Christoffer Schjelderup regnes som en av Bergens mest folkekjære stand up-komikere og omtales som en stand up-gudfar. Med denne utgivelsen tar han leseren med på en reise gjennom tusen år med det som beskrives som en vrengt paraply. Ideen til det litterære prosjektet oppstod under en konkret spasertur, nærmere bestemt da Christoffer Schjelderup gikk fra Sandviken

og inn til sin arbeidsplass i sentrum av byen. Underveis reflekterte han over de fysiske omgivelsene han observerte, og hvordan disse har vært med på å forme byen over tid. Resultatet har blitt en tekst der kjærlighetsforklaring og harselas, feiring og selvironi, samt fakta og fabulering forenes for et publikum med tilknytning til Bergen.

Bergensk identitet og historiske paradokser

Et sentralt tema i boken er forholdet mellom stolthet og fordommer knyttet til den bergenske identiteten. Christoffer Schjelderup definerer seg selv som en erkebergenser, til tross for de geografiske faktaene at han er født på Voss og oppvokst i Fana.

I teksten reiser han problemstillinger rundt det å oppnå anerkjennelse i egen by, og han undrer seg over at det er fullt mulig å bli profet i egen by selv i tilfeller der kjærligheten til byen ikke opprinnelig har vært gjengjeldt. Christoffer Schjelderup trekker i denne sammenheng frem historiske og litterære eksempler, som Amalie Skram og Ludvig Holberg. Begge disse historiske skikkelsene anså seg selv som danske, men har likevel mottatt den ære å bli hyllet med egne statuer i sin fødeby Bergen.

Dette eksempelet belyser en tese om at befolkningen i Bergen utviser en stor grad av tilgivelse overfor enkeltpersoner, så lenge disse personene gir opphav til lokal stolthet. Videre argumenteres det for at fødested ikke er et absolutt krav for å bli akseptert i det bergenske fellesskapet. Tidligere ordfører Trude Drevland trekkes frem som et moderne eksempel på dette fenomenet; hun har beholdt sin opprinnelige dialekt fra Vesterålen, men har likevel blitt fullt ut inkludert og tatt inn i varmen som bergenser. Kilden understreker at den emosjonelle kjærligheten til Bergen veier tyngre enn språklig bakgrunn, til tross for en utbredt lokal overbevisning om at den bergenske dialekten besitter det beste ordforrådet.

Det vestlandske ordforrådets funksjon

Det språklige aspektet og det vestlandske ordforrådet utgjør en vesentlig del av bokens innhold. Christoffer Schjelderup erfarer selv de språklige forskjellene i møte med andre landsdeler. Han var tilnærmet voksen før han ble klar over at det spesifikke bergenske ordet «boss» kunne lede til uklarheter og misforståelser på den andre siden av fjellet. Under et ferieopphold på Østlandet opplevde han flere kommunikasjonsproblemer i forsøket på å lokalisere en ordinær søppelbøtte.

Gjennom utgivelsen argumenterer forfatteren for verdien og effektiviteten i de bergenske glosene. Det reises spørsmål ved nødvendigheten av å benytte lange og sammensatte forklaringer for å beskrive situasjoner som oppleves som urettferdige eller uakseptable, når det lokale uttrykket «Beliter meg ikkje!» formidler det samme budskapet i en mer konsis form.

Synet på den bergenske selvforståelsen

Boken berører også eksterne vurderinger av byen, spesielt i lys av at Bergen nylig har blitt kåret til Europas beste by å leve i. For den nybakte forfatteren kom ikke denne kåringen som noen overraskelse, og han forklarer hvordan den bergenske mentaliteten ofte kan mistolkes av utenforstående.

På spørsmål om hvordan omverdenen oppfatter bergensernes karakteregenskaper, og hvordan innbyggerne selv vurderer denne kritikken, utdyper Christoffer Schjelderup kulturforskjellene på følgende måte:

– Det andre folk ofte ser på som selvgodhet, ser vi på som selvironi. Der andre ser arroganse, ser vi sjarm. Vi vet jo godt at Bergen ikke er verdens beste by for alle, men den er det for oss.

‍