I vårens konsert «Burt Bacharach Sound - Hitkongen» i Kulturfabrikken, presenterte Kristiansund Storband under ledelse av Alf Ekholm en sterk musikalsk reise gjennom noen av Burt Bacharachs mest kjente og verdsatte sanger.
Solistene til Storbandet. Bak fra venstre: Annelie Nedal, Emma Smirles Ingebrigtsen, Julia Hagedal Ferra og Martin Lystad. Foran fra venstre: Ruth Elin Morch, Geir Morten Karlsen og Odd Harald Olsen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEt ensemble som besto av Kristiansund storband med syv solister, saksofonist Olav Tornes, og et variert og fengende repertoar. Fikk publikum oppleve både klassiske hits og skjulte perler fra Bacharachs imponerende katalog. Ikke bare en musikalsk reise med også en tidsreise. La oss ta med at Alf Ekholm ikke bare dirigerte, han hadde også arrangert samtlige av kveldens låter.
Konserten åpnet med «Raindrops Keep Falling on My Head», hvor Geir Morten Karlsen fremførte sangen med stødig tilstedeværelse. Back-dropen på scene var vakkert dekorert med filmklipp som understreket Bacharachs betydning i filmmusikkens verden. I tillegg til bilder med assosiasjoner fra låtene.
.jpg)
Emma Smirles Ingebrigtsen tok deretter publikum med på en nostalgisk reise gjennom medleyen «Walk on By/Say a Little Prayer/Do You Know the Way to San Jose». Etter at Alf Ekholm trakk frem Dionne Warwick som hovedvokalist for mange av Bacharachs verk.
En av de mer ukjente sangene, «The Last One to Be Loved», ble fremført av Annelie Nedal. Dirigent Alf Ekholm beskrev den som en skjult diamant fra 1964, og dette ble bekreftet av tolkningen til Storbandet. Det var et positivt trekk at konserten ikke bare var en hyllest til de mest kjente hitene, men også en fremføring av de mindre kjente verkene som fortjener mer oppmerksomhet.
Samarbeidet mellom Bacharach og Hal David ble grundig omtalt, men også hans samarbeid med rockepoeten Elvis Costello ble tydelig trukket frem. Noe som illustrerte bredden i Bacharachs musikk og hans evne til å krysse, og på en måte leke med musikalske uttrykk. Selv om han tradisjonelt holdt seg innen rammen av god gammeldags populærmusikk.
Konserten bød også på flere sterke soloprestasjoner, med Julia Hagedal Ferra som leverte enrørende versjon av «I'll Never Fall in Love Again» og «Promises, Promises». Hennes vokal var både kraftfull og følsom, noe som syntes å gjøre inntrykk på publikum.
«Promises,promises» var også en sang Alf Ekholm dro frem som en sang han som dirigent grudde seg litt til. Den hadde et taktskifte som var mildt sagt utfordrende. Det var ingen grunn til panikk i rekkene, låten satt som et skudd.
Etter pausen ble konserten videreført med sanger som «Arthur's Theme» og «Wives and Lovers», som ble presentert med historiske detaljer og kontekster av Alf Ekholm. Det ble også tydelig at denne konserten handlet om mer enn bare musikken, den utforsket temaene vennskap og kjærlighet, som er mer aktuelle enn noen gang i dagens samfunn. Kort fortalt essensen i tekstene. Det er fint at også tekstforfatterne løftes frem.
Konserten ble avsluttet med to sanger som sømløst fløt over i hverandre: «That's What Friends Are For» og «What the World Needs Now Is Love». Disse sangene oppsummerte kvelden på en perfekt måte, med en påminnelse om viktigheten av kjærlighet og fellesskap.
Kristiansund Storband har med denne konserten klart å skape en opplevelse som kombinerer kvalitet, nostalgi og en dypere forståelse av musikken til Burt Bacharach. Det var en kveld fylt med dyktige fremførelser. Jeg har fulgt Storbandet nå, siden to konserter siden. Jeg legger ned en klar påstand om at de har blitt bedre for hver gang. Dette skriver jeg uavhengig av låtliste og sjanger.
Selv om det er to år siden Storbandet sist opptrådte i Kulturfabrikken, var det tydelig at de hadde kommet hjem til en slags hjemmebane. Scene her tar dette formatet og underholdnings aspektet i en Storbandkonsert godt. Vi fikk oppleve en blanding av unge talenter og erfarne musikere, og det ble det en uforglemmelig kveld med god klang.
Vi i Applausen kaster ikke vilkårlig terning, og bruker terningkast på kulturelle uttrykk og prestasjoner. Slike banale tabloide uttrykk hører ikke hjemme i det anstendige kulturtidsskriftet vi søker å være. Den profesjonaliteten vi ettersøker hos de vi anmelder må reflekteres hos oss selv. Da trenger vi ikke snarveier som merkelige ternings landinger.
Derimot er det snart påske, en tid der det er koselig med brettspill. Ta med terningen på hytta, og spill gjerne klassikere som «Den forsvunnede Diamanten». Kvelden med Kristiansund Storband på Kulturfabrikken var i alle fall full av diamanter.
Et ensemble som besto av Kristiansund storband med syv solister, saksofonist Olav Tornes, og et variert og fengende repertoar. Fikk publikum oppleve både klassiske hits og skjulte perler fra Bacharachs imponerende katalog. Ikke bare en musikalsk reise med også en tidsreise. La oss ta med at Alf Ekholm ikke bare dirigerte, han hadde også arrangert samtlige av kveldens låter.
Konserten åpnet med «Raindrops Keep Falling on My Head», hvor Geir Morten Karlsen fremførte sangen med stødig tilstedeværelse. Back-dropen på scene var vakkert dekorert med filmklipp som understreket Bacharachs betydning i filmmusikkens verden. I tillegg til bilder med assosiasjoner fra låtene.
Emma Smirles Ingebrigtsen tok deretter publikum med på en nostalgisk reise gjennom medleyen «Walk on By/Say a Little Prayer/Do You Know the Way to San Jose». Etter at Alf Ekholm trakk frem Dionne Warwick som hovedvokalist for mange av Bacharachs verk.
En av de mer ukjente sangene, «The Last One to Be Loved», ble fremført av Annelie Nedal. Dirigent Alf Ekholm beskrev den som en skjult diamant fra 1964, og dette ble bekreftet av tolkningen til Storbandet. Det var et positivt trekk at konserten ikke bare var en hyllest til de mest kjente hitene, men også en fremføring av de mindre kjente verkene som fortjener mer oppmerksomhet.
Samarbeidet mellom Bacharach og Hal David ble grundig omtalt, men også hans samarbeid med rockepoeten Elvis Costello ble tydelig trukket frem. Noe som illustrerte bredden i Bacharachs musikk og hans evne til å krysse, og på en måte leke med musikalske uttrykk. Selv om han tradisjonelt holdt seg innen rammen av god gammeldags populærmusikk.
Konserten bød også på flere sterke soloprestasjoner, med Julia Hagedal Ferra som leverte enrørende versjon av «I'll Never Fall in Love Again» og «Promises, Promises». Hennes vokal var både kraftfull og følsom, noe som syntes å gjøre inntrykk på publikum.
«Promises,promises» var også en sang Alf Ekholm dro frem som en sang han som dirigent grudde seg litt til. Den hadde et taktskifte som var mildt sagt utfordrende. Det var ingen grunn til panikk i rekkene, låten satt som et skudd.
Etter pausen ble konserten videreført med sanger som «Arthur's Theme» og «Wives and Lovers», som ble presentert med historiske detaljer og kontekster av Alf Ekholm. Det ble også tydelig at denne konserten handlet om mer enn bare musikken, den utforsket temaene vennskap og kjærlighet, som er mer aktuelle enn noen gang i dagens samfunn. Kort fortalt essensen i tekstene. Det er fint at også tekstforfatterne løftes frem.
Konserten ble avsluttet med to sanger som sømløst fløt over i hverandre: «That's What Friends Are For» og «What the World Needs Now Is Love». Disse sangene oppsummerte kvelden på en perfekt måte, med en påminnelse om viktigheten av kjærlighet og fellesskap.
Kristiansund Storband har med denne konserten klart å skape en opplevelse som kombinerer kvalitet, nostalgi og en dypere forståelse av musikken til Burt Bacharach. Det var en kveld fylt med dyktige fremførelser. Jeg har fulgt Storbandet nå, siden to konserter siden. Jeg legger ned en klar påstand om at de har blitt bedre for hver gang. Dette skriver jeg uavhengig av låtliste og sjanger.
Selv om det er to år siden Storbandet sist opptrådte i Kulturfabrikken, var det tydelig at de hadde kommet hjem til en slags hjemmebane. Scene her tar dette formatet og underholdnings aspektet i en Storbandkonsert godt. Vi fikk oppleve en blanding av unge talenter og erfarne musikere, og det ble det en uforglemmelig kveld med god klang.
Vi i Applausen kaster ikke vilkårlig terning, og bruker terningkast på kulturelle uttrykk og prestasjoner. Slike banale tabloide uttrykk hører ikke hjemme i det anstendige kulturtidsskriftet vi søker å være. Den profesjonaliteten vi ettersøker hos de vi anmelder må reflekteres hos oss selv. Da trenger vi ikke snarveier som merkelige ternings landinger.
Derimot er det snart påske, en tid der det er koselig med brettspill. Ta med terningen på hytta, og spill gjerne klassikere som «Den forsvunnede Diamanten». Kvelden med Kristiansund Storband på Kulturfabrikken var i alle fall full av diamanter.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
