Hva skjer når et land blir større enn menneskene som bor der? På Bjørnsonfestivalen møttes forfatteren og cubaneren Roxana Sobrino Triana, sosialantropolog og forfatter Ståle Wig og ekspert på Latin-Amerika Benedicte Bull til en samtale om minner, migrasjon, litteratur og et land som stadig blir tolket av andre.
Ståe Wig og Benedicte Bull. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet begynner med et fravær, for Roxana Sobrino Triana skulle egentlig ha sittet på scenen under Bjørnsonfestivalen. I stedet får vi møte henne digitalt via en skjerm. Situasjonen har noe kjent over seg, det er som et lite ekko av pandemiens videomøter. Forfatteren, som har skrevet «Korkøya: fortellinger om Cuba», som er en selvbiografisk bok, skildrer oppveksten på Cuba og overgangen til et nytt liv i Norge. Samtalen som er spilt inn mellom Roxana og Ståle Wig spilles, og på den måten får vi et innblikk i livet slik det var og er for Roxana.
Det er en avstand mellom Cuba og resten av verden, men også mellom bildet av landet og menneskene som lever der. Det er Ståle Wig som leder samtalen. Han spør hva boken hennes egentlig handler om. Sobrino Triana svarer at boken handler i utgangspunktet om hennes eget liv. Etter hun kom til Norge begynte hun å skrive, og oppdaget etter hvert at minnene fra Cuba stadig vendte tilbake. Boken ble, slik hun beskriver det, også en gave til familien. Et forsøk på å la døtrene forstå landet moren deres kom fra, dette gjennom hennes minner og erfaringer.
Det er også et oppgjør med bildene folk har av landet. Cuba har i flere tiår vært omgitt av sterke forestillinger om revolusjonen, Fidel Castro, USA, sosialismen, sigarer, gamle amerikanske biler og solnedganger over Havanna har fått enorm plass i den internasjonale fortellingen om øya. Sobrino Triana vil skrive seg ut av dette bildet. Hun snakker om Cuba med kjærlighet, men uten å romantisere det. Det er nettopp dette Wig griper fatt i når han beskriver boken som et motstykke til klisjeene om Cuba. For ham er det vesentlig at cubanere selv får fortelle om landet sitt. De skal ikke bare fremstå som symboler i et geopolitisk drama, men som mennesker. Det er kanskje her litteraturen har en særlig kraft som kan flytte blikket fra kartet til menneskene, og til et land som betyr mer enn geografien.
Senere på scenen fortsetter Wig samtalen med Benedicte Bull. Bull spør hva som skiller perspektivet til en cubaner fra de mange utenlandske fortellingene om Cuba. Wig, som selv har bodd på Cuba og skrevet om landet, peker på et paradoks om at Cuba geografisk er et relativt lite land, men har fått en enorm plass i den globale forestillingsverdenen. Særlig siden revolusjonen i 1959 har øya blitt lest som et symbol. For noen representerer den motstand mot USA og kapitalismen. For andre representerer den autoritært styre, økonomisk sammenbrudd og manglende frihet. Problemet oppstår når menneskene forsvinner bak symbolene.
Når cubanere snakker om hverdagsproblemene sine, sier Wig, handler det ofte om noe langt mer konkret enn den evige diskusjonen om USA. Det handler om køer, om mangel på medisiner, om strømbrudd, om mangel på drivstoff. Det handler om mat som ikke kan oppbevares fordi kjøleskapet mangler strøm og om familier som må hjelpe hverandre på tvers av landegrenser. Det er denne hverdagen Roxana forsøker å bringe inn i litteraturen.
Samtalen beveger seg fra minnene til nåtiden. Cuba står i en alvorlig økonomisk og sosial situasjon, og Wig beskriver hvordan energikrisen griper inn i nesten alle deler av livet. Strømbrudd påvirker sykehus, matlagring og transport. Mangelen på drivstoff gjør at biler og busser blir stående. Samtidig er landets befolkning blitt eldre fordi mange unge har reist. Familiene som er igjen, er i økende grad avhengige av dem som befinner seg utenfor Cuba. Det oppstår dermed et merkelig paradoks der familien i utlandet blir en av de viktigste livlinene for dem som fortsatt bor på øya. Penger sendes hjem, mat kjøpes, utstyr skaffes og solcellepaneler blir en del av løsningen på strømkrisen.
Migrasjonen forteller noe om hvordan Cuba oppleves innenfra. Wig beskriver en sterk forestilling blant mange cubanere om at «fremtiden» finnes et annet sted. Det er en formulering som setter seg. For hva betyr det for et samfunn når så mange av dem som kunne ha bygget fremtiden, forsøker å forlate landet? Likevel er det umulig å snakke om dagens Cuba uten å snakke om USA. Det er også her samtalen blir mer politisk når Bull og Wig diskuterer amerikansk press mot det cubanske regimet og spørsmålet om hvorvidt strengere sanksjoner faktisk kan føre til politisk endring. Wigs svar er langt fra entydig. Han mener det er liten grunn til å tro at regimet vil kollapse bare fordi presset utenfra øker. Cuba har historisk vist en evne til å finne nye forbindelser og forsyningslinjer. Russland kan levere olje. Kina kan levere solcellepaneler. Andre land kan fylle hullene som oppstår.
Konsekvensene av presset forsvinner ikke, de merkes fremdeles i hverdagen. Det er her samtalen vender tilbake til det samme spørsmålet som lå på overflaten under møtet med Roxana. Hvem er det egentlig som betaler prisen for stormaktenes politikk? Wig formulerer det som at det er et skille mellom maktspillet og menneskene som lever under det. På den ene siden står myndighetene i Havana og på den andre siden står amerikanske politikere som ønsker å presse frem en politisk endring. Det er den vanlige cubaneren som befinner seg mellom disse.
Polariseringen handler ikke bare om politikk. Bull spør også om cubanerne fortsatt er like politisk polariserte som tidligere, og svaret er mer komplisert. Wig beskriver en befolkning som fortsatt har sterke følelser for landet sitt, men hvor konflikten ikke nødvendigvis først og fremst handler om høyre mot venstre, eller sosialisme mot kapitalisme. Det handler om «oss» og «dem», med andre ord de som styrer, og de som blir styrt. De som har makt og ressurser, og de som står igjen med køene, strømbruddene og mangelen.
Samtidig finnes det en desperasjon som går dypere enn politiske sympatier. Wig forteller at det finnes cubanere som i ytterste konsekvens ønsker en amerikansk militærintervensjon fordi de opplever situasjonen hjemme som så fastlåst. Det er et dramatisk uttrykk for hvor langt desperasjonen kan gå.
Wig forsøker mot slutten av samtalen å finne et lysere sted å lande. Det er ikke enkelt, for det finnes fortsatt politiske fanger. Mange opposisjonelle og kunstnere har blitt fengslet eller forlatt landet. Sivilsamfunnet har fått mindre spillerom. Internett, som først åpnet nye rom for informasjon og organisering, har også blitt et verktøy for overvåkning og kontroll.
Wig vender tilbake til litteraturen, til det som skjer akkurat i rommet der publikum sitter. Dette er mennesker som har møtt opp for å høre om et annet menneskes liv. De har kommet for å lese en bok om Cuba, ikke nødvendigvis for å bekrefte sitt eget bilde av Cuba, men for å få et nytt. Denne handlingen kan virke liten sammenlignet med geopolitikkens store bevegelser, men kanskje er det nettopp poenget.
Mens politikere og makthavere diskuterer regimer, sanksjoner, olje og militære strategier, skriver Roxana Sobrino Triana om barndom, familie, minner og det å bygge et nytt liv i et annet land. Hun forsøker å gjøre Cuba mindre til et symbol, mer til et sted og menneskene der mindre til brikker i et geopolitisk spill. I den forstand handler boken hennes om Cuba, men også om noe større. For hva skjer med et menneske når hjemlandet blir fortalt og skrevet av andre? Hva kan litteraturen gjøre for å ta fortellingen tilbake til cubaneren selv?
Det begynner med et fravær, for Roxana Sobrino Triana skulle egentlig ha sittet på scenen under Bjørnsonfestivalen. I stedet får vi møte henne digitalt via en skjerm. Situasjonen har noe kjent over seg, det er som et lite ekko av pandemiens videomøter. Forfatteren, som har skrevet «Korkøya: fortellinger om Cuba», som er en selvbiografisk bok, skildrer oppveksten på Cuba og overgangen til et nytt liv i Norge. Samtalen som er spilt inn mellom Roxana og Ståle Wig spilles, og på den måten får vi et innblikk i livet slik det var og er for Roxana.
Det er en avstand mellom Cuba og resten av verden, men også mellom bildet av landet og menneskene som lever der. Det er Ståle Wig som leder samtalen. Han spør hva boken hennes egentlig handler om. Sobrino Triana svarer at boken handler i utgangspunktet om hennes eget liv. Etter hun kom til Norge begynte hun å skrive, og oppdaget etter hvert at minnene fra Cuba stadig vendte tilbake. Boken ble, slik hun beskriver det, også en gave til familien. Et forsøk på å la døtrene forstå landet moren deres kom fra, dette gjennom hennes minner og erfaringer.
Det er også et oppgjør med bildene folk har av landet. Cuba har i flere tiår vært omgitt av sterke forestillinger om revolusjonen, Fidel Castro, USA, sosialismen, sigarer, gamle amerikanske biler og solnedganger over Havanna har fått enorm plass i den internasjonale fortellingen om øya. Sobrino Triana vil skrive seg ut av dette bildet. Hun snakker om Cuba med kjærlighet, men uten å romantisere det. Det er nettopp dette Wig griper fatt i når han beskriver boken som et motstykke til klisjeene om Cuba. For ham er det vesentlig at cubanere selv får fortelle om landet sitt. De skal ikke bare fremstå som symboler i et geopolitisk drama, men som mennesker. Det er kanskje her litteraturen har en særlig kraft som kan flytte blikket fra kartet til menneskene, og til et land som betyr mer enn geografien.
Senere på scenen fortsetter Wig samtalen med Benedicte Bull. Bull spør hva som skiller perspektivet til en cubaner fra de mange utenlandske fortellingene om Cuba. Wig, som selv har bodd på Cuba og skrevet om landet, peker på et paradoks om at Cuba geografisk er et relativt lite land, men har fått en enorm plass i den globale forestillingsverdenen. Særlig siden revolusjonen i 1959 har øya blitt lest som et symbol. For noen representerer den motstand mot USA og kapitalismen. For andre representerer den autoritært styre, økonomisk sammenbrudd og manglende frihet. Problemet oppstår når menneskene forsvinner bak symbolene.
Når cubanere snakker om hverdagsproblemene sine, sier Wig, handler det ofte om noe langt mer konkret enn den evige diskusjonen om USA. Det handler om køer, om mangel på medisiner, om strømbrudd, om mangel på drivstoff. Det handler om mat som ikke kan oppbevares fordi kjøleskapet mangler strøm og om familier som må hjelpe hverandre på tvers av landegrenser. Det er denne hverdagen Roxana forsøker å bringe inn i litteraturen.
Samtalen beveger seg fra minnene til nåtiden. Cuba står i en alvorlig økonomisk og sosial situasjon, og Wig beskriver hvordan energikrisen griper inn i nesten alle deler av livet. Strømbrudd påvirker sykehus, matlagring og transport. Mangelen på drivstoff gjør at biler og busser blir stående. Samtidig er landets befolkning blitt eldre fordi mange unge har reist. Familiene som er igjen, er i økende grad avhengige av dem som befinner seg utenfor Cuba. Det oppstår dermed et merkelig paradoks der familien i utlandet blir en av de viktigste livlinene for dem som fortsatt bor på øya. Penger sendes hjem, mat kjøpes, utstyr skaffes og solcellepaneler blir en del av løsningen på strømkrisen.
Migrasjonen forteller noe om hvordan Cuba oppleves innenfra. Wig beskriver en sterk forestilling blant mange cubanere om at «fremtiden» finnes et annet sted. Det er en formulering som setter seg. For hva betyr det for et samfunn når så mange av dem som kunne ha bygget fremtiden, forsøker å forlate landet? Likevel er det umulig å snakke om dagens Cuba uten å snakke om USA. Det er også her samtalen blir mer politisk når Bull og Wig diskuterer amerikansk press mot det cubanske regimet og spørsmålet om hvorvidt strengere sanksjoner faktisk kan føre til politisk endring. Wigs svar er langt fra entydig. Han mener det er liten grunn til å tro at regimet vil kollapse bare fordi presset utenfra øker. Cuba har historisk vist en evne til å finne nye forbindelser og forsyningslinjer. Russland kan levere olje. Kina kan levere solcellepaneler. Andre land kan fylle hullene som oppstår.
Konsekvensene av presset forsvinner ikke, de merkes fremdeles i hverdagen. Det er her samtalen vender tilbake til det samme spørsmålet som lå på overflaten under møtet med Roxana. Hvem er det egentlig som betaler prisen for stormaktenes politikk? Wig formulerer det som at det er et skille mellom maktspillet og menneskene som lever under det. På den ene siden står myndighetene i Havana og på den andre siden står amerikanske politikere som ønsker å presse frem en politisk endring. Det er den vanlige cubaneren som befinner seg mellom disse.
Polariseringen handler ikke bare om politikk. Bull spør også om cubanerne fortsatt er like politisk polariserte som tidligere, og svaret er mer komplisert. Wig beskriver en befolkning som fortsatt har sterke følelser for landet sitt, men hvor konflikten ikke nødvendigvis først og fremst handler om høyre mot venstre, eller sosialisme mot kapitalisme. Det handler om «oss» og «dem», med andre ord de som styrer, og de som blir styrt. De som har makt og ressurser, og de som står igjen med køene, strømbruddene og mangelen.
Samtidig finnes det en desperasjon som går dypere enn politiske sympatier. Wig forteller at det finnes cubanere som i ytterste konsekvens ønsker en amerikansk militærintervensjon fordi de opplever situasjonen hjemme som så fastlåst. Det er et dramatisk uttrykk for hvor langt desperasjonen kan gå.
Wig forsøker mot slutten av samtalen å finne et lysere sted å lande. Det er ikke enkelt, for det finnes fortsatt politiske fanger. Mange opposisjonelle og kunstnere har blitt fengslet eller forlatt landet. Sivilsamfunnet har fått mindre spillerom. Internett, som først åpnet nye rom for informasjon og organisering, har også blitt et verktøy for overvåkning og kontroll.
Wig vender tilbake til litteraturen, til det som skjer akkurat i rommet der publikum sitter. Dette er mennesker som har møtt opp for å høre om et annet menneskes liv. De har kommet for å lese en bok om Cuba, ikke nødvendigvis for å bekrefte sitt eget bilde av Cuba, men for å få et nytt. Denne handlingen kan virke liten sammenlignet med geopolitikkens store bevegelser, men kanskje er det nettopp poenget.
Mens politikere og makthavere diskuterer regimer, sanksjoner, olje og militære strategier, skriver Roxana Sobrino Triana om barndom, familie, minner og det å bygge et nytt liv i et annet land. Hun forsøker å gjøre Cuba mindre til et symbol, mer til et sted og menneskene der mindre til brikker i et geopolitisk spill. I den forstand handler boken hennes om Cuba, men også om noe større. For hva skjer med et menneske når hjemlandet blir fortalt og skrevet av andre? Hva kan litteraturen gjøre for å ta fortellingen tilbake til cubaneren selv?
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
