KRISTIANSUND: Applausen har tidligere skrevet om Reinhold Ziegler og hans nye album «Oppvekstroman». Fredag kveld fikk sangene et nytt liv. På Wirumbrygga ble materialet for første gang presentert live – på kav kristiansundsk og med et musikalsk uttrykk som beveger seg mellom det melankolske, varme, humoristiske og filosofiske.
Reinhold Ziegler og Julia Hagedal Ferra med Kjetil Hoås Jakobsen på bass, Bjørn Kåre Rambjør på trommer og Hans Olav Hansen på keyboard
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKRISTIANSUND: Applausen har tidligere skrevet om Reinhold Ziegler og hans nye album «Oppvekstroman». Fredag kveld fikk sangene et nytt liv. På Wirumbrygga ble materialet for første gang presentert live – på kav kristiansundsk og med et musikalsk uttrykk som beveger seg mellom det melankolske, varme, humoristiske og filosofiske.
– Reinhold har sin egen sjanger. Det er litt i moll, men likevel blir man glad av å høre på musikken, sier Elisabeth før konserten.
Det er egentlig en ganske treffende beskrivelse.
For Herr Ziegler, artistnavnet til billedkunstner og visesanger Reinhold Ziegler, er ikke nødvendigvis så enkel å plassere musikalsk. Visetradisjonen ligger der, og navn som Ole Paus og Bob Dylan har tidligere blitt trukket fram som referanser. Men på scenen blir det raskt tydelig at Ziegler har utviklet et uttrykk som først og fremst låter som ham selv. Dialekten er en vesentlig del av det.
Vi er i en tid hvor sjangere ikke lenger definerer musikken på samme måte som før. Fra de mer sjangerfaste årene på 90-tallet frem til i dag har ikke musikksjangerne som jazz, rock, visesang og pop noen absolutt definerte grenser. I dag flyter musikken over i flere sjangere. Det mener Applausen er en god utvikling. Det gjør utviklingen av ny musikk bedre og mer variert.
Sangene i oppvekstroman fremføres på kav kristiansundsk. Det gir både tekstene og fortellerstemmen en egen identitet. Zieglers særegne måte å levere ordene på bidrar samtidig til en uforutsigbarhet som gjør at man følger ekstra godt med når låtene utfolder seg fra scenen.
Da Applausen tidligere skrev om «Oppvekstroman», var det særlig én uttalelse fra Ziegler som oppsummerte prosjektet:
– Vi bruker hele livet på å vokse opp.
På Wirumbrygga blir det tydeligere hva han mener.
«Oppvekstroman» er ingen kronologisk fortelling fra barndom til voksenliv. Det er snarere en samling historier, personer, erfaringer og refleksjoner. Ziegler forteller selv fra scenen om tankene bak verket og spør:
– Hvor lenge varer en oppvekst?
Det enkle spørsmålet åpner et langt større rom. Når er vi egentlig ferdig oppvokst? Når ungdomsårene er over? Når vi blir voksne på papiret? Eller fortsetter vi å formes gjennom hele livet?
Det ligger mye tankevirksomhet bak sangene. Ziegler trekker inn filosofi og psykologi i introduksjonene sine, men lar også publikum få rom til å fylle historiene med egne erfaringer.
Konserten begynner i den mørke enden av «Oppvekstroman».
Ziegler varsler selv at kveldens første sang er den mørkeste. Senere følger «Parasitt», også en av de tyngre fortellingene i verket.
Mørket hos Ziegler betyr imidlertid ikke at konserten blir tung å høre på. Musikken kan være overraskende lett og varm selv når teksten beveger seg inn i vanskelig terreng.
Det er nettopp kontrasten som gjør uttrykket interessant.
I «Abstraksjon av sæ sjøl» beveger han seg inn i familietraumer og hvordan erfaringer kan følge mennesker videre gjennom generasjoner. Det er et alvorlig tema, men også et eksempel på hvordan «Oppvekstroman» forsøker å betrakte mennesket fra flere vinkler.
Hva bærer vi med oss? Hva kommer fra oss selv? Og hvor mye av det vi oppfatter som vårt eget, er egentlig formet av menneskene som kom før oss?
Verket som presenteres denne kvelden har en tydelig tankefullhet bak seg.
Et stykke ut i konserten kommer en beskjed fra scenen:
– Nå blir det lettere her.
Det merkes også på responsen i salen.
Applausen blir lettere, stemningen løsere, kommenterer Ziegler fra scenen. Det illustrerer samtidig spennvidden i «Oppvekstroman». For dette er ikke bare et album om traumer, vanskelige relasjoner og livets mørkere sider.
Det handler også om frihet, humor, håp, og ikke minst evnen til å være til stede.
Ziegler spør publikum om de kjenner seg igjen når han snakker om ønsket om bedre tider:
– Etter sju år med armod ønsker jeg sju år med velstand. Noen som kjenner seg igjen her?
Det er det flere i salen som gjør.
I jakten på det som skal komme, ligger det også en fare. Vi kan bli så opptatt av fortiden og framtiden at vi glemmer det eneste tidspunktet vi faktisk befinner oss i: her og nå.
Dette blir et av kveldens tydeligste temaer.
Ziegler snakker om hvordan små barn har en naturlig evne til å være fullstendig til stede. De trenger ikke nødvendigvis å tenke på gårsdagen eller planlegge morgendagen.
De bare er her i nåtiden.
Når vi vokser opp, kan vi samtidig lære oss bort fra denne evnen.
Sangen «Her og nå» blir derfor mer enn en betraktning over øyeblikket. Den blir et forsøk på å finne tilbake til noe vi kanskje allerede hadde en gang.
I den tidligere omtalen av albumet skrev Applausen om linjen:
«Helt te æ ser det store i den aller minste ting.»
På scenen får tanken ytterligere betydning. Mye av Zieglers univers handler nettopp om å se det store i det hverdagslige: – Å oppdage at selve oppveksten kanskje ikke handler om å komme fram til et bestemt sted. Kanskje handler den like mye om å lære seg å være der man allerede er.
Ziegler er først og fremst kjent som billedkunstner, men musikken gir ham et annet språk.
Han forteller at sangene kan romme noe som ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom det visuelle. Dermed blir musikken en annen side av det samme kunstnerskapet.
På Wirumbrygga står han heller ikke alene.
Med fullt band får materialet fra «Oppvekstroman» mer kraft og dynamikk enn på plate. Sangene får puste i rommet, samtidig som tekstene hele tiden får beholde hovedrollen.
Det er også noe passende ved at den første livepresentasjonen skjer i en intim ramme. Historiene trenger nærheten. De trenger pausene, introduksjonene og Zieglers små avstikkere mellom sangene.
For dette er like mye fortellerkunst som konsert.
Mot slutten vender Ziegler tilbake til et av de mest grunnleggende spørsmålene i prosjektet: Hvordan betrakter vi menneskene og verden rundt oss?
Avslutningen «Gud i dæ» er den spirituelle konklusjonen.
Gudsbegrepet hos Ziegler blir ikke presentert som noe fjernt, men som en tilstedeværelse – en partikkel i alt som finnes.
Tanken er at dersom man klarer å se noe storslagent i andre mennesker, kan verden også fortone seg annerledes.
– Jeg ser Gud i alle som er her i kveld, sier Ziegler.
Dermed ender en konsert som startet i mørket et ganske annet og lysere sted.
Konserten ender ikke med en ferdig fasit på hva det vil si å vokse opp, men med blikket rettet mot menneskene i rommet.
Da Applausen tidligere lyttet til «Oppvekstroman», var dette et album. Tolv sanger og tolv små innganger til spørsmålet om hva det vil si å vokse opp.
På Wirumbrygga ble prosjektet noe annet.
Historiene fikk mennesker foran seg.
Zieglers styrke denne kvelden ligger ikke i det perfekte eller polerte. Det ligger snarere i egenarten: Det ligger i dialekten, formuleringene, humoren, alvoret og den litt uforutsigbare framføringen. Praten mellom låtene ligger naturlig til visesangertradisjonen og forklarer også hva han har tenkt med låtene og hvordan enkelte av låtene ble til.
Om vi skal sammenlikne med noen, er det nok Ole Paus sin stemmestil det peker mot. Den råe, upolerte stilen kommer godt frem. Vokalen til Julia Hagedal Ferra bidro til en helt annen dynamikk i låtene og fulgte Ziegler med både koring og vokal med egen tekst som akkompagnerer Zieglers sang.
Dette passer «Oppvekstroman» svært godt. For en oppvekst er heller ikke bare lys eller mørk. Den består av tap og begeistring, mennesker som kommer og går, feiltrinn, frihet, familier, minner, nye livssituasjoner og stadig nye forsøk på å forstå hvem man egentlig er.
Som konsert fungerer «Oppvekstroman» godt nettopp fordi Ziegler ikke forsøker å gjøre uttrykket glattere enn det er. Det upolerte, dialekten og de personlige betraktningene mellom låtene gir konserten en egen nerve. Noen av introduksjonene er lange og tanketunge, og forestillingen kunne enkelte steder hatt godt av et strammere tempo.
Dette er i midlertidig første konsert hvor alt skal prøves ut foran et live publikum. Det er naturlig at det kommer pauser, at noe kan trekke ut og at det blir tilpasninger underveis. Samtidig er det nettopp disse avstikkerne som gjør at publikum kommer nærmere både sangene og personen bak dem. Bandet gir låtene et solid musikalsk fundament, mens Julia Hagedal Ferra tilfører vokale kontraster som løfter helheten.
Den første liveframføringen av «Oppvekstroman» viser at materialet tåler overgangen fra plate til scene. Faktisk får flere av sangene en ekstra dimensjon når Ziegler selv setter dem inn i en større sammenheng. Det ble en varm, annerledes og tankevekkende konsert med en artist som ikke høres ut som alle andre. Herr Ziegler har sin egen stemme, både bokstavelig og kunstnerisk, og det er konsertens største styrke.
Fredag kveld fikk dermed publikum på Wirumbrygga være med da Herr Ziegler for første gang tok disse sangene ut av albumet og inn på scenen.
Og spørsmålet han stilte i starten hang fortsatt igjen etter siste tone:
Hvor lenge varer egentlig en oppvekst?
Kanskje hele livet.
På scenen:
Reinhold Ziegler – vokal
Hans Frønes – gitar
Kjetil Hoås Jakobsen – bass
Bjørn Kåre Rambjør – trommer
Hans Olav Hansen – keyboard
Julia Hagedal Ferra – sang
KRISTIANSUND: Applausen har tidligere skrevet om Reinhold Ziegler og hans nye album «Oppvekstroman». Fredag kveld fikk sangene et nytt liv. På Wirumbrygga ble materialet for første gang presentert live – på kav kristiansundsk og med et musikalsk uttrykk som beveger seg mellom det melankolske, varme, humoristiske og filosofiske.
– Reinhold har sin egen sjanger. Det er litt i moll, men likevel blir man glad av å høre på musikken, sier Elisabeth før konserten.
Det er egentlig en ganske treffende beskrivelse.
For Herr Ziegler, artistnavnet til billedkunstner og visesanger Reinhold Ziegler, er ikke nødvendigvis så enkel å plassere musikalsk. Visetradisjonen ligger der, og navn som Ole Paus og Bob Dylan har tidligere blitt trukket fram som referanser. Men på scenen blir det raskt tydelig at Ziegler har utviklet et uttrykk som først og fremst låter som ham selv. Dialekten er en vesentlig del av det.
Vi er i en tid hvor sjangere ikke lenger definerer musikken på samme måte som før. Fra de mer sjangerfaste årene på 90-tallet frem til i dag har ikke musikksjangerne som jazz, rock, visesang og pop noen absolutt definerte grenser. I dag flyter musikken over i flere sjangere. Det mener Applausen er en god utvikling. Det gjør utviklingen av ny musikk bedre og mer variert.
Sangene i oppvekstroman fremføres på kav kristiansundsk. Det gir både tekstene og fortellerstemmen en egen identitet. Zieglers særegne måte å levere ordene på bidrar samtidig til en uforutsigbarhet som gjør at man følger ekstra godt med når låtene utfolder seg fra scenen.
Da Applausen tidligere skrev om «Oppvekstroman», var det særlig én uttalelse fra Ziegler som oppsummerte prosjektet:
– Vi bruker hele livet på å vokse opp.
På Wirumbrygga blir det tydeligere hva han mener.
«Oppvekstroman» er ingen kronologisk fortelling fra barndom til voksenliv. Det er snarere en samling historier, personer, erfaringer og refleksjoner. Ziegler forteller selv fra scenen om tankene bak verket og spør:
– Hvor lenge varer en oppvekst?
Det enkle spørsmålet åpner et langt større rom. Når er vi egentlig ferdig oppvokst? Når ungdomsårene er over? Når vi blir voksne på papiret? Eller fortsetter vi å formes gjennom hele livet?
Det ligger mye tankevirksomhet bak sangene. Ziegler trekker inn filosofi og psykologi i introduksjonene sine, men lar også publikum få rom til å fylle historiene med egne erfaringer.
Konserten begynner i den mørke enden av «Oppvekstroman».
Ziegler varsler selv at kveldens første sang er den mørkeste. Senere følger «Parasitt», også en av de tyngre fortellingene i verket.
Mørket hos Ziegler betyr imidlertid ikke at konserten blir tung å høre på. Musikken kan være overraskende lett og varm selv når teksten beveger seg inn i vanskelig terreng.
Det er nettopp kontrasten som gjør uttrykket interessant.
I «Abstraksjon av sæ sjøl» beveger han seg inn i familietraumer og hvordan erfaringer kan følge mennesker videre gjennom generasjoner. Det er et alvorlig tema, men også et eksempel på hvordan «Oppvekstroman» forsøker å betrakte mennesket fra flere vinkler.
Hva bærer vi med oss? Hva kommer fra oss selv? Og hvor mye av det vi oppfatter som vårt eget, er egentlig formet av menneskene som kom før oss?
Verket som presenteres denne kvelden har en tydelig tankefullhet bak seg.
Et stykke ut i konserten kommer en beskjed fra scenen:
– Nå blir det lettere her.
Det merkes også på responsen i salen.
Applausen blir lettere, stemningen løsere, kommenterer Ziegler fra scenen. Det illustrerer samtidig spennvidden i «Oppvekstroman». For dette er ikke bare et album om traumer, vanskelige relasjoner og livets mørkere sider.
Det handler også om frihet, humor, håp, og ikke minst evnen til å være til stede.
Ziegler spør publikum om de kjenner seg igjen når han snakker om ønsket om bedre tider:
– Etter sju år med armod ønsker jeg sju år med velstand. Noen som kjenner seg igjen her?
Det er det flere i salen som gjør.
I jakten på det som skal komme, ligger det også en fare. Vi kan bli så opptatt av fortiden og framtiden at vi glemmer det eneste tidspunktet vi faktisk befinner oss i: her og nå.
Dette blir et av kveldens tydeligste temaer.
Ziegler snakker om hvordan små barn har en naturlig evne til å være fullstendig til stede. De trenger ikke nødvendigvis å tenke på gårsdagen eller planlegge morgendagen.
De bare er her i nåtiden.
Når vi vokser opp, kan vi samtidig lære oss bort fra denne evnen.
Sangen «Her og nå» blir derfor mer enn en betraktning over øyeblikket. Den blir et forsøk på å finne tilbake til noe vi kanskje allerede hadde en gang.
I den tidligere omtalen av albumet skrev Applausen om linjen:
«Helt te æ ser det store i den aller minste ting.»
På scenen får tanken ytterligere betydning. Mye av Zieglers univers handler nettopp om å se det store i det hverdagslige: – Å oppdage at selve oppveksten kanskje ikke handler om å komme fram til et bestemt sted. Kanskje handler den like mye om å lære seg å være der man allerede er.
Ziegler er først og fremst kjent som billedkunstner, men musikken gir ham et annet språk.
Han forteller at sangene kan romme noe som ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom det visuelle. Dermed blir musikken en annen side av det samme kunstnerskapet.
På Wirumbrygga står han heller ikke alene.
Med fullt band får materialet fra «Oppvekstroman» mer kraft og dynamikk enn på plate. Sangene får puste i rommet, samtidig som tekstene hele tiden får beholde hovedrollen.
Det er også noe passende ved at den første livepresentasjonen skjer i en intim ramme. Historiene trenger nærheten. De trenger pausene, introduksjonene og Zieglers små avstikkere mellom sangene.
For dette er like mye fortellerkunst som konsert.
Mot slutten vender Ziegler tilbake til et av de mest grunnleggende spørsmålene i prosjektet: Hvordan betrakter vi menneskene og verden rundt oss?
Avslutningen «Gud i dæ» er den spirituelle konklusjonen.
Gudsbegrepet hos Ziegler blir ikke presentert som noe fjernt, men som en tilstedeværelse – en partikkel i alt som finnes.
Tanken er at dersom man klarer å se noe storslagent i andre mennesker, kan verden også fortone seg annerledes.
– Jeg ser Gud i alle som er her i kveld, sier Ziegler.
Dermed ender en konsert som startet i mørket et ganske annet og lysere sted.
Konserten ender ikke med en ferdig fasit på hva det vil si å vokse opp, men med blikket rettet mot menneskene i rommet.
Da Applausen tidligere lyttet til «Oppvekstroman», var dette et album. Tolv sanger og tolv små innganger til spørsmålet om hva det vil si å vokse opp.
På Wirumbrygga ble prosjektet noe annet.
Historiene fikk mennesker foran seg.
Zieglers styrke denne kvelden ligger ikke i det perfekte eller polerte. Det ligger snarere i egenarten: Det ligger i dialekten, formuleringene, humoren, alvoret og den litt uforutsigbare framføringen. Praten mellom låtene ligger naturlig til visesangertradisjonen og forklarer også hva han har tenkt med låtene og hvordan enkelte av låtene ble til.
Om vi skal sammenlikne med noen, er det nok Ole Paus sin stemmestil det peker mot. Den råe, upolerte stilen kommer godt frem. Vokalen til Julia Hagedal Ferra bidro til en helt annen dynamikk i låtene og fulgte Ziegler med både koring og vokal med egen tekst som akkompagnerer Zieglers sang.
Dette passer «Oppvekstroman» svært godt. For en oppvekst er heller ikke bare lys eller mørk. Den består av tap og begeistring, mennesker som kommer og går, feiltrinn, frihet, familier, minner, nye livssituasjoner og stadig nye forsøk på å forstå hvem man egentlig er.
Som konsert fungerer «Oppvekstroman» godt nettopp fordi Ziegler ikke forsøker å gjøre uttrykket glattere enn det er. Det upolerte, dialekten og de personlige betraktningene mellom låtene gir konserten en egen nerve. Noen av introduksjonene er lange og tanketunge, og forestillingen kunne enkelte steder hatt godt av et strammere tempo.
Dette er i midlertidig første konsert hvor alt skal prøves ut foran et live publikum. Det er naturlig at det kommer pauser, at noe kan trekke ut og at det blir tilpasninger underveis. Samtidig er det nettopp disse avstikkerne som gjør at publikum kommer nærmere både sangene og personen bak dem. Bandet gir låtene et solid musikalsk fundament, mens Julia Hagedal Ferra tilfører vokale kontraster som løfter helheten.
Den første liveframføringen av «Oppvekstroman» viser at materialet tåler overgangen fra plate til scene. Faktisk får flere av sangene en ekstra dimensjon når Ziegler selv setter dem inn i en større sammenheng. Det ble en varm, annerledes og tankevekkende konsert med en artist som ikke høres ut som alle andre. Herr Ziegler har sin egen stemme, både bokstavelig og kunstnerisk, og det er konsertens største styrke.
Fredag kveld fikk dermed publikum på Wirumbrygga være med da Herr Ziegler for første gang tok disse sangene ut av albumet og inn på scenen.
Og spørsmålet han stilte i starten hang fortsatt igjen etter siste tone:
Hvor lenge varer egentlig en oppvekst?
Kanskje hele livet.
På scenen:
Reinhold Ziegler – vokal
Hans Frønes – gitar
Kjetil Hoås Jakobsen – bass
Bjørn Kåre Rambjør – trommer
Hans Olav Hansen – keyboard
Julia Hagedal Ferra – sang
.jpg)
Nordmørsmusea forvalter en kulturarv som strekker seg mer enn 10 000 år tilbake i tid. Gjennom et omfattende museumsnettverk arbeider institusjonen for å bevare tradisjonell båtbygging, bygnings- og fartøyvern, repslaging og annen handlingsbåren kunnskap.
Laget av ScaleFlow.
