I «Forsøket» blir en jogger hentet inn i et laboratorium der løping, lek og samtale gradvis glir over i kontroll. Forestillingen spør hva et menneske er verdt når kroppen ikke lenger passer inn i idealet, og hvem som har makt til å avgjøre det. «Forsøket» gjør inntrykk, og dette er en forestilling du bør se.
-min.jpg)
Foto: Erik Birkeland, Tingh
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement«Forsøket», skrevet av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen, begynner med noe så hverdagslig som et hus som burde males. Mannen på scenen snakker om fargevalg, stillas og vedlikehold, og lar tankene vandre til barndomsvenner, en tidligere kjæreste og et blått hus i nabolaget. Han vil helst velge en nøytral gråfarge, en som ikke skiller seg ut. Først virker dette som løst småprat, en fortrolig monolog uten tydelig retning.
Men detaljene fester seg. Junita, som løp med musefletter, blir alvorlig skadet i en sykkelulykke. Ansiktet hennes forandres, og mannen kjenner skam over sin egen reaksjon når de møtes på løpetur. Han vet at hun fortsatt er Junita, men opplever henne samtidig som en annen. Det grå huset, det knallrøde ansiktet og det blå huset blir bilder på en uro som han ennå ikke klarer å formulere: Hva gjør utseendet med blikket vårt på et menneske, og med menneskets blikk på seg selv?
-min.jpg)
Når tankene går fra takmose til egen utilstrekkelighet, kollapser den hverdagslige tonen. Mannen beskriver seg selv som tiltaksløs, ubrukelig og fremmed i sitt eget hjem. Overgangen er brå, men ikke vilkårlig. Huset som ikke blir vedlikeholdt, blir et konkret bilde på følelsen av at noe forfaller og vokser seg inn i livet hans. Det som først kunne høres ut som vanlig utsettelse, blir en monolog om selvforakt og frykt.
Denne åpningen gir forestillingen et viktig menneskelig holdepunkt før laboratoriet tar over. Mannen som senere skal vurderes fysisk og mentalt, er ikke bare en «jogger» eller et forskningsobjekt. Han har et liv, minner og relasjoner, men han strever med å kjenne seg trygg i dem. Det er en god og nødvendig inngang til stykkets spørsmål om normalitet: Før noen andre begynner å måle ham, har han allerede begynt å dømme seg selv.
Laboratoriets Stemme presenterer joggeren som et eksemplar som skal undersøkes. Han blir bedt om å plystre, smile, le, lage dyrelyder og forklare hva han ser. Stemmene og instruksjonene gjør kroppen synlig, men også målbar. En fot, et øre, en munn, en evne til å løpe: Mennesket blir delt opp i funksjoner og egenskaper. Prøvene er tilsynelatende enkle, men maktforholdet er tydelig. Når joggeren får høre at han kan gjøre hva han vil, viser han straks hvor lite frihet som ligger i tilbudet: «Huff. Jeg er redd for å gjøre noe feil.» Stemmen tilbyr hjelp, men hjelpen tar form av nye instrukser. Han skal legge seg ned, reise seg, smile på riktig måte, løpe raskere. Det er ikke først og fremst hva han gjør som vurderes, men om han gjør det slik forsøkslederen ønsker.

Her finner forestillingen et presist scenisk prinsipp. Den lar kontrollen komme til uttrykk gjennom språkets skiftninger. En vennlig oppmuntring glir over i krav, og kravene videreføres som om de var omsorg.
– Det er innmari viktig å lytte til kroppen, sier Stemmen, før kroppen straks blir bedt om å prestere. Den høflige tonen gjør ikke makten mindre, den gjør den vanskeligere å avvise.
Samtidig er undersøkelsen ikke bare en abstrakt allegori om overvåkning. Den handler om den konkrete kroppen. Om pust, muskler, balanse og utmattelse. Når joggeren løper, forsøker han å beskrive kroppen innenfra, pusten går raskere, hjertet pumper, musklene arbeider. Han er både den som beveger seg, og den som blir bedt om å gjøre rede for bevegelsen. Kroppens erfaring blir hele tiden utfordret av et ytre blikk som vil måle og tolke den.
Bjørnar Lisether Teigen står sentralt i dette spenningsfeltet som joggeren. Rollen krever at han både kan være et tilsynelatende vanlig menneske i en samtale og en kropp som utsettes for stadig større press. I manusets løpepartier får prestasjonen en dobbel betydning. Han viser hva kroppen kan, samtidig som løpingen blir noe han presses til å fortsette med. Den fysiske anstrengelsen er ikke bare illustrasjon av temaet, men selve materialet forsøket arbeider med.
-min.jpg)
Etter hvert blir det klart at Stemmen er Thorvald Steen. Avsløringen flytter forestillingens tyngdepunkt. Den som kontrollerer forsøket, er ikke en nøytral forsker, men et menneske med en kroppslig erfaring som står i kontrast til joggerens. Steen er til stede gjennom lyd og video, mens Teigen bærer den løpende kroppen på scenen. Dermed blir skillet mellom den som ser, og den som blir sett, både tydelig og ustabilt.
Den ene løper, men er usikker på om han egentlig liker det. Den andre kan ikke lenger løpe, og forteller om hvordan han selv forsøkte å bruke trening for å motarbeide sykdommen. Legens råd ble fulgt, men kroppen ble dårligere. Denne erfaringen gjør scenene med løping mer kompliserte enn en enkel kontrast mellom en frisk og en syk mann. Joggeren har en kropp som virker funksjonell, men også tvil, frykt og skam. Stemmen har en kropp med begrensninger, men nekter å reduseres til en fortelling om passivitet eller sårbarhet.
Spørsmålet, – Er du sjuk? Vender tilbake som et kontrollspørsmål. Joggeren svarer nei, men blir ikke trodd. Hundene som bjeffer på ham, brukes som mulig tegn på at noe er galt. Stemmen undersøker om han har vært hos legen, og antyder at han kanskje skjuler en sykdom. Slik snur stykket det vanlige blikket på hodet. Det er ikke bare den funksjonshemmede kroppen som blir lest som avvik. Også den løpende, tilsynelatende «perfekte» kroppen kan bli mistenkeliggjort og gjort til gjenstand for gransking.
Dette er en av forestillingens skarpeste ideer. Normalitet er ikke en egenskap som kroppen enten har eller mangler, men en posisjon som oppstår mellom mennesker. og som kan flyttes når maktforholdet endres. Den som i utgangspunktet ser ut til å ha kontroll, kan selv bli gjort til prøvekanin.
Det er i stykket også muntre episoder som man humrer, ja til og med kan le litt av. Dette har nok med tilværelsens munterhet og gjøre. Den klarer stykket å fange, det ligger noe gjenkjennelse i dette. For først og fremst blir vi minnet på den posisjonen og mulighetene det er å være menneske. I våre egne liv.
-min.jpg)
Stykkets tone forandres etter hvert som joggeren blir presset hardere. De små oppgavene og tilsynelatende uskyldige spørsmålene glir over i fysisk utmattelse, og den muntre leken blir mørkere. Særlig tydelig blir det når Stemmen ber ham løpe videre samtidig som den forteller om sykdommen, frykten for rullestolen og erfaringen av å bli gjemt bort. Både av seg selv og av omgivelsene.
Utbruddet mot joggeren er forestillingens mest direkte konfrontasjon med idealet om den velfungerende kroppen. Stemmen ramser opp de nedsettende rollene den mener samfunnet tildeler funksjonshemmede: en «utgiftspost», en «taper», et «offer». Det er en bevisst brutal formulering, og den viser hvor dypt samfunnets økonomiske og moralske språk kan trenge inn i selvbildet. Forestillingen antyder ikke at dette er en sann beskrivelse av et menneske; den viser hvordan slike kategorier kan bli internalisert og brukt mot en selv.

Samtidig er scenen vanskeligere enn en enkel tale om fordommer. Stemmen bruker sin egen erfaring til å presse en annen kropp, og forsøkslederen kan derfor ikke plasseres uten videre som en moralsk autoritet. Han har et legitimt raseri mot usynliggjøring, men han utøver også kontroll. Når han krever at joggeren skal løpe «til du ikke orker mer», oppstår en ubehagelig parallell mellom den idealiserte prestasjonen og den tvangen som skal avdekke den. Ingen av de to er trygge i posisjonen sin.
Gjentakelser bygger et mønster av press, men enkelte steder blir budskapet uttalt på nytt etter at situasjonen allerede har gjort det forståelig. De sterkeste partiene er ofte de der kroppen og handlingen bærer spørsmålet uten at det straks blir formulert på nytt. Den direkte formen i stykket gir forestillingen en nødvendig friksjon. Stemmen skal ikke være en behagelig veileder, og teksten lar den bli selvmotsigende, sårende og desperat. Det skaper et ubehag som ikke løses ved å peke ut en person som skyldig. Kontroll og omsorg, selvforsvar og aggresjon, sårbarhet og makt ligger tett inntil hverandre.
-min.jpg)
Når konfrontasjonen går over i spørsmål om direkte konfrontasjon, er forsøket ikke lenger bare en undersøkelse av løperens kropp. Det handler også om hva som skjer når et menneske mister muligheten til å delta i vanlige former for konflikt og fellesskap.
– Folk tør ikke å krangle med en som meg», sier Stemmen. Det er et presist utsagn om en type tilsynelatende hensyn som kan isolere like effektivt som direkte avvisning. Den andre blir behandlet som for skjør til å møtes som en jevnbyrdig. Stemmen kritiserer samfunnet og omgivelsen, i en form som også inneholder selvkritikk. Den kritiserer tilstandens ubehagelige ironi.
Det betyr ikke at forestillingen gir en enkel løsning. Når joggeren tilbyr å sloss, stiller han vilkår, og blir minnet på at Stemmen sitter i rullestol. Øyeblikket gjør det tydelig at selv et forsøk på likhet raskt møter kroppens praktiske og sosiale forskjeller.
-min.jpg)
Dette er et godt stykke. Det er meget godt fremført av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen. De spiller med en overbevisning der de blir til rollene sine. Det er en stund som fanger, og det gjør «Forsøket» til en viktig forestilling. Det er mange som trenger å se denne. Jeg vil si bør se denne, og jeg er fristet til å heve stemmen og si skal.
«Forsøket» er ikke en glatt eller entydig forestilling. Den kan bli forklarende, og den lar enkelte av poengene stå lenge i lyset. Men den har en tydelig dramatisk idé og en konflikt som får konkret form i møtet mellom Steens stemme og Teigens løpende kropp. Den mest varige virkningen ligger i at ingen av dem får eie definisjonen av det fullkomne mennesket alene. Verken løperen, forfatteren eller forsøkslederen slipper unna blikket som vurderer dem. Det er her gjentalgelsene kommer til en tilnærmet genialitet, for blikket er konstant. Enten vi løper eller sitter.
«Forsøket» spilles på Storyville i Molde fire ganger til og på Normoria i Kristiansund 21. november.
«Forsøket», skrevet av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen, begynner med noe så hverdagslig som et hus som burde males. Mannen på scenen snakker om fargevalg, stillas og vedlikehold, og lar tankene vandre til barndomsvenner, en tidligere kjæreste og et blått hus i nabolaget. Han vil helst velge en nøytral gråfarge, en som ikke skiller seg ut. Først virker dette som løst småprat, en fortrolig monolog uten tydelig retning.
Men detaljene fester seg. Junita, som løp med musefletter, blir alvorlig skadet i en sykkelulykke. Ansiktet hennes forandres, og mannen kjenner skam over sin egen reaksjon når de møtes på løpetur. Han vet at hun fortsatt er Junita, men opplever henne samtidig som en annen. Det grå huset, det knallrøde ansiktet og det blå huset blir bilder på en uro som han ennå ikke klarer å formulere: Hva gjør utseendet med blikket vårt på et menneske, og med menneskets blikk på seg selv?
-min.jpg)
Når tankene går fra takmose til egen utilstrekkelighet, kollapser den hverdagslige tonen. Mannen beskriver seg selv som tiltaksløs, ubrukelig og fremmed i sitt eget hjem. Overgangen er brå, men ikke vilkårlig. Huset som ikke blir vedlikeholdt, blir et konkret bilde på følelsen av at noe forfaller og vokser seg inn i livet hans. Det som først kunne høres ut som vanlig utsettelse, blir en monolog om selvforakt og frykt.
Denne åpningen gir forestillingen et viktig menneskelig holdepunkt før laboratoriet tar over. Mannen som senere skal vurderes fysisk og mentalt, er ikke bare en «jogger» eller et forskningsobjekt. Han har et liv, minner og relasjoner, men han strever med å kjenne seg trygg i dem. Det er en god og nødvendig inngang til stykkets spørsmål om normalitet: Før noen andre begynner å måle ham, har han allerede begynt å dømme seg selv.
Laboratoriets Stemme presenterer joggeren som et eksemplar som skal undersøkes. Han blir bedt om å plystre, smile, le, lage dyrelyder og forklare hva han ser. Stemmene og instruksjonene gjør kroppen synlig, men også målbar. En fot, et øre, en munn, en evne til å løpe: Mennesket blir delt opp i funksjoner og egenskaper. Prøvene er tilsynelatende enkle, men maktforholdet er tydelig. Når joggeren får høre at han kan gjøre hva han vil, viser han straks hvor lite frihet som ligger i tilbudet: «Huff. Jeg er redd for å gjøre noe feil.» Stemmen tilbyr hjelp, men hjelpen tar form av nye instrukser. Han skal legge seg ned, reise seg, smile på riktig måte, løpe raskere. Det er ikke først og fremst hva han gjør som vurderes, men om han gjør det slik forsøkslederen ønsker.

Her finner forestillingen et presist scenisk prinsipp. Den lar kontrollen komme til uttrykk gjennom språkets skiftninger. En vennlig oppmuntring glir over i krav, og kravene videreføres som om de var omsorg.
– Det er innmari viktig å lytte til kroppen, sier Stemmen, før kroppen straks blir bedt om å prestere. Den høflige tonen gjør ikke makten mindre, den gjør den vanskeligere å avvise.
Samtidig er undersøkelsen ikke bare en abstrakt allegori om overvåkning. Den handler om den konkrete kroppen. Om pust, muskler, balanse og utmattelse. Når joggeren løper, forsøker han å beskrive kroppen innenfra, pusten går raskere, hjertet pumper, musklene arbeider. Han er både den som beveger seg, og den som blir bedt om å gjøre rede for bevegelsen. Kroppens erfaring blir hele tiden utfordret av et ytre blikk som vil måle og tolke den.
Bjørnar Lisether Teigen står sentralt i dette spenningsfeltet som joggeren. Rollen krever at han både kan være et tilsynelatende vanlig menneske i en samtale og en kropp som utsettes for stadig større press. I manusets løpepartier får prestasjonen en dobbel betydning. Han viser hva kroppen kan, samtidig som løpingen blir noe han presses til å fortsette med. Den fysiske anstrengelsen er ikke bare illustrasjon av temaet, men selve materialet forsøket arbeider med.
-min.jpg)
Etter hvert blir det klart at Stemmen er Thorvald Steen. Avsløringen flytter forestillingens tyngdepunkt. Den som kontrollerer forsøket, er ikke en nøytral forsker, men et menneske med en kroppslig erfaring som står i kontrast til joggerens. Steen er til stede gjennom lyd og video, mens Teigen bærer den løpende kroppen på scenen. Dermed blir skillet mellom den som ser, og den som blir sett, både tydelig og ustabilt.
Den ene løper, men er usikker på om han egentlig liker det. Den andre kan ikke lenger løpe, og forteller om hvordan han selv forsøkte å bruke trening for å motarbeide sykdommen. Legens råd ble fulgt, men kroppen ble dårligere. Denne erfaringen gjør scenene med løping mer kompliserte enn en enkel kontrast mellom en frisk og en syk mann. Joggeren har en kropp som virker funksjonell, men også tvil, frykt og skam. Stemmen har en kropp med begrensninger, men nekter å reduseres til en fortelling om passivitet eller sårbarhet.
Spørsmålet, – Er du sjuk? Vender tilbake som et kontrollspørsmål. Joggeren svarer nei, men blir ikke trodd. Hundene som bjeffer på ham, brukes som mulig tegn på at noe er galt. Stemmen undersøker om han har vært hos legen, og antyder at han kanskje skjuler en sykdom. Slik snur stykket det vanlige blikket på hodet. Det er ikke bare den funksjonshemmede kroppen som blir lest som avvik. Også den løpende, tilsynelatende «perfekte» kroppen kan bli mistenkeliggjort og gjort til gjenstand for gransking.
Dette er en av forestillingens skarpeste ideer. Normalitet er ikke en egenskap som kroppen enten har eller mangler, men en posisjon som oppstår mellom mennesker. og som kan flyttes når maktforholdet endres. Den som i utgangspunktet ser ut til å ha kontroll, kan selv bli gjort til prøvekanin.
Det er i stykket også muntre episoder som man humrer, ja til og med kan le litt av. Dette har nok med tilværelsens munterhet og gjøre. Den klarer stykket å fange, det ligger noe gjenkjennelse i dette. For først og fremst blir vi minnet på den posisjonen og mulighetene det er å være menneske. I våre egne liv.
-min.jpg)
Stykkets tone forandres etter hvert som joggeren blir presset hardere. De små oppgavene og tilsynelatende uskyldige spørsmålene glir over i fysisk utmattelse, og den muntre leken blir mørkere. Særlig tydelig blir det når Stemmen ber ham løpe videre samtidig som den forteller om sykdommen, frykten for rullestolen og erfaringen av å bli gjemt bort. Både av seg selv og av omgivelsene.
Utbruddet mot joggeren er forestillingens mest direkte konfrontasjon med idealet om den velfungerende kroppen. Stemmen ramser opp de nedsettende rollene den mener samfunnet tildeler funksjonshemmede: en «utgiftspost», en «taper», et «offer». Det er en bevisst brutal formulering, og den viser hvor dypt samfunnets økonomiske og moralske språk kan trenge inn i selvbildet. Forestillingen antyder ikke at dette er en sann beskrivelse av et menneske; den viser hvordan slike kategorier kan bli internalisert og brukt mot en selv.

Samtidig er scenen vanskeligere enn en enkel tale om fordommer. Stemmen bruker sin egen erfaring til å presse en annen kropp, og forsøkslederen kan derfor ikke plasseres uten videre som en moralsk autoritet. Han har et legitimt raseri mot usynliggjøring, men han utøver også kontroll. Når han krever at joggeren skal løpe «til du ikke orker mer», oppstår en ubehagelig parallell mellom den idealiserte prestasjonen og den tvangen som skal avdekke den. Ingen av de to er trygge i posisjonen sin.
Gjentakelser bygger et mønster av press, men enkelte steder blir budskapet uttalt på nytt etter at situasjonen allerede har gjort det forståelig. De sterkeste partiene er ofte de der kroppen og handlingen bærer spørsmålet uten at det straks blir formulert på nytt. Den direkte formen i stykket gir forestillingen en nødvendig friksjon. Stemmen skal ikke være en behagelig veileder, og teksten lar den bli selvmotsigende, sårende og desperat. Det skaper et ubehag som ikke løses ved å peke ut en person som skyldig. Kontroll og omsorg, selvforsvar og aggresjon, sårbarhet og makt ligger tett inntil hverandre.
-min.jpg)
Når konfrontasjonen går over i spørsmål om direkte konfrontasjon, er forsøket ikke lenger bare en undersøkelse av løperens kropp. Det handler også om hva som skjer når et menneske mister muligheten til å delta i vanlige former for konflikt og fellesskap.
– Folk tør ikke å krangle med en som meg», sier Stemmen. Det er et presist utsagn om en type tilsynelatende hensyn som kan isolere like effektivt som direkte avvisning. Den andre blir behandlet som for skjør til å møtes som en jevnbyrdig. Stemmen kritiserer samfunnet og omgivelsen, i en form som også inneholder selvkritikk. Den kritiserer tilstandens ubehagelige ironi.
Det betyr ikke at forestillingen gir en enkel løsning. Når joggeren tilbyr å sloss, stiller han vilkår, og blir minnet på at Stemmen sitter i rullestol. Øyeblikket gjør det tydelig at selv et forsøk på likhet raskt møter kroppens praktiske og sosiale forskjeller.
-min.jpg)
Dette er et godt stykke. Det er meget godt fremført av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen. De spiller med en overbevisning der de blir til rollene sine. Det er en stund som fanger, og det gjør «Forsøket» til en viktig forestilling. Det er mange som trenger å se denne. Jeg vil si bør se denne, og jeg er fristet til å heve stemmen og si skal.
«Forsøket» er ikke en glatt eller entydig forestilling. Den kan bli forklarende, og den lar enkelte av poengene stå lenge i lyset. Men den har en tydelig dramatisk idé og en konflikt som får konkret form i møtet mellom Steens stemme og Teigens løpende kropp. Den mest varige virkningen ligger i at ingen av dem får eie definisjonen av det fullkomne mennesket alene. Verken løperen, forfatteren eller forsøkslederen slipper unna blikket som vurderer dem. Det er her gjentalgelsene kommer til en tilnærmet genialitet, for blikket er konstant. Enten vi løper eller sitter.
«Forsøket» spilles på Storyville i Molde fire ganger til og på Normoria i Kristiansund 21. november.

Det var godt oppmøte da Mental Helse Kristiansund inviterte Pål Erik Ekholm til en kveld om vedisk astrologi. I løpet av foredraget tok han publikum gjennom forskjellen mellom vedisk og vestlig astrologi, horoskopets tolv hus og planetenes roller og knyttet stoffet til sin egen vei fra skepsis til yoga, meditasjon og astrologi.

Pianist og komponist Liv Andrea Hauge slipper «Be Kind» 20. november, en komposisjon for vokaltrio, jazzensemble og strykere fra Arktisk Filharmoni. Singelen forener en melodisk, leken form med en tekstlig tanke om å møte uenighet med nysgjerrighet og vilje til å lytte.

Lukten av mat fra flere verdenshjørner fylte Kirkelandet kirke da «Middag på tvers» arrangert av Kristen Internasjonalt Arbeid (KIA) samlet mennesker til en kveld med fellesskap, kultur og musikk. Mellom ukrainske mattradisjoner, trøndersodd og nystekte vafler fikk gjestene også møte et nytt tilskudd til Kristiansunds musikkliv: Internasjonalt kor, der sangglede, sterke personligheter og varme hjerter går hånd i hånd.