Fra Jonas Fjeld Rock n’ Rolf Band og Prima Vera til bøker og scenemusikk: Herodes Falsk har i over fem tiår arbeidet i norsk underholdning. I samtalen med Applausen snakker han om en ny musikalsuksess bygget på Prima Vera-låter, om musikkbransjens økonomi og om hvorfor han skriver for å underholde – ikke for å forandre verden.

Herodes Falsk på scenen i 2025. Foto: Jon Gjerde
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPrima Vera-materialet har fått nytt liv på scenen i en musikal med en ny historie, snarere enn en dramatisering av bandets egen karriere. Falsk, som skrev låtene sammen med Tom Mathisen, fulgte arbeidet på nært hold i noen få dager: Han så et par prøver, generalprøven og premieren. Likevel var det nok til å overbevise ham om at ensemblet hadde funnet tonen.
– Det var utrolig bra. Jeg var egentlig superbegeistret, sier han om oppsetningen.
Han roser skuespillerne for å ha tatt vare på både låtene og galskapen i materialet. Etter en av de første gjennomgangene satt folkene på scenen og utbrøt at forestillingen var svært god. Falsk deler dommen, dette var bedre enn han hadde ventet. For ham er det avgjørende at forestillingen ikke forsøker å etterligne bandmedlemmene. I stedet er det skrevet en ny fortelling som låtene kan inngå i. Han trekker fram Mamma Mia! og We Will Rock You som eksempler på musikaler der musikken får bære en egen historie. Tanken er at sangene skal henge sammen gjennom en tydelig tråd, med dialog og korte sketsjer mellom dem.
Falsk fikk tidlig sansen for formen. Da han i sin tid så sin venn Jahn Teigen opptre i The Rocky Horror Show, var han til stede mange kvelder mens han ventet på at Teigen skulle bli ferdig. Forestillingen fikk ham til å tenke at en musikal kunne bygges av låter, sketsjer og en sammenbindende historie. Det handlet ikke om å kopiere formen, men om å undersøke hva han og Jahn kunne gjøre med sitt eget materiale.
Resultatet har blitt en forestilling publikum synger med på, forteller Falsk. Han synes det er påfallende at både humoren og låtene fortsatt treffer, flere tiår etter at de ble skrevet. En anmeldelse beskrev opplevelsen som et «vekkelsesmøte for alt det de ikke er lov til å tulle med lenger». Falsk kjenner igjen den respektløse tonen. De har ikke forsøkt å ta hensyn til alle, sier han, men gått løs på materialet slik de selv ønsket.
Musikalen ble planlagt med økonomien i bakhodet. Falsk og Mathisen ville unngå en produksjon som krevde stort band, mange skuespillere og et kostbart apparat på turné. Slike utgifter kan gjøre det krevende å spille utenfor de største stedene. Falsk har sett hvordan turnéøkonomien fungerer for produksjoner som reiser med mer enn et band. Enkelte store spillesteder kan trekke nok publikum til å gå med overskudd, mens inntektene fra mindre steder ikke nødvendigvis dekker kostnadene. De større stedene bidrar dermed til å holde turneen i gang andre steder. Det er en krevende måte å drive på, sier han, og viser til sine egne mer enn 50 år i bransjen.
Han håper musikalen får spille i Oslo og på flere steder rundt i landet. Jeg ymter håpefullt frempå at nye kulturfasiliteter i Møre og Romsdal gjør det lettere å ta imot større oppsetninger.
Samtalen går tilbake til Falsks tidlige samarbeid med Jahn Teigen og starten på det som skulle bli Prima Vera. Herodes beskriver et tidlig ønske om å lage noe annet enn den populære musikken han hørte rundt seg. Navn som Roger Whittaker blir stående som eksempler på uttrykk han og kollegene ville bryte med og leke med.
Prima Vera var likevel ikke bare en musikalsk parodi. Falsk understreker at låtene skulle fungere også for dem som ikke fulgte med på teksten. De skulle låte godt og kunne spilles på fest, humoren skulle komme i tillegg, ikke erstatte melodiene.
– Hvis du ikke hørte på tekstene, skulle du kunne spille det på fest og ha det gøy med det, sier han.
Etter Prima Vera arbeidet Falsk videre med Falsk/Mathisen-materiale. Marius Müller var gitarist, multiinstrumentalist og produsent, og kunne spille det meste selv. Falsk forteller at de etter hvert fikk et studio i andre etasje i huset hans i Drammen. Der ble mye av musikken spilt inn.
Arbeidet foregikk også utenfor studioet. De leide et hus i Danmark, dro dit for å skrive låter og tilbrakte lange perioder sammen. Falsk omtaler dette som en særlig produktiv og morsom tid.
Han mener at samarbeidet med Mathisen kan være morsommere enn Prima Vera årene. Likevel er det noe ved Prima Veras vokalklang som ikke lar seg gjenskape. Han sammenligner dette med samklangen i The Beatles og ABBA: Det handler ikke bare om hvor godt enkeltstemmene synger, men om hva som oppstår når de synger sammen.
– Det er en slags magi i det, sier han om Prima Vera-stemmene.
Det er en kvalitet som, slik Falsk ser det, oppstår i bestemte samarbeid og ikke kan planlegges fram i ettertid. Han trekker også fram hvor lite høytidelig de selv behandlet innspillingsarbeidet. Feil kunne bli værende fordi de syntes det var morsomt, og teknikerne kunne foreslå å beholde et opptak nettopp fordi det hadde blitt en del av moroa.
Falsk har også skrevet flere bøker, og beskriver skrivemåten sin som enkel og lite pretensiøs. Han prøver ikke å skrive seg fram til en stor idé om verden. Målet er at leseren skal forstå teksten og ha det morsomt.
– Jeg skriver for å underholde, sier han. Jeg skriver ikke for å revolusjonere verden.
Han har fått høre at bøkene har gjort lesing tilgjengelig for folk som ellers ikke leser. Noen har fortalt ham at de aldri hadde lest en hel bok før de leste hans. Det synes han er gledelig. Han bruker korte historier og tydelige inndelinger, og forsøker å skrive slik at språket ligger nær måten folk snakker på.
Falsk forteller at en professor i norsk språk roste en av bøkene hans for språket. Han tok det som en hyggelig bekreftelse, særlig fordi han ikke skriver for å demonstrere kunnskap eller imponere fagmiljøer. Han vil at leseren skal komme gjennom teksten uten å måtte kjempe med den.
Den enkle formen betyr ikke at stoffet kommer fra et tomrom. Falsk har lest mye gjennom årene, både bøker, musikkaviser og magasiner. Da han bodde i Drammen, abonnerte han blant annet på New Musical Express, Rolling Stone og Playboy, og fikk også Time Magazine og Newsweek i posten. Han beskriver lesingen som en måte å følge med på verden, snarere enn som politisk arbeid.
Samfunnsstoff kan også bli til humor. Falsk nevner Ozempic som et eksempel på et tema han kunne ha skrevet en sang om dersom han laget låter i dag. I samtalen ser han etter det komiske i hvordan nye trender og produkter påvirker folks forestillinger om kropp og attraktivitet. Poenget er ikke en faglig vurdering av legemiddelet, men hvordan et aktuelt fenomen kan bli råstoff for en humoristisk tekst.
Jeg vil anbefale folk å sjekke ut bøkene til Herodes Falsk, jeg har lest mange av de selv. Han skriver for alle, bøkene er fulle av gode historier, som et tidsvitne forteller fra hukommelsen. Han har det jeg vil kalle en lun måte å skrive på. Om du ikke er vant til, eller har som vane å lese bøker kan dette faktisk være en begynnelse for å faktisk lese. Hans siste bok er «Ingen har hatt mer moro».
Prima Vera-materialet har fått nytt liv på scenen i en musikal med en ny historie, snarere enn en dramatisering av bandets egen karriere. Falsk, som skrev låtene sammen med Tom Mathisen, fulgte arbeidet på nært hold i noen få dager: Han så et par prøver, generalprøven og premieren. Likevel var det nok til å overbevise ham om at ensemblet hadde funnet tonen.
– Det var utrolig bra. Jeg var egentlig superbegeistret, sier han om oppsetningen.
Han roser skuespillerne for å ha tatt vare på både låtene og galskapen i materialet. Etter en av de første gjennomgangene satt folkene på scenen og utbrøt at forestillingen var svært god. Falsk deler dommen, dette var bedre enn han hadde ventet. For ham er det avgjørende at forestillingen ikke forsøker å etterligne bandmedlemmene. I stedet er det skrevet en ny fortelling som låtene kan inngå i. Han trekker fram Mamma Mia! og We Will Rock You som eksempler på musikaler der musikken får bære en egen historie. Tanken er at sangene skal henge sammen gjennom en tydelig tråd, med dialog og korte sketsjer mellom dem.
Falsk fikk tidlig sansen for formen. Da han i sin tid så sin venn Jahn Teigen opptre i The Rocky Horror Show, var han til stede mange kvelder mens han ventet på at Teigen skulle bli ferdig. Forestillingen fikk ham til å tenke at en musikal kunne bygges av låter, sketsjer og en sammenbindende historie. Det handlet ikke om å kopiere formen, men om å undersøke hva han og Jahn kunne gjøre med sitt eget materiale.
Resultatet har blitt en forestilling publikum synger med på, forteller Falsk. Han synes det er påfallende at både humoren og låtene fortsatt treffer, flere tiår etter at de ble skrevet. En anmeldelse beskrev opplevelsen som et «vekkelsesmøte for alt det de ikke er lov til å tulle med lenger». Falsk kjenner igjen den respektløse tonen. De har ikke forsøkt å ta hensyn til alle, sier han, men gått løs på materialet slik de selv ønsket.
Musikalen ble planlagt med økonomien i bakhodet. Falsk og Mathisen ville unngå en produksjon som krevde stort band, mange skuespillere og et kostbart apparat på turné. Slike utgifter kan gjøre det krevende å spille utenfor de største stedene. Falsk har sett hvordan turnéøkonomien fungerer for produksjoner som reiser med mer enn et band. Enkelte store spillesteder kan trekke nok publikum til å gå med overskudd, mens inntektene fra mindre steder ikke nødvendigvis dekker kostnadene. De større stedene bidrar dermed til å holde turneen i gang andre steder. Det er en krevende måte å drive på, sier han, og viser til sine egne mer enn 50 år i bransjen.
Han håper musikalen får spille i Oslo og på flere steder rundt i landet. Jeg ymter håpefullt frempå at nye kulturfasiliteter i Møre og Romsdal gjør det lettere å ta imot større oppsetninger.
Samtalen går tilbake til Falsks tidlige samarbeid med Jahn Teigen og starten på det som skulle bli Prima Vera. Herodes beskriver et tidlig ønske om å lage noe annet enn den populære musikken han hørte rundt seg. Navn som Roger Whittaker blir stående som eksempler på uttrykk han og kollegene ville bryte med og leke med.
Prima Vera var likevel ikke bare en musikalsk parodi. Falsk understreker at låtene skulle fungere også for dem som ikke fulgte med på teksten. De skulle låte godt og kunne spilles på fest, humoren skulle komme i tillegg, ikke erstatte melodiene.
– Hvis du ikke hørte på tekstene, skulle du kunne spille det på fest og ha det gøy med det, sier han.
Etter Prima Vera arbeidet Falsk videre med Falsk/Mathisen-materiale. Marius Müller var gitarist, multiinstrumentalist og produsent, og kunne spille det meste selv. Falsk forteller at de etter hvert fikk et studio i andre etasje i huset hans i Drammen. Der ble mye av musikken spilt inn.
Arbeidet foregikk også utenfor studioet. De leide et hus i Danmark, dro dit for å skrive låter og tilbrakte lange perioder sammen. Falsk omtaler dette som en særlig produktiv og morsom tid.
Han mener at samarbeidet med Mathisen kan være morsommere enn Prima Vera årene. Likevel er det noe ved Prima Veras vokalklang som ikke lar seg gjenskape. Han sammenligner dette med samklangen i The Beatles og ABBA: Det handler ikke bare om hvor godt enkeltstemmene synger, men om hva som oppstår når de synger sammen.
– Det er en slags magi i det, sier han om Prima Vera-stemmene.
Det er en kvalitet som, slik Falsk ser det, oppstår i bestemte samarbeid og ikke kan planlegges fram i ettertid. Han trekker også fram hvor lite høytidelig de selv behandlet innspillingsarbeidet. Feil kunne bli værende fordi de syntes det var morsomt, og teknikerne kunne foreslå å beholde et opptak nettopp fordi det hadde blitt en del av moroa.
Falsk har også skrevet flere bøker, og beskriver skrivemåten sin som enkel og lite pretensiøs. Han prøver ikke å skrive seg fram til en stor idé om verden. Målet er at leseren skal forstå teksten og ha det morsomt.
– Jeg skriver for å underholde, sier han. Jeg skriver ikke for å revolusjonere verden.
Han har fått høre at bøkene har gjort lesing tilgjengelig for folk som ellers ikke leser. Noen har fortalt ham at de aldri hadde lest en hel bok før de leste hans. Det synes han er gledelig. Han bruker korte historier og tydelige inndelinger, og forsøker å skrive slik at språket ligger nær måten folk snakker på.
Falsk forteller at en professor i norsk språk roste en av bøkene hans for språket. Han tok det som en hyggelig bekreftelse, særlig fordi han ikke skriver for å demonstrere kunnskap eller imponere fagmiljøer. Han vil at leseren skal komme gjennom teksten uten å måtte kjempe med den.
Den enkle formen betyr ikke at stoffet kommer fra et tomrom. Falsk har lest mye gjennom årene, både bøker, musikkaviser og magasiner. Da han bodde i Drammen, abonnerte han blant annet på New Musical Express, Rolling Stone og Playboy, og fikk også Time Magazine og Newsweek i posten. Han beskriver lesingen som en måte å følge med på verden, snarere enn som politisk arbeid.
Samfunnsstoff kan også bli til humor. Falsk nevner Ozempic som et eksempel på et tema han kunne ha skrevet en sang om dersom han laget låter i dag. I samtalen ser han etter det komiske i hvordan nye trender og produkter påvirker folks forestillinger om kropp og attraktivitet. Poenget er ikke en faglig vurdering av legemiddelet, men hvordan et aktuelt fenomen kan bli råstoff for en humoristisk tekst.
Jeg vil anbefale folk å sjekke ut bøkene til Herodes Falsk, jeg har lest mange av de selv. Han skriver for alle, bøkene er fulle av gode historier, som et tidsvitne forteller fra hukommelsen. Han har det jeg vil kalle en lun måte å skrive på. Om du ikke er vant til, eller har som vane å lese bøker kan dette faktisk være en begynnelse for å faktisk lese. Hans siste bok er «Ingen har hatt mer moro».

Morten Myklebust er i disse dager ute med albumet «Post Morten» Et Singer-songwriter album med melankolske tekster med mørk humor, selvironi og fine melodier.

CURBZ slapp debutsingelen «Zhuggah» i oktober. Nå kommer oppfølgeren «Bleach», som viser en mer melankolsk side av vestlandsbandet. Samtidig annonserer de debut-EP-en «CURBZSUCKS», som utgis 12. februar 2027. Før EP-en er ute, venter konserter i Norge og Storbritannia – og neste sommer står bandet på festivaler som Øyafestivalen og Malakoff.

Et velkledd ekorn fra Manhattan ble et symbol på håp under andre verdenskrig. Soldater betrodde seg til ham, barn sendte fanbrev, og han bidro til å samle inn penger til krigsinnsatsen. Nå har poeten Kjersti Bjørkmo hentet den glemte amerikanske kjendisen Tommy Tucker frem fra historiens mørke – i en diktsamling som forener humor, krigens alvor og menneskets behov for trøst.