Operaens Sinfonietta inviterte til konsert under årets Operafestuker, på den siste fredagen under årets operafest. Med Bruckners 7. symfoni på menyen, serverte de et av romantikkens storslåtte orkesterverk i Bræinsalen på Normoria.
Operaens Sinfonietta tar i mot applausen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var Anton Bruckners 7. symfoni, som ble urfremført i Leipzig i 1884, som smakfullt sto på menyen. Symfonien regnes som en av Bruckners største suksesser. 2. satsen, Adagio-satsen, er tilegnet Richard Wagner. En flott gest og hyllest fra en stor komponist til en annen.
Spennende reduksjon
Operaens Sinfonietta ble ledet av Øyvind Bjorå, som i år også dirigerte hovedoppsetningen under årets operafestuker, «Anne Pedersdotter». Før verket ble fremført, fortalte han litt om reduksjonen og arrangementet som lå til grunn for versjonen som ble fremført. Den inkluderer blant annet trekkspill.
Bruken av trekkspill fungerer meget godt, og jeg synes det ligger godt i lydbildet. Faktisk gir det en følelse av et blåseinstrument. Dette er noe av den beste bruken jeg har hørt av trekkspill. Trekkspill i lydbildet er rett og slett sprekt, og dette fungerer i et lite orkester. Det legger til en delikat tilstedeværelse i kompet. Skal jeg sammenligne med noe, er det litt som strykere i rockemusikk.
Harmoni på scene og i sal
Et stort pluss må jeg nevne, kanskje av det pirkete slaget. Nei, det går ikke på orkesteret. Publikum i Kristiansund har funnet sin plass. Denne gangen var det ingen som klappet mellom satsene.
Stykket har så mye i seg, og låter fantastisk i operasalen på Normoria. Litt mørke harmonier, som løfter det hele, om mulig, når bratsj og cello drar på sammen. Man hører jo tidsepoken, og føler romantikkens slør i verket. Dette liker vi. Alle instrumentene skinner, slik de gjør med Operaens Sinfonietta. Vi satt slik i salen at jeg må nevne noen flotte fløyte partier.
Wagner-hyllest
Selvfølgelig er 2. sats et høydepunkt; vi er da bare mennesker, og det faktum at dette er selveste «Wagner-satsen» hever forventningene. Sinfoniettaen innfrir disse med topp stilkarakterer. Den er jo en hyllest til en mentor. Dannet og rolig, eller en dannet og behersket sats. En hyllest enhver med forstand ville vært beæret over å få etter sin død.
Naturlige referanser
Innen romantiske verk, og ikke bare i musikken fra perioden, er det mange natur referanser. De henspiller rett og seltt ofte på natur og naturfenomener. Åpningen av 3.sats minner i så fall om et instrumentalt fossefall. Ikke et vulgært vulkanutbrudd, men et lett brusende fossefall.
Flere steder maler musikken sitt vakre landskap, slik at natur metaforen ikke er skivebom. Det føles spesielt godt når hele orkestret topper partiene sammen. Alt har sin tilmålte plass, og det sitter som det skal. Klar hjemmeseier til Operaens Sinfonietta og Øyvind Bjorå, med stående applaus fra Applausen..
Det var Anton Bruckners 7. symfoni, som ble urfremført i Leipzig i 1884, som smakfullt sto på menyen. Symfonien regnes som en av Bruckners største suksesser. 2. satsen, Adagio-satsen, er tilegnet Richard Wagner. En flott gest og hyllest fra en stor komponist til en annen.
Spennende reduksjon
Operaens Sinfonietta ble ledet av Øyvind Bjorå, som i år også dirigerte hovedoppsetningen under årets operafestuker, «Anne Pedersdotter». Før verket ble fremført, fortalte han litt om reduksjonen og arrangementet som lå til grunn for versjonen som ble fremført. Den inkluderer blant annet trekkspill.
Bruken av trekkspill fungerer meget godt, og jeg synes det ligger godt i lydbildet. Faktisk gir det en følelse av et blåseinstrument. Dette er noe av den beste bruken jeg har hørt av trekkspill. Trekkspill i lydbildet er rett og slett sprekt, og dette fungerer i et lite orkester. Det legger til en delikat tilstedeværelse i kompet. Skal jeg sammenligne med noe, er det litt som strykere i rockemusikk.
Harmoni på scene og i sal
Et stort pluss må jeg nevne, kanskje av det pirkete slaget. Nei, det går ikke på orkesteret. Publikum i Kristiansund har funnet sin plass. Denne gangen var det ingen som klappet mellom satsene.
Stykket har så mye i seg, og låter fantastisk i operasalen på Normoria. Litt mørke harmonier, som løfter det hele, om mulig, når bratsj og cello drar på sammen. Man hører jo tidsepoken, og føler romantikkens slør i verket. Dette liker vi. Alle instrumentene skinner, slik de gjør med Operaens Sinfonietta. Vi satt slik i salen at jeg må nevne noen flotte fløyte partier.
Wagner-hyllest
Selvfølgelig er 2. sats et høydepunkt; vi er da bare mennesker, og det faktum at dette er selveste «Wagner-satsen» hever forventningene. Sinfoniettaen innfrir disse med topp stilkarakterer. Den er jo en hyllest til en mentor. Dannet og rolig, eller en dannet og behersket sats. En hyllest enhver med forstand ville vært beæret over å få etter sin død.
Naturlige referanser
Innen romantiske verk, og ikke bare i musikken fra perioden, er det mange natur referanser. De henspiller rett og seltt ofte på natur og naturfenomener. Åpningen av 3.sats minner i så fall om et instrumentalt fossefall. Ikke et vulgært vulkanutbrudd, men et lett brusende fossefall.
Flere steder maler musikken sitt vakre landskap, slik at natur metaforen ikke er skivebom. Det føles spesielt godt når hele orkestret topper partiene sammen. Alt har sin tilmålte plass, og det sitter som det skal. Klar hjemmeseier til Operaens Sinfonietta og Øyvind Bjorå, med stående applaus fra Applausen..
