På Kristiansund Bibliotek var vi til stede under en paneldiskusjon i forbindelse med premieren av teaterstykket «Jenta i gummistøvler». Teaterstykket er skrevet og produsert av Hanne Aukrust Waagan og hovedrolleinnehaver Sigrid Alnæs. Hanne er en av de overlevende fra terrorangrepet på Norge 22. juli 2011. Diskusjonen ble en viktig diskusjon, som fikk løftet tema rundt hvordan vanskelige opplevelser merker oss som mennesker, og hvordan vi kan leve med dem.
Fra venstre: Sara Fellman, Hanne Aukrust Waagan og Tormod Sandvik. Foto. Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDiskusjonen satte søkelys på de komplekse temaene som omhandler traumer, språk, og hvordan kunst kan fungere som en bro for å bearbeide vanskelige opplevelser. Den strakk seg også videre utover mot psykiske utfordringer og kunst.
«Jenta i gummistøvler» er det første teaterstykket skrevet av en overlevende etter 22.juli. Stykket tar for seg temaer som ambivalens, kropp og språk. Det utforsker søken etter trygghet og lengselen etter frihet, med fokus på kvinnelige forbilder og det som ikke ble. Tittelen refererer til gummistøvlene som ble igjen på Utøya, og de symboliserer den uopprettelige skaden og tapet av grunnleggende trygghet.
Lena Hammer fra Mental Helse Kristiansund innledet samtalen med å understreke betydningen av kunsten som rom for vanskelige følelser.
Hun poengterte at kunsten kan nå inn dit hvor vanlige ord ikke strekker til, og at den gir rom for å uttrykke det som er vanskelig. Kunst kan ikke erstatte profesjonell hjelp, men kan åpne dører for dialog og fellesskap. Hun påpekte:
– Kunst kan åpne et rom for sårbarhet, uro, håp og gjenkjennelse.
Sara Fellman er en erfaren skuespiller ved Teatret Vårt i Molde. Hun fremhevet verdien av å sette ord på erfaringene for å oppnå gjenkjennelse. Hun delte en erfaring fra playback-teater, der en tilskuer delte sin historie om tap av noen på Utøya. Dette ga en unik form for catharsis, selv i en abstrakt form. Fellmann sa:
–Det å dele historier er en urgammel, menneskelig måte å bearbeide seg selv på.
Tormod Sandvik er psykologspesialist, og tok opp overgangen fra å være et «offer» til å bli en «overlever», og hvordan språket former identitet. Han forklarte blant annet: – Når vi snakker om traumer, er det viktig å gi rom for både det individuelle og det kollektive. Vi må anerkjenne at hver historie er unik, selv innenfor et nasjonalt traume.
Hanne Aukrust Waagan delte sine egne erfaringer fra 22. juli og hvordan de fysiske reaksjonene i kroppen ofte kan være i strid med det rasjonelle. Hun fortalte åpenhjertig:
– Den uopprettelige skaden er nettopp det uopprettelig. Tryggheten kommer ikke igjen. Men at jeg kan navngi den høyst kroppslige sannheten gjør at jeg likevel kan bære den.
Diskusjonen trakk også frem hvordan traumer kan påvirke kroppen og hvordan kunst kan fungere som et uttrykk for disse erfaringene. Waagan leste et utdrag fra stykket hvor hun reflekterte over hvordan kroppen husker og reagerer på traumer:
–Kroppen kjenner ingen grenser, og det er kroppen som husker. Hva er det den sier?
Diskusjonen rundt det med kropp, traumer og hva kroppen husker, eller kanskje er det rettere å si det den ikke glemmer, selv om vi fortrenger det? Var en god diskusjon i diskusjonen. Man trenger ikke å ha overlevd det verst tenkelige for å kjenne seg igjen i hele eller deler av dette. Fellman som har god erfaring også fra fysisk teater, så på kroppen som et instrument for å fortelle historier:
– Kroppen lagrer opplevelser og assosiasjoner. Den må være åpen for å la historiene få liv.
Både Waagan og Sandvik diskuterte hvordan 22. juli-overlevende bærer et nasjonalt traume,og hvordan dette kan overskygge individuelle erfaringer. Sandvik uttrykte bekymring for at de større fortellingene kan skjule mindre fortellinger:
–Mange som bærer nasjonale traumer kan føle seg fremmedgjort når de også har personlige utfordringer.
Diskusjonen berørte også en gruppe man ofte overser, eller som faktisk over ser seg selv. Dette går på de som ofte står nærmest, bortsett fra den overlevende etter kriser. Det gikk inn på hvordan pårørende håndterer sorg og traumer. Det ble påpekt at foreldre og venner også bærer byrden og kan ha behov for støtte. Waagan påpekte i den forbindelse:
– Det er viktig å anerkjenne at foreldrene også har sine egne traumer som de måhåndtere.
Digresjonen i samtalen om pårørende og venner oppi dette, er en viktig digresjon som må tas med når man ser dette i sin helhet.
Diskusjonen som denne, i forbindelse med «Jenta i gummistøvler», viste hvordan kunst kan spille en avgjørende rolle i å bearbeide og uttrykke traumer. Gjennom samtalen fikk vi et klart innblikk i at både ord og kropp har en viktig funksjon i prosessen med å forstå og håndtere vanskelige opplevelser.
Psykiske utfordringer, som blir langt fra mindre komplekse slik verden dreier, bør løftes opp og frem i dagsorden oftere. Her kan kulturen helt klart en rolle som kan synliggjøre dette temaet. Det er ofte til stede, uten at vi ser den. Kanskje burde vi hatt flere konfrontasjoner med de usynlige sorte hundene i livene våre, gjerne i fellesskap slik som denne panelsamtalen?
Kunst er så mye mer enn bare underholdning, det er en kilde ikke bare til helbredelse og lindring. For å si det med vårlig tilsnitt, det er en kilde til vekst.
Diskusjonen satte søkelys på de komplekse temaene som omhandler traumer, språk, og hvordan kunst kan fungere som en bro for å bearbeide vanskelige opplevelser. Den strakk seg også videre utover mot psykiske utfordringer og kunst.
«Jenta i gummistøvler» er det første teaterstykket skrevet av en overlevende etter 22.juli. Stykket tar for seg temaer som ambivalens, kropp og språk. Det utforsker søken etter trygghet og lengselen etter frihet, med fokus på kvinnelige forbilder og det som ikke ble. Tittelen refererer til gummistøvlene som ble igjen på Utøya, og de symboliserer den uopprettelige skaden og tapet av grunnleggende trygghet.
Lena Hammer fra Mental Helse Kristiansund innledet samtalen med å understreke betydningen av kunsten som rom for vanskelige følelser.
Hun poengterte at kunsten kan nå inn dit hvor vanlige ord ikke strekker til, og at den gir rom for å uttrykke det som er vanskelig. Kunst kan ikke erstatte profesjonell hjelp, men kan åpne dører for dialog og fellesskap. Hun påpekte:
– Kunst kan åpne et rom for sårbarhet, uro, håp og gjenkjennelse.
Sara Fellman er en erfaren skuespiller ved Teatret Vårt i Molde. Hun fremhevet verdien av å sette ord på erfaringene for å oppnå gjenkjennelse. Hun delte en erfaring fra playback-teater, der en tilskuer delte sin historie om tap av noen på Utøya. Dette ga en unik form for catharsis, selv i en abstrakt form. Fellmann sa:
–Det å dele historier er en urgammel, menneskelig måte å bearbeide seg selv på.
Tormod Sandvik er psykologspesialist, og tok opp overgangen fra å være et «offer» til å bli en «overlever», og hvordan språket former identitet. Han forklarte blant annet: – Når vi snakker om traumer, er det viktig å gi rom for både det individuelle og det kollektive. Vi må anerkjenne at hver historie er unik, selv innenfor et nasjonalt traume.
Hanne Aukrust Waagan delte sine egne erfaringer fra 22. juli og hvordan de fysiske reaksjonene i kroppen ofte kan være i strid med det rasjonelle. Hun fortalte åpenhjertig:
– Den uopprettelige skaden er nettopp det uopprettelig. Tryggheten kommer ikke igjen. Men at jeg kan navngi den høyst kroppslige sannheten gjør at jeg likevel kan bære den.
Diskusjonen trakk også frem hvordan traumer kan påvirke kroppen og hvordan kunst kan fungere som et uttrykk for disse erfaringene. Waagan leste et utdrag fra stykket hvor hun reflekterte over hvordan kroppen husker og reagerer på traumer:
–Kroppen kjenner ingen grenser, og det er kroppen som husker. Hva er det den sier?
Diskusjonen rundt det med kropp, traumer og hva kroppen husker, eller kanskje er det rettere å si det den ikke glemmer, selv om vi fortrenger det? Var en god diskusjon i diskusjonen. Man trenger ikke å ha overlevd det verst tenkelige for å kjenne seg igjen i hele eller deler av dette. Fellman som har god erfaring også fra fysisk teater, så på kroppen som et instrument for å fortelle historier:
– Kroppen lagrer opplevelser og assosiasjoner. Den må være åpen for å la historiene få liv.
Både Waagan og Sandvik diskuterte hvordan 22. juli-overlevende bærer et nasjonalt traume,og hvordan dette kan overskygge individuelle erfaringer. Sandvik uttrykte bekymring for at de større fortellingene kan skjule mindre fortellinger:
–Mange som bærer nasjonale traumer kan føle seg fremmedgjort når de også har personlige utfordringer.
Diskusjonen berørte også en gruppe man ofte overser, eller som faktisk over ser seg selv. Dette går på de som ofte står nærmest, bortsett fra den overlevende etter kriser. Det gikk inn på hvordan pårørende håndterer sorg og traumer. Det ble påpekt at foreldre og venner også bærer byrden og kan ha behov for støtte. Waagan påpekte i den forbindelse:
– Det er viktig å anerkjenne at foreldrene også har sine egne traumer som de måhåndtere.
Digresjonen i samtalen om pårørende og venner oppi dette, er en viktig digresjon som må tas med når man ser dette i sin helhet.
Diskusjonen som denne, i forbindelse med «Jenta i gummistøvler», viste hvordan kunst kan spille en avgjørende rolle i å bearbeide og uttrykke traumer. Gjennom samtalen fikk vi et klart innblikk i at både ord og kropp har en viktig funksjon i prosessen med å forstå og håndtere vanskelige opplevelser.
Psykiske utfordringer, som blir langt fra mindre komplekse slik verden dreier, bør løftes opp og frem i dagsorden oftere. Her kan kulturen helt klart en rolle som kan synliggjøre dette temaet. Det er ofte til stede, uten at vi ser den. Kanskje burde vi hatt flere konfrontasjoner med de usynlige sorte hundene i livene våre, gjerne i fellesskap slik som denne panelsamtalen?
Kunst er så mye mer enn bare underholdning, det er en kilde ikke bare til helbredelse og lindring. For å si det med vårlig tilsnitt, det er en kilde til vekst.
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
