I dag slippes et stort samtids verk. En innspilling av Rolf Guptas store verk er modig gjort. Her er det stemninger og musikalske kjensgjerninger som må sitte.
Albumcover. Thomas Lafuente - cover art, Nick Alexander - design og layout
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUtgivelsen av Rolf Guptas storverk «Jordens sang» markerer en bekreftelse av norsk samtidsmusikk, men reiser samtidig vesentlige spørsmål om forholdet mellom ambisiøse programerklæringer og den faktiske musikalske realiseringen. Verket bærer med seg en betydelig institusjonell tyngde, ettersom det allerede har mottatt Kritikerprisen og Norsk Komponistforenings pris «Årets verk» etter tidligere konsertfremføringer i Oslo, Trondheim og Kristiansand. «Jordens sang» er et kritikerrost, massivt oratorium komponert av Rolf Gupta. Verket markerte et stort comeback for Gupta som komponist etter en 25 år lang tørkeperiode, og stykket ble belønnet med Kritikerprisen for musikk 2020 samt kåret til «Årets verk» av Norsk Komponistforening.
Verket er strukturert over seks satser og har som uttalt mål å tematisere skapelse, ødeleggelse, håp og forsoning. Tekstgrunnlaget i stykket, henter inspirasjon fra skrifter som Upanishadene og Bhagavad Gita, sidestilt med den vestlige tradisjonens Første Mosebok, samt fra Friedrich Schiller og Gustav Mahler. Når Rolf Gupta inkluderte «tekster av Gustav Mahler» i sitt oratorium, hentet han linjer fra Mahlers egne musikalske verker, hvor Mahler enten skrev tekstene selv eller gjorde betydelige endringer i eksisterende poesi. Mahler var en dypt filosofisk komponist som ofte skrev eller tilpasset tekstene til vokalverkene sine selv. I sin andre symfoni skrev han de avsluttende, emosjonelle tekstlinjene som handler om gjenfødelse, transformasjon og overvinnelse av døden.
Når religiøse urtekster og europeiske senromantiske referanser plasseres i samme partitur, åpner det for en dypere undersøkelse av menneskets universelle, grunnleggende spørsmål. Risikoen ved et slikt enormt spenn er imidlertid at referansene kan ende som en ren oppramsing av historisk tyngde. Det avgjørende kriteriet for verkets kunstneriske suksess ligger i bearbeidelsen. Spørsmålet er om tekstene integreres i en organisk, musikalsk helhet, eller om de primært låner verket en intellektuell legitimitet som musikken i seg selv ikke klarer å bære.
Den formmessige utviklingen i «Jordens sang» følger en klassisk, lineær dramaturgi. Verket begynner med det tilnærmet totale fravær av lyd, en urklang, som gradvis bygger seg mot en epilog. Denne tonale forankringen skal være ment å åpne et rom for ettertanke og fred. En stram formbue har det potensialet som kreves for å gi de abstrakte temaene et konkret forløp, fremfor at de blir stående som rene programerklæringer eller rene påstander om moderne formbruk.
Samtidig reiser valget av en langstrakt C-dur-klang en vesentlig musikkestetisk problemstilling. I en samtidsmusikalisk kontekst kan en ren C-dur-avslutning oppleves som en virkningsfull og forutsigbar overgang til ro. På den annen side risikerer den å fremstå som en for enkel og harmoniserende forsikring om forsoning, særlig i et verk som tar på seg å behandle vår tids dypeste kriser, krig og ødeleggelse. Hvorvidt denne harmoniske oppløsningen er kunstnerisk legitim, avhenger fullstendig av hvilke musikalske spenninger klangen består av, og hvordan den farges i sammenhengen.
Dette er navnet på første sats i verket. Den er stillhet, og man merker suset kommer sigende. Øredøvende stillhet er et begrep som passer på åpningen. Musikken starter bokstavelig talt fra absolutt ingenting. Den er klang betont etterhvert som vi kommer nærmer lydkilden. Den bygger gradvis opp en kosmisk, uforutsigbar klangverden som illustrerer universet før skapelsen. Den er krevende å høre på, og det gjør den spennende. En skarp lyd, som starter på grensen til ubehag, uten at den egentlig blir det. Før klangbildet åpner seg som en blomst mot solen. Dette er et moderne lydbilde med et noe futuristiek preg som vokser på lytteren i takt med prosesjonen i satsen, jo mer man lytter til verket. Tekstene den bygger på her er sterkt inspirert av 3000 år gamle indiske Vedatekster (Rigveda), som stiller spørsmål ved hva som fantes før alt annet
I sats to kommer koret inn, sammen med en kraftig instrumentering som leker med lytteren. Man kan være fristet til henfalle inn i effektfulle film begrep som horror filmer og science fiction. Men dette går lengre tilbake i tid. Det er det som gjør nyere verker som dette så spennende, de ser tilbake men bruker uttrykk fra vår tid, sanntid og samtid i flott tospann. Tittelen refererer direkte til skapelsesberetningen i Bibelen («Bli lys!»). Musikalsk eksploderer orkesteret og koret i enorme, fargesprakende klanger som markerer øyeblikket der lyset bryter igjennom kaoset og universet blir til. Den avsluttes med et høydepunkt som må høres.
Her møtes vi med en vakker solo arie, før meditativ og følsom instrumentering og perkusjon drar oss med videre i satsen. En storslått og meditativ hymne som feirer at jorden og naturen har våknet til liv. Her smelter Guptas bruk av storslåtte korpartier og rike orkesterfarger sammen for å uttrykke ren undring og takknemlighet over skapelsesverket. I tekst som i verket, et høydepunkt.
Som nevnt er dette verkets lekne og rytmiske midtpunkt. Etter kosmos og lys, rettes fokuset mot det levende mennesket, pusten og språket. Satsen er en hypnotisk og hyperrytmisk duett mellom en voksensopran og en guttesopran, inspirert av sørindisk trommesang og europeisk middelaldermusikk. Tankene dras mot urmennesket, og stammesamfunnene som en gang i menneskets tidsalder eksisterte parallelt og verden og avstander var mye større enn den er i dag. Duetten er lekende fascinerende. Det de hermer etter hverandre slik vi har gjort siden menneskene begynte å forme det vi i dag omtaler som samfunn.
Her tar verket en mørk og dramatisk vending. Satsen skildrer menneskets destruktive natur og inntoget i atomalderen. Teksttittelen er hentet fra det hinduistiske skriftet Bhagavadgita, men spilles direkte på det historiske sitatet fra Robert Oppenheimer da han så den første atombomben detonere. Musikken her er aggressiv, marsjerende og kaotisk. En sterk musikalsk skildring av fortapelse som ligger latent i menneskets natur. Her møter råskapen finessen, i musikkens dramatiske favn.
En storslått, men lavmælt avslutning. Etter ødeleggelsen i forrige sats, samles verket i det Gupta selv beskriver som en «bønn for vår klode». Den avrundes med et sakralt og vakkert musikalsk ønske om håp, forsoning og gjenoppbygging.
Innspillingens omfang og besetning understreker verkets monumentale karakter. Albumet samler sentrale institusjoner og enebesetninger i norsk musikkliv:
Det samlede ensemblet ledes av dirigent Peter Szilvay, mens de respektive korene har vært underlagt profesjonell innstudering av Grete Pedersen (kunstnerisk leder), Julia Blank, Edle Stray-Pedersen, David Maiwald og Marianne Willumsen Lewis. De vokale solistpartiene ivaretas av sopranen Caroline Wettergreen, guttesopranen Julian Borchgrevink Næss og jentesopranen Inga Lohne-Otterstad.
Den massive besetningen gir komponisten unike instrumentelle og klanglige ressurser. Rammene tillater en dramatisk utnyttelse av kontraster, der skjøre enkeltstemmer kan settes opp mot et voldsomt, samlet kor- og orkester. Innlemmelsen av barne- og ungdomsstemmer er et grep som lykkes i å tilføre tekstmaterialet en fundamental og flere klanglig og dramatisk dimensjoner.
Et utrolig storslått verk fra vår egen tid. I vår egen eksistensielle epoke. Denne fremføres svært overbevisende på dette albumet. Utøverne evner å dra meg som lytter inn i Guptas partitur og visjoner. Jeg blir fanget i musikkspråket som står tydeligere og tydeligere for meg for hver gjennomlytting. Det er et storslått og for mange vil det nok være et krevende verk. Skal jeg oppsummere, vil jeg si at dette er samtidsmusikk på høyt elitenivå både fra utøverne som het utgjør laget, og fra treneren som i dette tilfellet er Rolf Gupta.
Utgivelsen av Rolf Guptas storverk «Jordens sang» markerer en bekreftelse av norsk samtidsmusikk, men reiser samtidig vesentlige spørsmål om forholdet mellom ambisiøse programerklæringer og den faktiske musikalske realiseringen. Verket bærer med seg en betydelig institusjonell tyngde, ettersom det allerede har mottatt Kritikerprisen og Norsk Komponistforenings pris «Årets verk» etter tidligere konsertfremføringer i Oslo, Trondheim og Kristiansand. «Jordens sang» er et kritikerrost, massivt oratorium komponert av Rolf Gupta. Verket markerte et stort comeback for Gupta som komponist etter en 25 år lang tørkeperiode, og stykket ble belønnet med Kritikerprisen for musikk 2020 samt kåret til «Årets verk» av Norsk Komponistforening.
Verket er strukturert over seks satser og har som uttalt mål å tematisere skapelse, ødeleggelse, håp og forsoning. Tekstgrunnlaget i stykket, henter inspirasjon fra skrifter som Upanishadene og Bhagavad Gita, sidestilt med den vestlige tradisjonens Første Mosebok, samt fra Friedrich Schiller og Gustav Mahler. Når Rolf Gupta inkluderte «tekster av Gustav Mahler» i sitt oratorium, hentet han linjer fra Mahlers egne musikalske verker, hvor Mahler enten skrev tekstene selv eller gjorde betydelige endringer i eksisterende poesi. Mahler var en dypt filosofisk komponist som ofte skrev eller tilpasset tekstene til vokalverkene sine selv. I sin andre symfoni skrev han de avsluttende, emosjonelle tekstlinjene som handler om gjenfødelse, transformasjon og overvinnelse av døden.
Når religiøse urtekster og europeiske senromantiske referanser plasseres i samme partitur, åpner det for en dypere undersøkelse av menneskets universelle, grunnleggende spørsmål. Risikoen ved et slikt enormt spenn er imidlertid at referansene kan ende som en ren oppramsing av historisk tyngde. Det avgjørende kriteriet for verkets kunstneriske suksess ligger i bearbeidelsen. Spørsmålet er om tekstene integreres i en organisk, musikalsk helhet, eller om de primært låner verket en intellektuell legitimitet som musikken i seg selv ikke klarer å bære.
Den formmessige utviklingen i «Jordens sang» følger en klassisk, lineær dramaturgi. Verket begynner med det tilnærmet totale fravær av lyd, en urklang, som gradvis bygger seg mot en epilog. Denne tonale forankringen skal være ment å åpne et rom for ettertanke og fred. En stram formbue har det potensialet som kreves for å gi de abstrakte temaene et konkret forløp, fremfor at de blir stående som rene programerklæringer eller rene påstander om moderne formbruk.
Samtidig reiser valget av en langstrakt C-dur-klang en vesentlig musikkestetisk problemstilling. I en samtidsmusikalisk kontekst kan en ren C-dur-avslutning oppleves som en virkningsfull og forutsigbar overgang til ro. På den annen side risikerer den å fremstå som en for enkel og harmoniserende forsikring om forsoning, særlig i et verk som tar på seg å behandle vår tids dypeste kriser, krig og ødeleggelse. Hvorvidt denne harmoniske oppløsningen er kunstnerisk legitim, avhenger fullstendig av hvilke musikalske spenninger klangen består av, og hvordan den farges i sammenhengen.
Dette er navnet på første sats i verket. Den er stillhet, og man merker suset kommer sigende. Øredøvende stillhet er et begrep som passer på åpningen. Musikken starter bokstavelig talt fra absolutt ingenting. Den er klang betont etterhvert som vi kommer nærmer lydkilden. Den bygger gradvis opp en kosmisk, uforutsigbar klangverden som illustrerer universet før skapelsen. Den er krevende å høre på, og det gjør den spennende. En skarp lyd, som starter på grensen til ubehag, uten at den egentlig blir det. Før klangbildet åpner seg som en blomst mot solen. Dette er et moderne lydbilde med et noe futuristiek preg som vokser på lytteren i takt med prosesjonen i satsen, jo mer man lytter til verket. Tekstene den bygger på her er sterkt inspirert av 3000 år gamle indiske Vedatekster (Rigveda), som stiller spørsmål ved hva som fantes før alt annet
I sats to kommer koret inn, sammen med en kraftig instrumentering som leker med lytteren. Man kan være fristet til henfalle inn i effektfulle film begrep som horror filmer og science fiction. Men dette går lengre tilbake i tid. Det er det som gjør nyere verker som dette så spennende, de ser tilbake men bruker uttrykk fra vår tid, sanntid og samtid i flott tospann. Tittelen refererer direkte til skapelsesberetningen i Bibelen («Bli lys!»). Musikalsk eksploderer orkesteret og koret i enorme, fargesprakende klanger som markerer øyeblikket der lyset bryter igjennom kaoset og universet blir til. Den avsluttes med et høydepunkt som må høres.
Her møtes vi med en vakker solo arie, før meditativ og følsom instrumentering og perkusjon drar oss med videre i satsen. En storslått og meditativ hymne som feirer at jorden og naturen har våknet til liv. Her smelter Guptas bruk av storslåtte korpartier og rike orkesterfarger sammen for å uttrykke ren undring og takknemlighet over skapelsesverket. I tekst som i verket, et høydepunkt.
Som nevnt er dette verkets lekne og rytmiske midtpunkt. Etter kosmos og lys, rettes fokuset mot det levende mennesket, pusten og språket. Satsen er en hypnotisk og hyperrytmisk duett mellom en voksensopran og en guttesopran, inspirert av sørindisk trommesang og europeisk middelaldermusikk. Tankene dras mot urmennesket, og stammesamfunnene som en gang i menneskets tidsalder eksisterte parallelt og verden og avstander var mye større enn den er i dag. Duetten er lekende fascinerende. Det de hermer etter hverandre slik vi har gjort siden menneskene begynte å forme det vi i dag omtaler som samfunn.
Her tar verket en mørk og dramatisk vending. Satsen skildrer menneskets destruktive natur og inntoget i atomalderen. Teksttittelen er hentet fra det hinduistiske skriftet Bhagavadgita, men spilles direkte på det historiske sitatet fra Robert Oppenheimer da han så den første atombomben detonere. Musikken her er aggressiv, marsjerende og kaotisk. En sterk musikalsk skildring av fortapelse som ligger latent i menneskets natur. Her møter råskapen finessen, i musikkens dramatiske favn.
En storslått, men lavmælt avslutning. Etter ødeleggelsen i forrige sats, samles verket i det Gupta selv beskriver som en «bønn for vår klode». Den avrundes med et sakralt og vakkert musikalsk ønske om håp, forsoning og gjenoppbygging.
Innspillingens omfang og besetning understreker verkets monumentale karakter. Albumet samler sentrale institusjoner og enebesetninger i norsk musikkliv:
Det samlede ensemblet ledes av dirigent Peter Szilvay, mens de respektive korene har vært underlagt profesjonell innstudering av Grete Pedersen (kunstnerisk leder), Julia Blank, Edle Stray-Pedersen, David Maiwald og Marianne Willumsen Lewis. De vokale solistpartiene ivaretas av sopranen Caroline Wettergreen, guttesopranen Julian Borchgrevink Næss og jentesopranen Inga Lohne-Otterstad.
Den massive besetningen gir komponisten unike instrumentelle og klanglige ressurser. Rammene tillater en dramatisk utnyttelse av kontraster, der skjøre enkeltstemmer kan settes opp mot et voldsomt, samlet kor- og orkester. Innlemmelsen av barne- og ungdomsstemmer er et grep som lykkes i å tilføre tekstmaterialet en fundamental og flere klanglig og dramatisk dimensjoner.
Et utrolig storslått verk fra vår egen tid. I vår egen eksistensielle epoke. Denne fremføres svært overbevisende på dette albumet. Utøverne evner å dra meg som lytter inn i Guptas partitur og visjoner. Jeg blir fanget i musikkspråket som står tydeligere og tydeligere for meg for hver gjennomlytting. Det er et storslått og for mange vil det nok være et krevende verk. Skal jeg oppsummere, vil jeg si at dette er samtidsmusikk på høyt elitenivå både fra utøverne som het utgjør laget, og fra treneren som i dette tilfellet er Rolf Gupta.
Laget av ScaleFlow.
