Som del av In2it festivalen ble oppsetningene «Panopticon» og «Chasing Butterflies» presentert i Bræinsalen på Normoria, 4. mars. Begge verkene tok oss med på en reise gjennom de komplekse spørsmålene om identitet, kontroll og det å være til stede i et samfunn som stadig krever mer.
Chasing Butterflies på scenen på Normoria. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPanopticon: En reise rundt tid og kontroll
Koreografi og inspirasjon
«Panopticon» av og med Vasiliki Papapostolou, med artistnavnet Tarantism, er inspirert av Jeremy Benthams panoptikon og Michel Foucaults teorier om overvåkning. Verket utforsker hvordan samfunnets blikk fører til indre selvkontroll. I stykket legger vi merke til de røde hendene som symboliserer en konstant overvåkning. Papapostolou er en fysisk danser med et tydelig og inspirerende kroppsspråk.
En mektig tilstedeværelse
Jeg ble mektig imponert av hennes tilstedeværelse, og fysiske bevissthet. Hun spiller på seg selv, og har imponerende kontroll over instrumentet hun spiller på. Imponert ble jeg også dagen før, av «Lucid Absurdities» der Vasiliki hadde tett samspill med Spiros Paltoglou. Dette var tett, nært og brutalt intimt på BlackBox scenen i Hauk lillesal på Normoria.
Fyller scenen
I «Panopticon» er hun alene på den store scenen i Bræin operasal på Normoria. Jeg synes hun fyller scene fint alene. Hun blir et blikkfang det er vanskelig å tabort blikket fra. Hun fremfører sin kunst med overbevisning og fanger publikuminn i sin verden.
Stykket blander også tiden inn hverdagen, litt mekanisk. Tempoet i stykket tiltar istykket og det skaper en magisk stemning rundt noe som den overvåkedehverdagen, og den stressende virkeligheten mange lever i. Siden Tarantism ergresk er følgende metafor helt på sin plass: Hun leverer på olympisk nivå.
Bruken av foto og film i stykket, gir også stykket en dybde i fremføringen. Det styrker innholdet og blir et fint og moderne virkemiddel som også bidrar til å gjøre dette til en stor opplevelse
Grunnleggende fakta:
Koreografi/ Fremføring/ Tekst: Vasiliki Papapostolou aka Tarantism
Musikk & Lyd design: Christopher Nas
Lys designer: Emma Gasson
Videograf: Klaus Shehaj
Foto: Giorgos Tsagliotis
Chasing Butterflies: Balansen mellom å være og å strebe
Koreografi og inspirasjon
«Chasing Butterflies» er koreografert av Kaide Gonzalez, tar for seg spenningen mellom ambisjon og tilstedeværelse. Gonzalez beskriver hvordan arbeidet startet med en følelse av frustrasjon over konstant sammenligning, spesielt i en tid dominert av sosiale medier. – Det handler om å finne en balanse mellom å strekke seg etter noe og å være til stede.
Tidens dynamikk
I dette verket oppleves tiden som en sirkel av streben. Prosessen med å skape stykketspeiler denne kampen mellom stress og tilstedeværelse. Gonzalez har med seg Fredrika Burvall og Marcus Larsson i stykket. Det er fascinerende å se hvor synkrone de er på scenen. Når vi blir fortalt i ettertid at mye av forestillingen er improvosasjon, er dette rett og slett imponerende.
Stykket viser en moderne tilnærming til tematikken. Et utrykk som blander inn flere elementer av dans. Det er en fremføring med tempo og høy og presis intensivitet, der publikum blir med inn i den verden de tre danserne evner å skape, og gi liv på scenen.
Grunnleggende fakta:
Koreografi/ Danser: Kaide Gonzalez
Med-koreografer/ Dansere: FredrikaBurvall & Marcus Larsson
Lysdesign: Joshua Paul
Musikkprodusent: Giorgi Dwayne Franklyn
Foto: Michel Schnater
Panopticon: En reise rundt tid og kontroll
Koreografi og inspirasjon
«Panopticon» av og med Vasiliki Papapostolou, med artistnavnet Tarantism, er inspirert av Jeremy Benthams panoptikon og Michel Foucaults teorier om overvåkning. Verket utforsker hvordan samfunnets blikk fører til indre selvkontroll. I stykket legger vi merke til de røde hendene som symboliserer en konstant overvåkning. Papapostolou er en fysisk danser med et tydelig og inspirerende kroppsspråk.
En mektig tilstedeværelse
Jeg ble mektig imponert av hennes tilstedeværelse, og fysiske bevissthet. Hun spiller på seg selv, og har imponerende kontroll over instrumentet hun spiller på. Imponert ble jeg også dagen før, av «Lucid Absurdities» der Vasiliki hadde tett samspill med Spiros Paltoglou. Dette var tett, nært og brutalt intimt på BlackBox scenen i Hauk lillesal på Normoria.
Fyller scenen
I «Panopticon» er hun alene på den store scenen i Bræin operasal på Normoria. Jeg synes hun fyller scene fint alene. Hun blir et blikkfang det er vanskelig å tabort blikket fra. Hun fremfører sin kunst med overbevisning og fanger publikuminn i sin verden.
Stykket blander også tiden inn hverdagen, litt mekanisk. Tempoet i stykket tiltar istykket og det skaper en magisk stemning rundt noe som den overvåkedehverdagen, og den stressende virkeligheten mange lever i. Siden Tarantism ergresk er følgende metafor helt på sin plass: Hun leverer på olympisk nivå.
Bruken av foto og film i stykket, gir også stykket en dybde i fremføringen. Det styrker innholdet og blir et fint og moderne virkemiddel som også bidrar til å gjøre dette til en stor opplevelse
Grunnleggende fakta:
Koreografi/ Fremføring/ Tekst: Vasiliki Papapostolou aka Tarantism
Musikk & Lyd design: Christopher Nas
Lys designer: Emma Gasson
Videograf: Klaus Shehaj
Foto: Giorgos Tsagliotis
Chasing Butterflies: Balansen mellom å være og å strebe
Koreografi og inspirasjon
«Chasing Butterflies» er koreografert av Kaide Gonzalez, tar for seg spenningen mellom ambisjon og tilstedeværelse. Gonzalez beskriver hvordan arbeidet startet med en følelse av frustrasjon over konstant sammenligning, spesielt i en tid dominert av sosiale medier. – Det handler om å finne en balanse mellom å strekke seg etter noe og å være til stede.
Tidens dynamikk
I dette verket oppleves tiden som en sirkel av streben. Prosessen med å skape stykketspeiler denne kampen mellom stress og tilstedeværelse. Gonzalez har med seg Fredrika Burvall og Marcus Larsson i stykket. Det er fascinerende å se hvor synkrone de er på scenen. Når vi blir fortalt i ettertid at mye av forestillingen er improvosasjon, er dette rett og slett imponerende.
Stykket viser en moderne tilnærming til tematikken. Et utrykk som blander inn flere elementer av dans. Det er en fremføring med tempo og høy og presis intensivitet, der publikum blir med inn i den verden de tre danserne evner å skape, og gi liv på scenen.
Grunnleggende fakta:
Koreografi/ Danser: Kaide Gonzalez
Med-koreografer/ Dansere: FredrikaBurvall & Marcus Larsson
Lysdesign: Joshua Paul
Musikkprodusent: Giorgi Dwayne Franklyn
Foto: Michel Schnater
