Operamonologen «Jeg er en som synger», fremført av Ole Andreas Silseth kombinerer teater og opera. Forestillingen på Normoria i Kristiansund, tar oss med inn i en kompleks psykologisk reise. Vi møter en mann hjemsøkt av en tragisk hendelse fra barndommen. Gjennom intense skildringer og sang veves fortidens hendelse sammen, og vi får oppleve en forestilling som både berører og utfordrer.
Ole Andreas Silseth på scenen i Normoria. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistorien kretser rundt en camping- og fisketur med to ungdommer, som ender tragisk. Fortelleren i Ole Andreas Silseth sin skikkelse, bærer på en vedvarende skyldfølelse. Den blir tydelig gjennom hele forestillingen. Han beskriver forberedelsene til turen, der han og vennen hans opplever små problemer. Helt trivielle ting, som gnagsår fra skoene. Dette gir en følelse av nostalgi og ungdommelig glede, som er fremhevet av detaljer i en sorgløs tilværelse.
Kvelden ved bålet
Kvelden ved bålet er en av de mest gripende delene av forestillingen. Under stjernene, oppstår dype samtaler, og fortelleren ønsker å dele minner om sin bestefar. – Det ble stille, men bak den stillheten hørte vi insekter som summer. Dette skaper en kontrast mellom naturens stillhet og den indre uro som preger fortellerens sinn. Samt følelsen av ubehag, og behov for plaster.
Badeturen
Neste dag, i strålende sol, bestemmer de seg for å bade. Det er her tragedien inntreffer. Vennen svømmer ut, men forsvinner under vann. Fortelleren venter, usikker på hva som skjer, og uttrykker sin skyld når han sier: – Det var min skyld at han døde. Dette gjentatte temaet av skyld gjennomsyrer hele forestillingen og gir et dypt, emosjonelt preg. En hengende avslutning, om kan beskrives som et stille crescendo, som lander uten en autentisk kadens. Slik det må være, når man opplever tomheten etter en slik tragisk opplevelse.
Refleksjon gjennom stykket
Gjennom forestillingen er det en sterk følelse av at fortelleren prøver å bearbeide sitt barndoms traume. I en av de mest gripende sekvensene nevner han: – Halvparten av jorden sover, og vi har ikke gjort noe galt. Dette fremhever den dype konflikten mellom ungdommelig uskyld og den harde realiteten av ansvar og tap. Nå kan det være at noen opplever forestillingen på en helt annen måte enn jeg, i så fall har den oppnådd noe viktig.
«Jeg er en som synger» er en spennende,og noe uventet forestilling. Den har en progresjon som kombinerer teater og Silseth sin operastemme på en fin måte. Tidvis er det morsomt, stykkes mørke konklusjontatt i betraktning. Forestillingen gir oss en kveld med refleksjoner om liv, død og skyldfølelse. Ja man kan sette det litt på spissen og sammenligne detmed mange av de store operaene. Derimot er det sannsynlig at det ikke er en sopran som dør.
Historien kretser rundt en camping- og fisketur med to ungdommer, som ender tragisk. Fortelleren i Ole Andreas Silseth sin skikkelse, bærer på en vedvarende skyldfølelse. Den blir tydelig gjennom hele forestillingen. Han beskriver forberedelsene til turen, der han og vennen hans opplever små problemer. Helt trivielle ting, som gnagsår fra skoene. Dette gir en følelse av nostalgi og ungdommelig glede, som er fremhevet av detaljer i en sorgløs tilværelse.
Kvelden ved bålet
Kvelden ved bålet er en av de mest gripende delene av forestillingen. Under stjernene, oppstår dype samtaler, og fortelleren ønsker å dele minner om sin bestefar. – Det ble stille, men bak den stillheten hørte vi insekter som summer. Dette skaper en kontrast mellom naturens stillhet og den indre uro som preger fortellerens sinn. Samt følelsen av ubehag, og behov for plaster.
Badeturen
Neste dag, i strålende sol, bestemmer de seg for å bade. Det er her tragedien inntreffer. Vennen svømmer ut, men forsvinner under vann. Fortelleren venter, usikker på hva som skjer, og uttrykker sin skyld når han sier: – Det var min skyld at han døde. Dette gjentatte temaet av skyld gjennomsyrer hele forestillingen og gir et dypt, emosjonelt preg. En hengende avslutning, om kan beskrives som et stille crescendo, som lander uten en autentisk kadens. Slik det må være, når man opplever tomheten etter en slik tragisk opplevelse.
Refleksjon gjennom stykket
Gjennom forestillingen er det en sterk følelse av at fortelleren prøver å bearbeide sitt barndoms traume. I en av de mest gripende sekvensene nevner han: – Halvparten av jorden sover, og vi har ikke gjort noe galt. Dette fremhever den dype konflikten mellom ungdommelig uskyld og den harde realiteten av ansvar og tap. Nå kan det være at noen opplever forestillingen på en helt annen måte enn jeg, i så fall har den oppnådd noe viktig.
«Jeg er en som synger» er en spennende,og noe uventet forestilling. Den har en progresjon som kombinerer teater og Silseth sin operastemme på en fin måte. Tidvis er det morsomt, stykkes mørke konklusjontatt i betraktning. Forestillingen gir oss en kveld med refleksjoner om liv, død og skyldfølelse. Ja man kan sette det litt på spissen og sammenligne detmed mange av de store operaene. Derimot er det sannsynlig at det ikke er en sopran som dør.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
