Hvordan er det å bli fratatt all trygghet å føle at din egen kropp ikke spiller på lag? Hvordan er det å være venninne av en som har opplevd å måtte flykte for livet? I «Jenta med gummistøvlene» fikk vi ta del i noen sin hverdag flere år etter handlingene på Utøya.
Sigrid Alnæs og Sofie Sleipnes, som jenta og venninnen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementStykket ble spilt i Hauk lillesal på Normoria i Kristiansund. Teaterstykket handler om jenta og hennes venninne. Jenta er overlevende fra terror aksjonen på Utøya, venninna har dette tett på seg i hverdagen. Handlingen er lagt til nåtiden, så venninnene er i tidlig 30 årene og har på noen måter latt livet gå videre, men på andre måter preger terrorangrepet deres hverdag fremdeles.
«Jenta med gummistøvler» er et stykke skrevet av Hanne Aukrust Waagan og Sigrid Alnæs. Waagan opplevde selv å måtte løpe for livet og gjemme seg fra terroristen som ønsket å drepe dem alle. Metaforen som danner navnet på stykket, er et par svarte gummistøvler som ble igjen på Utøya.
En liten uke på AUF sin sommerleir som skulle være full av politikk i en fredelig sosial setting, ble alt annet enn fredelig for ungdommene. Sigrid Alnæs er venninnen og skuespilleren som spiller fra sin venninnes ståsted i stykket.
Regien hadde Peder Kaalstad, og sammen med komponist William Kjeldsberg har de klart å skape en stemning og en fin rytme i spillet. Det er i all hovedsak to skuespillere på scenen, men på slutten entret også ni elever fra kulturskolen scenen. Elevene spilte roller som AUFere som var samlet for å dele erfaringer. Elevene hadde jobbet bra med sine replikker og spilte dem ut på en naturlig måte.
Jenta spilt av med manusforfatter Sigrid Alnæs klarte fint å spille manipulerende, sårbar, engasjert og rasende. Sagt med andre ord, så spilte hun overbevisende selv i en såpass nær rolle.
Venninnen spilt av Sofie Sleipnes er en godstøtte spiller, noe hun veldig tydelig klarer å spille ut. I hennes monolog får vi ta del i at det nok ikke alltid er enkelt å skulle veie sine ord og skulle grue seg til å ta opp selv de enkleste ting. Skuespillerne spiller hverandre gode.
Kulissene besto av noe som minnet om en noe avrundet trapp for kor, som kunne dras fra hverandre og hadde noen små rom på baksiden som også fungerte som et sted å oppbevare de andre rekvisittene. Skuespillerne var kledd i alminnelige klær som kan finnes i alle trettiåringer sine skap.
Allerede i første scene fikk vi føle dimensjonen i deres vennskap. Noen ganger fikk man følelsen av at det var en ordløs forståelse mellom de to venninnene. De bare forsto hverandre og handlet ut fra det. Noe som er et stolt øyeblikk går raskt over til å bli noe som fyller jenta med angst, og venninnen må ta handling å rydde opp i situasjonen. Andre hendelser vi får ta del i er hvordan venninnen gir seg på valg av film fordi en psykisk triller ikke er noe jenta føler passer henne etter å ha opplevd noe skremmende.
Alnæs og Sleipnes spiller relasjonen naturlig, vi er ikke i tvil om at det er de to det faktisk dreier seg om. De har en naturlig flyt i sine karakterer der de også får fremmet at det kan ligge psykiske utfordringer skjult også bak et stort traume, og traumatiske opplevelser som er utløsende faktorer.
De får satt et fokus på at når det er snakk en psykisk utfordring, der det for overlevende av en terroraksjon der de blir jaktet på. Så blir de hele tiden henvist tilbake til traumets opprinnelse. Ønsket om å komme seg videre ligger under overflaten i stykket.
Dette kan også slå ut andre veien. Utover i stykket må jeg være ærlig å si at jeg gjorde meg opp noen refleksjoner. Det kan umulig være enkelt å ha en venninne med et slikt traume. Hvor mye er det greit at man forklarer alle sine handlinger med at man har overlevd terror?
Det handler om forståelse av hva som kan trigge et offer, og når det forventes at personen skal klare å håndtere hverdagslige hendelser. Det handler også om når offerets forstår, eller er i stand til å forstå, hva det betyr å spille 22 kortet for å få det på sin måte. At alle andre ikke alltid forstår den frykten man bærer på. En traumatisk hendelse stiller krav til alle rundt, på en direkte eller indirekte måte. Her blir tematikken større jo mer man spinner. Det gjør stykket sterkt at man kan se ting, som man kan relatere til eget liv. Uten at det har noen direkte realasjon til stykket.
Stykket klarer å få frem også det komiske, eller lyset i det tragiske. Undertonen 22/7 var der som en alvorlig rød tråd gjennom det hele selvsagt, men dette var på ingen måte bare mørkt. Jenta sin angst kunne minnes, om ikke komisk, så i en slags retrospekt i ettertid.
Jenta har i løpet av stykket, en monolog der hun forteller om sårbarheten ved å miste tryggheten og om en kropp som ikke spiller på lag. Hun har også et emosjonelt utbrudd på slutten av stykket der hun deler sine tanker om folk sine interesser av å fortelle hvor de var når terroren skjedde. Jenta gjør det rimelig tydelig at hun ikke kan gi mer blaffen i om du var på hytta den dagen hun flyktet for livet. For henne kom krigen på en helt alminnelig hverdag. En reaksjon det er veldig lett, ja kanskje en selvfølge å ha forståelse for.
Dette er et stykke, som med et nasjonalt traume og et fysisk angrep på menneskers frihet, klarer å løfte frem psykiske lidelser og utfordringer. Det er et viktig stykke, når man tør å pirke i dette. Det er tappert, og det er riktig. Nå er det også teater, og det er spennende å se Sigrid Alnæs og Sofie Sleipnes som skuespiller med et vanskelig tema og tolke. En nærhet til utgangspunktet, gjør ikke dette enklere, snarere tvertimot. Så ser vi frem til, om man ser litt videre etter dette stykket isolert sett, at vi får se dem på scenen ved flere anledninger i fremtiden.
Stykket ble spilt i Hauk lillesal på Normoria i Kristiansund. Teaterstykket handler om jenta og hennes venninne. Jenta er overlevende fra terror aksjonen på Utøya, venninna har dette tett på seg i hverdagen. Handlingen er lagt til nåtiden, så venninnene er i tidlig 30 årene og har på noen måter latt livet gå videre, men på andre måter preger terrorangrepet deres hverdag fremdeles.
«Jenta med gummistøvler» er et stykke skrevet av Hanne Aukrust Waagan og Sigrid Alnæs. Waagan opplevde selv å måtte løpe for livet og gjemme seg fra terroristen som ønsket å drepe dem alle. Metaforen som danner navnet på stykket, er et par svarte gummistøvler som ble igjen på Utøya.
En liten uke på AUF sin sommerleir som skulle være full av politikk i en fredelig sosial setting, ble alt annet enn fredelig for ungdommene. Sigrid Alnæs er venninnen og skuespilleren som spiller fra sin venninnes ståsted i stykket.
Regien hadde Peder Kaalstad, og sammen med komponist William Kjeldsberg har de klart å skape en stemning og en fin rytme i spillet. Det er i all hovedsak to skuespillere på scenen, men på slutten entret også ni elever fra kulturskolen scenen. Elevene spilte roller som AUFere som var samlet for å dele erfaringer. Elevene hadde jobbet bra med sine replikker og spilte dem ut på en naturlig måte.
Jenta spilt av med manusforfatter Sigrid Alnæs klarte fint å spille manipulerende, sårbar, engasjert og rasende. Sagt med andre ord, så spilte hun overbevisende selv i en såpass nær rolle.
Venninnen spilt av Sofie Sleipnes er en godstøtte spiller, noe hun veldig tydelig klarer å spille ut. I hennes monolog får vi ta del i at det nok ikke alltid er enkelt å skulle veie sine ord og skulle grue seg til å ta opp selv de enkleste ting. Skuespillerne spiller hverandre gode.
Kulissene besto av noe som minnet om en noe avrundet trapp for kor, som kunne dras fra hverandre og hadde noen små rom på baksiden som også fungerte som et sted å oppbevare de andre rekvisittene. Skuespillerne var kledd i alminnelige klær som kan finnes i alle trettiåringer sine skap.
Allerede i første scene fikk vi føle dimensjonen i deres vennskap. Noen ganger fikk man følelsen av at det var en ordløs forståelse mellom de to venninnene. De bare forsto hverandre og handlet ut fra det. Noe som er et stolt øyeblikk går raskt over til å bli noe som fyller jenta med angst, og venninnen må ta handling å rydde opp i situasjonen. Andre hendelser vi får ta del i er hvordan venninnen gir seg på valg av film fordi en psykisk triller ikke er noe jenta føler passer henne etter å ha opplevd noe skremmende.
Alnæs og Sleipnes spiller relasjonen naturlig, vi er ikke i tvil om at det er de to det faktisk dreier seg om. De har en naturlig flyt i sine karakterer der de også får fremmet at det kan ligge psykiske utfordringer skjult også bak et stort traume, og traumatiske opplevelser som er utløsende faktorer.
De får satt et fokus på at når det er snakk en psykisk utfordring, der det for overlevende av en terroraksjon der de blir jaktet på. Så blir de hele tiden henvist tilbake til traumets opprinnelse. Ønsket om å komme seg videre ligger under overflaten i stykket.
Dette kan også slå ut andre veien. Utover i stykket må jeg være ærlig å si at jeg gjorde meg opp noen refleksjoner. Det kan umulig være enkelt å ha en venninne med et slikt traume. Hvor mye er det greit at man forklarer alle sine handlinger med at man har overlevd terror?
Det handler om forståelse av hva som kan trigge et offer, og når det forventes at personen skal klare å håndtere hverdagslige hendelser. Det handler også om når offerets forstår, eller er i stand til å forstå, hva det betyr å spille 22 kortet for å få det på sin måte. At alle andre ikke alltid forstår den frykten man bærer på. En traumatisk hendelse stiller krav til alle rundt, på en direkte eller indirekte måte. Her blir tematikken større jo mer man spinner. Det gjør stykket sterkt at man kan se ting, som man kan relatere til eget liv. Uten at det har noen direkte realasjon til stykket.
Stykket klarer å få frem også det komiske, eller lyset i det tragiske. Undertonen 22/7 var der som en alvorlig rød tråd gjennom det hele selvsagt, men dette var på ingen måte bare mørkt. Jenta sin angst kunne minnes, om ikke komisk, så i en slags retrospekt i ettertid.
Jenta har i løpet av stykket, en monolog der hun forteller om sårbarheten ved å miste tryggheten og om en kropp som ikke spiller på lag. Hun har også et emosjonelt utbrudd på slutten av stykket der hun deler sine tanker om folk sine interesser av å fortelle hvor de var når terroren skjedde. Jenta gjør det rimelig tydelig at hun ikke kan gi mer blaffen i om du var på hytta den dagen hun flyktet for livet. For henne kom krigen på en helt alminnelig hverdag. En reaksjon det er veldig lett, ja kanskje en selvfølge å ha forståelse for.
Dette er et stykke, som med et nasjonalt traume og et fysisk angrep på menneskers frihet, klarer å løfte frem psykiske lidelser og utfordringer. Det er et viktig stykke, når man tør å pirke i dette. Det er tappert, og det er riktig. Nå er det også teater, og det er spennende å se Sigrid Alnæs og Sofie Sleipnes som skuespiller med et vanskelig tema og tolke. En nærhet til utgangspunktet, gjør ikke dette enklere, snarere tvertimot. Så ser vi frem til, om man ser litt videre etter dette stykket isolert sett, at vi får se dem på scenen ved flere anledninger i fremtiden.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
