Den nordiske mediegiganten Story House Egmont svelger det tradisjonsrike svenske kulturskattekammeret Vi Kultur & Litteratur. For de involverte handler det om overlevelse og vekst, men oppkjøpet reiser også kritiske spørsmål om fremtiden for den uavhengige, dyptpløyende kulturjournalistikken i Norden.
Vi Cover Vi Kultur & Litteratur / Story House Egmont
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPressemeldinger formulerer det gjerne i glatte vendinger som «synergier», «vekst» og «en ny epoke for kvalitetsjournalistikk». Bak de korporative moteordene ligger en realitet med dype historiske røtter og usikre fremtidsutsikter.
Den 15. juni 2026 ble det kjent at Story House Egmont overtar samtlige aksjer i svenske Vi Kultur & Litteratur AB, med formell overtakelse 1. september. Dermed flytter to av Sveriges mest respekterte kulturtitler – kulturmagasinet Vi (etablert i 1913) og bokmagasinet Vi Läser – inn i samme mediehus som Hjemmet, Vi Menn og Donald Duck.
Dette er ikke bare en ordinær forretningstransaksjon. Det er et kultursjokk i miniatyr.
For å forstå sprengkraften i oppkjøpet må vi spole tilbake. I over hundre år har magasinet Vi vært en bærebjelke i den svenske samfunnsdebatten, født ut av den kooperative arbeiderbevegelsen (Kooperativa Förbundet). Magasinet har fostret generasjoner av landets fremste skribenter, fotografer og illustratører. Det har levert prisbelønt journalistikk med høy integritet, og har historisk sett stått på barrikadene for folkeopplysning og humanisme.
Når dette intellektuelle flaggskipet nå slukes av Egmont – en kommersiell gigant med røtter i underholdning og ukepresse – utløser det en uunngåelig uro. Kan den kommersielle logikken som driver e-handel, digitale byråer og kjendisjournalistikk gi næring til den smale, tidkrevende kulturjournalistikken?
Magasindirektør i Story House Egmont, Marianne Gram, forsikrer i pressemeldingen at de kjøper Vi nettopp på grunn av titlenes høye integritet og sterke stemme:– De har en sterk stemme som skaper tydelig verdi for både lesere, annonsører og oss som mediehus.
Fra et rent økonomisk ståsted er oppkjøpet logisk. Den uavhengige kulturjournalistikken har lenge blødd i kampen om abonnenter og annonsekroner mot globale tech-giganter. Vi Kultur & Litteratur har de siste årene måttet spre virksomheten til podkaster, eventer og reiser for å holde hjulene i gang.
Frank Vilstrup, direktør for Consumer Magazines i Egmont, legger ikke skjul på at oppkjøpet handler om posisjonering:– «Med magasinet Vi om bord styrker vi posisjonen vår og tar et viktig skritt i vår videre utvikling og vekst.»
Styreleder i Vi Kultur & Litteratur, Maria Hamrefors, kaller Egmont «den beste løsningen for virksomhetens videre utvikling.» Og hun har trolig rett i at det er den eneste realistiske løsningen for langsiktig overlevelse. Egmont har musklene til å investere digitalt, effektivisere distribusjonen og bære de magre årene.
Spørsmålet som gjenstår er hva som skjer med den redaksjonelle sjelen når et nisjemagasin blir en del av en felles nordisk organisasjon som skal strømlinjeformes for «økt effektivitet». Kulturjournalistikk krever tid, rom for å feile og en vilje til å provosere – egenskaper som ikke alltid harmonerer med et kvartalsregnskap i et internasjonalt konsern.
Når de røde løperne rulles sammen etter pressekonferansen, gjenstår hverdagen. Det nordiske medielandskapet har blitt fattigere på uavhengige eiere, men rikere på konsolidert makt. Om dette faktisk markerer en «ny epoke for kvalitetsjournalistikk», eller om det er starten på en langsom utvanning av to av Nordens viktigste kulturstemmer, vil tiden etter 1. september vise.
Pressemeldinger formulerer det gjerne i glatte vendinger som «synergier», «vekst» og «en ny epoke for kvalitetsjournalistikk». Bak de korporative moteordene ligger en realitet med dype historiske røtter og usikre fremtidsutsikter.
Den 15. juni 2026 ble det kjent at Story House Egmont overtar samtlige aksjer i svenske Vi Kultur & Litteratur AB, med formell overtakelse 1. september. Dermed flytter to av Sveriges mest respekterte kulturtitler – kulturmagasinet Vi (etablert i 1913) og bokmagasinet Vi Läser – inn i samme mediehus som Hjemmet, Vi Menn og Donald Duck.
Dette er ikke bare en ordinær forretningstransaksjon. Det er et kultursjokk i miniatyr.
For å forstå sprengkraften i oppkjøpet må vi spole tilbake. I over hundre år har magasinet Vi vært en bærebjelke i den svenske samfunnsdebatten, født ut av den kooperative arbeiderbevegelsen (Kooperativa Förbundet). Magasinet har fostret generasjoner av landets fremste skribenter, fotografer og illustratører. Det har levert prisbelønt journalistikk med høy integritet, og har historisk sett stått på barrikadene for folkeopplysning og humanisme.
Når dette intellektuelle flaggskipet nå slukes av Egmont – en kommersiell gigant med røtter i underholdning og ukepresse – utløser det en uunngåelig uro. Kan den kommersielle logikken som driver e-handel, digitale byråer og kjendisjournalistikk gi næring til den smale, tidkrevende kulturjournalistikken?
Magasindirektør i Story House Egmont, Marianne Gram, forsikrer i pressemeldingen at de kjøper Vi nettopp på grunn av titlenes høye integritet og sterke stemme:– De har en sterk stemme som skaper tydelig verdi for både lesere, annonsører og oss som mediehus.
Fra et rent økonomisk ståsted er oppkjøpet logisk. Den uavhengige kulturjournalistikken har lenge blødd i kampen om abonnenter og annonsekroner mot globale tech-giganter. Vi Kultur & Litteratur har de siste årene måttet spre virksomheten til podkaster, eventer og reiser for å holde hjulene i gang.
Frank Vilstrup, direktør for Consumer Magazines i Egmont, legger ikke skjul på at oppkjøpet handler om posisjonering:– «Med magasinet Vi om bord styrker vi posisjonen vår og tar et viktig skritt i vår videre utvikling og vekst.»
Styreleder i Vi Kultur & Litteratur, Maria Hamrefors, kaller Egmont «den beste løsningen for virksomhetens videre utvikling.» Og hun har trolig rett i at det er den eneste realistiske løsningen for langsiktig overlevelse. Egmont har musklene til å investere digitalt, effektivisere distribusjonen og bære de magre årene.
Spørsmålet som gjenstår er hva som skjer med den redaksjonelle sjelen når et nisjemagasin blir en del av en felles nordisk organisasjon som skal strømlinjeformes for «økt effektivitet». Kulturjournalistikk krever tid, rom for å feile og en vilje til å provosere – egenskaper som ikke alltid harmonerer med et kvartalsregnskap i et internasjonalt konsern.
Når de røde løperne rulles sammen etter pressekonferansen, gjenstår hverdagen. Det nordiske medielandskapet har blitt fattigere på uavhengige eiere, men rikere på konsolidert makt. Om dette faktisk markerer en «ny epoke for kvalitetsjournalistikk», eller om det er starten på en langsom utvanning av to av Nordens viktigste kulturstemmer, vil tiden etter 1. september vise.
En gruppe interesserte hadde samlet seg ved Brannmuseet i Kristiansund for å bli med på omvisning ledet av Jan Brede Falkevik. Turen tok deltakerne gjennom byens brannhistorie, gjenreisningen etter krigen og de arkitektoniske sporene som fortsatt preger Kristiansund. Men det var særlig ett sted som samlet oppmerksomheten til denne omvisningen: branntårnet.
Laget av ScaleFlow.
