Det ligger i kortene at det blir en bra kveld. SUSE Trio består av søstrene Jorunn Telstad Sundet og Kari Telstad Sundet, i tillegg til Frida Jasmin Sundet. Kari spiller orgel (trøorgel), piano og vokal, Jorunnspiller orgel, piano, vokal og gitar, mens Frida spiller cello, gitar og vokal. De har fine harmonier med flerstemt vokal, med glimrende stemmer.

Musikalsk stil og bakgrunn

De beskriver sin musikk som «hybrid»; en klangfull blanding inspirert av klassisk, folkemusikk og elementer fra populærmusikk. Musikken har et dypt lydbilde med trestemte vokaler og inneholder elementer av norsk folkemusikk med fargerike harmoniseringer og fraseringer. Medlemmenes varierte bakgrunn, Frida fra klassisk, Jorunn fra LIPA/McCartney skolen med popbakgrunn. I tillegg til Kari som er komponist, bidrar til den unike blandingen.

De fremfører mest egen komponert musikk, noe som er et flott tilskudd til musikk verdenen. De supplerer med folkemusikk og noen utvalgte «coverlåter» som passer inn. De har nok egenkomponert materiale til etalbum, noe vi etter å ha vært på konserten håper blir en realitet. Vi ser frem til å også anmelde et kommende album fra SUSE Trio.

Druknet kvinne

Jentene kommer inn, og «Drowned Woman» åpner settet. Her flyter trøorgel og cello fint sammen. Låten gir selvsagt en følelse av inspirasjon fra de britiske øyer, med en distinkt retning mot Irland. Den er egenkomponert med tekst fra et dikt av Ellinor Witey. En flott låt med en gjennomført komposisjon som setter standarden allerede fra første spor.

Hamster i orgelet

«Tusen Tankar» er låt nummer to. Her introduserer Jorunn sangen ved å snakke om hamsteren eller fuglekvitteret i trøorgelet. Orgelet har blitt angrepet og lager visse ulyder. Det er ikke uvanlig med instrumenter av moden alder, det gir bare mer særpreg.

Trøorgelet og pizzicato på celloen går fint sammen og lager en harmonisk klang sammen med stemmene i SUSE. Pizzicato er klimpring eller napping på strengene på et strykeinstrument, og klangbildet opprettholder seg fint når celloen går over på stryk med buen også.

Jean-Jacques Rousseau

Mellom sangene er det munterhet, humor og småprat mellom jentene på scenen, noe som blir en del av opplevelsen. Dette er i god tradisjon med en visekonsert der praten og underfundige betraktninge rmellom sangene er en viktig del av konsertene. Det er koselig å være på en SUSE-konsert; vi blir på en måte invitert inn i deres stue, og det skaper en hyggelig atmosfære.

Kari introduserer sang nummer tre for kvelden, inspirert av Jean-Jacques Rousseau og kjærlighet. Jeg skal ikke dosere mye om Rousseau, men Kari sier: – Prinsippene sitter ikke så dypt når det kommer til kjærligheten.

«Lover of long ago»

Jorunn påpeker at de skifter instrumenter på scenen og omtaler dette som «instrument-rulett». Dette er en god beskrivelse, men derimot er ruletten basert på lykke og hell. Disse jentene viser absoluttat de har kontroll over instrumentene de trakterer, der dette bygger på kunnskapen de har.

Sangen om gammel kjærlighet kommer med en video som vises som bakteppe på scenen, og minner om en melankolsk, mystisk film-noir. Den har tradisjonelle innslag fra klassiske gotiske filmer, slik man ser i de gamle svart-hvitt-filmene som grunnla horrorbegrepet i filmverdenen. Jo,«Lover of long ago», vi vet hvem de er, selv om de er langt borte.

Øksenvågen by night

Vi holder oss i det mørke, diffuse når Kari forteller sin historie om at det er mye skummelt som reker etter veiene i Øksenvågen om natten. Hun refererer til «The Blues Brothers» og deres bluesmobile, og oppsummerer det selv: – Det er farlig i Øksenvågen om natten.

«Valemon» er neste låt, som viser til «Kvitebjørn Kong Valemon» som metafor. Konserten er full av musikalske høydepunkt, og denne sangen er et personlig høydepunkt for meg. Den viser SUSEsitt folkemusikkpreg godt, enten det er kortreist fra Norge eller fra andre nærliggende land. En fin og skjør låt, strippet ned og omfavnet med SUSE sitt lydbilde.

Marianne

Frida introduserer «Rowing in the Headwind», inspirert av hennes far, som sta og egenrådig ror i motvind på Verdalsfjellet. Dette beskriver låten godt, der den omtaler livets utfordringer gjennom motvind. Før vi får «Marianne», som er inspirert av Leonard Cohen. Her blir publikum invitert til allsang.

Kari mener alle burde hatt en Marianne i livet sitt. Leonards livs store kjærlighet som han aldri glemte. Selv når hun gikk bort, sendte han melding til henne om at han snart kom etter. Denne kvelden er det faktisk urfremføring av denne sangen, som har en nydelig historie. Musikk og sang kler hverandre ypperlig også her.

«Marianne» avløses av et nydelig instrumentaltstykke kalt «Alveland». Det er ferskvare som ikke har fått tekst ennå. Et harmonisk lite stykke med orgel og cello. Jorunn forteller om Karis produktive kreativitet. De får låter helt frem til de skal på scenen, og derfor måtte de sette en deadline. For oss som publikum, gjør det ingenting, SUSE har definitivt en plass i musikalske Norge.

Heiemo og Nøkken

I sangen «Heiemo» møter vi Nøkken, som vil ha Heiemo og forfører henne. Her får vi også fine assosiasjoner i form av levende bilder på bakteppet. Nå lykkes ikke Nøkken med å røve henne med seg. Heiemo klarer seg selv om alle sovner, og hevner seg på Nøkken.

Karis historier mellom sangene binder det hele sammen, og gir oss en underholdende vri av selvironi og utlevering. Vi får slapstick-bilder som er verdige Cosmo Kramer fra Seinfeld.

Herre over havet

Vi kom til siste låt, «Herre over havet». Denne var mer lystig og hadde en smak av sommer i seg. Frida spiller en vakker cellosolo som løfter låten. Dette er en sang man drifter avgårde med, til lyden av sommer.

De gav seg ikke helt, for vi fikk et ekstranummer – en selvfølge etter en vellykket konsert. Vi får «Heart», den første sangen SUSE spilte sammen. En fin harmonisk sang med ord fra Emily Dickinson, der de bruker stemmene sine som et lunt og klart klanginstrument.

En ubetinget suksess!

Kvelden på Normoria med SUSE Trio var en suksess. De har full kontroll på det musikalske «hybrid»-uttrykket sitt, som de selv kaller det. Dette gir rom for vekst og utvikling. De bør absolutt få spilt inn og gitt ut musikk. De er i tradisjon med de store visesangerne i Norge og bør sees live, for det ligger stemning og god latter mellom låtene. Låtene er i hovedsak melankolske stykker med mye stemning, og det som skjer mellom låtene er muntert og verdt å få med seg. Vi gleder oss til fortsettelsen.

‍