På biblioteket i Normoria møtte forfatteren Thorvald Steen, Stine Melbøe til en samtale om forestillingen «Forsøket», sykdom, prestasjon og forfatterskap.
Thorald Steen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBak historien om et eksperiment på scenen ligger også Steens egne erfaringer med en kropp som ikke følger samfunnets idealer om framgang og kontroll.
Da Stine Melbøe åpnet samtalen på biblioteket i Normoria, ba hun Thorvald Steen begynne med starten. Hvordan gikk veien fra håndverksarbeid og sykehusjobb til et forfatterskap på over 40 bøker, utgitt på mer enn 30 språk?
Steen fortalte at han som ung ikke visste hva han skulle gjøre med livet. Han begynte som maler på Gaustad sykehus, først som ufaglært arbeider og senere som utdannet håndverker. Valget sprang ut av et ønske om å arbeide med mennesker. På den tiden var imidlertid identiteten hans først og fremst knyttet til idretten. Han var skihopper og fotballspiller, og så for seg en framtid der han skulle hoppe stadig lengre.
Som 16-åring fikk han diagnosen progressiv muskeldystrofi, en muskelsvinnsykdom. Han hadde begynt å falle etter landinger i hoppbakken, og legene forklarte at sykdommen ville utvikle seg. Beskjeden rammet ikke bare muligheten til å fortsette idretten. Den satte også spørsmålstegn ved en livsplan som Steen hadde tatt for gitt: at kroppen skulle bli sterkere, prestasjonene bedre og framtiden gradvis lysere.
– Jeg må sette ut for hoppkanten en siste gang, fortalte han at han tenkte da han fikk diagnosen.
Han tok et siste hopp, vel vitende om at det kunne gå galt. Det endte med to brukne ankler. I en roman har han skildret at han brakk én ankel, til publikum i Normoria forklarte han at den litterære versjonen var mildere enn det som faktisk skjedde. For Steen handlet hoppet både om å ta avskjed med idretten og om ikke å la diagnosen alene bestemme hvor grensene skulle gå. Samtidig beskrev han en erfaring som senere har fått plass i både forfatterskapet og «Forsøket»: Idrettsutøvere vet at identiteten deres kan endres brått. En skade eller sykdom kan gjøre det som har vært selve sentrum i livet, umulig.
Steen fortalte at de første rådene fra legene var at han burde leve forsiktig og unngå å belaste musklene. Tanken var at passivitet kunne bevare funksjonen han hadde igjen. Senere fikk han beskjed om det motsatte, moderat trening og bevegelse kunne hjelpe kroppen med å kompensere for muskelsvikten.
Et viktig vendepunkt kom da Steen var 33 år. Han var gift, og paret ventet barn. Han ville finne ut hva han selv kunne gjøre, heller enn å godta at funksjonene gradvis skulle forsvinne uten motstand. I en tekst han leste fra diktsamlingen sin, skildret han møtet med en lege og spørsmålet om trening kunne være et alternativ til passivitet. Legens svar var at musklene som fortsatt fungerte, kunne trenes for å kompensere for dem som var svekket.
Steen trakk fram løperen Grete Waitz som inspirasjon. Han var opptatt av teknikken hennes og av hvordan han kunne bevege seg ut fra sine egne forutsetninger. Han viste også til at medisinske råd endret seg over tid, og fortalte at han etter hvert arbeidet med å holde kroppen i bevegelse uten å presse den ukritisk.
Denne erfaringen har også handlet om å bli synlig. Steen fortalte at han i flere år skammet seg over å bruke rullestol og var på vei til å isolere seg. Han knyttet skammen til et sterkt kulturelt ideal om den funksjonsfriske, tobeinte kroppen og til forestillingen om hvordan et menneske bør opptre. Det krevde en egen innsats å vise seg fram uten å la dette idealet bestemme hva han kunne gjøre.
Erfaringene har ikke gjort ham mindre opptatt av idrett. Tvert imot har han senere vært mentor for toppidrettsutøvere og trenere. Han interesserer seg for prestasjon, sa han, men også for at trening må ta utgangspunkt i menneskets egne forutsetninger. Det er en forskjell på å arbeide målrettet og å tro at alle kropper kan eller bør følge samme målestokk.
Steen var lenge fagorganisert og engasjert i psykiatrien før han så for seg en litterær karriere. Ved siden av arbeidet studerte han filosofi, historie og idéhistorie. Da han var 27 år, fikk han tre diktsamlinger som gjorde sterkt inntrykk på ham. Han fortalte at han ble opptatt av hvordan dikterne forsøkte å beskrive erfaringer som er vanskelige å sette ord på, lys gjennom trærne, det første snøfallet eller et øyeblikk der verden plutselig virker annerledes.
Han begynte å lese lyrikk på biblioteket og debuterte som poet i 1983, 29 år gammel. Siden har han skrevet både dikt og romaner. Den historiske romanen har vært en viktig del av forfatterskapet, men i diktsamlingen «Slik en struts betrakter sine vinger» vender han tilbake til et mer personlig stoff. Steen beskrev samlingen som en vei tilbake til den unge lyrikeren, samtidig som kroppen, sykdommen og erfaringene fra eget liv er til stede.
Samtalen dreide også inn på arbeidet hans ved Gaustad. Steen ble hovedverneombud, et verv han fortalte at han hadde i 18 år, og engasjerte seg for pasienters og ansattes rettigheter. Han beskrev verkstedmiljøet som et sted der både pasienter og fagfolk kunne komme i klem i konflikter med ledelsen. Flere kunstnerer hadde vært innom malerverkstedet, fortalte han. Han trakk også fram pasienten, som bodde i telt utenfor sykehuset og fikk dusje på verkstedet.
Arbeidet formet Steens samfunnsengasjement, særlig i spørsmål om psykiatriske institusjoner og døgnplasser. Han mener nedbygging av tilbud kan legge et stort ansvar på pårørende, og uttrykte sterk bekymring for mennesker med psykoselidelser som trenger omfattende oppfølging. I samtalen fortalte han at han er initiativtaker til en landsorganisasjon for bevaring av psykiatriske sykehus og koordinerer fellesaksjoner i Oslo. Engasjementet springer, slik han beskrev det, både ut av erfaringene fra arbeidsplassen og av kontakten med pasienter og familier.
Da Applausen trakk en parallell mellom Steen og Ingvar Ambjørnsen, som også hadde arbeidet i psykiatrien, svarte Steen at de kjente hverandre godt. Ambjørnsen hadde arbeidet ved Lier, og de delte dermed erfaringer fra institusjonsmiljøer, selv om de tok med seg ulike deler av erfaringene inn i forfatterskapene sine.
Steen beskrev også et nært og hverdagslig vennskap. aen gang Steen og kona skulle på litteraturfestival ble Ambjørnsen barnevakt for Steens barn. Steen fortalte dette med en viss munterhet, vel vitende om at noen kolleger kanskje ville synes historien lød usannsynlig. For ham var den en konkret påminnelse om nærheten mellom dem som mennesker. Ikke bare et litterært slektskap eller en felles bakgrunn.
Samtalen vendte flere ganger tilbake til «Forsøket», teaterprosjektet Steen har utviklet sammen med Bjørnar Lisether Teigen og Teatret Vårt. I forestillingen blir en tilfeldig jogger trukket inn i et laboratorium og utsatt for et eksperiment. Steen spiller en person i rullestol som styrer den topptrente Bjørnar, og bruker gjennom scenefiguren en annens kropp til å utføre det han selv ikke kan gjøre.
Steen fortalte at utgangspunktet var ønsket om å få bruke en topptrent person til å gjøre det han selv kunne forestille seg, men ikke utføre med egen kropp. Dermed oppsto et spørsmål om forholdet mellom ambisjon og kontroll: Hva skjer når én person forsøker å virkeliggjøre sine mål gjennom en annen?
Han sammenlignet situasjonen med en treners forhold til et lag, og med mulighetene for å styre en figur på en skjerm. Men på scenen er det ikke en skjerm eller en abstrakt figur. Det er et annet menneske. Den forskjellen gjør maktforholdet konkret.
Prosjektet ble utviklet gjennom samarbeid mellom Steen og Teigen. De avtalte først et skjelett for forestillingen og fant deretter ut hvordan de skulle arbeide fram replikkene. Steen beskrev prosessen som lang, men fortalte at de etter hvert ble så kjent med hverandres roller og bidrag at det kunne være vanskelig å huske hvem som hadde skrevet hva. For ham var det et tegn på at samarbeidet hadde funnet en form. Et sentralt spørsmål i arbeidet var hvordan publikum raskt skulle forstå hvem mannen i rullestolen er, og hvorfor han handler som han gjør. Steen valgte å trekke inn et utsnitt fra eget liv: legens råd om å være passiv etter diagnosen, og den senere erkjennelsen av at bevegelse og trening kunne være viktig. Historien gir figuren bakgrunn, samtidig som den lar personlige erfaringer bli del av en fiktiv teatersituasjon.
Forestillingen undersøker ikke bare hva et «perfekt» menneske er. Den spør også hvem som får definere idealet, hvor langt et menneske skal presses for å nå det, og hva som skjer når prestasjon blir den eneste målestokken. Steen pekte på at spørsmålet om det perfekte finnes både i toppidretten og i hverdagen. Jo mer man undersøker det, desto tydeligere blir det at livet rommer andre verdier enn å løpe fort, hoppe langt eller stadig forbedre resultatene.
For Steen handler ikke dette om å avvise ambisjoner eller trening. Han snakket om verdien av å kunne arbeide mot et mål og deretter stanse opp. En bok på biblioteket, lys mellom trærne, bølger mot en molo eller synet av en bekk kan gi en opplevelse som ikke måles i framgang.
Han oppfordret ikke til å slutte å løpe, men til å legge merke til omgivelsene også. Naturen og bevegelsen trenger ikke bare være en arena for trening. De kan være verdifulle i seg selv. Det samme gjelder stillhet og kjedsomhet, som Steen mente det er viktig å gi plass til, ikke minst for barn. Når et barn kjeder seg, sa han, må det finne på noe selv.
Han brukte humor da han omtalte fantasien som en muskel, en som også trenger hvile for å kunne arbeide. I et liv med skjermer, podkaster og andre former for ytre stimuli blir det vanskeligere å la tankene vandre uten å fylle pausen med noe. For Steen er dette ikke en oppfordring til passivitet, men en påminnelse om at tanke, lesing og skriving trenger rom.
Samtalen på biblioteket beveget seg dermed fra en konkret teateridé til spørsmål om kropp, identitet og samfunn. «Forsøket» tar utgangspunkt i den som får bestemme over en annens prestasjon, men står også i forbindelse med Steens egne erfaringer: idrettsidentiteten som brøt sammen, legens råd som måtte revurderes, og arbeidet med å finne verdi utenfor kravet om stadig å bli bedre.
Forestillingen blir spilt på Normoria 21. november.
Bak historien om et eksperiment på scenen ligger også Steens egne erfaringer med en kropp som ikke følger samfunnets idealer om framgang og kontroll.
Da Stine Melbøe åpnet samtalen på biblioteket i Normoria, ba hun Thorvald Steen begynne med starten. Hvordan gikk veien fra håndverksarbeid og sykehusjobb til et forfatterskap på over 40 bøker, utgitt på mer enn 30 språk?
Steen fortalte at han som ung ikke visste hva han skulle gjøre med livet. Han begynte som maler på Gaustad sykehus, først som ufaglært arbeider og senere som utdannet håndverker. Valget sprang ut av et ønske om å arbeide med mennesker. På den tiden var imidlertid identiteten hans først og fremst knyttet til idretten. Han var skihopper og fotballspiller, og så for seg en framtid der han skulle hoppe stadig lengre.
Som 16-åring fikk han diagnosen progressiv muskeldystrofi, en muskelsvinnsykdom. Han hadde begynt å falle etter landinger i hoppbakken, og legene forklarte at sykdommen ville utvikle seg. Beskjeden rammet ikke bare muligheten til å fortsette idretten. Den satte også spørsmålstegn ved en livsplan som Steen hadde tatt for gitt: at kroppen skulle bli sterkere, prestasjonene bedre og framtiden gradvis lysere.
– Jeg må sette ut for hoppkanten en siste gang, fortalte han at han tenkte da han fikk diagnosen.
Han tok et siste hopp, vel vitende om at det kunne gå galt. Det endte med to brukne ankler. I en roman har han skildret at han brakk én ankel, til publikum i Normoria forklarte han at den litterære versjonen var mildere enn det som faktisk skjedde. For Steen handlet hoppet både om å ta avskjed med idretten og om ikke å la diagnosen alene bestemme hvor grensene skulle gå. Samtidig beskrev han en erfaring som senere har fått plass i både forfatterskapet og «Forsøket»: Idrettsutøvere vet at identiteten deres kan endres brått. En skade eller sykdom kan gjøre det som har vært selve sentrum i livet, umulig.
Steen fortalte at de første rådene fra legene var at han burde leve forsiktig og unngå å belaste musklene. Tanken var at passivitet kunne bevare funksjonen han hadde igjen. Senere fikk han beskjed om det motsatte, moderat trening og bevegelse kunne hjelpe kroppen med å kompensere for muskelsvikten.
Et viktig vendepunkt kom da Steen var 33 år. Han var gift, og paret ventet barn. Han ville finne ut hva han selv kunne gjøre, heller enn å godta at funksjonene gradvis skulle forsvinne uten motstand. I en tekst han leste fra diktsamlingen sin, skildret han møtet med en lege og spørsmålet om trening kunne være et alternativ til passivitet. Legens svar var at musklene som fortsatt fungerte, kunne trenes for å kompensere for dem som var svekket.
Steen trakk fram løperen Grete Waitz som inspirasjon. Han var opptatt av teknikken hennes og av hvordan han kunne bevege seg ut fra sine egne forutsetninger. Han viste også til at medisinske råd endret seg over tid, og fortalte at han etter hvert arbeidet med å holde kroppen i bevegelse uten å presse den ukritisk.
Denne erfaringen har også handlet om å bli synlig. Steen fortalte at han i flere år skammet seg over å bruke rullestol og var på vei til å isolere seg. Han knyttet skammen til et sterkt kulturelt ideal om den funksjonsfriske, tobeinte kroppen og til forestillingen om hvordan et menneske bør opptre. Det krevde en egen innsats å vise seg fram uten å la dette idealet bestemme hva han kunne gjøre.
Erfaringene har ikke gjort ham mindre opptatt av idrett. Tvert imot har han senere vært mentor for toppidrettsutøvere og trenere. Han interesserer seg for prestasjon, sa han, men også for at trening må ta utgangspunkt i menneskets egne forutsetninger. Det er en forskjell på å arbeide målrettet og å tro at alle kropper kan eller bør følge samme målestokk.
Steen var lenge fagorganisert og engasjert i psykiatrien før han så for seg en litterær karriere. Ved siden av arbeidet studerte han filosofi, historie og idéhistorie. Da han var 27 år, fikk han tre diktsamlinger som gjorde sterkt inntrykk på ham. Han fortalte at han ble opptatt av hvordan dikterne forsøkte å beskrive erfaringer som er vanskelige å sette ord på, lys gjennom trærne, det første snøfallet eller et øyeblikk der verden plutselig virker annerledes.
Han begynte å lese lyrikk på biblioteket og debuterte som poet i 1983, 29 år gammel. Siden har han skrevet både dikt og romaner. Den historiske romanen har vært en viktig del av forfatterskapet, men i diktsamlingen «Slik en struts betrakter sine vinger» vender han tilbake til et mer personlig stoff. Steen beskrev samlingen som en vei tilbake til den unge lyrikeren, samtidig som kroppen, sykdommen og erfaringene fra eget liv er til stede.
Samtalen dreide også inn på arbeidet hans ved Gaustad. Steen ble hovedverneombud, et verv han fortalte at han hadde i 18 år, og engasjerte seg for pasienters og ansattes rettigheter. Han beskrev verkstedmiljøet som et sted der både pasienter og fagfolk kunne komme i klem i konflikter med ledelsen. Flere kunstnerer hadde vært innom malerverkstedet, fortalte han. Han trakk også fram pasienten, som bodde i telt utenfor sykehuset og fikk dusje på verkstedet.
Arbeidet formet Steens samfunnsengasjement, særlig i spørsmål om psykiatriske institusjoner og døgnplasser. Han mener nedbygging av tilbud kan legge et stort ansvar på pårørende, og uttrykte sterk bekymring for mennesker med psykoselidelser som trenger omfattende oppfølging. I samtalen fortalte han at han er initiativtaker til en landsorganisasjon for bevaring av psykiatriske sykehus og koordinerer fellesaksjoner i Oslo. Engasjementet springer, slik han beskrev det, både ut av erfaringene fra arbeidsplassen og av kontakten med pasienter og familier.
Da Applausen trakk en parallell mellom Steen og Ingvar Ambjørnsen, som også hadde arbeidet i psykiatrien, svarte Steen at de kjente hverandre godt. Ambjørnsen hadde arbeidet ved Lier, og de delte dermed erfaringer fra institusjonsmiljøer, selv om de tok med seg ulike deler av erfaringene inn i forfatterskapene sine.
Steen beskrev også et nært og hverdagslig vennskap. aen gang Steen og kona skulle på litteraturfestival ble Ambjørnsen barnevakt for Steens barn. Steen fortalte dette med en viss munterhet, vel vitende om at noen kolleger kanskje ville synes historien lød usannsynlig. For ham var den en konkret påminnelse om nærheten mellom dem som mennesker. Ikke bare et litterært slektskap eller en felles bakgrunn.
Samtalen vendte flere ganger tilbake til «Forsøket», teaterprosjektet Steen har utviklet sammen med Bjørnar Lisether Teigen og Teatret Vårt. I forestillingen blir en tilfeldig jogger trukket inn i et laboratorium og utsatt for et eksperiment. Steen spiller en person i rullestol som styrer den topptrente Bjørnar, og bruker gjennom scenefiguren en annens kropp til å utføre det han selv ikke kan gjøre.
Steen fortalte at utgangspunktet var ønsket om å få bruke en topptrent person til å gjøre det han selv kunne forestille seg, men ikke utføre med egen kropp. Dermed oppsto et spørsmål om forholdet mellom ambisjon og kontroll: Hva skjer når én person forsøker å virkeliggjøre sine mål gjennom en annen?
Han sammenlignet situasjonen med en treners forhold til et lag, og med mulighetene for å styre en figur på en skjerm. Men på scenen er det ikke en skjerm eller en abstrakt figur. Det er et annet menneske. Den forskjellen gjør maktforholdet konkret.
Prosjektet ble utviklet gjennom samarbeid mellom Steen og Teigen. De avtalte først et skjelett for forestillingen og fant deretter ut hvordan de skulle arbeide fram replikkene. Steen beskrev prosessen som lang, men fortalte at de etter hvert ble så kjent med hverandres roller og bidrag at det kunne være vanskelig å huske hvem som hadde skrevet hva. For ham var det et tegn på at samarbeidet hadde funnet en form. Et sentralt spørsmål i arbeidet var hvordan publikum raskt skulle forstå hvem mannen i rullestolen er, og hvorfor han handler som han gjør. Steen valgte å trekke inn et utsnitt fra eget liv: legens råd om å være passiv etter diagnosen, og den senere erkjennelsen av at bevegelse og trening kunne være viktig. Historien gir figuren bakgrunn, samtidig som den lar personlige erfaringer bli del av en fiktiv teatersituasjon.
Forestillingen undersøker ikke bare hva et «perfekt» menneske er. Den spør også hvem som får definere idealet, hvor langt et menneske skal presses for å nå det, og hva som skjer når prestasjon blir den eneste målestokken. Steen pekte på at spørsmålet om det perfekte finnes både i toppidretten og i hverdagen. Jo mer man undersøker det, desto tydeligere blir det at livet rommer andre verdier enn å løpe fort, hoppe langt eller stadig forbedre resultatene.
For Steen handler ikke dette om å avvise ambisjoner eller trening. Han snakket om verdien av å kunne arbeide mot et mål og deretter stanse opp. En bok på biblioteket, lys mellom trærne, bølger mot en molo eller synet av en bekk kan gi en opplevelse som ikke måles i framgang.
Han oppfordret ikke til å slutte å løpe, men til å legge merke til omgivelsene også. Naturen og bevegelsen trenger ikke bare være en arena for trening. De kan være verdifulle i seg selv. Det samme gjelder stillhet og kjedsomhet, som Steen mente det er viktig å gi plass til, ikke minst for barn. Når et barn kjeder seg, sa han, må det finne på noe selv.
Han brukte humor da han omtalte fantasien som en muskel, en som også trenger hvile for å kunne arbeide. I et liv med skjermer, podkaster og andre former for ytre stimuli blir det vanskeligere å la tankene vandre uten å fylle pausen med noe. For Steen er dette ikke en oppfordring til passivitet, men en påminnelse om at tanke, lesing og skriving trenger rom.
Samtalen på biblioteket beveget seg dermed fra en konkret teateridé til spørsmål om kropp, identitet og samfunn. «Forsøket» tar utgangspunkt i den som får bestemme over en annens prestasjon, men står også i forbindelse med Steens egne erfaringer: idrettsidentiteten som brøt sammen, legens råd som måtte revurderes, og arbeidet med å finne verdi utenfor kravet om stadig å bli bedre.
Forestillingen blir spilt på Normoria 21. november.
Laget av ScaleFlow.
