen», og de holdt sammen gjennom tykt og tynt.
I 1900 møtte Bruseth en annen mann fra hjemtraktene, Anders Sæther fra Øksendalen. Dette var bestefaren til Svein Sæter. Sæther fraktet post for U.S. Mail og posten ble en slags livline for ensomme gullgravere. Sammen reiste de senere hele veien fra Alaska over Behringstredet til Sibir i Tsarens Russland etter rykter om nye gullfunn der.
– «Det einaste eg fann der,» sa Sæther selv senere, «var fulle russarar.»
Nordmøringene var villige til å gå langt for å finne gull-lykken etter å ha hørt om de store funnene som de første graverne fant.
Midt i dette maskuline og røffe miljøet dukket også sterke kvinner opp. En av dem var Ingrid Sjølseth, som forlot husmannsplassen hun kom fra på Nordmøre. Hun ble med til gullgraverbyen sammen med venninen Ida. De reagerte kraftig på de sosiale forholdene de så. Motivasjonen hennes for å dra til Klondike var religiøs og humanitær, etter å ha hørt om matmangelen og epidemiene som hadde rammet Klondike hardt.
– «Ho syntest forholda var så dårlege at ho bygde hotell saman med mannen sin, Henry Kolloen,» forklarer Sæter.
Hotellet ble bygd et par mil fra Dawson City, ved Gold Run Creek, og het «Jo Jo Hotel». Det ble en suksess. Over hundre år senere ble livet hennes skildret i musikalen «Stjernestøv», der rollen ble spilt av Sigrid Vetleseter Bøe. Historien om Sjølseth forteller om at gullrushet også hadde et hverdagsliv og et kulturliv, selv om det kom i en ru og røff form.
Men historien om Gullkongen ender ikke i et gyllent skjær. Fredrik Bruseth kom hjem, kjøpte eiendom, og etablerte seg som en velstående mann. Han giftet seg med Bergljot Fostervold fra Kristiansund og ble en betydelig samfunnsaktør i hjembygda. Så langt var alt vel. Han kunne sitte i kommunestyremøter og høre på at det var for lite penger til å realisere et prosjekt eller to. Deretter kom sjekkboka opp, og han bladde til slutt opp penger for å finansiere dem.
Så tok livet en mørkere vending.
I mellomkrigstiden havnet Bruseth på feil side av historien. Han støttet Vidkun Quisling og ble etter krigen dømt til å betale en betydelig bot. Sæter sier det uten dramatikk, men med tyngde:
– «Han støtta feil side i krigen – og måtte betale for det.»
Dette doble bildet av Bruseth gjør fortellingen både større og mer menneskelig: Bruseth var mannen som fant det rikeste gullet, men som senere gjorde det mest fatale moralske feilvalget.
Forfatter Svein Sæter reiste til Alaska for å samle stoff til boka Gullet på tundraen. For ham handler det også om å forstå hva som driver mennesker inn i slike grenseland – både geografisk og psykologisk.
Bruseths historie er ikke en glansbilde-historie, men et realistisks tykke norsk kultur- og utvandringshistorie med både gode og mørke sider som har ligget nesten bortgjemt.
Han var en arbeider av sjeldent slag, en lykkejeger, en eventyrer– og til slutt en mann som bar et ansvar han ikke helt klarte å stå i. Men uansett er han et av de mest fascinerende navnene i den norske gullhistorien.
Og i den arktiske jorda ligger fremdeles navnet Fredrik Bruseth meislet inn, både på claim-stolper i Eldorado og på papirer fra Bonanza.
Det er laget en film om Fredrik Bruseth ifølge Wikipedia, «The Goldking».
Mens historien om Fredrik Bruseth er dramatisk på sin egen måte, viser nyere litteratur og lokalhistorisk arbeid at han langt fra var alene.
Følg med i neste historiske artikkel om de andre som dro til Amerika og hvorfor nordmenn dro på en så vanskelig og farefull ferd.
Når historien om det nordamerikanske gullrushet fortelles, handler det ofte om mytiske, nesten legendariske skikkelser som Jack London, en uendelig villmark, ulykker og ufattelige rikdommer som forsvant like raskt som de dukket opp. Mindre kjent er den norske innsatsen fra nordmenn som dro over. Fredrik Bruseth (1869-1946) er nesten glemt, mannen som ifølge forfatter Svein Sæter gjorde det rikeste gullfunnet i Amerika.
Sæter besøkte Nordmøre Historielag første desember for å fortelle om arbeidet sitt med boka «Gullet på tundraen». Den utgis etter sommeren 2026. Han beskriver Bruseth som en uvanlig målrettet mann. Han var fra Stangvika på Nordmøre, sønn av den respekterte kirkesangeren Kristen Bruseth. Familien var hardt presset økonomisk. Ifølge Sæter var det nettopp dette som drev Fredrik vestover.
– «Han var ein svært arbeidsom kar, og han arbeidde seg nesten ihel,» sier Sæter om ham.
Bruseth reiste inn i det som på slutten av 1800-tallet var kjent som Det nordvestlige territoriet, et område uten byer, veier eller egentlig noen form for statlig infrastruktur. Der, tusen kilometer fra kysten, skulle skjebnen ta form.
Gullrushet i Klondike brøt løs i 1896. Det meste startet i små sideelver som Bonanza Creek og Eldorado Creek. Indianere i området brukte ikke gull til verktøy og så liten verdi i det. for dem var funnene mest dekorative pyntegjenstander. For europeerne og amerikanerne var det derimot starten på en av historiens mest intense migrasjoner.
Omkring 200.000 personer forsøkte å ta seg inn til Klondike. Ifølge Sæter kom bare omtrent bare halvparten, 100.000, frem. For eksempel sies det at halve brannkorpset i San Francisco og halve politistyrken i Seattle skal ha sagt opp stillingene sine for å prøve lykken og bli gullgravere.
Fredrik Bruseth var blant de første som nådde frem. Det skulle vise seg å bli avgjørende. Han kom tidsnok til å sikre seg et av de første skjerpene, claim nummer 11, ved Eldorado Creek. Det skulle bli starten på noe langt større.
Bruseth investerte senere også i felt ved Bonanza Creek, og det var her gullet rant ut av jorda, bokstavelig talt. Området regnes historisk som det rikeste i hele den nordamerikanske gullhistorien.
I 1898 kom Bruseth til San Francisco for å gjøre opp for seg. Da leverte han sitt samlede funn:
– «118,6 kilo gull – og litt sølv attåt,» forteller Sæter.
For denne mengden fikk han utbetalt 52 000 dollar, en ufattelig sum i 1898. I dagens verdi tilsvarer det over 150 millioner kroner. Avisene på Vestkysten kastet seg over historien. Gullet ble båret inn av væpnede vakter. Folk sto tett i havna, og fra båtene ropte de: «Gold! Gold! Gold!»
Men for familien hjemme på Nordmøre hadde alt vært stille. I over ett år hadde de ikke hørt et ord fra ham. Da brevet endelig kom, skrev Fredrik til faren:
– «I Dawson er det ein tredjedel gullgravarar, ein tredjedel kjeltringar og ein tredjedel prostituerte.»
Bruseth selv skulle tilhøre den første tredjedelen.
Gullgraving foregikk helst om vinteren. Da var bakken frossen og det var mulig å grave tunneler uten at de fyltes av vann. Bruseth og de andre arbeidet under ekstreme forhold. Det var et kullsvart mørke, kulde inn til beinet og en stor fare for å bli begravet i et ras. Metoden var enkel, men brutal: hogge seg ned i permafrosten, ta ut pay dirt, og vente til sommeren for å vaske ut gullet.
– «Han arbeidde seg nesten i hel,» sier Sæter. Arbeidsmoralen hans var noe alle la merke til.
Det oppsto også nære bånd mellom mange av nordmennene som var i området. En gruppe ble kjent under navnet «Syvstjernen», og de holdt sammen gjennom tykt og tynt.
I 1900 møtte Bruseth en annen mann fra hjemtraktene, Anders Sæther fra Øksendalen. Dette var bestefaren til Svein Sæter. Sæther fraktet post for U.S. Mail og posten ble en slags livline for ensomme gullgravere. Sammen reiste de senere hele veien fra Alaska over Behringstredet til Sibir i Tsarens Russland etter rykter om nye gullfunn der.
– «Det einaste eg fann der,» sa Sæther selv senere, «var fulle russarar.»
Nordmøringene var villige til å gå langt for å finne gull-lykken etter å ha hørt om de store funnene som de første graverne fant.
Midt i dette maskuline og røffe miljøet dukket også sterke kvinner opp. En av dem var Ingrid Sjølseth, som forlot husmannsplassen hun kom fra på Nordmøre. Hun ble med til gullgraverbyen sammen med venninen Ida. De reagerte kraftig på de sosiale forholdene de så. Motivasjonen hennes for å dra til Klondike var religiøs og humanitær, etter å ha hørt om matmangelen og epidemiene som hadde rammet Klondike hardt.
– «Ho syntest forholda var så dårlege at ho bygde hotell saman med mannen sin, Henry Kolloen,» forklarer Sæter.
Hotellet ble bygd et par mil fra Dawson City, ved Gold Run Creek, og het «Jo Jo Hotel». Det ble en suksess. Over hundre år senere ble livet hennes skildret i musikalen «Stjernestøv», der rollen ble spilt av Sigrid Vetleseter Bøe. Historien om Sjølseth forteller om at gullrushet også hadde et hverdagsliv og et kulturliv, selv om det kom i en ru og røff form.
Men historien om Gullkongen ender ikke i et gyllent skjær. Fredrik Bruseth kom hjem, kjøpte eiendom, og etablerte seg som en velstående mann. Han giftet seg med Bergljot Fostervold fra Kristiansund og ble en betydelig samfunnsaktør i hjembygda. Så langt var alt vel. Han kunne sitte i kommunestyremøter og høre på at det var for lite penger til å realisere et prosjekt eller to. Deretter kom sjekkboka opp, og han bladde til slutt opp penger for å finansiere dem.
Så tok livet en mørkere vending.
I mellomkrigstiden havnet Bruseth på feil side av historien. Han støttet Vidkun Quisling og ble etter krigen dømt til å betale en betydelig bot. Sæter sier det uten dramatikk, men med tyngde:
– «Han støtta feil side i krigen – og måtte betale for det.»
Dette doble bildet av Bruseth gjør fortellingen både større og mer menneskelig: Bruseth var mannen som fant det rikeste gullet, men som senere gjorde det mest fatale moralske feilvalget.
Forfatter Svein Sæter reiste til Alaska for å samle stoff til boka Gullet på tundraen. For ham handler det også om å forstå hva som driver mennesker inn i slike grenseland – både geografisk og psykologisk.
Bruseths historie er ikke en glansbilde-historie, men et realistisks tykke norsk kultur- og utvandringshistorie med både gode og mørke sider som har ligget nesten bortgjemt.
Han var en arbeider av sjeldent slag, en lykkejeger, en eventyrer– og til slutt en mann som bar et ansvar han ikke helt klarte å stå i. Men uansett er han et av de mest fascinerende navnene i den norske gullhistorien.
Og i den arktiske jorda ligger fremdeles navnet Fredrik Bruseth meislet inn, både på claim-stolper i Eldorado og på papirer fra Bonanza.
Det er laget en film om Fredrik Bruseth ifølge Wikipedia, «The Goldking».
Mens historien om Fredrik Bruseth er dramatisk på sin egen måte, viser nyere litteratur og lokalhistorisk arbeid at han langt fra var alene.
Følg med i neste historiske artikkel om de andre som dro til Amerika og hvorfor nordmenn dro på en så vanskelig og farefull ferd.
