Da Jon Bojer Godal og mannskapene på «Ørn» og «Ravn» skulle seile til Island i 1974, kunne de bygge på en norsk båttradisjon som hadde overlevd gjennom århundrer. Kunnskapen om hvordan båtene skulle brukes skulle imidlertid by på noen utfordringer.

Fembøringer hadde ikke vært bygget i Åfjord på rundt 80 år. Enda færre kunne føre dem slik tidligere generasjoner hadde gjort.

Femti år senere er det nettopp dette Godal trekker fram: Kunnskap kan dokumenteres i tekst, tegninger og fotografier. Men noe går tapt dersom ingen lenger kan utføre handlingene.

På Normoria i Kristiansund ble dokumentarfilmen fra ferden vist, før Godal fortalte om bakgrunnen og arbeidet som fulgte etterpå.

Ideen oppsto på en seiltur

Historien startet et par år før Islandsturen. Godal arbeidet med gamle arbeidsmetoder og interesserte seg for tradisjonsbåtene langs kysten. Han averterte etter slike båter og fikk tilbud om omkring 13 båter.

På en seilas nordover fra Trøndelag mot Bodø i 1972 fikk han kjenne hva en fembøring kunne gjøre. Med god vind langs Helgelandskysten vokste tanken fram om at en slik båt burde kunne seiles til Island.

Så kom noen med påminnelsen: I 1974 skulle Island markere 1100 år siden landnåmet.

Ideen fant etter hvert veien til Norsk-islandsk samband, og prosjektet vokste. Det skulle bygges to båter. Den ene ble knyttet til Norsk-islandsk samband, den andre til Noregs Ungdomslag.

Prosjektet fikk samtidig et tydelig politisk og historisk innhold. Godal knyttet landnåmet til maktkonsentrasjonen under Harald Hårfagre og motstanden mot sentralisering og kongelig kontroll over jorda. I hans framstilling var menneskene som dro vestover ikke bare eventyrere, men også folk som søkte større frihet og selvstendighet.

Historisk sett ble Norge samlet under Harald Hårfagre, med det i hans samtid mindre flatterende navnet «Luva» (lurvete og ustelt hår). Harald mente at han hadde krav på alt jordegods i Norge som øverste konge. Odelsretten stod sterkt i Norge. At kongen når som helst kunne ta jorda fra dem, gjorde at flere valgte å reise bort. Noen av dem reiste vest og ble de første landnåmsmennene på Island og dannet et samfunn basert på selvstyre.

Det perspektivet fikk en moderne parallell i 1974. I filmen formuleres en rekke politisk aktuelle saker fra 70-årene, ønsket om «frihet fra olje, atomkraft, eksperter og sentrale direktiver» og frihet til å klare seg selv.

Seilasen var dermed fra starten noe mer enn en historisk jubileumsmarkering.

En fembøring etter 80 års opphold

Utfordringen var at det ikke lenger var noen selvfølge å få bygget en fembøring.

Godal oppsøkte Magnar Hilde i Åfjord og spurte om han ville ta på seg oppgaven. Båtbyggeren ble stående stille før han svarte:

– Det har jeg tenkt på lenge, sa Magnar Hilde.

Dermed ble tradisjonen tatt opp igjen.

Båtene ble bygget med utgangspunkt i en omkring hundre år gammel fembøring av Hans Severin Berdal, som hadde hatt ry for å være både hurtig og vakker.

Fembøringen er klinkbygd. Bordene overlapper hverandre, og skroget har en bevegelighet som gjør at det arbeider med sjøen. Den skarpe formen i baugen bidrar til at båten løfter seg i sjøen i stedet for å grave seg ned.

I filmen blir konstruksjonen beskrevet som resultatet av kunnskap som moderne beregninger vanskelig fullt ut kan fange. Formen var utviklet gjennom generasjoners praktiske erfaring langs kysten.

Det var heller ikke nødvendigvis spesialister som hadde denne kunnskapen. Båtbygging, fiske, jordbruk, seiling og materialkunnskap kunne inngå i samme erfaringsverden.

Sissel Godal malte ripebordene. «Ørn» fikk rød ripe og ble historiebåten, mens «Ravn» fikk grønn ripe og ble knyttet til energi- og naturvernspørsmål.

Men én ting var å få bygget båtene. Noe annet var å lære å føre dem.

De hadde noen måneder på å lære

Godal og de andre gikk ikke inn i prosjektet som ferdig utlærte tradisjonsseilere.

For Godal hadde seiling likevel vært en del av oppveksten. Han forteller at han allerede omkring ti år gammel gjennomgikk det han selv beskriver som en slags «eksamen» i seiling, der han skulle vise at han kunne håndtere båten. Kunnskapen fantes også i familien. Far og bestefar diskuterte seiling, og mye av det Godal senere tok opp igjen, hadde derfor røtter i det han omtaler som sin barnelærdom.

Da interessen for tradisjonsbåtene for alvor ble tatt opp igjen tidlig på 1970-tallet, hadde Godal og miljøet rundt ham likevel bare noen få års erfaring med denne typen seiling. Før Islandsturen hadde de omkring tre–fire måneder til å øve.

Arbeidet om bord var organisert etter hvor man satt. Plassen ga bestemte oppgaver, og betegnelsene om bord fortalte dermed også noe om arbeidsdelingen. Under seiling måtte flere mennesker utføre forskjellige handlinger samtidig. Tau skulle slippes og hales inn på riktig tidspunkt, seilet skulle dreies, og båten måtte styres i samspill med vind og sjø.

Det samme gjaldt roingen.

Godal fortalte om eldre roere som opererte med fire forskjellige rotakter, tilpasset vær, forhold og oppgaven båten skulle utføre. Denne kunnskapen ble senere også dokumentert på film.

Det gir bakgrunn for en kommentar Godal kom med etter foredraget:

– Det var noe roing under fotball-VM, men det ble ikke god roing. Det er mye mer som skal til når det kommer til roing, sa Jon Bojer Godal.

Roing var ikke bare et spørsmål om å trekke en åre gjennom vannet. Rytme, arbeidsdeling og tilpasning til sjø og båt var del av et system som måtte læres gjennom øvelse.

Eksperten som ikke kunne styre

Godal brukte et eksempel med danske Erik Andersen til å forklare forskjellen mellom teoretisk og praktisk kunnskap.

Andersen arbeidet med vikingskipsrekonstruksjoner i Roskilde og blir av Godal omtalt som en av Nordens store eksperter på seiling. Han visste svært mye om emnet.

På en seiltur i frisk bris innenfor Hitra fikk Andersen forsøke å styre båten.

Det gikk ikke særlig godt. Mens dansken forsøkte å få kontroll på båten, kom Reidar Melvik med sin vurdering:

– Du lærer aldri å seile, sa Melvik.

For Godal illustrerer episoden et grunnleggende skille. Det går an å vite svært mye om seiling uten å ha ferdighetene som kreves når en faktisk står ved roret.

– Du må få det opp gjennom beina, forklarte Godal.

Kunnskapen må med andre ord inn i kroppen. Norsk har et presist skille mellom å vite og å kunne, påpekte han. Et menneske kan vite mye uten å kunne, og samtidig kunne svært mye uten nødvendigvis å være i stand til å forklare alt verbalt.

Dette ble sentralt i det Godal senere kalte handlingsbåren kunnskap.

Storhavet ble eksamen

Den 19. juli gikk ferden videre fra Rivedal i Sunnfjord. Båtene hadde mat for omkring tre uker, verktøy og materialer til reparasjoner og redningsflåter. «Ørn» hadde også moderne navigasjonsutstyr.

Blant deltakerne var Rune Lager, høvedsmann på «Ørn», Karl Georg Høyer, Kjell Bang og Bodil Birkeland. Birkeland var en av svært få som hadde erfaring med råseilbåt.

Etter månedene med trening kom prøven de ikke kunne gjenskape hjemme.

Først møtte de liten kuling. Deretter bygget været seg kraftig opp. Mannskapet fikk melding over radioen som stod i bakken om et uvanlig sterkt lavtrykk. Bølgehøyden ble ifølge filmen ti meter eller mer, og på det verste var det ikke mulig å filme.

Vaktene gikk hver fjerde time. Båtene måtte holdes under kontroll mens sjøen bygget seg opp rundt dem.

Fembøringene viste samtidig egenskapene konstruksjonen var kjent for. Skrogene arbeidet med sjøen, og båtene holdt seg stabile.

Senere brast en del av riggen ved Islands 200-milsgrense. Masten måtte ned, reparasjonen utføres om bord og masten reises igjen før været forverret seg.

Mannskapet visste heller ikke at styresnekken på «Ørn» ikke var ferdig sveiset. Belastningen var nær ved å få den til å brekke.

En politisk seilas

Mens båtene befant seg på havet, pågikk internasjonale forhandlinger om havrett og Islands krav om utvidet fiskerigrense.

Ved 200-milsgrensen gjennomførte mannskapet en markering til støtte for islendingenes krav. En erklæring ble sendt over radio og kringkastet på Island og i Norge.

For deltakerne hang dette sammen med spørsmålet om hvem som skulle råde over naturressursene.

Den samme tanken lå bak «Ravns» forbindelse til Húsavík og Laxá-området. Der hadde lokalbefolkningen stått i en langvarig kamp mot vannkraftutbygging i et særlig produktivt laksevassdrag.

Godal og filmen setter denne kampen inn i en større sammenheng: lokalsamfunnets råderett over naturgrunnlaget, fiskeressursene og energien

På Island ble geotermisk energi samtidig framhevet som et alternativ til utbygging av elvene. Jordvarmen kunne brukes til oppvarming, elektrisitet og drivhus. I filmen besøker man blant annet et drivhus der det ble dyrket appelsiner.

Også erosjon var et stort spørsmål. Islendingene arbeidet med å binde jordsmonnet og hindre at vinden førte det bort.

Båtene ble dermed symboler for en politisk idé som var tydelig forankret i 1970-tallet: selvberging, desentralisering og lokal kontroll over naturressursene.

Til Island med seil, årer og slepehjelp

Det var ikke bare storm som skapte vanskeligheter. Da båtene nærmet seg Island, forsvant vinden. Langs sørkysten ble det nødvendig å ro, og til slutt tok mannskapene imot slepehjelp.

Fiskebåten «Torbjørn» hjalp dem inn til Grindavik. Senere fikk de ny hjelp på veien videre. Etter reparasjoner og klargjøring kunne ferden fortsette mot Reykjavik.

Den 3. august kom «Ørn» inn til den islandske hovedstaden. En stor folkemengde hadde møtt fram. Ifølge en opplysning gjengitt i filmen skal så mange som hver femte islending ha vært til stede.

«Ørn» ble overlevert av Oslos ordfører til Reykjaviks ordfører.

«Ravn» gikk til Húsavík og Laxá-området, der fiskere og bønder fikk sin første innføring i hvordan fembøringen skulle brukes.

Også færøyinger deltok i jubileet med en gavebåt. Prosjektet ble dermed knyttet til ønsket om sterkere forbindelser mellom kystsamfunnene i Norge, Island og Færøyene.

Kunnskap ingen hadde spurt etter

Etter Islandsturen ble det tydelig at den gamle kunnskapen fortsatt fantes, men ofte hos mennesker som ikke lenger hadde noen å overføre den til.

Godal fortalte om møtene med eldre kystfolk. Flere satt med detaljert kunnskap om seiling, roing, båter og arbeidsmåter som nesten ikke var dokumentert.

En av dem var en mann i Nordfjord som hadde seilt store båter utenfor Bremangerlandet. Han fortalte Godal om tekniske finesser ved seilingen.

Så kom kona hans inn med kaffe og reagerte på det hun hørte. Dette hadde han ikke fortalt tidligere. Forklaringen var enkel: Ingen hadde spurt.

For Godal ble slike møter sterke erfaringer. Mennesker som gjennom et langt liv hadde opparbeidet seg omfattende praktisk kunnskap, hadde få steder å bruke den og få som etterspurte den.

Han fortalte også om en kunnskapsbærer som var omkring hundre år gammel og fortsatt var opptatt av å få formidlet bestemte detaljer. Godal satt igjen med mange sider nedskrevne opplysninger etter samtalene. Dette hastet. Når kunnskapsbæreren forsvant, kunne en hel del av kunnskapen forsvinne samtidig.

Mesteren, hermeren og dokumentaristen

Problemet var at et vanlig intervju ikke nødvendigvis var nok.

En gammel båtbygger eller seiler kunne være svært dyktig uten å ha formulert kunnskapen sin i ord. Håndgrepene var blitt automatiske. Kroppen visste hva som skulle gjøres.

Derfor utviklet Godal og medarbeiderne en dokumentasjonsform basert på tre personer. Den første var mesteren – den gamle kunnskapsbæreren som kunne arbeidet.

Den andre var hermeren. Han skulle forsøke å gjøre det samme som mesteren og gjennom etterligning lære håndgrepene.

Den tredje var dokumentaristen, som skulle filme, skrive og registrere.

Det var vanskelig å være både elev og dokumentarist samtidig. Den som forsøkte å lære et håndgrep, måtte konsentrere seg om arbeidet. Derfor var den tredje personen nødvendig.

Hermingen var sentral. Kunnskapen ble overført gjennom deltakelse.

Godal mener dette også sier noe om undervisning mer generelt. Etter hans syn kan skolen bli for teoretisk dersom den verbale inngangen får dominere. Noen ting må læres ved å se, forsøke, feile og gjenta.

Filmen satte i gang et større arbeid

Dokumentarfilmen fra Islandsturen ble vist på fjernsyn i 1975 og fikk følger Godal neppe hadde kunnet planlegge da båtene la fra land.

Etter visningen tok direktøren ved Norsk Sjøfartsmuseum, Svein Molaug, kontakt. Spørsmålet var om det fortsatt fantes mange mennesker som kunne seile på denne gamle måten.

Godals svar var at det begynte å bli få.

Det førte til finansiering av et større arbeid for å reise rundt og dokumentere kunnskapen mens kunnskapsbærerne fortsatt levde. Godal anslår i foredraget omfanget til omkring ti årsverk.

Arbeidsformen med en hovedperson som kunne, en person som lærte gjennom å herme og en tredje som dokumenterte, ble videreutviklet gjennom dette arbeidet.

Samtidig økte interessen for den tradisjonelle båtkulturen og kystkulturen. Godal knytter denne utviklingen til framveksten av Forbundet Kysten, som senere ble en stor organisasjon for bevaring og bruk av kystkultur. Svein Molaug skrev senere et verk i to bind om Vår gamle kystkultur, utgitt 1985.

Det sentrale var nettopp bruk.

En båt på museum kan dokumentere konstruksjonen. Men den kan ikke alene bevare kunnskapen om hvordan båten skal ros, rigges, seiles og håndteres når været forandrer seg.

Båtene etter ferden

Hva skjedde med båtene etter ferden? Godal fortalte at «Ravn» i Húsavík etter det han kjente til hadde gått inn i lokalt lagsarbeid. Det var i tråd med den opprinnelige intensjonen: Båten skulle brukes.

For «Ørn» i Reykjavik var situasjonen annerledes. Den hadde blant annet stått ved et museum, og Godal uttrykte bekymring for vedlikeholdet.

Også i Norge har fembøringer og andre tradisjonsbåter senere blitt brukt ved museer, folkehøgskoler og i organisasjonslivet.

Godal understreket samtidig at den norske tradisjonsbåten ikke er én bestemt båttype. Lokale forhold, havstrekninger og tilgjengelige materialer har skapt forskjellige båter langs kysten. Han trakk blant annet fram geitbåten på Nordmøre, oselveren og ulike vestlandsbåter som eksempler på lokale tradisjoner og teknologiske forskjeller.

Det de har til felles, er at formen representerer oppsamlet erfaring.

Selvberging på jord og sjø

Historien om «Ørn» og «Ravn» kan leses som fortellingen om en spektakulær ferd i åpne båter over Nord-Atlanteren. Men i Godals foredrag er ikke dramatikken på havet hovedpoenget.

Det avgjørende er hva slags kunnskap som gjorde reisen mulig.

I 1974 måtte mannskapene på få måneder lære nok til å føre båtene over havet. Samtidig oppdaget de hvor mye kunnskap som fortsatt fantes hos eldre mennesker langs kysten. Kunnskapen var ikke nødvendigvis skrevet ned. Den kunne ligge i måten en mann holdt en åre på, i tidspunktet et tau ble sluppet, i vurderingen av vinden eller i et håndgrep en båtbygger hadde gjentatt gjennom et helt arbeidsliv. Femti år senere bruker Godal fortsatt roingen som eksempel.

– Det var noe roing under fotball-VM, men det ble ikke god roing. Det er mye takt og tall når det kommer til roing, sa Jon Bojer Godal etter foredraget.

Bak bemerkningen ligger erfaringene fra dokumentasjonsarbeidet: de fire rotaktene, arbeidsdelingen i båten og de gamle kunnskapsbærerne som måtte vise fram det de kunne for at andre skulle kunne lære.

For Godal er dette ikke bare et spørsmål om kulturvern. Kunnskap om selvberging må fortsatt finnes i samfunnet. Det gjelder på land og på sjøen. Skal kunnskapen om å ro og seile overleve, er det ikke tilstrekkelig at vi vet hvordan tidligere generasjoner gjorde det.

Noen må fortsatt kunne det.

‍