BJØRNSONHUSET: Ingrid Bjørnov har gjestet Bjørnsonhuset i Molde med sitt nyeste soloshow, «Tar det piano». For et publikum som kjenner hennes musikalske særpreg og verbale presisjon, markerer denne forestillingen en dypere, ærligere og kanskje en mer eksistensiell vending.
Ingrid Bjørnov. Foto: Tovita Razzi
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementForestillingen handler om å etablere personlige motkrefter, konkretisert gjennom akustisk piano og praktisk hagearbeid i møte med teknologisk fremmedgjøring, aldring, sykdom og en omverden i urolighet. Alt er delikat servert med humor, innsiktsfull forundring og musikalitet.
Forestillingen åpner med en karakteristisk, humoristisk velkomst til publikum i salen, der Ingrid Bjørnov umiddelbart etablerer grunntonen for kvelden. Hun henvender seg til de ulike gruppene i salen, fra de som trodde forestillingen var i morgen, til de som føler seg lurt med av partneren. Sentralt i denne innledningen står introduksjonen av begrepet «ta det piano». Dette er ikke bare ment som et musikalsk uttrykk, men som en helhetlig livsfilosofi og et mentalt fristed.
IBjørnov utdyper videre behovet for å trekke seg tilbake til jorden og hagen, spesielt når nyhetsbildet og verden utenfor oppleves som overveldende. Hun beskriver hvordan hun valgte hagen fremfor andre aktiviteter som dørstopper eller curling. Hagen blir definert som et konkret beredskapslager der kunstneren søker fysisk jording og kontinuitet.
Under forestillingens hagevandring presenterer Ingrid Bjørnov en detaljert og personifisert oversikt over plantene sine, som alle har fått navn. Hun filosoferer rundt planting og vekster, som sammen med hvitløken skal i jorden om høsten. Dette fører til en humoristisk refleksjon over kontrastene mellom Ingrid Bjørnov og hennes ektefelle, som konsekvent omtales som «Driftssjefen».
Når hun blir konfrontert med hvordan ekteskapet fungerer når de to har helt ulik tilnærming til årstidene, beskriver Ingrid Bjørnov dynamikken slik:
– Mens du går ute og freser snø, sitter jeg inne og bestiller frø for på nettet er sommeren i god tiden er inne.
Hun påpeker at mens «driftssjefen» har høst i hodet, stenger av strømmen og legger på presenninger, er hun selv mentalt i gang med våren 2027. De befinner seg sjelden i samme årstid, noe som blir aller mest synlig på sen vinteren.
En del av forestillingen er viet den langvarige og utmattende prosessen med å selge et småbruk i indre Østfold etter 19 års botid. Hun skildrer møtet med det moderne eiendomsmarkedet, som startet da eiendomsmegleren ankom tunet i trange klær. Megleren hadde med en interiør designer som krevde at alt av personlige eiendeler, inkludert gardiner, tepper, skostativer og tannbørster, måtte fjernes for at det ikke skulle se ut som om det bodde folk der. I stedet ble boligen fylt med utleieplanter, og diverse «jalla», i hvert eneste rom.
Deretter fulgte fotografen, kjørende i en Range Rover, dandert med kamuflasjeklær, karbonstenger og drone. Dronen avdekket alt som var stablet bak huset, noe som førte til at Ingrid Bjørnov måtte løpe skytteltrafikk for å flytte gjenstander ut av bildene. Dette sto i skarp kontrast til takstmannen som etterpå påpekte alle feil og konstaterte at boligen bar preg av å ha stått utendørs i all slags vær.
Etter salget fulgte utfordringene med kjøp av nytt hus i Son og behovet for mellomfinansiering fram til overtagelsen 1. januar 2027. På spørsmål om hvordan møtet med banken forløp for en frilansmusiker med enkeltpersonsforetak, gjengir Ingrid Bjørnov samtalen med bankfunksjonæren:
– Ja vi kan se du er langvarig ranet kunde her...
Banken stilte kritiske spørsmål ved hennes økonomiske stabilitet som frilanser, og minnet på ting som var glemt. Alle utfordringer fremført med hennes sedvanlige musikalske og selvironiske humor og glimt i øyet.
Bjørnov tar publikum med tilbake til 1980-tallet for å belyse den teknologiske omveltningen i musikkindustrien. Hun mimrer om introduksjonen av MIDI-teknologi (Musical Instrument Digital Interface) og trommemaskiner tidlig på 80- og 90-tallet. Denne teknologien gjorde det mulig å koble instrumenter sammen, slik at et keyboard kunne simulere en elektrisk gitar, og en gitar kunne lyde som et helt symfoniorkester. Konsekvensen var at konvensjonelle, akustiske instrumenter, som det tradisjonelle pianoet, ble marginalisert og skjøvet i bakgrunnen.
Når hun reflekterer over hva hun ville ha sagt til sitt eget yngre jeg fra 1983 om hun hadde møtt henne i dag. Et av rådene handler om moten på 80-tallet, der hun oppfordrer sitt yngre jeg til ikke å kaste de store dressjakkene med skulderputer, ettersom disse motetrendene nå har kommet tilbake for tredje gang i hennes voksne liv. Hun forteller selvironisk at hun i 1983 gjerne skulle hatt skulderputer i sin Gudbrandsdalsbunad, kombinert med kongeblå, høye, spisse pumps og en asymmetrisk «Limahl-sveis», som hun kaller en «Neverending Story»-frisyre.
Forestillingen rommer også dype, personlige partier. Ingrid Bjørnov forteller om sin mor, som var spesialpedagog og som i 1983 lot datteren gå kledd akkurat som hun ville uten å kommentere det. Nå har moren rundet 90 år og er preget av demens, en tilstand som gjorde henne deprimert, frustrert og sårbar for dårlige nyheter.
På spørsmål om hvordan det opplevdes da morens sykdom inntraff samtidig med hennes egen alvorlige helsekrise, deler Ingrid Bjørnov denne erkjennelsen:
– Og omtrent samtidig med at hun begynte å forsvinne for oss. Nå fikk jeg kreft. Og det var første gang i livet, jeg ikke kunne ringe til moren min.
Denne erfaringen beskrives som inngangen til en verden der hun ikke lenger slapp inn til sin mor, og markerer et smertelig vendepunkt i livet. Hun knytter dette til sangen om å «Skrive i sand», som symboliserer øyeblikkets flyktighet og ønsket om å stanse tiden.
I forbindelse med flytteprosessen har Ingrid Bjørnov og «Driftssjefen» måttet rydde i garasjen på Tomter, et sted fylt med akkumulerte minner og gjenstander. Under oppryddingen fant de blant annet sine gamle bryllupsbilder fra da de giftet seg i 1994. Siden bildene ikke lå lagret digitalt på «skyen», spøker hun med at det nesten var tvil om bryllupet i det hele tatt hadde funnet sted. De mimret også om brudevalsen, der de begge husket feil sang og ble enige om å enes om den samme feilerindringen.
Garasjen rommet også fysiske gjenstander som en tung rockering og en vakuumpakkingsmaskin.
Hun lister opp mannens samling av utstyr, som omfatter værstasjon med satellittprosessorer, løvblåser, høytrykkspyler, sitteklipper, traktor, minigraver og til og med en gammel Marna tresnekke, til tross for at de bor i indre Østfold med begrenset tilgang til ferskvann. Traktoren ble en attraksjon i slekten, og mannen utviklet seg gradvis til å bli en bevernylon-mann. For å løse motornostalgien involverte de etter hvert både Tønsberg Maskinforretning og Øystein Sunde.
Hun ser tilbake på året 2007 da de flyttet til landet, en periode hvor de var utbrente etter mye arbeid. «Driftssjefen» røykte på det tidspunktet 60 sigaretter om dagen, men valgte etter to år med praktisk snekring og traktorkjøring å slutte brått, uten forvarsel. Kunstneren innrømmer at hun på grunn av sitt intense turnéliv, der hun reiste ut onsdag og kom hjem søndag, var for opptatt med sitt til å merke røykeslutten med en gang.
I dag foregår oppryddingen og salget av gamle gjenstander i stor grad på Finn.no. Ingrid Bjørnov har observert et fast tidsmønster for transaksjonene på plattformen.
Hun beskriver kjøperne som «gjedda i sivet», spesielt når det gjelder uidentifiserbare traktordeler. Gjennom venner har hun observert profesjonelle Finn-brukere som har fullstendig oversikt over priser og geografi, inkludert logistikken med henting av alt fra lekegrinder til fjell- og fjordski.
Et av forestillingens mest temperamentsfulle og teknologikritiske innslag tar utgangspunkt i en selvopplevd hendelse hos forhandleren Kjell & Company. Ingrid Bjørnov sto i kø bak en kvinne som skulle kjøpe en USB-kabel, men som manglet teknisk innsikt. Dette utløste en systematisk gjennomgang av kabelhistorien hjemme, der «Driftssjefen» printet ut og laminerte en oversikt over alle USB-standarder.
Bjørnov går grundig igjennom de ulike kabeltypene for publikum.
Når hun beskriver den endelige harmoniseringen av det digitale kabelkaoset, refererer hun til en spesifikk dato og lovgivning:– Han synger nemlig www.kunst you hvem som helst kamp for usb c. Som en felles han landstad som blir gjennomført i Norge 28. desember 24. Denne overgangen til USB-C som felles standard beskrives som en stor digital visjon som endelig fjerner aggresjonen rundt laderne?
Forestillingen faller til slutt på plass i en overordnet livsvisdom. Bjørnov lanserer en eksistensiell metafor basert på hagearbeid, der hun oppfordrer til å bruke livets motgang konstruktivt.
På spørsmål om hvordan man bør håndtere sine egne feilgrep og mislykkede relasjoner, gir hun dette rådet til salen:
– Tenk om vi kunne snappe alle dårlige beslutninger, ekser og tabber på stapper dem i komposten.
Kompost blir jo som kjent til ny næring, og det er bedre enn å straffe seg selv.
Hun trekker linjene tilbake til sin egen alvorlige sykdomsperiode for noen år siden, da hun fryktet at hun måtte gi opp hagen, eller musikken. At hun i dag kan stå på scenen i 2026 og forene både piano og hage, beskriver hun med stor takknemlighet. Forestillingen avrundes med en oppfordring til publikum om å finne sine egne analoge motkrefter, enten det er yoga, kanopadling eller drivhus. Dessuten at folk må fortsette å møtes fysisk. Det hele spisses med et mørkt, men livsbejaende sitat hentet fra siden Fandens broderier på Instagram: «Du er ikke skikkelig utbrent før du er kremert».
Ingrid Bjørnov treffer min bølgelengde. Lite viste jeg dette, når jeg en gang på 1980 tallet holdt på å gå på henne, når hun rundet hjørnet på Løve apoteket i Kaibakken i Kristiansund. Dollie Deluxe hadde en tidlig «Witch Witch» konsert, av alle steder, ute i Idrettshallen i Kristiansund.
Så mye har skjedd siden den gang. Kombinasjonen av underfundige obsevasjoner, selvironi og en usedvanlig fremskutt musikalitet fasinerer meg. Dette er god underholdning. Jeg tror ikke du trenger å vite om C-nøkkelen engang for å fanges, dette er god underholdning. Rett og slett. Du trenger ingen partner som unnskyldning for å fryde deg inn i Ingrids univers.
Forestillingen handler om å etablere personlige motkrefter, konkretisert gjennom akustisk piano og praktisk hagearbeid i møte med teknologisk fremmedgjøring, aldring, sykdom og en omverden i urolighet. Alt er delikat servert med humor, innsiktsfull forundring og musikalitet.
Forestillingen åpner med en karakteristisk, humoristisk velkomst til publikum i salen, der Ingrid Bjørnov umiddelbart etablerer grunntonen for kvelden. Hun henvender seg til de ulike gruppene i salen, fra de som trodde forestillingen var i morgen, til de som føler seg lurt med av partneren. Sentralt i denne innledningen står introduksjonen av begrepet «ta det piano». Dette er ikke bare ment som et musikalsk uttrykk, men som en helhetlig livsfilosofi og et mentalt fristed.
IBjørnov utdyper videre behovet for å trekke seg tilbake til jorden og hagen, spesielt når nyhetsbildet og verden utenfor oppleves som overveldende. Hun beskriver hvordan hun valgte hagen fremfor andre aktiviteter som dørstopper eller curling. Hagen blir definert som et konkret beredskapslager der kunstneren søker fysisk jording og kontinuitet.
Under forestillingens hagevandring presenterer Ingrid Bjørnov en detaljert og personifisert oversikt over plantene sine, som alle har fått navn. Hun filosoferer rundt planting og vekster, som sammen med hvitløken skal i jorden om høsten. Dette fører til en humoristisk refleksjon over kontrastene mellom Ingrid Bjørnov og hennes ektefelle, som konsekvent omtales som «Driftssjefen».
Når hun blir konfrontert med hvordan ekteskapet fungerer når de to har helt ulik tilnærming til årstidene, beskriver Ingrid Bjørnov dynamikken slik:
– Mens du går ute og freser snø, sitter jeg inne og bestiller frø for på nettet er sommeren i god tiden er inne.
Hun påpeker at mens «driftssjefen» har høst i hodet, stenger av strømmen og legger på presenninger, er hun selv mentalt i gang med våren 2027. De befinner seg sjelden i samme årstid, noe som blir aller mest synlig på sen vinteren.
En del av forestillingen er viet den langvarige og utmattende prosessen med å selge et småbruk i indre Østfold etter 19 års botid. Hun skildrer møtet med det moderne eiendomsmarkedet, som startet da eiendomsmegleren ankom tunet i trange klær. Megleren hadde med en interiør designer som krevde at alt av personlige eiendeler, inkludert gardiner, tepper, skostativer og tannbørster, måtte fjernes for at det ikke skulle se ut som om det bodde folk der. I stedet ble boligen fylt med utleieplanter, og diverse «jalla», i hvert eneste rom.
Deretter fulgte fotografen, kjørende i en Range Rover, dandert med kamuflasjeklær, karbonstenger og drone. Dronen avdekket alt som var stablet bak huset, noe som førte til at Ingrid Bjørnov måtte løpe skytteltrafikk for å flytte gjenstander ut av bildene. Dette sto i skarp kontrast til takstmannen som etterpå påpekte alle feil og konstaterte at boligen bar preg av å ha stått utendørs i all slags vær.
Etter salget fulgte utfordringene med kjøp av nytt hus i Son og behovet for mellomfinansiering fram til overtagelsen 1. januar 2027. På spørsmål om hvordan møtet med banken forløp for en frilansmusiker med enkeltpersonsforetak, gjengir Ingrid Bjørnov samtalen med bankfunksjonæren:
– Ja vi kan se du er langvarig ranet kunde her...
Banken stilte kritiske spørsmål ved hennes økonomiske stabilitet som frilanser, og minnet på ting som var glemt. Alle utfordringer fremført med hennes sedvanlige musikalske og selvironiske humor og glimt i øyet.
Bjørnov tar publikum med tilbake til 1980-tallet for å belyse den teknologiske omveltningen i musikkindustrien. Hun mimrer om introduksjonen av MIDI-teknologi (Musical Instrument Digital Interface) og trommemaskiner tidlig på 80- og 90-tallet. Denne teknologien gjorde det mulig å koble instrumenter sammen, slik at et keyboard kunne simulere en elektrisk gitar, og en gitar kunne lyde som et helt symfoniorkester. Konsekvensen var at konvensjonelle, akustiske instrumenter, som det tradisjonelle pianoet, ble marginalisert og skjøvet i bakgrunnen.
Når hun reflekterer over hva hun ville ha sagt til sitt eget yngre jeg fra 1983 om hun hadde møtt henne i dag. Et av rådene handler om moten på 80-tallet, der hun oppfordrer sitt yngre jeg til ikke å kaste de store dressjakkene med skulderputer, ettersom disse motetrendene nå har kommet tilbake for tredje gang i hennes voksne liv. Hun forteller selvironisk at hun i 1983 gjerne skulle hatt skulderputer i sin Gudbrandsdalsbunad, kombinert med kongeblå, høye, spisse pumps og en asymmetrisk «Limahl-sveis», som hun kaller en «Neverending Story»-frisyre.
Forestillingen rommer også dype, personlige partier. Ingrid Bjørnov forteller om sin mor, som var spesialpedagog og som i 1983 lot datteren gå kledd akkurat som hun ville uten å kommentere det. Nå har moren rundet 90 år og er preget av demens, en tilstand som gjorde henne deprimert, frustrert og sårbar for dårlige nyheter.
På spørsmål om hvordan det opplevdes da morens sykdom inntraff samtidig med hennes egen alvorlige helsekrise, deler Ingrid Bjørnov denne erkjennelsen:
– Og omtrent samtidig med at hun begynte å forsvinne for oss. Nå fikk jeg kreft. Og det var første gang i livet, jeg ikke kunne ringe til moren min.
Denne erfaringen beskrives som inngangen til en verden der hun ikke lenger slapp inn til sin mor, og markerer et smertelig vendepunkt i livet. Hun knytter dette til sangen om å «Skrive i sand», som symboliserer øyeblikkets flyktighet og ønsket om å stanse tiden.
I forbindelse med flytteprosessen har Ingrid Bjørnov og «Driftssjefen» måttet rydde i garasjen på Tomter, et sted fylt med akkumulerte minner og gjenstander. Under oppryddingen fant de blant annet sine gamle bryllupsbilder fra da de giftet seg i 1994. Siden bildene ikke lå lagret digitalt på «skyen», spøker hun med at det nesten var tvil om bryllupet i det hele tatt hadde funnet sted. De mimret også om brudevalsen, der de begge husket feil sang og ble enige om å enes om den samme feilerindringen.
Garasjen rommet også fysiske gjenstander som en tung rockering og en vakuumpakkingsmaskin.
Hun lister opp mannens samling av utstyr, som omfatter værstasjon med satellittprosessorer, løvblåser, høytrykkspyler, sitteklipper, traktor, minigraver og til og med en gammel Marna tresnekke, til tross for at de bor i indre Østfold med begrenset tilgang til ferskvann. Traktoren ble en attraksjon i slekten, og mannen utviklet seg gradvis til å bli en bevernylon-mann. For å løse motornostalgien involverte de etter hvert både Tønsberg Maskinforretning og Øystein Sunde.
Hun ser tilbake på året 2007 da de flyttet til landet, en periode hvor de var utbrente etter mye arbeid. «Driftssjefen» røykte på det tidspunktet 60 sigaretter om dagen, men valgte etter to år med praktisk snekring og traktorkjøring å slutte brått, uten forvarsel. Kunstneren innrømmer at hun på grunn av sitt intense turnéliv, der hun reiste ut onsdag og kom hjem søndag, var for opptatt med sitt til å merke røykeslutten med en gang.
I dag foregår oppryddingen og salget av gamle gjenstander i stor grad på Finn.no. Ingrid Bjørnov har observert et fast tidsmønster for transaksjonene på plattformen.
Hun beskriver kjøperne som «gjedda i sivet», spesielt når det gjelder uidentifiserbare traktordeler. Gjennom venner har hun observert profesjonelle Finn-brukere som har fullstendig oversikt over priser og geografi, inkludert logistikken med henting av alt fra lekegrinder til fjell- og fjordski.
Et av forestillingens mest temperamentsfulle og teknologikritiske innslag tar utgangspunkt i en selvopplevd hendelse hos forhandleren Kjell & Company. Ingrid Bjørnov sto i kø bak en kvinne som skulle kjøpe en USB-kabel, men som manglet teknisk innsikt. Dette utløste en systematisk gjennomgang av kabelhistorien hjemme, der «Driftssjefen» printet ut og laminerte en oversikt over alle USB-standarder.
Bjørnov går grundig igjennom de ulike kabeltypene for publikum.
Når hun beskriver den endelige harmoniseringen av det digitale kabelkaoset, refererer hun til en spesifikk dato og lovgivning:– Han synger nemlig www.kunst you hvem som helst kamp for usb c. Som en felles han landstad som blir gjennomført i Norge 28. desember 24. Denne overgangen til USB-C som felles standard beskrives som en stor digital visjon som endelig fjerner aggresjonen rundt laderne?
Forestillingen faller til slutt på plass i en overordnet livsvisdom. Bjørnov lanserer en eksistensiell metafor basert på hagearbeid, der hun oppfordrer til å bruke livets motgang konstruktivt.
På spørsmål om hvordan man bør håndtere sine egne feilgrep og mislykkede relasjoner, gir hun dette rådet til salen:
– Tenk om vi kunne snappe alle dårlige beslutninger, ekser og tabber på stapper dem i komposten.
Kompost blir jo som kjent til ny næring, og det er bedre enn å straffe seg selv.
Hun trekker linjene tilbake til sin egen alvorlige sykdomsperiode for noen år siden, da hun fryktet at hun måtte gi opp hagen, eller musikken. At hun i dag kan stå på scenen i 2026 og forene både piano og hage, beskriver hun med stor takknemlighet. Forestillingen avrundes med en oppfordring til publikum om å finne sine egne analoge motkrefter, enten det er yoga, kanopadling eller drivhus. Dessuten at folk må fortsette å møtes fysisk. Det hele spisses med et mørkt, men livsbejaende sitat hentet fra siden Fandens broderier på Instagram: «Du er ikke skikkelig utbrent før du er kremert».
Ingrid Bjørnov treffer min bølgelengde. Lite viste jeg dette, når jeg en gang på 1980 tallet holdt på å gå på henne, når hun rundet hjørnet på Løve apoteket i Kaibakken i Kristiansund. Dollie Deluxe hadde en tidlig «Witch Witch» konsert, av alle steder, ute i Idrettshallen i Kristiansund.
Så mye har skjedd siden den gang. Kombinasjonen av underfundige obsevasjoner, selvironi og en usedvanlig fremskutt musikalitet fasinerer meg. Dette er god underholdning. Jeg tror ikke du trenger å vite om C-nøkkelen engang for å fanges, dette er god underholdning. Rett og slett. Du trenger ingen partner som unnskyldning for å fryde deg inn i Ingrids univers.
Laget av ScaleFlow.
