På Fredagstoner i Normoria fikk publikum både Gjermund Larsen, Philip Glass og en folketone fra Grip. De fire musikerne fra Operaens Sinfonietta holdt konserten nær og uformell, med hønene som et lekent gjennomgangstema.

Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFredagstoner er lagt opp som en musikalsk pustepause: kaffe og kake, et variert program og musikere bare noen meter unna. I Øvre foaje på Normoria ble denne nærheten en del av selve konsertopplevelsen. Her var det ingen sceneproduksjon som skilte utøverne fra publikum, og musikken fikk klinge uten høyttalere.
Fiolinistene Trond Harald Saltnes og Odd Sonntag, bratsjist Anna Ostachowska og cellist Zhala Aliyeva fremførte et program med klassiske og nordiske toner. Det beveget seg mellom folkemusikk, egne komposisjoner og et moderne verk av Philip Glass. Helheten var uformell, men programmet hadde også tydelige kontraster. Fra det rytmisk og humoristiske til det konsentrerte og meditative.
Saltnes satte ord på hva den akustiske rammen betydde:
– Ingen høyttalere, mikrofoner eller noe sånt. Helt annerledes.
Det var en presis beskrivelse av et rom der strykerne kunne høres direkte, uten teknisk forsterkning. Den nære formen gjorde det mulig å følge detaljene i samspillet, samtidig som publikumsreaksjonene ble en synlig del av konserten.
Komponist Gjermund Larsen dukket opp to ganger i programmet, og hønene ble et tilbakevendende motiv. Publikum fikk blant annet høre hønedans og «The Funky Chicken». De humoristiske innslagene ga konserten en letthet som passet godt til den uformelle rammen, uten at programmet dermed mistet musikalsk spennvidde.
Det er en styrke ved slike formiddagskonserter at de kan la alvor og humor stå side om side. Her ble hønene mer enn et enkelt poeng mellom verkene: De ga programmet en gjenkjennelig, leken tråd. Etter de mer stillferdige partiene kunne det rytmiske og muntre skifte karakter på rommet og gi publikum en ny inngang til musikken.
Et av konsertens tydeligste kontrastpunkter var Philip Glass, fremført av cellisten Zhala Aliyeva alene. Før stykket fortalte hun om Glass sin bruk av gjentakelser, og om hvordan enkle musikalske bestanddeler kan bygges ut til et eget meditativt univers.
Det var en nyttig inngang til verket. Gjentakelsene gjorde ikke musikken stillestående, de ga lytteren tid til å merke små forskyvninger og endringer i uttrykket. Aliyevas solospill holdt oppmerksomheten samlet om celloen og den gradvise utviklingen i musikken. I denne nære akustikken fikk det repetitive uttrykket rom til å virke rolig og konsentrert, uten å bli et rent bakgrunnsteppe.
Et annet markant innslag var «Folketone fra Grip», samlet inn av Edvart Bræin, bearbeidet av Henning Sommero og arrangert av Trond Harald Saltnes. Saltnes introduserte stykket som et samarbeid og inviterte dem som kjente melodien, til å synge med. Slik ble folketonen ikke bare et verk publikum skulle lytte til, men også et musikalsk minne flere kunne kjenne seg igjen i.
Den nordiske folkemusikken ga konserten et annet uttrykk enn Glass-stykket. Melodien var forankret i tradisjon og sted, mens Glass lot gjentakelse og langsom utvikling stå sentralt. Sammen viste disse delene bredden i programmet uten at overgangen mellom dem føltes som et brudd.
Anna Ostachowska bidro også med en egen komposisjon. Den utvidet bildet av henne som utøver i kvartetten og føyde et personlig musikalsk uttrykk til et program som ellers hentet mye av sin identitet fra folkemusikk og kjente komponistnavn. Komposisjonen ble presentert som en del av konsertens varierte innhold, snarere enn som et avvik fra resten av programmet.
Det er et godt grep i en konsertserie som skal være tilgjengelig, men ikke ensformig: Publikum får møte både musikk med tydelig tradisjonsforankring og verk skrevet av musikerne selv.
Etter hovedprogrammet kom et ekstranummer fra «Den glade enke», introdusert som en «crowd pleaser». Det var en treffende avslutning på en konsert som hele veien vekslet mellom konsentrasjon og uformell kontakt med publikum. Nummeret samlet rommet rundt en kjent og mer umiddelbart tilgjengelig melodi.
Fredagstoner fungerte best når nærheten og variasjonen fikk virke sammen. Gjentakelsene hos Glass, folketonen fra Grip, Ostachowskas egen komposisjon og lekne innslag med høner viste ulike sider av strykernes uttrykk. I Øvre foaje fikk publikum en formiddagskonsert der kaffe og kake var en del av rammen, men musikken forble hovedsaken. En tidlig, men god inngang til Halloween helgens knask og knep.
Fredagstoner er lagt opp som en musikalsk pustepause: kaffe og kake, et variert program og musikere bare noen meter unna. I Øvre foaje på Normoria ble denne nærheten en del av selve konsertopplevelsen. Her var det ingen sceneproduksjon som skilte utøverne fra publikum, og musikken fikk klinge uten høyttalere.
Fiolinistene Trond Harald Saltnes og Odd Sonntag, bratsjist Anna Ostachowska og cellist Zhala Aliyeva fremførte et program med klassiske og nordiske toner. Det beveget seg mellom folkemusikk, egne komposisjoner og et moderne verk av Philip Glass. Helheten var uformell, men programmet hadde også tydelige kontraster. Fra det rytmisk og humoristiske til det konsentrerte og meditative.
Saltnes satte ord på hva den akustiske rammen betydde:
– Ingen høyttalere, mikrofoner eller noe sånt. Helt annerledes.
Det var en presis beskrivelse av et rom der strykerne kunne høres direkte, uten teknisk forsterkning. Den nære formen gjorde det mulig å følge detaljene i samspillet, samtidig som publikumsreaksjonene ble en synlig del av konserten.
Komponist Gjermund Larsen dukket opp to ganger i programmet, og hønene ble et tilbakevendende motiv. Publikum fikk blant annet høre hønedans og «The Funky Chicken». De humoristiske innslagene ga konserten en letthet som passet godt til den uformelle rammen, uten at programmet dermed mistet musikalsk spennvidde.
Det er en styrke ved slike formiddagskonserter at de kan la alvor og humor stå side om side. Her ble hønene mer enn et enkelt poeng mellom verkene: De ga programmet en gjenkjennelig, leken tråd. Etter de mer stillferdige partiene kunne det rytmiske og muntre skifte karakter på rommet og gi publikum en ny inngang til musikken.
Et av konsertens tydeligste kontrastpunkter var Philip Glass, fremført av cellisten Zhala Aliyeva alene. Før stykket fortalte hun om Glass sin bruk av gjentakelser, og om hvordan enkle musikalske bestanddeler kan bygges ut til et eget meditativt univers.
Det var en nyttig inngang til verket. Gjentakelsene gjorde ikke musikken stillestående, de ga lytteren tid til å merke små forskyvninger og endringer i uttrykket. Aliyevas solospill holdt oppmerksomheten samlet om celloen og den gradvise utviklingen i musikken. I denne nære akustikken fikk det repetitive uttrykket rom til å virke rolig og konsentrert, uten å bli et rent bakgrunnsteppe.
Et annet markant innslag var «Folketone fra Grip», samlet inn av Edvart Bræin, bearbeidet av Henning Sommero og arrangert av Trond Harald Saltnes. Saltnes introduserte stykket som et samarbeid og inviterte dem som kjente melodien, til å synge med. Slik ble folketonen ikke bare et verk publikum skulle lytte til, men også et musikalsk minne flere kunne kjenne seg igjen i.
Den nordiske folkemusikken ga konserten et annet uttrykk enn Glass-stykket. Melodien var forankret i tradisjon og sted, mens Glass lot gjentakelse og langsom utvikling stå sentralt. Sammen viste disse delene bredden i programmet uten at overgangen mellom dem føltes som et brudd.
Anna Ostachowska bidro også med en egen komposisjon. Den utvidet bildet av henne som utøver i kvartetten og føyde et personlig musikalsk uttrykk til et program som ellers hentet mye av sin identitet fra folkemusikk og kjente komponistnavn. Komposisjonen ble presentert som en del av konsertens varierte innhold, snarere enn som et avvik fra resten av programmet.
Det er et godt grep i en konsertserie som skal være tilgjengelig, men ikke ensformig: Publikum får møte både musikk med tydelig tradisjonsforankring og verk skrevet av musikerne selv.
Etter hovedprogrammet kom et ekstranummer fra «Den glade enke», introdusert som en «crowd pleaser». Det var en treffende avslutning på en konsert som hele veien vekslet mellom konsentrasjon og uformell kontakt med publikum. Nummeret samlet rommet rundt en kjent og mer umiddelbart tilgjengelig melodi.
Fredagstoner fungerte best når nærheten og variasjonen fikk virke sammen. Gjentakelsene hos Glass, folketonen fra Grip, Ostachowskas egen komposisjon og lekne innslag med høner viste ulike sider av strykernes uttrykk. I Øvre foaje fikk publikum en formiddagskonsert der kaffe og kake var en del av rammen, men musikken forble hovedsaken. En tidlig, men god inngang til Halloween helgens knask og knep.

Morten Myklebust er i disse dager ute med albumet «Post Morten» Et Singer-songwriter album med melankolske tekster med mørk humor, selvironi og fine melodier.

CURBZ slapp debutsingelen «Zhuggah» i oktober. Nå kommer oppfølgeren «Bleach», som viser en mer melankolsk side av vestlandsbandet. Samtidig annonserer de debut-EP-en «CURBZSUCKS», som utgis 12. februar 2027. Før EP-en er ute, venter konserter i Norge og Storbritannia – og neste sommer står bandet på festivaler som Øyafestivalen og Malakoff.

Et velkledd ekorn fra Manhattan ble et symbol på håp under andre verdenskrig. Soldater betrodde seg til ham, barn sendte fanbrev, og han bidro til å samle inn penger til krigsinnsatsen. Nå har poeten Kjersti Bjørkmo hentet den glemte amerikanske kjendisen Tommy Tucker frem fra historiens mørke – i en diktsamling som forener humor, krigens alvor og menneskets behov for trøst.