Forestillingen «Kjelleren» er mørk, og har litt «horror» aktig preg over seg, jeg tenker da på settingen vi kommer inn i. Åpningen er like enkel som den er spektakulær. Et lik på en trille båre og en obdusent. Prøv selv å spille død, du skal slite med å klare det like godt som i denne fremføringen. «Kjelleren» tar med på en imponerende Tour de force. Den er ikke bare tankevekkende, den er tanke-provoserende.

Gripende intenst

«Kjelleren» er en gripende og intens, eller en gripende intens forestilling fra Jo Strømgren Kompani. Stykket tar oss med til en kjeller hvor fire kvinner, der tre er døde og én er levende. De døde våkner og de søker etter mening og identitet i en virkelighet preget av fortidens skygger. Tidlig i forestillingen blir jeg fasinert over hvor død man kan spille, når den ene hånden faller ned fra båren.

Tematikk og budskap

Forestillingen kan beskrives som en «delirisk hyllest» til de millioner av kvinner som har blitt glemt av historien. I kjelleren, som symboliserer undertrykkelse og glemsel, kjemper kvinnene for å forstå sin eksistens. Den levende kvinnens søken etter mening står i kontrast til de dødes stillhet, og sammen danner de et narrativ som stiller spørsmål ved hva det vil si å være kvinne i en patriarkalsk verden. Dette danner bakgrunnen for fremføringen.

Forestillingen fremstiller for oss, en dyp refleksjon over kvinnelighet, identitet og kampen mot glemsel. Her brukes sterke visuelle og emosjonelle elementer. «Kjelleren» skaper følelse av undring og ettertanke. Har vi noen grad lykkes i å huske og ikke minst ære de kvinner som har formet vår historie.

Stykket utforsker ideen om reinkarnasjon og hvordan vi forholder oss til våre tidligere liv. Kan vi virkelig representere noen andre, eller er vi alltid fanget i vår egen virkelighet?

Koreografi og uttrykk

Koreografien i «Kjelleren» er både mørk og livlig, med en særpreget kunstnerisk estetikk som trekker på 1950-tallets stil og kostymer. Kostymene og sceneskiftene gir en glidende, sømløs overgang gjennom flere handlinger. Tempoet er imponerende høyt. Vi reiser i tid her, og tiden skifter fort her inne. Man klarer å få frem begrepet «Å se livet passere i revy». Vi som er tilskuere får visualisert gjenkjennelige epoker i vår historie, og kvinnenes overlevelse gjennom dem.

Man ser også litt «zombie» elementer eller bevegelser her. Danserne spenner over et ordrikt skuespill, uten ord. Dette understreker hvordan bevegelse og musikk sammen skaper et unikt uttrykk som gjør at danserne kan leve ut ulike skiftende karakterer.

Kostymer og musikk

Kostymene spiller en sentral rolle i hvordan danserne opplever og tolker sine roller. De gir et innblikk i forskjellige epoker og minner. Musikken, komponert av Bergmund Waal Skaslien, bidrar til å skape en dypere emosjonell resonans i forestillingen.

Her har alt vært i samspill under skapelsen av «Kjelleren» noe også samtalen med danserne etter forestillingen bekreftet. Danserne forklarte der at de i stor grad har fått frihet til å improvisere og utforske ideer, noe som har styrket deres tilknytning til karakterene de fremfører.

En enorm forestilling

Som kritiker kan jeg ikke si annet enn at dette er underholdning på øverste hylle. Vi kan sammenligne med andre kunstutrykk fra scenen også, men her trenger vi ikke ord. Jeg liker settingen som er skremmende, døden er jo sentral og lurer ikke i kulissene. Den åpenbarer seg sammen med lidelsen, midt på scenen. Tragediene er der, men også gleden. Selv om gleden viser seg i små glimt, før døden sniker seg innpå om og om igjen.

Den Norske Opera og ballett setter opp «Kjelleren» sammen med «Loftet» i Oslo, på Operaen der. Er du i Oslo og har tid, gå å se dem begge.

‍