Det er ikke nødvendigvis enkelt å vite hvor man skal plassere «Memoirs», debutalbumet til trompetist og komponist Oscar Andreas Haug. Det er jazz, men ikke jazz som først og fremst handler om rytme eller tradisjonell instrumentvirtuositet. Det er en åpen og eksperimenterende form for samtidsjazz, der trompet, gitar og stemme får eksistere side om side.
Albumcover.. Fjordgata Records Foto: Kristoffer Kippernes
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMed Sanyu Christine Nsubuga på vokal og Torstein Slåen på gitar har Haug valgt en uvanlig trioformat. Det finnes ingen bass eller trommer som holder musikken fast. Dermed blir det også god plass mellom tonene, og de tre musikerne kan bevege seg fritt i forhold til hverandre. Resultatet er et album som når det føles stille og ettertenksomt, plutselig kan eksplodere i lyd og intensitet. Det er denne kontrasten som blir det noe spesielle lydbilde til «Memoirs».
Allerede på åpningssporet «Enter» etableres uttrykket. Gitaren gjentar en melodi mens trompeten beveger seg på toppen med andre toner. Innimellom høres nynning, og etter hvert vokser musikken i både styrke og dramatikk før den igjen roer seg. Det er en ganske god introduksjon til albumets måte å tenke på: Det skjer ikke nødvendigvis mye i tradisjonell forstand, men det skjer mye mellom instrumentene.
«Remember» går enda lenger ned i tempo. Gitar og nynning fra Nsubuga og Haug får dominere store deler av låten. Haug kommer inn på slutten med trompeten. Det er en enkel idé, men nettopp enkelheten gjør at man legger merke til små forandringer i lydbildet. Her er det ikke et mål at trompeten skal fylle ut alle tomrom. Trompeten får vente.
På «Simple Eleven» fungerer trompeten nærmest som en vokalist. Gitaren ligger først forsiktig under, mens trompeten får føre melodien. Etter hvert øker gitaren både rytme og styrke, og trompeten følger med. Det er et av albumets mer meditative øyeblikk, samtidig som Haug unngår å gjøre den til alt for meditativ jazz.
Så kommer tittelsporet «Memoirs», som kanskje tydeligst viser hvor langt trioen ønsker å strekke uttrykket. Låten begynner med nynning og en behagelig melodi, men brytes opp av en lyd som kan minne om en påtrengende ringetone. Senere vender melodien tilbake, før dette ubehagelige elementet igjen dukker opp. Mot slutten blir kontrastene stadig sterkere.
Her kan man få følelsen av at de tre musikerne spiller forskjellige ting oppå hverandre. Trompeten kan gå fullstendig løs mens vokal og gitar holder seg rolige. Samtidig er det vanskelig å si at dette bare er kaos. Det finnes en tydelig idé om kontrast mellom det behagelige og det forstyrrende. Avslutningen, med en alarmaktig lyd som gjentas, er heller ikke laget for å gi lytteren en behagelig avrunding.
«Memoirs» er albumets lengste spor, på nesten ni minutter, og også et av de tydeligste eksemplene på at dette er et album som ikke alltid vil gjøre lytteren komfortabel. Det er en låt som eksperimenterer veldig med lyd.
«Sanity» fortsetter i et lignende landskap. Igjen er det mye nynning, gitar og trompet, men gitaren får på et tidspunkt en litt mørkere og nesten skummel klang. Haug beveger seg mellom trompetspill og ulike vokale lyder. Det passer godt med albumets generelle uttrykk, der stemmen ikke bare brukes til å synge en tekst, men også som et instrument.
På «Kaktus (for en som har landet på en kaktus før)» kommer den første låten med tekst. Låten begynner forholdsvis rolig, men gradvis eksploderer trioen. Vokalen forlater etter hvert ordene og blir til lyder, mens trompeten får utfolde seg kraftig over gitar og stemme. Dramaturgien fortsetter lenge, før musikken igjen finner tilbake til en mer behagelig stemning.
Det er kanskje nettopp her Haug fungerer best som improvisatør. Trompeten virker ikke som et instrument som skal imponere med raske løp eller tekniske krumspring. Den forteller, noen ganger forsiktig og ettertenksomt, andre ganger høyt, skarpt og nesten desperat.
Avslutningen, «Traver», er på mange måter mer tradisjonell. Her er det sangtekst, gitar og en tydeligere vokal fremføring. Trompeten kommer inn mellom vokallinjene og legger kommentarer og avslutninger på setningene. Etter hvert får gitaren et gjentakende komp, mens vokal og trompet bytter på å ha hovedrollen. Også her kan trompeten plutselig bli hylende og intens, men den rolige vokalen og gitaren holder fast i grunnstemningen.
Det er en fin måte å avslutte albumet på. For selv om «Memoirs» ofte beveger seg inn i det eksperimentelle, er det hele tiden en melodisk kjerne her. Man kan like eller mislike de mer urolige partiene, men det er tydelig at Haug ikke har laget et album som bare handler om å eksperimentere for eksperimentets skyld.
Det mest interessante ved «Memoirs» er spennet mellom det vakre og det forstyrrende. Den ene øyeblikket får man en rolig gitarfigur, nynning og en varm trompetklang. Det neste kan trompeten skjære gjennom lydbildet, vokalen bli til ordløse lyder og musikken utvikle seg i en retning som minner mer om samtidsmusikk enn tradisjonell jazz. Dette vil nok oppleves for enkelte som albumets største utfordring.
For den som ønsker tydelige melodier, faste rytmer og en mer tradisjonell jazzstruktur, kan «Memoirs» oppleves vanskelig tilgjengelig. Når gitar og trompet spiller forskjellige toner samtidig, og trompeten improviserer over vokal og gitar, er det ikke alltid lett å finne et åpenbart holdepunkt. Dette er musikk som krever at man lytter til samspillet og teksturene, ikke bare etter melodien. Men for den som er villig til å gå inn i albumets univers, er det mye å oppdage.
Haug, Nsubuga og Slåen har laget et album der fraværet av bass og trommer ikke føles som en mangel. Tvert imot gir den uvanlige besetningen trioen en egen identitet. Gitaren skaper både melodiske og teksturelle flater, Nsubugas stemme beveger seg mellom sang, nynning og lyder, mens Haugs trompet fungerer som både melodibærer og fri improviserende kraft.
«Memoirs» er med andre ord ikke et album som nødvendigvis forsøker å imponere ved første gjennomlytting. Det er mer som en samling musikalske minner og øyeblikk, slik tittelen antyder. Noen memoarer er vakre, noen urolige og noen ganske merkelige. Det er nok nettopp poenget i de ulike verkene vi får servert.
Oscar Andreas Haug har med «Memoirs» laget en debut som tør å være personlig og uforutsigbar. Det er et album som befinner seg i grenselandet mellom jazz, samtidsmusikk og fri improvisasjon, men som samtidig aldri helt slipper taket i melodien. Resultatet er en særpreget utgivelse der det ikke alltid er lett å vite hva som kommer i neste øyeblikk.
Et modig og personlig debutalbum med et særpreget lydbilde er hva vi får. Det er Ikke alltid lett tilgjengelig, men desto mer interessant for lyttere som liker jazz som utfordrer forventningene.
Albumet er innspilt i Musikkloftet av Vidar Lunden, mikset av Bård Ingebrigtsen og mastret av Karl Klaseie. Label er Fjordgata Records.
Med Sanyu Christine Nsubuga på vokal og Torstein Slåen på gitar har Haug valgt en uvanlig trioformat. Det finnes ingen bass eller trommer som holder musikken fast. Dermed blir det også god plass mellom tonene, og de tre musikerne kan bevege seg fritt i forhold til hverandre. Resultatet er et album som når det føles stille og ettertenksomt, plutselig kan eksplodere i lyd og intensitet. Det er denne kontrasten som blir det noe spesielle lydbilde til «Memoirs».
Allerede på åpningssporet «Enter» etableres uttrykket. Gitaren gjentar en melodi mens trompeten beveger seg på toppen med andre toner. Innimellom høres nynning, og etter hvert vokser musikken i både styrke og dramatikk før den igjen roer seg. Det er en ganske god introduksjon til albumets måte å tenke på: Det skjer ikke nødvendigvis mye i tradisjonell forstand, men det skjer mye mellom instrumentene.
«Remember» går enda lenger ned i tempo. Gitar og nynning fra Nsubuga og Haug får dominere store deler av låten. Haug kommer inn på slutten med trompeten. Det er en enkel idé, men nettopp enkelheten gjør at man legger merke til små forandringer i lydbildet. Her er det ikke et mål at trompeten skal fylle ut alle tomrom. Trompeten får vente.
På «Simple Eleven» fungerer trompeten nærmest som en vokalist. Gitaren ligger først forsiktig under, mens trompeten får føre melodien. Etter hvert øker gitaren både rytme og styrke, og trompeten følger med. Det er et av albumets mer meditative øyeblikk, samtidig som Haug unngår å gjøre den til alt for meditativ jazz.
Så kommer tittelsporet «Memoirs», som kanskje tydeligst viser hvor langt trioen ønsker å strekke uttrykket. Låten begynner med nynning og en behagelig melodi, men brytes opp av en lyd som kan minne om en påtrengende ringetone. Senere vender melodien tilbake, før dette ubehagelige elementet igjen dukker opp. Mot slutten blir kontrastene stadig sterkere.
Her kan man få følelsen av at de tre musikerne spiller forskjellige ting oppå hverandre. Trompeten kan gå fullstendig løs mens vokal og gitar holder seg rolige. Samtidig er det vanskelig å si at dette bare er kaos. Det finnes en tydelig idé om kontrast mellom det behagelige og det forstyrrende. Avslutningen, med en alarmaktig lyd som gjentas, er heller ikke laget for å gi lytteren en behagelig avrunding.
«Memoirs» er albumets lengste spor, på nesten ni minutter, og også et av de tydeligste eksemplene på at dette er et album som ikke alltid vil gjøre lytteren komfortabel. Det er en låt som eksperimenterer veldig med lyd.
«Sanity» fortsetter i et lignende landskap. Igjen er det mye nynning, gitar og trompet, men gitaren får på et tidspunkt en litt mørkere og nesten skummel klang. Haug beveger seg mellom trompetspill og ulike vokale lyder. Det passer godt med albumets generelle uttrykk, der stemmen ikke bare brukes til å synge en tekst, men også som et instrument.
På «Kaktus (for en som har landet på en kaktus før)» kommer den første låten med tekst. Låten begynner forholdsvis rolig, men gradvis eksploderer trioen. Vokalen forlater etter hvert ordene og blir til lyder, mens trompeten får utfolde seg kraftig over gitar og stemme. Dramaturgien fortsetter lenge, før musikken igjen finner tilbake til en mer behagelig stemning.
Det er kanskje nettopp her Haug fungerer best som improvisatør. Trompeten virker ikke som et instrument som skal imponere med raske løp eller tekniske krumspring. Den forteller, noen ganger forsiktig og ettertenksomt, andre ganger høyt, skarpt og nesten desperat.
Avslutningen, «Traver», er på mange måter mer tradisjonell. Her er det sangtekst, gitar og en tydeligere vokal fremføring. Trompeten kommer inn mellom vokallinjene og legger kommentarer og avslutninger på setningene. Etter hvert får gitaren et gjentakende komp, mens vokal og trompet bytter på å ha hovedrollen. Også her kan trompeten plutselig bli hylende og intens, men den rolige vokalen og gitaren holder fast i grunnstemningen.
Det er en fin måte å avslutte albumet på. For selv om «Memoirs» ofte beveger seg inn i det eksperimentelle, er det hele tiden en melodisk kjerne her. Man kan like eller mislike de mer urolige partiene, men det er tydelig at Haug ikke har laget et album som bare handler om å eksperimentere for eksperimentets skyld.
Det mest interessante ved «Memoirs» er spennet mellom det vakre og det forstyrrende. Den ene øyeblikket får man en rolig gitarfigur, nynning og en varm trompetklang. Det neste kan trompeten skjære gjennom lydbildet, vokalen bli til ordløse lyder og musikken utvikle seg i en retning som minner mer om samtidsmusikk enn tradisjonell jazz. Dette vil nok oppleves for enkelte som albumets største utfordring.
For den som ønsker tydelige melodier, faste rytmer og en mer tradisjonell jazzstruktur, kan «Memoirs» oppleves vanskelig tilgjengelig. Når gitar og trompet spiller forskjellige toner samtidig, og trompeten improviserer over vokal og gitar, er det ikke alltid lett å finne et åpenbart holdepunkt. Dette er musikk som krever at man lytter til samspillet og teksturene, ikke bare etter melodien. Men for den som er villig til å gå inn i albumets univers, er det mye å oppdage.
Haug, Nsubuga og Slåen har laget et album der fraværet av bass og trommer ikke føles som en mangel. Tvert imot gir den uvanlige besetningen trioen en egen identitet. Gitaren skaper både melodiske og teksturelle flater, Nsubugas stemme beveger seg mellom sang, nynning og lyder, mens Haugs trompet fungerer som både melodibærer og fri improviserende kraft.
«Memoirs» er med andre ord ikke et album som nødvendigvis forsøker å imponere ved første gjennomlytting. Det er mer som en samling musikalske minner og øyeblikk, slik tittelen antyder. Noen memoarer er vakre, noen urolige og noen ganske merkelige. Det er nok nettopp poenget i de ulike verkene vi får servert.
Oscar Andreas Haug har med «Memoirs» laget en debut som tør å være personlig og uforutsigbar. Det er et album som befinner seg i grenselandet mellom jazz, samtidsmusikk og fri improvisasjon, men som samtidig aldri helt slipper taket i melodien. Resultatet er en særpreget utgivelse der det ikke alltid er lett å vite hva som kommer i neste øyeblikk.
Et modig og personlig debutalbum med et særpreget lydbilde er hva vi får. Det er Ikke alltid lett tilgjengelig, men desto mer interessant for lyttere som liker jazz som utfordrer forventningene.
Albumet er innspilt i Musikkloftet av Vidar Lunden, mikset av Bård Ingebrigtsen og mastret av Karl Klaseie. Label er Fjordgata Records.
Laget av ScaleFlow.
