Historiker og museumspedagog Marcus Helgesson Svenning, ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag, beskriver hvordan interessen sin for husfløting vokste frem nettopp slik – fra et enkelt fotografi og en undring over hva man egentlig så. Det hørtes nesten rart ut. Hus som flyttes til sjøs. Hva i all verden er det for noe?
Museumspedagog Marcus Helgesson Svenning fortalte om fenomenet "husfløting" i Skipshistorisk sine lokaler i Loennechengården. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistoriker og museumspedagog Marcus Helgesson Svenning, ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag, beskriver hvordan interessen sin for husfløting vokste frem nettopp slik – fra et enkelt fotografi og en undring over hva man egentlig så. Det hørtes nesten rart ut. Hus som flyttes til sjøs. Hva i all verden er det for noe?
Foredraget i Skipshistorisk forenings lokaler i Loennechengården torsdag 26. mars åpnet med bilder og forklaring som en inngang til en praksis som for mange fortsatt ligger innenfor levende minne. Det er nemlig ikke så alt for lenge siden husfløting var gjennomført.
For å forstå husfløting, må man forstå etterkrigstiden langs kysten.
Dette var en periode preget av politisk styrt sentralisering. Små øysamfunn, holmer og værutsatte bosetninger ble definert som «utvær» – steder man i praksis hadde et politisk ønske om å avvikle.
Svenning forklarer bakgrunnen for at folk tok med seg hele huset med på flyttelasset:
– Det var et tydelig mål å få folk til å flytte mer sentralt.
Årsakene var konkrete. Skoleveier var lange og risikofylte. Arbeidsmulighetene var begrensede. Samtidig endret fiskeriene seg.
– Med motorbåten kunne du bo mer sentralt og likevel nå fiskefeltene. Antallet fiskere som brukte åpne småbåter ut til fiskefeltene droppet dramatisk.
Dermed oppsto et behov: Folk skulle flytte – men hva med husene?
%20(1).jpg)
I dag flytter man og etterlater boligen. På 1950- og 60-tallet var situasjonen en annen. Husene var solide, ofte bygget i tettvokst tømmer av høy kvalitet, og representerte både økonomisk verdi og livshistorie man ikke uten videre fikk erstattet. Landet krevde mye byggematerialer for gjenoppbyggingen etter krigen. Hadde man et solid bygget hus var dette en fordel fremfor å måtte bygge nytt, som var både dyrere og med dårligere materialer.
– Det var rett og slett billigere å flytte huset enn å bygge nytt.
Tallene er tydelige: Et nytt hus kunne koste rundt 55.000 kroner. Å flytte et eksisterende hus kunne koste rundt 11.000 – dette var ofte med støtte fra det offentlige.
– Du fikk med deg huset du bodde i og kjente godt fra før, til en brøkdel av prisen.
Husfløting blir dermed et svar på både økonomi og identitet. Man flyttet ikke bare til et nytt sted – man tok med seg det gamle livet og minnene i huset.
Metoden var krevende, men gjennomført med en presisjon som selv i dag fremstår som bemerkelsesverdig med relativt enkle hjelpemidler.
Først ble huset løftet:
– Man jekket det opp og la det på stokker.
Deretter ble det flyttet gradvis:
– Det ble rullet fremover ved hjelp av vinsjer. Litt etter litt.
Pipa ble gjerne demontert – både for å redusere vekt og sikre balanse.
Når huset nådde sjøen, begynte en ny fase. Flåter ble bygget av oljefat, som ofte bestod av mellom 70 og 90 for et vanlig hus.
– Det avgjørende var å treffe riktig på floa. Hvis ikke måtte du vente.
Huset ble så slept over sjøen, ofte av mindre båter, før det ble plassert på ny grunnmur.
– Når man etterpå sjekket huset, var det ofte helt uskadd, selv ikke tapeten hadde revner.
%20(1).jpg)
Dette var ikke tilfeldig arbeid. Det utviklet seg en egen gruppe spesialister – husfløterne.
Blant dem peker Svenning særlig på Arvid Løvik fra Averøy:
– Over 90 prosent av husflyttingene vi har dokumentert, kan knyttes til ham.
Løvik var ikke formelt utdannet ingeniør, men fungerte i praksis som det.
– Folk hadde en sterk tro på at han fikk det til.
Det handlet om praktisk erfaring, vurderingsevne og evnen til å løse problemer underveis. Alle hus Løvik flyttet gikk det bra med.
Et av de mest talende eksemplene fra foredraget er flyttingen av et hus fra en holme i ytre Kvenvær på Hitra til Smøla.
Avstanden var om lag 14 kilometer – 7,5 nautiske mil – over Ramsøyfjorden.
– Det er en ganske hard strekning. Havstrekningen er ikke noen sørlandsidyll akkurat. Her er sjøen ofte hard.
Flyttingen innebar mer enn avstand. Den krysset både kommune- og fylkesgrenser. Et hus gikk fra å være trøndersk til å bli nordmørsk.
– Det sier noe om dimensjonene i dette.
Men det mest avgjørende var kontrollen:
– Det er ikke bare å få huset utpå sjøen. Du skal få det trygt frem også.
I enkelte tilfeller stoppet ikke livet selv om huset var i bevegelse.
– Folk bodde i husene mens de ble fløtet. Dette kommer fra konkrete kilder fra mennesker som selv opplevde det eller sto tett på:
– Gulvet rullet. Ting falt ned. De fyrte på primus, men alt kunne plutselig skli av i en litt krapp dønning.
Det var både en teknisk operasjon, men også en hverdag i forskyvning. Husene var ikke tomme konstruksjoner, men hjem i bruk hele tiden– med møbler, kjøkkenutstyr og mennesker som forsøkte å opprettholde en form for normalitet mens alt fysisk var i bevegelse.
Svenning viser til fortellinger der det å lage mat ble en øvelse i balanse:
– De satte på kaffe eller mat, men så fort det begynte å gynge, kunne alt skli av og havne på gulvet.
Reaksjonene var ofte preget av nøkternhet.
– Ja, ja. Vi får ta det opp igjen.
Bevegelsene i huset var merkbare. Det var ikke jevn fremdrift, men rykk og slingring i takt med sjøen.
– Det knaket, og du kjente at hele huset levde.
Samtidig var det også detaljer som viser hvor sårbar konstruksjonen kunne være underveis. En historie Svenning trekker frem, handler om pipa – som vanligvis ble demontert før transport nettopp for å unngå ubalanse og skade.
I ett tilfelle ble ikke dette gjort i tide:
– Pipa raste ned i sjøen under flyttingen. Der ligger den ennå.
Det var én av grunnene til at pipene ble tatt ut før flytting. En pipe representerte ikke bare vekt, men også et mye høyere metasentrisk punkt som kunne forskyve balansen i hele konstruksjonen. Når et skip har et høyt metasentrisk punkt, skal det mye mindre til for at det kantrer og går rundt.
Varigheten på selve transporten kunne være fra noen timer til et par døgn. I denne perioden befant man seg i en mellomtilstand:
– Du var i ditt eget hjem, men ikke på land.
%20(1).jpg)
Arbeidet var ikke uten fare.
– En mann ble fanget under en mur under demontering og satt fast i flere timer. Til slutt kom faren som hadde sluppet ham av tilbake fra fisket og fant ham der fastlåst.
Samtidig er det slående hvor sjelden alvorlige ulykker ser ut til å ha vært, gitt forholdene.
– Når man så på resultatet, var det ofte ingen skader. Det gikk stort sett ganske bra.
I dag står mange av disse husene fortsatt.
Uten merking. Uten synlige spor.
– Folk kan bo i hus som har vært på sjøen, uten å vite det.
Husfløting etterlater seg ikke monumenter, men strukturer. Det er en historie som ligger i veggene, ikke i skiltene.
Avslutningsvis peker Svenning på forskjellen til vår egen tid:
– I dag ser vi boliger som investeringer. Den gangen tok man med seg huset.
Husfløting fremstår dermed som et uttrykk for en periode der bolig var bruksverdi, håndverk og livsgrunnlag – ikke først og fremst kapital. Å ta med seg huset hadde sin egen verdi, spesielt sett i kontekst av etterkrigstiden, 60- og 70-årene. Materialtilgangen var begrenset i årene etter krigen, så det lønte seg både økonomisk og materielt å bruke det man hadde fra før. Et solid tømmerhus hadde sin egen verdi.
Stor takk til Marcus Helgesson Svenning fra Avdeling for kulturhistorie og formidling, kystmuseet for bildebidrag og informasjon.
Historiker og museumspedagog Marcus Helgesson Svenning, ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag, beskriver hvordan interessen sin for husfløting vokste frem nettopp slik – fra et enkelt fotografi og en undring over hva man egentlig så. Det hørtes nesten rart ut. Hus som flyttes til sjøs. Hva i all verden er det for noe?
Foredraget i Skipshistorisk forenings lokaler i Loennechengården torsdag 26. mars åpnet med bilder og forklaring som en inngang til en praksis som for mange fortsatt ligger innenfor levende minne. Det er nemlig ikke så alt for lenge siden husfløting var gjennomført.
For å forstå husfløting, må man forstå etterkrigstiden langs kysten.
Dette var en periode preget av politisk styrt sentralisering. Små øysamfunn, holmer og værutsatte bosetninger ble definert som «utvær» – steder man i praksis hadde et politisk ønske om å avvikle.
Svenning forklarer bakgrunnen for at folk tok med seg hele huset med på flyttelasset:
– Det var et tydelig mål å få folk til å flytte mer sentralt.
Årsakene var konkrete. Skoleveier var lange og risikofylte. Arbeidsmulighetene var begrensede. Samtidig endret fiskeriene seg.
– Med motorbåten kunne du bo mer sentralt og likevel nå fiskefeltene. Antallet fiskere som brukte åpne småbåter ut til fiskefeltene droppet dramatisk.
Dermed oppsto et behov: Folk skulle flytte – men hva med husene?
I dag flytter man og etterlater boligen. På 1950- og 60-tallet var situasjonen en annen. Husene var solide, ofte bygget i tettvokst tømmer av høy kvalitet, og representerte både økonomisk verdi og livshistorie man ikke uten videre fikk erstattet. Landet krevde mye byggematerialer for gjenoppbyggingen etter krigen. Hadde man et solid bygget hus var dette en fordel fremfor å måtte bygge nytt, som var både dyrere og med dårligere materialer.
– Det var rett og slett billigere å flytte huset enn å bygge nytt.
Tallene er tydelige: Et nytt hus kunne koste rundt 55.000 kroner. Å flytte et eksisterende hus kunne koste rundt 11.000 – dette var ofte med støtte fra det offentlige.
– Du fikk med deg huset du bodde i og kjente godt fra før, til en brøkdel av prisen.
Husfløting blir dermed et svar på både økonomi og identitet. Man flyttet ikke bare til et nytt sted – man tok med seg det gamle livet og minnene i huset.
Metoden var krevende, men gjennomført med en presisjon som selv i dag fremstår som bemerkelsesverdig med relativt enkle hjelpemidler.
Først ble huset løftet:
– Man jekket det opp og la det på stokker.
Deretter ble det flyttet gradvis:
– Det ble rullet fremover ved hjelp av vinsjer. Litt etter litt.
Pipa ble gjerne demontert – både for å redusere vekt og sikre balanse.
Når huset nådde sjøen, begynte en ny fase. Flåter ble bygget av oljefat, som ofte bestod av mellom 70 og 90 for et vanlig hus.
– Det avgjørende var å treffe riktig på floa. Hvis ikke måtte du vente.
Huset ble så slept over sjøen, ofte av mindre båter, før det ble plassert på ny grunnmur.
– Når man etterpå sjekket huset, var det ofte helt uskadd, selv ikke tapeten hadde revner.
Dette var ikke tilfeldig arbeid. Det utviklet seg en egen gruppe spesialister – husfløterne.
Blant dem peker Svenning særlig på Arvid Løvik fra Averøy:
– Over 90 prosent av husflyttingene vi har dokumentert, kan knyttes til ham.
Løvik var ikke formelt utdannet ingeniør, men fungerte i praksis som det.
– Folk hadde en sterk tro på at han fikk det til.
Det handlet om praktisk erfaring, vurderingsevne og evnen til å løse problemer underveis. Alle hus Løvik flyttet gikk det bra med.
Et av de mest talende eksemplene fra foredraget er flyttingen av et hus fra en holme i ytre Kvenvær på Hitra til Smøla.
Avstanden var om lag 14 kilometer – 7,5 nautiske mil – over Ramsøyfjorden.
– Det er en ganske hard strekning. Havstrekningen er ikke noen sørlandsidyll akkurat. Her er sjøen ofte hard.
Flyttingen innebar mer enn avstand. Den krysset både kommune- og fylkesgrenser. Et hus gikk fra å være trøndersk til å bli nordmørsk.
– Det sier noe om dimensjonene i dette.
Men det mest avgjørende var kontrollen:
– Det er ikke bare å få huset utpå sjøen. Du skal få det trygt frem også.
I enkelte tilfeller stoppet ikke livet selv om huset var i bevegelse.
– Folk bodde i husene mens de ble fløtet. Dette kommer fra konkrete kilder fra mennesker som selv opplevde det eller sto tett på:
– Gulvet rullet. Ting falt ned. De fyrte på primus, men alt kunne plutselig skli av i en litt krapp dønning.
Det var både en teknisk operasjon, men også en hverdag i forskyvning. Husene var ikke tomme konstruksjoner, men hjem i bruk hele tiden– med møbler, kjøkkenutstyr og mennesker som forsøkte å opprettholde en form for normalitet mens alt fysisk var i bevegelse.
Svenning viser til fortellinger der det å lage mat ble en øvelse i balanse:
– De satte på kaffe eller mat, men så fort det begynte å gynge, kunne alt skli av og havne på gulvet.
Reaksjonene var ofte preget av nøkternhet.
– Ja, ja. Vi får ta det opp igjen.
Bevegelsene i huset var merkbare. Det var ikke jevn fremdrift, men rykk og slingring i takt med sjøen.
– Det knaket, og du kjente at hele huset levde.
Samtidig var det også detaljer som viser hvor sårbar konstruksjonen kunne være underveis. En historie Svenning trekker frem, handler om pipa – som vanligvis ble demontert før transport nettopp for å unngå ubalanse og skade.
I ett tilfelle ble ikke dette gjort i tide:
– Pipa raste ned i sjøen under flyttingen. Der ligger den ennå.
Det var én av grunnene til at pipene ble tatt ut før flytting. En pipe representerte ikke bare vekt, men også et mye høyere metasentrisk punkt som kunne forskyve balansen i hele konstruksjonen. Når et skip har et høyt metasentrisk punkt, skal det mye mindre til for at det kantrer og går rundt.
Varigheten på selve transporten kunne være fra noen timer til et par døgn. I denne perioden befant man seg i en mellomtilstand:
– Du var i ditt eget hjem, men ikke på land.
Arbeidet var ikke uten fare.
– En mann ble fanget under en mur under demontering og satt fast i flere timer. Til slutt kom faren som hadde sluppet ham av tilbake fra fisket og fant ham der fastlåst.
Samtidig er det slående hvor sjelden alvorlige ulykker ser ut til å ha vært, gitt forholdene.
– Når man så på resultatet, var det ofte ingen skader. Det gikk stort sett ganske bra.
I dag står mange av disse husene fortsatt.
Uten merking. Uten synlige spor.
– Folk kan bo i hus som har vært på sjøen, uten å vite det.
Husfløting etterlater seg ikke monumenter, men strukturer. Det er en historie som ligger i veggene, ikke i skiltene.
Avslutningsvis peker Svenning på forskjellen til vår egen tid:
– I dag ser vi boliger som investeringer. Den gangen tok man med seg huset.
Husfløting fremstår dermed som et uttrykk for en periode der bolig var bruksverdi, håndverk og livsgrunnlag – ikke først og fremst kapital. Å ta med seg huset hadde sin egen verdi, spesielt sett i kontekst av etterkrigstiden, 60- og 70-årene. Materialtilgangen var begrenset i årene etter krigen, så det lønte seg både økonomisk og materielt å bruke det man hadde fra før. Et solid tømmerhus hadde sin egen verdi.
Stor takk til Marcus Helgesson Svenning fra Avdeling for kulturhistorie og formidling, kystmuseet for bildebidrag og informasjon.
Den europeiske merkeordningen PEGI (Pan-European Game Information) varsler en omfattende utvidelse av sitt klassifiseringssystem for dataspill. Fra juni 2026 vil ikke bare innholdet i spill avgjøre aldersgrensen, men også hvordan spillene er bygget opp. Dette gjelder særlig når det gjelder kjøpsmekanismer, sosiale funksjoner og systemer som påvirker spillerens atferd over tid.
